På siste tirsdagsfrokost i veteranklubben Nordlandet kailag ble det servert ferske rundstykker. Som vanlig. Med ost, syltetøy og skinke. Som vanlig. På et veldekket frokostbord med Forsvarets bestikk og levende lys. Som vanlig. Praten kom lett i gang og man løste de fleste problemer, store og små. Som vanlig.
Det meste er i det hele tatt som vanlig hver tirsdag når veteranklubben for Sjøheimevernsveteranene har frokostmøte. Vi liker det sånn. Da slipper vi å ta stilling til nye utfordringer i nærmiljøet. Som renovering av bad og kjøkken, maling av hus og plenklipping. Eller rettere sagt unngå dette, eller i det minste hvordan få utsatt det lengst mulig. Det får holde med debatt og analyse av årsakene til den pågående finanskrise i Europa.
Men debatten om korrekt fyring og mulig årsak til dårlig trekk i den nye rentbrennende Jøtulovnen til ett av medlemmene, førte ikke fram. Selv om teoriene var mange, ble det ikke trukket noen sikker konklusjon.
Det er enklere å finne løsninger på utfordringene når det er en viss geografisk avstand til dem. For å si det sånn. Det er en sannhet som ikke bare gjelder veteranene i Nordlandet kailag.
Og, som vanlig, ble det fortalt en historie med et godt poeng. Denne gangen en historie som illustrerer både nærhet og avstand på samme tid. Og som har relevans til førjulstiden vi er inne i nå. Historien gikk omtrent som følger:
Hvert år arrangeres det førjuls nissetog i Kristiansund. Og historiefortelleren som var med i arrangementskomiteen hadde påtatt seg å være hovednissen i toget. Sammen med et barnebarn med Downs syndrom og på andre måter er særdeles oppegående og replikksikker, hadde de behørig kledd seg ut som nisser. Og gikk hånd i hånd gjennom hele togruten og hadde det morsomt sammen med de andre barna. Da de kom hjem etter togvandringen og var i ferd med å kle av seg nissedraktene, kikket barnebarnet opp på sin bestefar, og utbrøt: ”Oj, æ visst ikkje at det va’ du som var nissen, bestefar!”
Sånn er det. Vi vet ikke hvem som er nissen. Selv om vi burde ha avslørt ham bak masken han har tatt på seg. Også det er ganske vanlig.
Mer uvanlig var det at vi tar bilder fra frokostmøtet. Men det gjorde vi denne gangen. Og har gleden av å vise leserne de ganske vanlige fjesene til veteranene. Enjoy!
Se også: Dinosaurenes tid
