Alle mann på dekk

.

.

“Alle mann på dekk!

Skuta er gått lekk.

Alle mann til pumpene!

For å vaske rumpene“

sang vi gjerne som barn. Antageligvis mest for å irritere de voksne med den dristige sistestrofen. Vi hadde våre egne tekstvarianter både til nasjonalsangen og til salmene. Vi sang i det hele tatt mye i vår barndom i den 7-årige folkeskolen. Og husker fremdeles teksten til mange av de sangene vi lærte. Både den offisielle versjonen og våre egne spesielle.

“Ja vi elsker

kjøtt og pølser,

gammelost og smør”

var en annen dristig variant som ble hyppig benyttet i sangtimene på vårparten. I håp om at sanglæreren ikke greide å lokalisere delinkventen i en klasse på 30 småjyplinger som sang av full hals. De fleste istemte den offisielle versjonen, mens noen få utskudd hadde mer moro av den spesielle.

Likeledes den oppbyggelige barnesangen “Vi vandrer med freidig mot“. Som skulle bidra til at barn og unge fikk riktig forståelse av betydningen av friluftsliv og et på alle måter sunt levesett. Vår versjon gikk slik:

Vi vandrer med freidig mot

til skolestyrerens kontor.

Der står vi i dype tanker

mens riset på rævva banker.

Ja, bare slå så my’ du vil,

for vi blir aldri, aldri snill!”

Klasse 7A gutter Allanengen skole, 1960                              (Klikk på bildet for større versjon)

En anarkistisk versjon av sangen, som avslørte vårt fiendtlige sinnelag og opposisjon mot autoritetene. Bare de aller mest utkrøpne av oss hadde mot til å dra til med denne teksten mens sanglæreren overvåket klassen i refleksen fra pianoet. Mens han satt delvis med ryggen til og hamret løs på tangentene som om det skulle være en advarsel til oss om hva som ville skje dersom vi ikke “oppførte oss”. For da kunne det fort skje at nettopp vår spesialversjon av teksten ble en alvorlig realitet. Jo da, sangtimene ga oss mang en glede. På forskjellig vis. Det gjorde det antageligvis også for medeleven som satt på bakerste rad og onanerte mens vi andre sang “Åh, var jeg en sangfugl som fuglen på kvist”. Det var en utvist dristighet som satte støkk i oss alle som ble oppmerksomme på hva som foregikk der bak i klasserommet. Om det ikke førte til så mye beundring i klassen, ga det allikevel delinkventen en viss status i friminuttet etterpå. Han hadde jo utvist en utenkelig forakt for autoritetene gjennom sin sangaktivitet. For ikke bare hadde han utsatt seg for risiko for å bli oppdaget og behørig avstraffet, men like alvorlig risiko for fysiologiske endringer med hårvekst i håndflatene og ekstremt kviseutbrudd i ansiktet. Det var vi blitt fortalt i naturfagtimen, i den spesielle timen som var avsatt til “forplantningslære”.  Det var forbundet med mistanke å være kvisete på den tiden! Ikke enkelt når hormonene begynte å rase i kroppen og ga seg utslag i kviser hos de fleste. Vi skylder vel her å gjøre oppmerksom på at vi gikk i en ren gutteklasse. Og kviser fikk jo som sagt de fleste…..

Og når det gjelder “forplantningslære”, glemmer vi aldri den timen. Vi hadde fått ny lærer i sjuende klasse. En moderne pedagog, etter datidens standard. Han var stor, sterk og tøff. Og vi hadde etter forholdene stor respekt for ham. For han brukte skjelden meldingsboka i forbindelse med oppdragergjerningen. Han operererte mer ut fra samme prinsipp som UP i dag. Forenklet forelegg! Oppgjør der og da, og ferdig med det. Ikke noe “melding frå skulen til heimen.” Fysisk med en rask liten hårfjerning foran og over ørene. Med en derpå demonstrativ gest over søppelkurven ved kateteret som liksom skulle illustrere at han kvittet seg med avrevet hår. Men merkelig nok, vi likte ham. For han var rettferdig. Han brukte sin spesielle pedagogikk kun i de tilfeller vi selv innså at det var grunn til det. Og impliserte aldri hverken rektor eller “heimen” i forbindelse med sin adferdskorreksjon. Det satte vi pris på. Hele klassen fikk Meget i oppførsel på avgangsvitnemålet. Det var noe nytt!

Men i forplantningslæretimen mistet han kontrollen. Det var alvorlig kunnskap vi skulle få del i der. Som om vi ikke allerede visste. Som om ikke vi hadde smuglest Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin“. Et utslitt eksemplar som gikk på omgang i hele skolegården. For ikke å snakke om undergrunnslitteratur som Cocktail og Tyrihans som også var kontrabande og sto på autoritetenes forbudsliste. Men som i dag mer kan sammenlignes med gjengse jenteblader. Dette var temaet vår lærer skulle dosere for oss fjortenåringer.

Det startet med at han ankom klasserommet bærende på to store plansjer han hadde hentet på materialrommet. En plansje som viste en gjennomskåret mannskropp med innvoller og genitalier. Og en ditto kvinnekropp. Disse plansjene hengte han opp med baksiden fram i behørig avstand på hver side av tavlen. Så sa han: “Dersom det er noen som begynner å le, eller hvis jeg hører det minste lille knis mens jeg gjennomgår dette, så bærer det rett ut på gangen!” Så vendte han plansjene om. Og vi ble konfrontert med den mannlige og kvinnelige fysiologi i gjennomskåret versjon. Usexy og gørr kjedelig. Mannen hadde en gjennomskåret og slapp, liten penis som ikke gjorde noe særlig inntrykk på klassen. Heller ikke var det andre objektet, kvinnen, noe særlig mer sexy. Med alt for små bryster, og med tarmsystem, livmor og eggledere blottlagt. Begge plansjer totalt uinteressante etter klassens smak. Mer interessant var lærerens adferd der oppe ved kateteret. Han gikk først over til venstre side av tavlen og begynte å forklare sædcellenes gang gjennom kroppen helt fram til spissen av penis. Deretter gikk han over til høyre side av tavlen hvor sexobjektet hang. Så fortsatte han med å forklare sædcellenes svømmetur opp skjeden gjennom egglederne og fram til et egg. Voila! Da var forplantningen et faktum og det var bare å vente. I ni måneder, fikk vi vite.

Deretter var det anledning til å stille spørsmål. Hvilket vi gjorde. Rakte korrekt opp hånden og ventet til vi fikk klarsignal til å snakke. “Hvordan kommer sædcellene seg fra venstresiden av tavlen og over til høyresiden?”, spurte vi. Hvorpå hele klassen brølte ut i latter og vi selv ble sporenstreks kastet på gangen! Men vi slapp å stå lenge alene der ute. For etter et par minutter kommer hele klassen ut. Timen ble forkortet og vi alle fikk et langt friminutt før neste time. Som var norsk. Norsk og stillesitting, som Jens Bjørneboe så treffende har karakterisert norsktimene fra femtitallet. Men som vi merkelig nok hadde sansen for. I hvert fall den delen av norsktimene hvor vi fikk anledning til å skrive stil…

Men vi reiste til sjøs etter den obligatoriske skolegangen.

Alle mann på dekk!

Massakren i Paris i 1961

I dag er det nøyaktig 50 år siden den verste massakren etter 2. verdenskrig fant sted i et demokratisk og presumptivt sivilisert land. Nemlig Parispolitiets massakre av 200-300 politiske algierske demonstranter.

Les om hendelsen her.

Det dreide seg om en fredelig politisk demonstrasjon i kjølvannet av Algiers frigjøringskrig. Og om politiets brutale behandling av demonstrantene hvor de ble banket opp, skutt og kastet i Seinen for å drukne.

Og dette skjedde altså i hovedstaden i et europeisk demokrati etter 2. verdenskrig. Det er nesten ikke så man tror det er sant når man leser om det. For det er såpass nært i tid og geografi at man ikke skulle tro det var mulig. Og det var politimyndighetene som sto bak ugjerningen.

Men det viser altså at myndigheter kan handle urasjonelt og direkte umenneskelig også her i Europa. Selv etter at man på det tidspunktet skulle tro at europeerne hadde nazistenes ugjerninger i friskt minne bare 16 år etter 2. verdenskrig.

Det viser også at sivilisasjonen bare er et tynt lag av ferniss utenpå et dyrisk indre. For hva annet kan man karakterisere slike handlinger enn som dyriske? At en enkelt politisjef kan være så stupid, kan vi til en viss grad forstå. Men at tusenvis av politimenn blir med på det, er nesten uforståelig. Rett etter Nürnbergprosessen hvor det personlige ansvar for umenneskelige handlinger ble understreket. At en ordre slett ikke er en ordre, men en utfordring til den enkeltes samvittighet.

Nå, 50 år etter massakren, krever ledende franske filosofer og motstandsmenn fra 2. verdenskrig at myndighetene innrømmer at det skjedde en massakre og at det blir gitt en offisiell unnskyldning.

Det blir holdt flere minnemarkeringer rundt om i Frankrike i dag for å rette søkelyset mot det som skjedde. Og for å øve press mot regjeringen for å gi en offisiell unnskyldning. Men det er lite trolig at president Sarkozy vil gi noen slik. Av innenrikspolitiske årsaker…. Det er presidentvalg om vel et halvt år i Frankrike. Og en slik innrømmelse blir neppe godt mottatt ytterst på høyresiden i fransk politikk. Noe som kan skape problemer for hans gjenvalg.

Pyramidene og feskbergan

Det var debatt i Kristiansund Bystyre. Spørsmålet dreide seg om man skulle gi tillatelse til boligbygging på et område hvor det tidligere hadde foregått klippfisktørking på bergene. De såkalte feskbergan eller Milnbergan ved Israelsneset. Byen hadde få slike steder igjen og ble av mange betraktet som et verneverdig kulturminne.

Pyramidene i Egypt

Arbeiderpartiet gikk inn for bygging. Høyre gikk imot.

En Arbeiderpartirepresentant ba om ordet og fremførte følgende kraftsats: “Det er ingen grunn til å bevare disse bergene. Det eneste minnet de gir, er minnet om  slitet som våre forfedre ble utsatt for under arbeidet med klippfisken i gamle dager. Det var et tungt, vått og kaldt arbeid som våre besteforeldre måtte utføre for luselønn! Nei, det ingen grunn til å minnes dette. Bygg ut!”

Hvorpå Høyres gruppeleder ba om replikk: ” Herr ordfører! Jeg tror vi alle kan være glade for at ikke min ærede motdebattant er kulturminister i Egypt. Da hadde neppe pyramidene stått i dag. Det var forbundet med et blodslit å bygge disse kolossene. Takk!”

.

.

Klippfisktørking på Milnbergan i 1902

En ikke-parlamentarisk og tverrpolitisk latter runget lenge i salen etter denne elegante replikken.

Men som man brukte å si i Arbeiderpartiet: “Makta rår!” Så i dag er området bebygget med en usalig blandingsarkitektur som slett ikke vil bli noe å minnes med glede om hundre år.

For 122 år siden

I dag er det nøyaktig 122 år siden maleren Vincent van Gogh angrep sin gode venn Paul Gauguin med en barberkniv. Hvorpå han kuttet av sin venstre øreflipp og ga denne til en prostituert.

Så står å lese i Wikipedia.

Hans eget selvportrett etter hendelsen viser imidlertid at han er bandasjert på høyre øre. Det er noe som ikke stemmer her.

Er Wikipedia feil, eller er gjengivelsen av selvportrettet speilvendt? Vanskelig å si uten å ha sett originalmaleriet. Kan leserne hjelpe til? Kommentarer ønskes!

Men male, det kunne han!

Vestens kultur i fare?

Med fare for å bli beskyldt for rasisme, våger vi allikevel å skrive denne korte artikkelen.

Vi sakser fra Aschehougs Verdenshistorie, bind 12:

“Som bakgrunn for den vestlige verdens overlegenhet og ekspansjon ved århundreskiftet, er det naturlig å se på utbyggingen av det moderne skolevesen bygd på vitenskapelig erkjennelse. Dette var den åndelig opprustningen som i tillegg til den fysiske helsefremgangen bidrog til å forklare Vestens vekst og ytre ekspansjon i det 20. århundre. Vi opplever ofte at politiske ledere og tenkere i den tredje verden oppfatter vitenskapen og den systematiske skoleundervisningen som en nøkkel til å forstå Vestens maktoverlegenhet.

Vestens vitenskapelige tradisjon, med særlig vekt på naturvitenskapene, slo rot innen den intellektuelle elite på 1500- og 1600-tallet. Fornuften som middel til virkelighetserkjennelse ble satt i system, rasjonelle forklaringer tok religionens plass på stadig flere områder. Hovedtrekkene i den vitenskapelige metode kan skisseres kort: erfaring som grunnlag for kunnskap i stedet for tro, slutninger fra nøyaktige observasjoner til almene utsagn om virkeligheten, testing av antagelser (hypoteser) gjennom eksperimentell utprøving, og forutsigelse av virkninger på grunnlag av kunnskap om lovmessigheter i naturen.”

Ønsker vi å fortsette på denne veien, eller ønsker vi å gå tilbake til der vi var på 1500-tallet?

Dette er et relevant spørsmål i disse kultur-relativistiske tider hvor det er politisk korrekt å akseptere og godta andre kulturers tenkemåte i integreringens navn. Hvor integrering betyr at vår kultur skal vike for den fremmede. Her hjemme.

Medmennesker skal og bør integreres, ikke kulturer som ligger langt tilbake i utvikling av humanisme og naturvitenskapelig tenkning! Det bærer galt avsted og har ingenting med rasisme å gjøre. Kun et uttrykk for et ønske om en bedre tilværelse for alle som bor i landet. Enten de er født her, er kommet hit av nød eller for å finne arbeid.

Vårt håp er at våre toneangivende politikere skal innse dette.

Fjernt fra havet

Det skal godt gjøres å komme lengre bort fra havet når du befinner deg i Praha. Hvor vi har oppholdt oss en uke nå. Kun et par timers flytur fra Trondheim, og vips, så er du midt i Europa. Fjernt fra både Nordsjøen, Østersjøen, Middelhavet og Atlanteren. Men det finnes vann der. I form av elven Moldau, eller Vltava som tsjekkerne selv kaller den. Ferskvann riktignok, men allikevel vann. Så da så!

Moldau renner midt gjennom byen. Men bydelene er forbundet med en rekke bruer.

De første som bosatte seg der, var keltiske stammer som etablerte bosetninger allerede 200 år før vår tidsregning. Senere kom germanere, eller germanikere, som Bjørneboe ville ha kalt dem. Etterhvert også vest-slavere etter sammenbruddet av det romerske imperiet på 6- og 700 tallet.

.

Jødene kom på slutten av 900-tallet og byen ble etterhvert et multietnisk, kulturelt senter i Europa.

.

Keisere og konger bosatte seg på høyden over gamlebyen (Stare Mesto) og bygde ut palass og kirker som står den dag i dag. Sin største blomstringstid hadde byen under kong Karl den IV på 1300-tallet. Det ble bygd flere flotte broer og bygninger, ja hele bydeler  (Nove Mesto) i hans periode. I gotisk stil med spissbuer.

.

Å bevege seg gjennom gamlebyen, er som å bli satt flere hundre år tilbake i tid. Gotiske katedraler og barokkhus ligger side om side i god stand. Husfasadene er rikt dekorert med både stukkatur og  fresker.

 

.

I det hele tatt, en by med en lang og interessant historie bak seg. Både fra middelalderen og fra nyere historisk tid.

.

...

 

Både arkitektur-interesserte og andre kan sette seg ned ved en av byens utallige restauranter og nyte det tjekkiske øl og kjøkken. Begge deler i verdensklasse og fremdeles svært billig. (En halvliter til ca. 10 norske kroner!)

.

Og er man moden for mer kultur etter en øl og et godt tjekkisk måltid, kan man alltids stikke innom en av de mange kirkene som arrangerer klassiske konserter om kveldene. Orgelkonserter, barokkmusikk eller små stykker av klassiske og velkjente “svisker” av de store komponister. Nydelig fremført av profesjonelle musikere og sangere.

.

Eller man kan ta en tur med jazzbåten på elven og samtidig få seg et godt måltid om bord der. Reiser man på stramt budsjett, kan man også lytte til de flinke jazzmusikere som spiller gratis på Karlsbroen hver kveld. Gladjazz!

.

Og deretter bevilge seg en halvliter til ti norske kroner på den nærmeste uterestaurant! Det kryr av dem.

.

Med andre ord; Praha har blitt en av våre favoritter i vårt prosjekt som går ut på å se og oppleve alle europeiske storbyer vi ikke fikk sett den gang vi seilte til sjøs.  Men vi anbefaler gode spasersko…

.

Og fleksibelt bukskinn!

.

.

På denne dagen… i 1939

På denne dagen, 1. september 1939, ble Polen angrepet av Nazi-Tyskland. For 71 år siden.

Polens riksvåpen

Dette var starten til den 2. verdenskrig. Hvor mellom 50 og 60 millioner mennesker ble drept. De fleste sivile. Hitler angrep Polen etter et tyskregissert polsk angrep på Tyskland. Den virkelige begrunnelsen var nok nazistenes påståtte behov for “Lebensraum”.

Angrepet skjedde til tross for at Polen på dette tidspunkt var alliert med Storbritannia og Frankrike. Som hadde garantert at de ville sende tropper for å forsvare Polen hvis de ble angrepet. Det skjedde ikke.

Heller ikke under Warsawa-opprøret i 1944 kom de allierte til unnsetning. Tvert i mot sto den sovjetiske Røde Arme på den andre siden av elven Wisla og passivt observerte at nazistene systematisk utslettet byen som represalie for opprøret. Hus for hus ble med tysk presisjon sprengt eller satt i brann til det ikke var et eneste hus igjen i hele byen. Alt lå i ruiner. Heller ikke da sendte Storbritannia tropper for å hjelpe. Til tross for at opprørerne klarte å holde stillingen i 63 dager.

Årsaken til manglende hjelp fra Storbritannia i 1944, var en avtale Churchill hadde gjort med Stalin om deling av Europa etter krigen. Polen skulle ligge i Sovjetunionens interessesfære!

Etter at tyskerne trakk seg tilbake fordi de tapte mot den Røde Arme på bred front i 1944, rykket sovjeterne inn og tok styringen av Polen. Og massakrerte 20.000 polske soldater og offiserer i Katynskogen. Hovedsakelig krigsfanger fra Øst-Polen fra begynnelsen av krigen da Stalin og Hitler hadde inngått en ikkeangrepspakt. Sovjet ga skylden på nazistene, men innrømmet i 1990 at ugjerningen var utført av den Røde Arme på direkte ordre fra Stalin.

Stakkars polakker. Sviktet gang på gang av sine allierte i vesten. Men med sin beliggenhet midt i Europa, var de vant til å få en på trynet enten fra vest eller fra øst. Slik hadde det vært opp gjennom historien. Med tyske keisere og russiske tsarer. Og svenske konger!

Men fikk selvstendighet igjen etter kommuniststyret i 1989. Siden da har de utviklet landet sitt og er nå blitt en moderne demokratisk europeisk stat.

Noe som særpreger det polske folk, er deres arbeidsvilje og -evne. Det beste eksemplet på deres arbeidsinnsats finner vi kanskje i Warsawa selv. Hvor de har bygd opp byen fra ruinhaugen i 1944. Mens de ennå var under kommunistisk styre.  Deler av byen i tro kopi fra tiden før utslettelsen. Mursten på mursten er lagt og slik tatt vare på sin egenart og identitet. Warsawa er verd et besøk i dag.

Og polakkene er verd respekt og beundring for sin arbeidsevne. Når vi treffer på dem her hjemme!

Ta deg en tur og opplev Warsawa med alt den har å by på. Norwegian flyr deg dit for noen hundrelapper.