17. mai talen

17. mai talen.

Som aldri ble holdt.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Vi har mye å gratulere hverandre for i dag. Vi bor i et land som flere ganger er blitt benevnt som det beste landet i verden å bo i. Og det er ikke uten grunn. Vi har faktisk mye å glede oss over. Ikke bare i dag, men hver eneste dag i året.

Vi opplever en materiell velstand som knapt var tenkelig for bare en generasjon siden.

Årsaken til at det er blitt sånn, er sammensatt. Noe er ren og skjær Askeladden-flaks. Som oljeressursene utenfor kysten vår. Mineralene i fjellene våre. Fossene og skogen. Fisken i havet. Ressurser som bare har ligget der i tusenvis, ja millioner av år.

Men disse ressursene hadde blitt liggende til evig tid hvis det ikke hadde vært for et folk som hadde sett mulighetene. Og tatt jobben med å finne metoder til å utvinne og utvikle dem. Men også vært villige til å ta slitet og savnet som har vært knyttet til dette arbeidet.

For en generasjon siden var Norge et av Europas fattigste land.

Men i tillegg til ressursene og arbeidsvilligheten har vi også hatt politikere som har hatt tidsperspektiv ut over egen generasjon. Som har hatt vyer ut over neste valg. Og vært villige til å satse stort for å bygge ut landet. Med hjelp av en befolkning som på sin side har vært villige til å ta slitet. I håp om at kommende generasjoner skal få det bedre. Man har hatt tidsperspektiv på ting.

Da vi fikk vår grunnlov den 17. mai 1814 var vi ikke en fri nasjon. Vi var en vasallstat under svenskekongen. Som hadde vunnet Norge i krig mot danskekongen. Som på sin side hadde tatt for seg av våre ressurser i rikt monn og bygget ut Danmark.

Først i 1905 ble vi kvitt svenskekongen som hersker. Uten at en dråpe blod ble spilt.

Alt dette kan vi takke våre fremsynte politikere for. De spilte et høyt spill, men de visste hva de gjorde. Både Eidsvollsfedrene i 1814 og Stortingsrepresentantene i 1905.

De ville ha et fritt land med en befolkning som fritt fikk bestemme sin egen skjebne. Gjennom demokratiske valg.

Men et folk får ikke demokrati kun ved valg alene. Det kreves delaktighet. Folket selv må delta i prosessene hvor man trekker opp de lange linjer for landets utvikling. Da vil det kreves at folket får uttrykke seg fritt. Talefrihet vil da være en helt grunnleggende forutsetning for et ekte demokrati. Og talefriheten på sin side må innebære at også den som ikke er enig, også får rett til å hevde sitt syn. Og flertallet må lytte til mindretallet. Ellers får vi et flertallets diktatur i stedet for demokrati.

Dette har vi lyktes med i Norge.

Spørsmålet blir da: Hvor går vi videre?

Verden rundt oss har endret seg mye siden 1814. Og Norge som resultat av det. Vi har opplevd 5 års okkupasjon. Med knebling av talefrihet og direkte blodsutgytelse. Mange ofret livet og helsa for å få et fritt Norge igjen i 1945.

Etter 1945 har verden endret seg i en takt man knapt trodde var mulig før krigen. Frigjøring av kolonier over hele verden har vel kanskje vært den viktigste beveggrunnen til de store samfunnsomveltninger. På samme måte som vi ble frigjort fra Danmark i 1814 og fra Sverige i 1905. Men desverre ikke med samme gode resultat som vi har opplevd.

Befolkningen i mange av de tidligere koloniene sliter ennå med et dårlig resultat etter frigjøring. Diktatur og despoti er ikke uvanlig i de tidligere koloniene. Politiske eksperimenter som kommunisme og religiøs fanatisme har påført mange smerte og død. Og gjør det den dag i dag.

Det er derfor ikke rart at vi opplever en ny folkevandringstid i våre dager.

Vi ville ha deltatt selv hvis situasjonen var omvendt. Hvis det var fred, frihet og velstand i Afrika. Og krig, tvang og fattigdom her i Norge. Så det er ikke så rart at mange ønsker å komme hit. Eller til et hvilket som helst land hvor forholdene er bedre enn det de ble født i.

Dette er situasjonen vi står overfor. Millioner av mennesker som lever under forhold vi knapt kan forestille oss. Med sult og undertrykkelse som daglig tilværelse. Og som befinner seg kun noen flytimers vei unna oss. Det er teknisk mulig i vår tid å forflytte seg fra en side av jorden til en annen i løpet av noen timer. Vi er alle kommet tettere inn på hverandre enn vi noen gang tidligere har vært. Og det er ikke lengre mulig å late som om ikke naboen sulter. Når han står og banker på døra di hver dag.

Så hva gjør vi med dette?

Låser døra? Eller slipper inn alle som banker på? Eller hjelper dem der de bor?

Svaret på dette spørsmålet vil avgjøre hvordan våre etterkommere vil oppleve Norge på 17. mai om 100 år. Det er derfor av helt avgjørende betydning at dagens folkevalgte har samme perspektiv på sine handlinger som Eidsvollsfedrene hadde da de skrev Grunnloven i 1814. Og makter å skille mellom nytte, humanisme og naivitet.

Vi andre kan bidra med saklige meninger og hardt arbeide for å utvikle Norge videre som verdens beste land å bo i. Og slutte å syte for bagateller. Tenk litt på det. I dag.

Til lykke med dagen!

Dannelsesreise

Praha med Petrinparken til høyre, Karlsbroen i midten og borgen med St. Vituskatedralen til venstre.

.

I fjor høst var vi på tur til Praha. En uke sammen med hustru, to svigerinner og to svogre. Bodde like ved brohodet til Karlsbroen på vestsiden. Altså midt i den mest interessante delen av byen. Med gangavstand til de flotteste og mest interessante severdighetene. Og hvor spisestedene lå som perler på en snor overalt hvor vi gikk. Slik at vi slapp å gå mer enn et par hundre meter før vi kunne sette oss ned for å fordøye både synsinntrykk og mat. Og, ikke minst skylle det hele ned med herlig tjekkisk øl. Til ti kroner halvliteren. Vi likte Praha. Selv om det ikke ble så mye dannelse av det akkurat.

Nå derimot, skal vi avgårde i skolens høstferie og skal ha med vårt barnebarn på ti år. Hun er en særdeles oppegående og morsom pike å være sammen med. Til tross for at hun nedstammer direkte fra oss selv. Hun er interessert i både historie, musikk og arkitektur. Og hva kan vel passe bedre enn å besøke Praha da?

Vi skal bo på det samme hotellet som sist. Altså midt i byen. Og regner med å trave rundt på samme måte som forrige gang. Men hun er ikke interessert i det gode tjekkiske ølet, så vi får legge inn mer kulturaktiviteter denne gang. Både opera og klassiske konserter er blant tilbudet vi vurderer. Til priser som operaen i Bjørvika kan drømme om.

Og vi må vel også overvære vaktskiftet for livgarden på slottet som ligger på høyden over byen. For deretter å innta en apfelstrudel med varm sjokolade i restauranten i slottshagen…

Det vil være mye å se og mye å oppleve.

Så vi gleder oss til turen.

Pyramidene og feskbergan

Det var debatt i Kristiansund Bystyre. Spørsmålet dreide seg om man skulle gi tillatelse til boligbygging på et område hvor det tidligere hadde foregått klippfisktørking på bergene. De såkalte feskbergan eller Milnbergan ved Israelsneset. Byen hadde få slike steder igjen og ble av mange betraktet som et verneverdig kulturminne.

Pyramidene i Egypt

Arbeiderpartiet gikk inn for bygging. Høyre gikk imot.

En Arbeiderpartirepresentant ba om ordet og fremførte følgende kraftsats: “Det er ingen grunn til å bevare disse bergene. Det eneste minnet de gir, er minnet om  slitet som våre forfedre ble utsatt for under arbeidet med klippfisken i gamle dager. Det var et tungt, vått og kaldt arbeid som våre besteforeldre måtte utføre for luselønn! Nei, det ingen grunn til å minnes dette. Bygg ut!”

Hvorpå Høyres gruppeleder ba om replikk: ” Herr ordfører! Jeg tror vi alle kan være glade for at ikke min ærede motdebattant er kulturminister i Egypt. Da hadde neppe pyramidene stått i dag. Det var forbundet med et blodslit å bygge disse kolossene. Takk!”

.

.

Klippfisktørking på Milnbergan i 1902

En ikke-parlamentarisk og tverrpolitisk latter runget lenge i salen etter denne elegante replikken.

Men som man brukte å si i Arbeiderpartiet: “Makta rår!” Så i dag er området bebygget med en usalig blandingsarkitektur som slett ikke vil bli noe å minnes med glede om hundre år.

For 122 år siden

I dag er det nøyaktig 122 år siden maleren Vincent van Gogh angrep sin gode venn Paul Gauguin med en barberkniv. Hvorpå han kuttet av sin venstre øreflipp og ga denne til en prostituert.

Så står å lese i Wikipedia.

Hans eget selvportrett etter hendelsen viser imidlertid at han er bandasjert på høyre øre. Det er noe som ikke stemmer her.

Er Wikipedia feil, eller er gjengivelsen av selvportrettet speilvendt? Vanskelig å si uten å ha sett originalmaleriet. Kan leserne hjelpe til? Kommentarer ønskes!

Men male, det kunne han!

Vestens kultur i fare?

Med fare for å bli beskyldt for rasisme, våger vi allikevel å skrive denne korte artikkelen.

Vi sakser fra Aschehougs Verdenshistorie, bind 12:

“Som bakgrunn for den vestlige verdens overlegenhet og ekspansjon ved århundreskiftet, er det naturlig å se på utbyggingen av det moderne skolevesen bygd på vitenskapelig erkjennelse. Dette var den åndelig opprustningen som i tillegg til den fysiske helsefremgangen bidrog til å forklare Vestens vekst og ytre ekspansjon i det 20. århundre. Vi opplever ofte at politiske ledere og tenkere i den tredje verden oppfatter vitenskapen og den systematiske skoleundervisningen som en nøkkel til å forstå Vestens maktoverlegenhet.

Vestens vitenskapelige tradisjon, med særlig vekt på naturvitenskapene, slo rot innen den intellektuelle elite på 1500- og 1600-tallet. Fornuften som middel til virkelighetserkjennelse ble satt i system, rasjonelle forklaringer tok religionens plass på stadig flere områder. Hovedtrekkene i den vitenskapelige metode kan skisseres kort: erfaring som grunnlag for kunnskap i stedet for tro, slutninger fra nøyaktige observasjoner til almene utsagn om virkeligheten, testing av antagelser (hypoteser) gjennom eksperimentell utprøving, og forutsigelse av virkninger på grunnlag av kunnskap om lovmessigheter i naturen.”

Ønsker vi å fortsette på denne veien, eller ønsker vi å gå tilbake til der vi var på 1500-tallet?

Dette er et relevant spørsmål i disse kultur-relativistiske tider hvor det er politisk korrekt å akseptere og godta andre kulturers tenkemåte i integreringens navn. Hvor integrering betyr at vår kultur skal vike for den fremmede. Her hjemme.

Medmennesker skal og bør integreres, ikke kulturer som ligger langt tilbake i utvikling av humanisme og naturvitenskapelig tenkning! Det bærer galt avsted og har ingenting med rasisme å gjøre. Kun et uttrykk for et ønske om en bedre tilværelse for alle som bor i landet. Enten de er født her, er kommet hit av nød eller for å finne arbeid.

Vårt håp er at våre toneangivende politikere skal innse dette.

Inga må styres

Vi har nevnt det før, men gjentar det allikevel, Inga er ei flott dame med vakre linjer og i godt hold. Men som de fleste flotte damer må de styres!

Spesielt når de rigger seg opp for å dra ut på livet.

Så også med færingen vår, Inga. Skal hun få rigg og seil, så må hun også styres. Og det med fast hånd. Da kreves det gode styreredskaper. Vi har derfor laget ror og styrvol til henne.

Imidlertid er ikke materialdimensjonene umiddelbart tilgjengelig på Maxbo. De fører ikke furuplank i tykkelse 40mm og bredde 400mm som vi behøvde til selve rorbladet. Heller ikke 40mm furu rundstokk til selve styrepinnen. For ikke å snakke om krokvokst bjørk til styrvolen.

Laminering av roremne

Så for de to første gjenstandene måtte vi til med laminering og derved lime sammen materialer av mindre dimensjoner. Kanskje like greit, for laminerte emner vil oppnå større styrke enn heltre dersom lamineringen er utført riktig.

For sistnevnte gjenstand, ble det å gå på jakt i skogen rundt hytta og lete etter bjørketrær med greiner vokst i passende vinkel og med tilstrekkelig dimensjon. Heldigvis fant vi et slikt emne i en stor bjørk rett ved hytta. Det ble da å rigge opp stige, klatre opp og benytte motorsagen for å kappe av greina. Og deretter bruke motorsagen for å grovkappe emnet etter at greina lå på bakken.

.

Saging av rorprofil

Så ble det et omstendelig arbeid med å sage ut profilen til roret med stikksag. Trimme kantene og pusse rorflatene med båndslipemaskin. Bore hull, og slipe dette firkantet slik at kunne passe for innfestingen av styrvolen.

Styrvolen ble deretter formet med bruk av høvel og båndslipemaskin.

Det samme gjaldt for selve styrepinnen som skulle formes rund, bortsett fra den delen som skulle festes inn i styrvolen med en bolt når alt var ferdig.

.

 

Avmerking trim

Og helt til slutt, finpussing for hånd på alle delene til de var klare for impregnering og overflatebehandling med terpentin, tjære og linolje.

Det ble litt pussestøv av det, men denne gangen hadde vi lært, og hadde forflyttet oss ned til den fjerneste del av hagen med våre aktiviteter, så det var kun kompostbingen og solbærbusken som ble nedstøvet. Ja, bortsett fra oss selv da, selvfølgelig. Men vi er jo vaskbar og tåler godt vann i forbindelse med nødvendig rengjøring etterpå.

 Bare så synd vi ikke får formidlet lukten av nytt treverk, terpentin og tjære (og nyslått plen) via internett… Men nyt bildene og ta i bruk fantasien.

 

Trimming av kanter

 

 

 

 

 

 

 

Finsliping

Klar til impregnering

Emne til styrvol

Emnet under grovbearbeiding

No comment!

Ferdig grovbearbeidet

Prøveoppsett rigg

Vantnål

Mastefot

Mastetopp med messingholk og spir for vimpel

Etter at støvet har lagt seg...

.

.

.

Fjernt fra havet

Det skal godt gjøres å komme lengre bort fra havet når du befinner deg i Praha. Hvor vi har oppholdt oss en uke nå. Kun et par timers flytur fra Trondheim, og vips, så er du midt i Europa. Fjernt fra både Nordsjøen, Østersjøen, Middelhavet og Atlanteren. Men det finnes vann der. I form av elven Moldau, eller Vltava som tsjekkerne selv kaller den. Ferskvann riktignok, men allikevel vann. Så da så!

Moldau renner midt gjennom byen. Men bydelene er forbundet med en rekke bruer.

De første som bosatte seg der, var keltiske stammer som etablerte bosetninger allerede 200 år før vår tidsregning. Senere kom germanere, eller germanikere, som Bjørneboe ville ha kalt dem. Etterhvert også vest-slavere etter sammenbruddet av det romerske imperiet på 6- og 700 tallet.

.

Jødene kom på slutten av 900-tallet og byen ble etterhvert et multietnisk, kulturelt senter i Europa.

.

Keisere og konger bosatte seg på høyden over gamlebyen (Stare Mesto) og bygde ut palass og kirker som står den dag i dag. Sin største blomstringstid hadde byen under kong Karl den IV på 1300-tallet. Det ble bygd flere flotte broer og bygninger, ja hele bydeler  (Nove Mesto) i hans periode. I gotisk stil med spissbuer.

.

Å bevege seg gjennom gamlebyen, er som å bli satt flere hundre år tilbake i tid. Gotiske katedraler og barokkhus ligger side om side i god stand. Husfasadene er rikt dekorert med både stukkatur og  fresker.

 

.

I det hele tatt, en by med en lang og interessant historie bak seg. Både fra middelalderen og fra nyere historisk tid.

.

...

 

Både arkitektur-interesserte og andre kan sette seg ned ved en av byens utallige restauranter og nyte det tjekkiske øl og kjøkken. Begge deler i verdensklasse og fremdeles svært billig. (En halvliter til ca. 10 norske kroner!)

.

Og er man moden for mer kultur etter en øl og et godt tjekkisk måltid, kan man alltids stikke innom en av de mange kirkene som arrangerer klassiske konserter om kveldene. Orgelkonserter, barokkmusikk eller små stykker av klassiske og velkjente “svisker” av de store komponister. Nydelig fremført av profesjonelle musikere og sangere.

.

Eller man kan ta en tur med jazzbåten på elven og samtidig få seg et godt måltid om bord der. Reiser man på stramt budsjett, kan man også lytte til de flinke jazzmusikere som spiller gratis på Karlsbroen hver kveld. Gladjazz!

.

Og deretter bevilge seg en halvliter til ti norske kroner på den nærmeste uterestaurant! Det kryr av dem.

.

Med andre ord; Praha har blitt en av våre favoritter i vårt prosjekt som går ut på å se og oppleve alle europeiske storbyer vi ikke fikk sett den gang vi seilte til sjøs.  Men vi anbefaler gode spasersko…

.

Og fleksibelt bukskinn!

.

.

Inga får stæsj

Inga ligger i fjæra og hviler seg litt

Inga, min kjære færing, blank og fin og med de rette former. Hun ligger der i fjæra og venter på å bli brukt. Hun har latt seg ro ut til lyrmedet og vært med på garnsetting der. Hun har latt seg ro midtfjords til seigrunnen og ligget rolig mens vi har rykket i våre snører. Som vel og merke ikke har gnaget merker i ripa, men pent ført overbord via de restaurerte vabein. Og hun har tatt oss ut sammen med barnebarn til fjerne holmer og til strandhugg lengre inne i fjorden.

Hun har vært trofast og gitt oss mang en glede.

Men vi har mistanke om at hun har kjedet seg litt.

Så vi har tenkt på hva som kan muntre henne opp litt. Vi har tenkt og tenkt. Og her i forrige uke fikk vi ideen. Hun savner fart og moro. Altså må hun få komme på sjøen når det blåser litt. Så hun får vist oss sine sjøegenskaper. Og hvilken fart hun kan oppnå.

Altså; hun må få seil! Hun er alltids en gammel erværdig dame, født i 1942, og således 68 år i år. Men hun er sterkt bygget og ennå myk i leddene. Så seil må være tingen.

.

.

.

.

Geitbåtfæring med assymetrisk råseil: Glomstadgeita

Og ikke hvilket som helst seil. Nei, her må det være assymetrisk råseil som er tradisjonen på Nordmøre.

Men først må vi lage rigg.

Dagen etter vi hadde bestemt oss for å stæsje opp Inga, la vi til skogs for å finne passende einer-emner til de detaljer som bør være av hard ved.

Som vantnåler, blokkskive til fallet og skiver til priaren.

Med motorsag kappet vi passende råemner og grovskar disse så de fikk ligge og tørke før vi begynte å bearbeide disse.

I mellomtiden dro vi inn til Maxbo og kjøpte granbord som vi kløv i passende bredder for laminering til mast og rå. Masten ble limt sammen med vannfast PU-lim av tre slike lekter. Mens den smekre råen som seilet skulle festes til, ble limt sammen av seks lekter pluss en eik fotlist som vi høvlet ned til passende tykkelse.

.

.

..

.

 

..

..

.

 

 

Seilråen av seks laminerte granlekter og en eiklist i midten

Deretter begynte arbeidet med å høvle ned emnene til rette profil. Da feilberegnet vi vårt publikum. Fruen kom løpende ut til høvelbenken som vi hadde plassert på baksiden av hytta, utenfor soveværelsesvinduene, og forkynte at vi støvet ned både soveværelsene og omgivelsene for øvrig.

Så vi ble forvist ned til den nederste del av hagen, hvor vi rigget oss opp med sagbordet og nyanskaffede skrutvinger fra Biltema. For så vidt en grei plass å være. Like ved kompostbingen. For det ble en del høvelspon av denne operasjonen. Og støvføyk av den derpå følgende operasjon med båndslipemaskin og manuell pussing med både 60, 80 og 120 korns sandpapir.

Masteemnet ble først høvlet kvadratisk. Deretter 8-kantig, 16-kantig, og til slutt 32-kantig før vi tok fatt med båndslipemaskinen. Så en halv meter 60-papir i nevene og pusse på tvers for å få emnet helt sirkulært. Og til slutt, 80og 120 papir på langs.

 .

.

 

.

.

.

Detalj av råen

..

.

 

.

Det tok litt tid, gitt!

Men det ble rundt og fint og klart for innsetting av skive for fallet i mastetoppen.

 

 

Vantnåler, mast og rå grunnet med tjære, linolje og terpentin

Da måtte vi til med einer-emnet vi hadde liggende. I mangel av dreibenk skrudde vi fast den største slagboremaskinen vi hadde i sagbenken og rigget til et anlegg for huggjernet.

Det gikk det også. En flott skive ble det. I hard einer og med et 12 mm spor til fallet.

Så var det vantnålene. En til forstaget og en til vantet på hver side. Dett ble en utfordring med bare en stikksag til hjelp. Men også det gikk.

Alt ble pusset og satt inn med tjæregrunning og siste strøks tyritjære. Og står nå til tørk en ukes tid. Tjære tørker egentlig ikke, men herdes av ultraviolett stråling. Så vi er avhengig av solskinn for å få riggen tørr. I mellomtiden har riggen fungert som fluepapir i hytteveggen. Og bidratt til å redusere mygg- og knottplagern om kveldene på hytta.

.

Vi har også vært på slakteriet og fått seks oksehorn som vi har skåret ringer av. Disse skal fungere som holker på stagnålene for å holde vantene på plass i nålene når de blir strammet.

.

Fruen ble litt alterert da hun fikk høre av vi hadde benyttet den nye bacalao-kaserollen hennes til koking av disse hornene. Mens hun var et ærend i byen. Men hun har roet seg nå…

.

Vi kommer tilbake med ytterligere bilder som forklarer hvordan disse delene skal rigges opp om bord i Inga.

I mellomtiden skal vi ta kontakt med seilmakeren og gjennomgå detaljer og mål på seilet.

.

Vi regner med at det skal bli fart på gamle Inga når hun blir stæsjet opp!

.

.

Mer bacalao og eyecandy

Premieren til årets Donna Bacalao forløp som håpet. Ja nettopp, håpet! For her ute på kysten av Nordvestlandet har vi lært oss at egen innsats er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å lykkes. Man må i tillegg satse på håpet. Donna Bacalao er en risikosport under slike forhold.

For til tross for at det er lagt ned et hundretalls med manntimer på prøver og andre forberedelser til den store utendørsforstillingen, så er vi til syvende og sist prisgitt været!

I går kveld var det et flott augustvær.

Vi viser her et fint bilde, sakset fra lokalavisen TK: 

Lys, lyd, dansere og korister er med på å gjøre årets «Donna bacalao» til den klart beste. (Foto: Bjørn Hansen)

Og deler et par egne bilder fra premieren med dere. De er tatt med et mobilkamera som ikke akkurat er det beste redskap for slik fotografering. Men eyecandy var det. Det skulle fremgå av de følgende snapshots:

 

Ble du fristet til å smake?

Kjøp deg en billett da vel!

Donna Bacalao

Vi har fulgt øvingene til friluftoperaen Donna Bacalao i år også. Tredje året på rad. I et nydelig sommervær fra gratishaugen like ovenfor den store amfiscenen på Vikaneset i Kristiansund.

Vår fritidsbolig ligger et par, tre hundre meter ovenfor amfiscenen som ble bygget for tre år siden. Så det blir en fin ettermiddags- og kveldsbeskjeftigelse å rusle nedover den gamle kjerrevegen ned til berget og sitte der og følge med i det som foregår når solister, kor og teknikere øver inn årets oppsetning.

Amfiscenen ligger vakkert til helt nede i vannkanten i bukta ved Vikaneset. Omkranset av nybygde sjøboder og brygger. Med ettermiddags- og kveldssolen strømmende inn over scenen. Spesielt ved solnedgangen i nordvest når det ligger noen lave skyer som farges purpurrøde før solen dukker ned i havet over Stavneset på den andre siden av Bremsnesfjorden. Sukkertøy for øyet, kan man kalle det. “Eyecandy”!

Øving i solnedgangen

Familien Botten som eier området har virkelig hatt vyer når det gjaldt satsingen her nede på Vikaneset. Det er lagt ned et kjempearbeid og tilsvarende økonomiske ressurser i å utvikle både Vikaneset Havhotell og amfiscenen som rommer 1.400 tilskuere.

På samme måte som Frode Alnæs har skapt musikken og Stig Nilsson har skrevet librettoen til operaen om klippfiskbaronene og arbeiderne i Christiansund på 1800-tallet. Den gang byen var landets største klippfiskeksportør. Og de rike var virkelige rike. Og de fattige tilsvarende fattige. Med ramsalte tekster og musikk i flere sjangrer fremstilles  hverdagslivet fra den gang på en måte som trollbinder publikum.

De medvirkende profesjonelle solister og amatørene fra Kristiansund operakor skaper en forestilling som fester seg både til netthinnen og til den del av hjernen som husker musikk. For musikken og sangen huskes. Det er melodier som foraktelig vil kunne karakteriseres som “svisker”. Som man vil kunne nynne på i lang tid etter å ha sett forestillingen. På samme måte som i alle store og verdenskjente operaer!

De sceniske virkemidler er rett og slett fantastiske. Både teknisk og med hjelp av naturen selv når solen synker i havet mens månen stiger opp over fjellene i sydøst. Og når seiljakten Anne Margrethe kommer seilende så å si rett inn på scenen. Med brygger og sjøhus lyssatt på en spennende måte i bakgrunnen. Og måker, terner og havørn som seiler lavt forbi og uoppfordret deltar i forestillingen og skaper en virkelighet som neppe ville ha vært mulig å få til på en lukket scene i noe operahus. Det være seg i Bjørvika i Oslo eller i La Scala i Milano.

Min beundring og takk til alle som har gjort denne opplevelsen mulig.

Og mitt ønske om at alle som leser dette blogginnlegget, klikker seg inn på lenken til Donna Bacalao  her og bestiller seg billett til en stund som vil huskes i mange år fremover. Om det er litt sent i år, så kommer det en ny forestilling til neste år.

Og kulturminister Huitfeldt: Kjøp deg en billett selv!