Er vi rike?

Hvordan går det egentlig med vår felles formue? Er vi blitt rikere? Og i så fall, hvor mye?

I folkeopplysningens tjeneste, har vi funnet fram følgende tall som vi bringer videre til våre lesere.

Smakte morgenkaffen bedre nå?

Nå gjelder det bare å huske på at de fleste partier på Stortinget er enige i handlingsregelen som sier at vi ikke skal bruke mer enn 4% av kapitalen årlig for å bevare fondet. Tallet er satt ut fra en langsiktig vurdering av fondets avkastning.

Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Statens_pensjonsfond

http://www.nbim.no/no/media-og-publikasjoner/nyheter/736/avkastning-pa-4-milliarder-kroner/

http://www.nbim.no/no/media-og-publikasjoner/nyheter/736/avkastning-pa-59-milliarder-kroner/

Egenkapital på bolig

Vi leser at egenkapital ved anskaffelse av bolig har blitt tema i mediene. Senest i går kveld i programposten Debatten i NRK1.

Ja, de penga!

Etter et utspill fra Finanstilsynet hvor de foreslår at egenkapitalen i slike tilfeller bør økes til minst 15 prosent. Og ønsker en lovendring som gjør det mulig å la myndighetene lage forskrifter som styrer finansinstitusjonenes praksis på dette feltet.

Bakgrunnen for forslaget er frykten for at det er i ferd med å bygges opp en gjeldsboble som kan sprekke dersom det blir stagnasjon og tilbakegang i boligprisene.

Vi kan fort si oss enige i at det kan være behov for større egenkapital i slike tilfeller for å danne en buffer for privatøkonomien til den enkelte boligkjøper. Det har faktisk forekommet tilfeller hvor boligkjøp har vært 100% lånefinansiert. Hvilket betyr at banken har all risiko og kjøperen ingen. Det vil si ingen annen risiko enn å måtte gå fra boligen dersom lånet misligholdes. Og tape den smule egenkapital som er opptjent gjennom verdistigning og gjeldsnedbetaling i den korte perioden vedkommende klarte å sitte på boligen.

Så det kan derfor være fornuftig med en større egenkapital. Både av hensyn til privatøkonomien, men også av hensyn til samfunnsøkonomien i en situasjon hvor svært mange er i samme situasjon. Da blir problemet et samfunnsproblem. Hvilket vil si at alle andre som benytter seg av lånefinansiering må være med å dekke inn bankenes eventuelle tap gjennom høyere lånerente og innskyterne lavere innskuddsrente. For bankene må tjene penger. Ellers går de konkurs og overfører tapet til samfunnet på annen måte!

Det kan derfor ikke være tvil om at det er behov for større edruelighet i bankenes utlånspraksis. Vi har sett i praksis resultatet av det motsatte, både her til lands og i utlandet.

Spørsmålet blir da om problemet bør løses ved større offentlig inngrep i bankenes handlingsfrihet. Eller om bankene selv skal få styre dette gjennom en nøye vurdering av det enkelte låneprosjekt.

For det er klart at en god lånevurdering bør inneholde flere momenter enn bare egenkapitaldekningen. Bl.a. låntakerens sannsynlige inntektsutvikling og muligheter for inntekter på selve investeringsobjektet. Likeledes låntakerens totale gjeldssituasjon. Det være seg kredittkorthandel og “kjøp nå – betal senere”-avtaler låntakeren har inngått. Slik klattgjeld er som regel svært dyr og påvirker låntakerens betalingsevne i betydelig grad. Desverre finnes ikke noe sentralregister som registrerer slik gjeld pr. i dag. Årsaken skal være at Datatilsynet har innvendinger av personvernmessig art.

Vi mener at hvis myndighetene skal engasjere seg i denne saken, så bør det være på denne siden. Og snarest mulig få etablert et slikt register. Og overlate til bankene selv å behandle lånesøknader uten rigide regler om egenkapitalens størrelse. Men at lånesøknader blir individuelt vurdert både med hensyn til bl.a. egenkapitaldekning, låntakerens betalingsevne i lånets løpetid, låntakerens betalingsvilje (kreditthistorikk) og selve investeringsobjektets inntektsmuligheter.

Med andre ord, vi forutsetter at bankene utfører det vi før i tiden kalte et godt bankhåndtverk.

Det har aldri vært, kommer ikke til å bli og bør heller ikke bli en mennskerett å låne penger! Er du uenig i dette, så tenk på hvordan du ville ha sett på dette hvis det var du selv som skulle låne bort pengene dine til en ukjent person.

Boligbehovet for ungdom er en helt annen diskusjon. Som må dekkes gjennom helt andre tiltak enn krav om større egenkapital ved kjøp av bolig.

Å sette pris på dekk

Vi har tidligere på denne bloggen vært inne på hvor overrasket vi blir hver gang vi oppdager at dekkene på bilen er helt nedslitt og trengs å skiftes. Hver gang mener vi at dekkene er relativt nye og var skiftet for maks ett år siden. Som her forleden dag da en av våre hyggelige nevøer lurte på om onkel hadde tenkt seg nedover til Nürnberg ring for å delta i baneløp med de slick-dekkene vi kjørte rundt med.

Hvorpå vi øyeblikkelig parerte med at vi hadde da nesten splitter nye dekk på bilen. Som ved selvsyn måtte innrømmes å være litt slitt. Og for å være helt ærlig, slitt til et nivå hvor det kunne stilles spørsmål både ved fornuften og lovligheten av å kjøre rundt med slike dekk.

Da dukket det opp igjen. Denne selvforsvarstanken om at “vi har jo nettopp skiftet til nye dekk!”. Hvilket hver gang viser seg å være en erindringsforskyvning. På ett år eller to!

Men denne gangen hadde vi dokumentasjon i form av det ovennevnte blogginnlegg. Så vi kunne ved selvsyn se at det var to, og ikke ett år siden.
Altså har vi lært! Lært at tiden går fort i noen sammenhenger.

Men det var egentlig ikke det vi skulle skrive om her. Det var det neste trinnet i slike sammenhenger. Nemlig anskaffelsen av nye dekk etter en slik oppdagelse.

Det er i da vi oppdager at ikke bare tiden, men også priser forholder seg til relativitetsteorien. På en slik måte at prisen for ett og samme dekk kan variere noe fantastisk, avhengig av hvem som selger det.

Et kostbart dekk

Helt konkret dreier det seg om 4 stk. dekk av typen Goodyear Excellence 245/40 R17 91W. Et relativt kostbart dekk for en personbil. Det har noe med hastighetsklassen, benevnt “W” ovenfor å gjøre. Det er dekk som er godkjent for hastigheter opp til 270 km/t. Hvilket vi i følge vognkortet skal ha på denne bilen. Det koster å være kar!

Men det koster forskjellig, som nevnt. Det lokale merkeverksted for Mercedes ga oss et tilbud på kr. 15.600,-, ferdig montert og avbalansert!. Etter å ha trukket fra en rabatt på 30%. Noe man mente var et veldig godt tilbud. Men som vi mente viste at merkeverkstedet er helt på jordet med sine kalkyler i utgangspunktet.

Derfor tok vi et søk på internett og fant et firma som leverer nøyaktig det samme dekket til en lavere pris. Faktisk i den helt andre enden av prisskalaen. Firmaet heter Byttdekk.com og er et svenskbasert firma som selger dekk via internett og som har avtaler med flere mindre verksteder over hele landet som kan foreta selve dekkskiftet for kunden. Til en fast pris på kr. 600,-.
Byttdekk.com skulle ha kr. 8.570,- for nøyaktig de samme dekkene, frakt inklusiv, ferdig montert og avbalansert!

Altså kr. 7.030,- billigere enn merkeverkstedet til Mercedes. Eller 45% billigere enn den rabatterte prisen derfra.

Behøver vi egentlig si noe mer i sakens anledning? Bortsett fra at det er første gang vi tar opp kommersielle tema i denne bloggen, og anbefaler ett firma framfor ett annet. Vi har jo andre kanaler for firma- og produktreklame. Men denne var så grov at vi kunne ikke la være.

Ha for øvrig en god sommer og husk å kontrollere dekkene for tilstrekkelig mønsterdybde før du legger ut på regnvåte sommerveier i ferien!

Behandlingsregelen

Behandlingsregelen sier at ikke mer enn 4% av de som mener at trenger det, får medisinsk behandling straks. I motsetning til handlingsregelen som sier at ikke mer enn 4% av oljefondets netto av kastning kan benyttes i årets statsbudsjett.

Handlingsregelen er en politisk selvpålagt regel for å unngå overopphetning av norsk økonomi. Alle politiske partier på Stortinget, unntatt Frp, har sagt at de støtter opp om denne. Kanskje ikke så dumt, for det er en fornuftig regel å ikke bruke opp formuen sin, men bare ta av dens avkastning.

Nå det gjelder behandlingsregelen, derimot, er den ikke pålagt av noen. Den er simpelthen et uttrykk vi fant på her og nå for å illustrere en uheldig side ved velferdssamfunnet. Den er ikke pålagt hverken av politikere eller andre. Snarere er den et uttrykk for en lovmessighet i sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel etter helsetjenester. I et samfunn hvor folk flest tror at legevitenskapen kan frelse dem fra alle plager på kropp og sjel.

Hver gang legevitenskapen gjør en liten fremgang i sin kunnskap eller evne til å kurere sykdommer, stiller det seg langt flere i kø enn det helseapparatet er i stand til å behandle. Det virker som om etterspørselen øker overproporsjonalt med tilbudet.

Og så blir man sykemeldt og satt i kø for behandling.  Sykemeldingen har ingen økonomisk konsekvens for den enkelte i Norge. Så står man der. I kø. Og venter. Og blir misfornøyd over helsetilbudet. “I verdens rikeste land”, som det sies. Og samtidig gir uttrykk for troen på at nok bruk av penger ville ha løst problemet.

Ikke vet vi om om det er bare 4% av de som mener at de trenger det, får sin behandling straks. Men en prosentandel er det. Kanskje vi bør heve smerteterskelen ørlite grann eller rettere sagt aksepten for at plager er en naturlig del av livet?

Så slipper vi å gå rundt og være så fordømt misfornøyde her i “verdens rikeste land”! Kanskje misfornøydheten i seg selv er den største helsetrussel i Norge i dag?

Om å kaste penger på problemer

Det må bevilges mer til ditt og datt. Det er det stadige omkvedet når ting ikke fungerer i samfunnet. Og det politiske miljø sluker dette kravet rått. Enten man sitter i posisjon eller i opposisjon. Politikerne i posisjon forteller oss hvor meget de har plusset på i forhold til forgjengerne. Mens opposisjonen sutrer fordi de ikke fikk sitt påplussingsforslag vedtatt.

De uttrykker alle en kullsviertro på at mer penger løser problemet.

“If you have got a problem, shoot it, or throw some money at it!”, sier amerikanerne og havner ofte “in deep shit” på grunn av denne tankegangen. I Norge har vi stort sett latt være å skyte problemene, men har blitt desto flinkere til å kaste penger. Spesielt etter at vi fikk noen av dem.

Og glemmer at det må både planer, utstyr og menneskelige ressurser til for at pengene skal materialisere forbedringer. Disse ressursene blir ikke umiddelbart tilgjengelige ved å bruke mer penger. Tvertimot, så blir bare de tilgjengelige ressurser i øyeblikket dyrere. Og man får mindre for pengene.

En skulle tro at politikerne hadde lært dette. Men neida, de fortsetter på den samme gamle galeien, år etter år.

Et herlig unntak de siste dager er riksrevisor Jørgen Kosmo. Som både har oppdaget at man ikke løser problemer ved kun å kaste penger på det, og som ga uttrykk for sin oppdagelse i en tale til tillitsvalgte i YS Stat sist tirsdag. Vi trodde aldri at vi skulle komme til å berømme en AP-politiker for fremsyn og innsikt. Men her må vi i sannhetens navn gjøre det. Han sa nemlig: 

“Jeg tror ikke at verken NSB eller Jernbaneverket er i stand til å bruke mer penger. Det er galematias at de partiene som tidligere har vært imot bevilgninger til jernbane, nå roper opp om mer – uten å stille krav til at organisasjonen som skal ta imot, er i stand til å bruke mer penger”,

og fortsatte:

“Bare vent til om noen år, når ramaskriket kommer om manglende vedlikehold av veinettet.  Har man laget en organisasjon som kan ivareta dette? Nei. Statens Vegvesen skal ta hånd om dette fremdeles. Men det ser ikke ut til at de skal få en desentralisert organisasjon”.

Stort bedre kan det ikke sies. Det eneste merkelige ved denne saken er at ikke de store riksaviser har fått med seg uttalelsen. Vi fant referatet på nettavisen ABC Nyheter. Les hele artikkelen her: http://www.abcnyheter.no/nyheter/okonomi/100126/jernbanen-kan-ikke-ta-imot-mer-penger

Visning og budgiving

I går var vi med vår svigerdatter in spe på husvisning. Et gammelt hus. Så vi var utstyrt med lommelykt og foldekniv.

Gammelt hus (illustrasjonsfoto)

Det er minimumsutstyr i slike sammenhenger. For vestlending som vi er, kjenner vi godt til de uheldige sider ved kombinasjonen treverk og fukt.

Imidlertid var objektet for vår interesse beliggende i regnskyggen på Østlandet. Og derved skånet for det horisontale regn i store mengder vi selv er så vant til på våre hjemtrakter. En nøye gjennomgang av både krypeloft, vinduskarmer, kjeller og utvendig paneling viste at bygningen bar sin alder godt. Fritt for råteskader.

For at det skal bli en bolig i samsvar med dagens standard med hensyn til isolasjon og tekniske fasiliteter på bad og kjøkken, vil det selvsagt kreves litt arbeid (og penger). Men huset var i absolutt brukbar stand som et oppussingsobjekt, eventuelt restaureringsobjekt. Avhengig av hvilken standard de unge ønsker og har råd til.

Det hadde møtt frem et snes interessenter til visningen, så det ble ganske folksomt inne i det lille huset etter hvert. En selsom forestilling, hvor folk fra “all walks of life” myldret rundt hverandre, smilte og uttalte passe halvhøyt hvor elendig huset var. At dette var ikke mye å by på. En av disse som tydelig ga uttrykk for sin bekymring i så måte, spurte oss deretter om å få låne vår medbragte lommelykt og kniv.

Men påvirket som vi var av stemningen som hersket i denne forestillingen, ga vi ham til svar at dersom man ville være med på pokerspill, så ba man ikke om å få se motspillerens kort! Han tok vårt diskrete lille hint og fordypet seg i et hjørne av soverommet hvor han gikk løs på gulvbelegget for å se om noe muffens skulle skjule seg der…

En selsom forestilling, ja. Ganske annerledes enn den gang vi selv var i kjøpsposisjon for å skaffe oss tak over hodet. Tidlig på 70-tallet. Den gang budgivingen var lukket og man ga sitt bud i en forseglet konvolutt. Som ble åpnet på eiendomsmeglerens kontor på et bestemt klokkeslett, en bestemt dato, i påsyn av alle budgivere. Fordelen ved denne metoden var at megleren fikk opptre som megler og ikke som selger. Åpne budrunder åpner for svindel fra meglerens side som det er svært vanskelig å avsløre. Men nå er det åpne budrunder som gjelder…. Har man først akseptert denne omsetningsformen, vil det kun være en lovendring som kan stoppe den. Markedet styrer, sies det. Husprisene stiger etter vår mening mer enn forholdet mellom tilbud og etterspørsel skulle tilsi, fordi megleren aktivt kan bidra til å øke prisene. Noe som neppe kan kalles megling, men snarere en salgsaktivitet. Det er så vi trekker på smilebåndet når vi leser annonsene for meglerfirma som hevder at “selg gjennom oss, vi oppnår høyeste pris for ditt hus!” De sier ingenting om at dette medfører at de blir de dyreste å kjøpe hus gjennom!

Det heter at vi får de politikere vi fortjener. Vi lurer på om dette gjelder for eiendomsmeglere også?

Og mens vi lurer på det, skal vi gi vårt råd til de unge om hvor høyt de eventuelt kan gå med sin budgiving på det nevnte hus. Og så skal vi reflektere litt over hvorfor det er blitt slik at den største investering for de fleste av oss, nemlig anskaffelse av eget husvære, skal være omfattet av en omsetningsform hvor man må bestemme seg i løpet av timer. I løpet av en prosess hvor det skjer opphaussing.

Er det slik man vil ha det?

Binde renten?

Så er det aktuelt igjen. Styringsrenten er satt ned og bankene avventer situasjonen før de justerer renten på lån. Situasjonen er kompleks, heter det nå fra bankhold. Men de går fremdeles ut og anbefaler fastrente.

Mange mener mye om dette, kan vi lese i nettavisenes kommentarspalter. Interessant og morsom lesning.

Selv er vi av den enkle formening at vi vet at bankene ikke går ut og tilbyr sine lånekunder en ordning de selv vil tape på over tid. Her er det ikke spørsmål om å tro. Vi vet at bankene er økonomiske foretak som har som hovedmål å tjene penger til sine eiere.

Man kan derfor enkelt spørre seg: hvorfor tilbyr bankene fastrente? Svaret er neppe: fordi våre kunder  på denne måten får større forutsigbarhet i forhold til sine kostnader i framtiden! Bankene driter i din mulighet til forutsigbarhet når de velger mellom den og sin egen mulighet til å tjene mer penger. Naturlig nok, vil jeg si.

Hvis du derimot tror at dette er årsaken til bankenes tilbud om fastrente, da kan du like gjerne tro på julenissen, storken, spøkelser og Gud vet hva!

Skal du absolutt binde noe, så bind deg en blomsterkrans. Den er gratis og gir deg en umiddelbar glede over livet en sommerdag.

Lykke til med avgjørelsen din.

Brudd på spillereglene

…hevder Statens representant i styret i Aker holding, Berit Kjøll. Og det er ikke spillereglene for Ludo eller Monopol det er snakk om. http://www.abcnyheter.no/node/86853

Nøyaktig hvilke spilleregler hun mener, er jeg egentlig ikke helt sikker på. Men ut over norsk lov og selskapets statutter, må det være disse uskrevne: 

1. Du skal tjene penger.
2. Enhver er seg selv nærmest.
3. Til mer du selv tjener, dess mer må noen andre tape.
4. Når ting går skeis, hyrer vi inn advokater som presederer på norsk lov og selskapets statutter, ikke på de uskrevne reglene.

Disse reglene er underforstått i all forretningsvirksomhet og forutsatt kjent av alle deltagere. Berit Kjøll har antageligvis ikke forstått dette og blitt lurt. Hun har opptrådt på vegne av Staten, det vil si oss alle. Og satt over styr betydelige beløp av vår felles formue. Til fordel for noen som var smartere enn henne. Hvilket de har bevist gjennom å jobbe seg opp til å bli mangemillionærer på et par tiår. På helt lovlig vis, ja bortsett fra Røkkes patetiske forsøk på å skaffe seg kystskippersertifikat gjennom bestikkelse da. En bagatell i denne sammenheng.

Det tragikomiske i denne saken er at det er Røkke som står bak. Arbeiderpartitilhengeren som offentlig har innyndet seg hos statsminister Stoltenberg. Som på sin side har fremstilt Røkke som idealet av investorer. Det er av sine egne en skal ha det.

Nå er både Kjøll og næringsminister Sylvi Brustad fornærmet fordi de har tapt et spill med de store gutta. Hadde det ikke vært for at det var mine penger de har spilt bort, skulle jeg ha ledd. Men det er det, og det eneste de kan gjøre overfor meg og alle andre som eier disse pengene, er å ta sitt skaut og kåpe og gå fra stillingen. De har bevist at de ikke behersker spillet.

Det er det vi kaller vi å ta politisk ansvar. Egentlig en billig måte å slippe unna på, men slik er spillereglene i politikken. Så får Stoltenberg forsøke å finne erstattere som ikke er fullt så naive. Hvis han greier det i den omgangskretsen han har. Inntil videre. Det er valg til høsten.

Selvangivelsen II

Som nevnt tidligere i denne bloggen er vi godt forberedt for utfylling/korrigering av den tilsendte selvangivelse. http://millenblogg.vgb.no/2009/03/28/selvangivelsen/

Merkverdig er det da at Skattetaten selv ikke var det da de skulle sende selvangivelsen til henholdsvis lønnstakere og næringsdrivende. For i dataprogrammet som skulle sortere ut hvem som skulle ha hvilken type, overså de at innrapporterte godtgjøringer med trekkoppgavekode 401 og 402 (utbetalinger til næringsdrivende) må opp i en viss størrelse for at skal ha betydning for valg av selvangivelse for næringsdrivende.

Dette medfører at mange lønnstakere ikke kan benytte seg av leveringsfritak som de ellers kunne, og de må vente til høsten før de eventuelt får skattepenger tilbake.

Vel, alle kan gjøre feil. Så dette er ikke det verste, selv om ulempen for den enkelte kan være stor nok. Nei, det verste er det de skriver på sine hjemmesider om feilen de gjorde. Se her:

“Fra og med inntektsåret 2008 er det gjort noen endringer i hvem som får hvilken type selvangivelse. Det gjelder først og fremst for deltakere i ANS/KS og personer som har fått innberettet inntekt på lønns- og trekkoppgavekode 401 – utbetaling til næringsdrivende. Disse har fått selvangivelse for næringsdrivende. Det er ikke mulig å få endret selvangivelsestype etter at du har fått selvangivelsen.”

Ikke mulig? Hvorfor? Fordi de ikke behersker data, eller fordi de ikke gidder, fordi de ikke bryr seg eller fordi det blir for kostbart å rette opp en feil som bare berører skatteyterne?

Dette vitner om en arroganse overfor de som de er satt til å betjene, som grenser mot det vi bør finne oss i fra en offentlig etat. For ikke å si overskrider. Noen bør fortelle Skattedirektør Svein Kristensen dette. Jeg skal forsøke å sende ham en lenke til dette blogginnlegget når det er ferdig skrevet.

Husk ellers at du ikke skal betale din skatt med glede. Jeg prøvde en gang. Men de ville ha penger!

Selvangivelsen

Vi har mottatt selvangivelsen for 2008. Og har i lengre tid forberedt oss på dette møtet. Vi har arkivert tilsendte årsoppgaver fra arbeidsgivere, banker og forsikringsselskap. Vi har sortert og summert bilag for fradragsposter, tatt vare på tilsendte PIN-koder og kort sagt, forberedt oss godt. Noen års erfaring fra denne årlige plagen har det jo blitt etterhvert. Det hjelper jo.

Men ennå kan vi vente litt med kontrollen og utfyllingen. For vi har regnskapslignet hus, må vite. Og da blir den skattbare inntekt påvirket av husets økonomiske resultat for året. Noen ganger går det i overskudd, andre ganger ser vi røde tall på sluttlinjen. Det avhenger i stor grad hvor aktive vi har vært med vedlikehold av utleiedelen. For disse kostnadene er fradragsberettigede. Det er da viktig å skille mellom vedlikehold på den ene side, og påkostning på den annen. For de sistnevnte er slett ikke fradragsberettiget.

LigningsABC’en er et godt hjelpemiddel i så måte for å skilne mellom disse to typer kostnader. Her er det gitt forklaringer og eksempler som bare en byråkrat i sin ypperste form klarer å prestere. Men ta ikke vårt ord for det, les selv under pkt. 5: http://www.skatteetaten.no/Templates/Handbok.aspx?id=89286&epslanguage=NO&mainchapter=89357&chapter=89357#x89357

Len deg godt fremover og les langsomt hva som står skrevet der. Hvis du mener å forstå det, så les videre. Hvis du fremdeles mener å forstå hva som står skrevet, har du ikke tenkt nok!

Det får så være som det vil.

Vi har lest det, og har sluttet å tenke så mye på både den ene og andre detaljen. Derimot har vi begynt å tenke mer på de mer grunnleggende ting. For eksempel selve ordet SELVANGIVELSE.

Selv-angivelse. Men skal altså angi seg selv. I rettsoppgjøret etter krigen, ble det fastslått at angiveri var straffbart. Nå gjaldt dette riktignok angiveri til fienden. Og vi vil ikke trekke det så langt at vi vil kalle Skatteetaten for fiende. Selv om det i forbindelse med utfylling av selv-angivelsen ofte kan virke slik.

Vi får vente et par uker til før vi angir oss selv. På nåde!