Vi har et problem med utfordringer. Eller var det utfordring med problemer? Vi vet snart ikke lengre om det er det ene eller det andre. For det har gått inflasjon i å erstatte ordet “problem” med ordet “utfordring”.
I The World State er språkforvirring satt i system
Hvem som begynte med dette, vet vi ikke, men daglig støter vi borti “utfordringer”. Det vil si vi hører på radio og TV folk som snakker om at de har en utfordring når det egentlig er et problem de har. At problemet kan være en utfordring, det er riktig. Men ikke alle problemer er utfordringer. Og det er heller ikke alle utfordringer som er problemer. Det er altså snakk om to forskjellige begrep som i dagens språkbruk har fått tilsynelatende samme betydning. Man har derved fjernet en nyanse i språket. Det er ikke bra. Et språk som utvikler seg bør få flere nyanser, ikke færre.
Det skulle ikke forundre oss meget om denne språkforflatningen startet i psykologkretser. Nærmere bestemt i sammenheng med organisasjonspsykologi for å få medarbeidere til å innta en positiv holdning til problemer de ble pålagt å løse i jobben. Spesielt i skoleadministrasjonen når det pedagogiske personellet påpekte et problem med å gjennomføre deler av en undervisningsreform. Vi anser det som svært sannsynlig at det er fra sistnevnte område begrepsforvirringen har sitt utspring.
..
.
Språkforvirringen satt i komplett system i form av "nytale" i denne romanen
Hvis vi har rett, er det egentlig litt skremmende. For i skolens øverste ledelse, det vil si Departementet, sitter det velutdannede filologer som er vel vitende om språkets muligheter til både å forvirre og tildekke fakta uten å ty til løgn. For da er tildekkingen bevisst ønsket. Makter en bare å gi ordene nytt innhold eller erstatte et ord med et annet med tilsynelatende samme innhold, kan meget skjules og ansvar kan forflyttes fra en selv over til sine underordnede. For eksempel nå man har utarbeid en reform i skolen med arbeidsinstrukser som vanskelig lar seg gjennomføre. Enten på grunn av manglende ressurser eller fordi faktagrunnlaget ikke stemmer med virkeligheten. For eksempel at elevene ikke er så interesserte i skolearbeid som reformistene tar som utgangspunkt. Da kan det være nyttig å forflytte problemet over til det pedagogiske personellet og fortelle dem at de har en utfordring. På samme måte i yrkeslivet ellers. Ledere kan skyve problemene de selv har skapt, over på sine medarbeidere ved å snakke om utfordringer når medarbeiderne påpeker problem med å gjennomføre en endret arbeidsmetode.
Implisitt betyr dette at de har et problem som kan løses på de underordnedes hånd. Hvilket ikke alltid er tilfelle. Men man har på denne måten fått overført problemet fra seg selv til andre. Man slipper da å få negativ oppmerksomhet omkring det faktum at den nye reformen/arbeidsinstruksen simpelthen ikke lar seg gjennomføre uten at det oppstår visse uheldige konsekvenser.
Denne teknikken med å gi ord og begreper nytt meningsinnhold er godt kjent. I Aldous Huxleys “Brave new world” (1932) beskrives nettopp slike problemstillinger og hvilket samfunn som benytter seg av slik teknikk.
Vi ønsker ikke et samfunn a la “The World State” beskrevet i denne romanen. Eller kanskje i enda større grad i George Orwells roman “1984″, hvor teknikken beskrives eksplisitt under navnet “nytale”. Vi fortsetter derfor å kalle en spade for en spade, og et problem for et problem!
Kilder: http://en.wikipedia.org/wiki/Brave_new_world
Det der har irritert meg også. “Hvordan si ingenting på en tilsynelatende gjennomtenkt måte” er en øvelse flere og flere er blitt veldig dyktige til.
Et annet tulleretorisk triks er formuleringen “å ha fokus på”. Det kan bety alt fra “jeg har hørt om det” til “jeg gjør noe med det, nå”.
Det er så mye sprøyt som serveres at man kan blogge om det hver dag, hvis man vil. Vi får prøve å finne de mest stupide og mest meningsløse utsagnene og henge dem ut i bloggen. I håp om at det kan bidra til sinnets munterhet. Det merkelige er at jeg har inntrykk av at slike meningsløse eller meningsvridde ord og uttrykk er mer vanlig i samfunnets ledersjikt enn blant folk flest. Takk for kommentaren, Sjalle! jeg er regelmessig innom bloggen din og blir underholdt.
Millenblogg.
Kommentar av sjalle — januar 6, 2010 @ 17:21 |
Ja, det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Det hevder jo rektor stadig vekk på fellesmøter, til vår store irritasjon. Joda, det finnes problemer. Haugevis av problemer. Vi begynner å bli særdeles lei av festlig nytale og storslåtte skolereformer a la Kunnskapsbløffen, men det er kanskje tegn på at vi begynner å bli gammel og gubbete?
Ja, “Keiserens nye klær” blir stadig gjenfortalt, i alle slags varianter. Men like forbannet er Keiseren fortsatt naken.
Vi må tørke en liten tåre i øyekroken når vi leser at flere pedagoger gir uttrykk for den samme følelse av oppgitthet som vi selv har opplevd i skolen. Ikke på grunn av elevene, men på grunn av alle variantene av “Keiserens ny klær” som skolen skal drives etter.
For å få vekk tåren i øyenkroken, hender det at vi tenker oss situasjonen på et mandagsmøte hvor rektor kommer trekkende med påstanden om at det ikke finnes problemer, kun utfordringer. Vi skulle da ha reist oss opp i auditoriet, gått fram til rektor og gitt ham en rett venstre midt i fleisen! Og spurt ham om dette var en utfordring eller et problem for ham. Og hva det ville bli for meg i ettertid.
Vi gjorde det aldri. Men vi koser oss med tanken!
Millenblogg.
Kommentar av Dag Eigil — januar 20, 2010 @ 18:47 |