Alle mann på dekk

.

.

“Alle mann på dekk!

Skuta er gått lekk.

Alle mann til pumpene!

For å vaske rumpene“

sang vi gjerne som barn. Antageligvis mest for å irritere de voksne med den dristige sistestrofen. Vi hadde våre egne tekstvarianter både til nasjonalsangen og til salmene. Vi sang i det hele tatt mye i vår barndom i den 7-årige folkeskolen. Og husker fremdeles teksten til mange av de sangene vi lærte. Både den offisielle versjonen og våre egne spesielle.

“Ja vi elsker

kjøtt og pølser,

gammelost og smør”

var en annen dristig variant som ble hyppig benyttet i sangtimene på vårparten. I håp om at sanglæreren ikke greide å lokalisere delinkventen i en klasse på 30 småjyplinger som sang av full hals. De fleste istemte den offisielle versjonen, mens noen få utskudd hadde mer moro av den spesielle.

Likeledes den oppbyggelige barnesangen “Vi vandrer med freidig mot“. Som skulle bidra til at barn og unge fikk riktig forståelse av betydningen av friluftsliv og et på alle måter sunt levesett. Vår versjon gikk slik:

Vi vandrer med freidig mot

til skolestyrerens kontor.

Der står vi i dype tanker

mens riset på rævva banker.

Ja, bare slå så my’ du vil,

for vi blir aldri, aldri snill!”

Klasse 7A gutter Allanengen skole, 1960                              (Klikk på bildet for større versjon)

En anarkistisk versjon av sangen, som avslørte vårt fiendtlige sinnelag og opposisjon mot autoritetene. Bare de aller mest utkrøpne av oss hadde mot til å dra til med denne teksten mens sanglæreren overvåket klassen i refleksen fra pianoet. Mens han satt delvis med ryggen til og hamret løs på tangentene som om det skulle være en advarsel til oss om hva som ville skje dersom vi ikke “oppførte oss”. For da kunne det fort skje at nettopp vår spesialversjon av teksten ble en alvorlig realitet. Jo da, sangtimene ga oss mang en glede. På forskjellig vis. Det gjorde det antageligvis også for medeleven som satt på bakerste rad og onanerte mens vi andre sang “Åh, var jeg en sangfugl som fuglen på kvist”. Det var en utvist dristighet som satte støkk i oss alle som ble oppmerksomme på hva som foregikk der bak i klasserommet. Om det ikke førte til så mye beundring i klassen, ga det allikevel delinkventen en viss status i friminuttet etterpå. Han hadde jo utvist en utenkelig forakt for autoritetene gjennom sin sangaktivitet. For ikke bare hadde han utsatt seg for risiko for å bli oppdaget og behørig avstraffet, men like alvorlig risiko for fysiologiske endringer med hårvekst i håndflatene og ekstremt kviseutbrudd i ansiktet. Det var vi blitt fortalt i naturfagtimen, i den spesielle timen som var avsatt til “forplantningslære”.  Det var forbundet med mistanke å være kvisete på den tiden! Ikke enkelt når hormonene begynte å rase i kroppen og ga seg utslag i kviser hos de fleste. Vi skylder vel her å gjøre oppmerksom på at vi gikk i en ren gutteklasse. Og kviser fikk jo som sagt de fleste…..

Og når det gjelder “forplantningslære”, glemmer vi aldri den timen. Vi hadde fått ny lærer i sjuende klasse. En moderne pedagog, etter datidens standard. Han var stor, sterk og tøff. Og vi hadde etter forholdene stor respekt for ham. For han brukte skjelden meldingsboka i forbindelse med oppdragergjerningen. Han operererte mer ut fra samme prinsipp som UP i dag. Forenklet forelegg! Oppgjør der og da, og ferdig med det. Ikke noe “melding frå skulen til heimen.” Fysisk med en rask liten hårfjerning foran og over ørene. Med en derpå demonstrativ gest over søppelkurven ved kateteret som liksom skulle illustrere at han kvittet seg med avrevet hår. Men merkelig nok, vi likte ham. For han var rettferdig. Han brukte sin spesielle pedagogikk kun i de tilfeller vi selv innså at det var grunn til det. Og impliserte aldri hverken rektor eller “heimen” i forbindelse med sin adferdskorreksjon. Det satte vi pris på. Hele klassen fikk Meget i oppførsel på avgangsvitnemålet. Det var noe nytt!

Men i forplantningslæretimen mistet han kontrollen. Det var alvorlig kunnskap vi skulle få del i der. Som om vi ikke allerede visste. Som om ikke vi hadde smuglest Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin“. Et utslitt eksemplar som gikk på omgang i hele skolegården. For ikke å snakke om undergrunnslitteratur som Cocktail og Tyrihans som også var kontrabande og sto på autoritetenes forbudsliste. Men som i dag mer kan sammenlignes med gjengse jenteblader. Dette var temaet vår lærer skulle dosere for oss fjortenåringer.

Det startet med at han ankom klasserommet bærende på to store plansjer han hadde hentet på materialrommet. En plansje som viste en gjennomskåret mannskropp med innvoller og genitalier. Og en ditto kvinnekropp. Disse plansjene hengte han opp med baksiden fram i behørig avstand på hver side av tavlen. Så sa han: “Dersom det er noen som begynner å le, eller hvis jeg hører det minste lille knis mens jeg gjennomgår dette, så bærer det rett ut på gangen!” Så vendte han plansjene om. Og vi ble konfrontert med den mannlige og kvinnelige fysiologi i gjennomskåret versjon. Usexy og gørr kjedelig. Mannen hadde en gjennomskåret og slapp, liten penis som ikke gjorde noe særlig inntrykk på klassen. Heller ikke var det andre objektet, kvinnen, noe særlig mer sexy. Med alt for små bryster, og med tarmsystem, livmor og eggledere blottlagt. Begge plansjer totalt uinteressante etter klassens smak. Mer interessant var lærerens adferd der oppe ved kateteret. Han gikk først over til venstre side av tavlen og begynte å forklare sædcellenes gang gjennom kroppen helt fram til spissen av penis. Deretter gikk han over til høyre side av tavlen hvor sexobjektet hang. Så fortsatte han med å forklare sædcellenes svømmetur opp skjeden gjennom egglederne og fram til et egg. Voila! Da var forplantningen et faktum og det var bare å vente. I ni måneder, fikk vi vite.

Deretter var det anledning til å stille spørsmål. Hvilket vi gjorde. Rakte korrekt opp hånden og ventet til vi fikk klarsignal til å snakke. “Hvordan kommer sædcellene seg fra venstresiden av tavlen og over til høyresiden?”, spurte vi. Hvorpå hele klassen brølte ut i latter og vi selv ble sporenstreks kastet på gangen! Men vi slapp å stå lenge alene der ute. For etter et par minutter kommer hele klassen ut. Timen ble forkortet og vi alle fikk et langt friminutt før neste time. Som var norsk. Norsk og stillesitting, som Jens Bjørneboe så treffende har karakterisert norsktimene fra femtitallet. Men som vi merkelig nok hadde sansen for. I hvert fall den delen av norsktimene hvor vi fikk anledning til å skrive stil…

Men vi reiste til sjøs etter den obligatoriske skolegangen.

Alle mann på dekk!

Normalt?

Dette blir normalt, hevder VG etter at vi har hatt besøk av stormen Dagmar her på Nordvestlandet i romjula. Og illustrerer påstanden med et bilde av en lystbåt slengt opp i fjæra etter stormen. Samtidig som de klistrer på noen spådommer om at vi vil oppleve mer nedbør, sterkere vind og oftere stormflo.

Beskrivelser i komparativ, som en norsklærer ville ha sagt det. Komparativ betyr som kjent “sammenlignet med”. Men VG glemmer å fortelle hva de sammenligner med. Er det fjoråret, de siste 10 år, 30 år, 60 eller 100 år? Påstandene blir derfor litt meningsløse for den som tar dette alvorlig og gjerne vil undersøke litt på egen hånd. For å se om det stemmer. Eller om det bare er et førstesideoppslag med hovedformål å komme med sjokkerende påstander for å fremme løssalget.

Vi skulle så gjerne ha undersøkt sannhetsgehalten i disse påstandene, men det blir litt vanskeligere når presisjonsnivået er så lavt som det fremgår av både forsiden og av artiklene inne i avisen.

For slik det faktisk forholder seg, så kan enhver tolkning av utsagnene bli sanne. Eksempelvis hovedpåstanden: “Dette blir normalt”. Kan det være at det betyr at løssalgsavisene blåser opp enhver normal høst- og vinterstorm til “ekstremvær” i framtiden? Er det denne oppblåsingen som blir normal?

Er det været i seg selv som forandrer seg over tid? Eller er det skadeomfanget?

Ut fra mediadekningen er det mest naturlig å tro at det dreier seg om skadeomfanget. For rapportene er ledsaget av bilder av ødelagte båter, hus og veier. I tillegg til historier om fly-, tog-, buss- og båtpassasjerer som blir forsinket.

Ja, alt dette er normalt. Og ville ha vært det selv om været hadde blitt litt bedre over tid! For det har skjedd en endring i folks forhold til været.

Før i tiden bygde man hus i skjul for været. Vestveggen var ofte uten vindu. Mens man i dag bygger på toppene med store panoramavindu mot vest. For å få utsikt. Landsdelene hadde sine stedsegne byggeskikker hvor man tok hensyn til erfaringene til de foregående generasjoner.  I dag bygger man ferdighus eller benytter moderne og lette bygningsmaterialer som ikke er egnet her på Nordvestlandet hvor høst- og vinterstormer har vært en del av hverdagen i generasjoner. Ikke rart at husene rives i stykker og tak flerres av. Zandatak festet med en spiker i nedkant av annenhver stein i kun den nederste raden! Det er normalt. Og det blir da normalt at steinene løsner i en alminnelig full storm.

At flere fritidsbåter slenges opp på land er heller ikke unormalt. Vi har fått god råd i dette landet og flere har råd til å anskaffe seg fritidsbåt. Også de som mangler sjøvett. De få som eide båt før i tiden var enten erfarne sjøfolk og fiskere eller hadde tilstrekkelig god råd til å leie profesjonelle sjøfolk som passet båten deres. Nå ligger båtene fortøyd til flytebrygger i såkalte marinaer. Der ligger de utsatt til uten tilstrekkelig værdekning og tilsyn. Jfr. båthavnene i Molde kontra Kristiansund. Sjekk på Google Earth. Tilsyn som bl.a. omfatter daglig kontroll av gnag og styrkereduksjon i fortøyningstrosser som følge av ultraviolett lys. Vi kunne ha sagt mer om dette amatørskapet som forskyver kostnadene med dårlig båtvett over på andre gjennom forsikringen, men vi tror at leserne forstår tegningen allikevel. Så vi skal det ligge.

Normalt er det også at transportmidlene utsettes for forsinkelser under en normal storm. For ikke å snakke om under en orkan. Det som er nytt i denne sammenhengen er at det er så mange fler som rammes av slike forsinkelser. Fordi det er flere som reiser. Også mennesker som mener at deres navle er jordens sentrum. Og da blir det selvfølgelig katastrofe når man ikke rekker hjem til jul. Eller tilbake til jobben hvor alt vil stoppe opp hvis man ikke er tilstede. Mobiltelefoner med SMS og MMS gjør det enkelt å sende katastrofemeldinger til løssalgspressen og TV som på sin side får tilgang på helt ferske “nyheter”. Scoop? Hvor mange TV-reportere skal vi få se stå der i vinden og prate skit?

Dersom man ser bort fra slike endringer som gjelder skadeomfanget når man skal vurdere om været er blitt dårligere nå sammenlignet med tidligere, så står man igjen med et rent statistisk materiale basert på meteorologiske målinger. Disse kan studeres og behandles med vitenskapelige metoder. Tatt i betrakning av at slike målinger kun finnes for de godt og vel siste hundre år, vil heller ikke dette gi noen sikker konklusjon om klimaet er i ferd med å endre seg i retning av mer ekstremt vær.

For den som er interessert, vil vi anbefale boken “Norsk vær i 100 år” av Gustav Bjørbak, utgitt på Teknologisk forlag. (ISBN 82-512-0527-1). Her finner man beskrivelser av været, år for år, med tall for temperaturer og nedbør. Mer info om faktiske klimaendringer kan du finne på Meteorologisk institutt sin sider om temaet.

Kanskje man etter å ha studert disse kildene kommer fram til at VG’s overskrift heller burde ha vært: “Dette ER normalt”, istedet for “Dette BLIR normalt”. Hvis det er været man snakker om ja, og ikke skadeomfanget forårsaket av vår tids ignoranse av været slik det faktisk er og har vært i generasjoner.

Morgenstemning

For tredje dagen på rad, våkner vi til vakkert høstvær her i Kristiansund. Sol fra blå himmel og en svak, varm vind fra øst. Temperaturer over femten grader. Det har faktisk vært over 17 grader midt på dagen de siste to dager. Og vi skriver den 26. oktober. Dette må være det som kalles “Indian Summer.”

Rent meteorologisk er det enkelt å beskrive fenomenet. Det dreier seg om den såkalte Føhn-effekten. Hvor luften blir presset opp på den ene siden av et fjell, for eksempel på sørøstsiden av Dovreplatået. Og etterhvert som den kommer høyere opp, blir trykket mindre. Den utvider seg og mister varme. Hvis den da inneholder tilstrekkelig vanndamp, vil vanndampen fortettes og danne skyer og eventuelt nedbør. Temperaturfallet vil da skje etter det vi kaller fuktigadiabaten, dvs, ca. 0,5° C for hver 100 meters stigning. Når så luftmassen har kommet over fjellet og fortsetter sin ferd nordvestover, synker den til et lavere nivå igjen. Da skjer det motsatte. Luftmassen kommer under høyere trykk, presses sammen og blir derved varmere. Men nå er luften tørr fordi den har avgitt fuktighet på den andre siden av fjellet. Så oppvarmingen blir større her enn nedkjølingen på den andre siden. Faktisk ca. 1.0 ° C for hver 100 meters fall. Dette er det som kalles tørradiabaten. Netto resultat for avkjøling og oppvarming, blir derfor  ca. 0,5° C for hver 100 meter luften blir presset opp og faller ned. Hvis vi da sier at Dovreplatået  er 1000 meter over havet, skulle det tilsi en netto oppvarming på 5° C fra luften forlot havnivået på østlandet til den når havnivået her på nordvestlandet. Med andre ord, luft som forlot Oslo med en temperatur på 10° C, vil ha en temperatur på 15° C når den ankommer Kristiansund. Oslo får overskyet vær med nedbør, og vi får blå himmel med sol som ytterligere bidrar til gode temperaturer på dagen!

Men nå var det egentlig ikke den fornuftmessige forklaring på fenomenet, som var vårt anliggende.

Det var mer den følelsesmessige siden av saken. Opplevelsen av finvær. Det å kunne oppholde seg ute i bare T-skjorte og sommerbukse uten å fryse. Det er vanskeligere å beskrive enn den fysiske årsakssammenhengen.

.

Morgenstemning utenfor kontorvinduet

Men selv om vi personlig har lettere for å beskrive konkrete, fysiske forhold enn de følelsesmessige, betyr det ikke at vi ikke opplever de sistnevnte. For det gjør vi. Vi føler at vi blir lett til sinns og i regelrett godt humør når været er slik. På vår daglige vandring langs kaia, stopper vi lettere opp og prater med folk vi treffer. Både de vi kjenner godt fra før og mer perifere bekjentskaper. Og det virker som om alle føler det samme. I går for eksempel, brukte vi to timer på turen langs kaia. En tur vi vanligvis gjør unna på en halv time i sørvest kuling og regn.

Vi synes også å observere at temavalget blir påvirket av været. Regner og blåser det,  og i tillegg temperaturer under 10° C, blir det gjerne fokusert på allehånde mangler i “dagens samfunn”. Men når Føhnvinden stryker mildt over Nordvestlandet og sjelene som bebor kyststripen, ja da blir temavalget et annet. Da spørres det etter hvordan man har det. Egentlig. Om barn og barnebarns velbefinnende. Og om man har klargjort båt og hytte for vinteren. Og om man har fått anskaffet seg ved for vinteren.

Det ser ut til at han hadde helt rett, skoleeleven som skulle skrive stil om sammenhengen mellom natur og menneskene som bor i forskjellige deler av landet. Som eksempel på samsvar mellom disse to, nevnte han: “Se bare på Smøla. Øya er flat og vindfull!”

Han hadde oppdaget  sammenhenger vi knapt hadde tenkt på. Men jamen kunne det ha vært interessant å fått litt forskning på slike sammenhenger. I hvilken grad er vi fysisk og psykisk påvirket  av naturen og været der vi bor?

Kunne det ha vært et prosjekt i Vitenskapsåret?

Men akkurat nå, her vi sitter på kontoret og nyter synet av det fine høstværet, gir vi oss heller hen til kunsten, og lytter til Edvard Griegs:  Morgenstemning .

.

Å sette pris på dekk

Vi har tidligere på denne bloggen vært inne på hvor overrasket vi blir hver gang vi oppdager at dekkene på bilen er helt nedslitt og trengs å skiftes. Hver gang mener vi at dekkene er relativt nye og var skiftet for maks ett år siden. Som her forleden dag da en av våre hyggelige nevøer lurte på om onkel hadde tenkt seg nedover til Nürnberg ring for å delta i baneløp med de slick-dekkene vi kjørte rundt med.

Hvorpå vi øyeblikkelig parerte med at vi hadde da nesten splitter nye dekk på bilen. Som ved selvsyn måtte innrømmes å være litt slitt. Og for å være helt ærlig, slitt til et nivå hvor det kunne stilles spørsmål både ved fornuften og lovligheten av å kjøre rundt med slike dekk.

Da dukket det opp igjen. Denne selvforsvarstanken om at “vi har jo nettopp skiftet til nye dekk!”. Hvilket hver gang viser seg å være en erindringsforskyvning. På ett år eller to!

Men denne gangen hadde vi dokumentasjon i form av det ovennevnte blogginnlegg. Så vi kunne ved selvsyn se at det var to, og ikke ett år siden.
Altså har vi lært! Lært at tiden går fort i noen sammenhenger.

Men det var egentlig ikke det vi skulle skrive om her. Det var det neste trinnet i slike sammenhenger. Nemlig anskaffelsen av nye dekk etter en slik oppdagelse.

Det er i da vi oppdager at ikke bare tiden, men også priser forholder seg til relativitetsteorien. På en slik måte at prisen for ett og samme dekk kan variere noe fantastisk, avhengig av hvem som selger det.

Et kostbart dekk

Helt konkret dreier det seg om 4 stk. dekk av typen Goodyear Excellence 245/40 R17 91W. Et relativt kostbart dekk for en personbil. Det har noe med hastighetsklassen, benevnt “W” ovenfor å gjøre. Det er dekk som er godkjent for hastigheter opp til 270 km/t. Hvilket vi i følge vognkortet skal ha på denne bilen. Det koster å være kar!

Men det koster forskjellig, som nevnt. Det lokale merkeverksted for Mercedes ga oss et tilbud på kr. 15.600,-, ferdig montert og avbalansert!. Etter å ha trukket fra en rabatt på 30%. Noe man mente var et veldig godt tilbud. Men som vi mente viste at merkeverkstedet er helt på jordet med sine kalkyler i utgangspunktet.

Derfor tok vi et søk på internett og fant et firma som leverer nøyaktig det samme dekket til en lavere pris. Faktisk i den helt andre enden av prisskalaen. Firmaet heter Byttdekk.com og er et svenskbasert firma som selger dekk via internett og som har avtaler med flere mindre verksteder over hele landet som kan foreta selve dekkskiftet for kunden. Til en fast pris på kr. 600,-.
Byttdekk.com skulle ha kr. 8.570,- for nøyaktig de samme dekkene, frakt inklusiv, ferdig montert og avbalansert!

Altså kr. 7.030,- billigere enn merkeverkstedet til Mercedes. Eller 45% billigere enn den rabatterte prisen derfra.

Behøver vi egentlig si noe mer i sakens anledning? Bortsett fra at det er første gang vi tar opp kommersielle tema i denne bloggen, og anbefaler ett firma framfor ett annet. Vi har jo andre kanaler for firma- og produktreklame. Men denne var så grov at vi kunne ikke la være.

Ha for øvrig en god sommer og husk å kontrollere dekkene for tilstrekkelig mønsterdybde før du legger ut på regnvåte sommerveier i ferien!

Rolig roing og frisk floing

Uavhengig av generelt dårlig sommervær, skjer det likevel fra tid til annen at solen glimter til mellom oppsprukket skydekke her på Nordmøre. Og da, da finnes ikke bedre plass på jord. Ta vårt ord på det. For vi har vært på de fleste plasser. I hvert fall der du kan komme med båt. Og har knapt funnet noe som ligner. Det måtte i så fall være hos våre antipoder Kiwiene på New Zealand eller på nordvestkysten av USA.

Så her på onsdag glimtet solen til. Det ble over tjue grader i luften og en svak fin sommerbris. Vi bare måtte sjøsette Inga og ro en tur innover fra Vadsteinsvik til Straumsnes hvor vår svoger holdt til på hytteasyl. Det er en distanse sjøveien på omtrent 22.550 meter eller 12,18 nautiske mil.

Sommerseilas

Inga er utrustet med seil og rigg, og selv rustet vi oss med en sixpack Tuborg og fire brødblingser samt en termos med kaffe. Og ekstra klær, inklusive fullt oljehyre. Som egentlig virket litt malplassert i finværet. Så skip og mannskap var egentlig godt rustet for turen. Vi la i vei klokken 1300, kun iført tropeshorts og livvest. Solen steiket og det var godt å ro. Havroing. Lange, seige tak med strake armer. Ryggmusklene tok sin del av jobben. Fin trim for en gammel prolapspasient.

Da vi rundet Kvitneset, fikk vi god akterlig bør og satte seil. Etter litt fintrimming og justering av det asymmetriske geitbåtseilet, dro vi godt avgårde med par, tre knops fart. Og vi bevilget oss en iskald Tuborg. Godt tilbakelent på tofta med bena på den medbrakte campingstolen. Ahh, livet var herlig!

Etter å ha passert flytebroa og kommet på innsiden av Aspøya, stilnet vinden. Brått! Det ble blikk stille og speilblank sjø. Men solen hang høyt på himmelen fremdeles og det var deilig å ta fatt med litt havroing igjen. Mens tankene gikk til han Kristaver Myran i Den siste viking av Johan Bojer. Om bord i Kobben som de rodde fra Rissa i Trøndelag til fiske i Lofoten. På vinters tid. Et blodslit som det er vanskelig å forstå i dag.

Så dette var bare nytelsen i sammenligning. Og ikke bare selve roingen. For mens han Kristaver hadde en iskald og trekkfull rorbu å se fram til ved reisens slutt, hadde vi informert vår ankomst til svogeren i hytteasyl. Som på sin side hadde klargjort iskaldt øl og akevitt for behagelig avnytelse mens vi skulle løse verdensproblemer igjen ved steinbordet på terassen. Deilig med et slikt steinbord av en gammel møllestein i grunnen. For her kan man slå i bordet for å understreke egne svake argumenter utover i diskusjonen. Uten å ødelegge møblementet….

Vi ankom hyttasylet i ettermiddagssolen klokken 1730. Altså fire og en halv time etter avgang Vadsteinsvik. Hvilket skulle gi en gjennomsnittsfart på 2,7 knop.

Etter ankomst var det aftensmat ved langbordet ute. Svigerinnen hadde tilberedt spekemat og eggerøre med tilbehør. Hun er en fornuftig kvinne som etter å ha sørget for guttene sine, satte seg i bilen og dro til byen. Mens vi ble sittende til over midnatt og legge opp vår regjerings program for hvordan vi skulle redde Norge og resten av verden dersom vi hadde stilt til valg. Spesielt på kommunikasjonssektoren og på innvandringspolitikken skulle det ha blitt store endringer. Ved midnatt hadde vi planlagt ferdig ny firefelts E6 fra Svinesund til Kirkenes. Med midtdeler. Da gikk vi og la oss.

Neste morgen våknet vi til samme fine været. Og blikkstille sjø utover hele fjorden. Så, i ellevetiden, etter en bedre frokost, var det på tide å ro hjem igjen. 12,18 nautiske mil tilbake.

Det er noe eget med robåt på slike dager. Å ro langs med strendene og kjenne angen av sommereng og nyslått gress fra land. Lukt av salt sjø og tang. Måker som stryker nysjerrig forbi riggen og seiler lavt over sjøen før de legger seg til ro på den speilblanke flaten. Mens solen steiker. Havroing med lange tak blir da en nytelse. Inga gikk fram med tre, fire meter for hvert åretak. Inklusiv en liten hvil på årene etter hvert tak. Ro, og hvil, ro og hvil. Rytmisk og langsomt. Uten stans. Tankene får løpe fritt mens man sitter slik og ror. Men returnerer alltid tilbake til refleksjon over hvor priviligerte vi er som kan få oppleve slikt.

Cumulonimbus

Etter å ha passert flytebroa, ser vi at himmelen begynner å mørkne bak fjellene i sør og øst. Kraftige cumulonimbus med styrtregn under. Regn så tett at det skjuler fjellene som for et øyeblikk siden lå badet i sollys. Ja, ja, litt sommerregn får man tåle. Det er fremdeles fin temperatur. Vi kler på oss oljehyret og ror videre over Freifjorden i samme deilige sommertemperatur.

Da når regnet oss igjen. Det styrtregner. Det blir mørkt og det begynner å blåse. Flott, tenker vi så får vi en pause i roingen. Setter seil og kurser mot Kvitneset. Det går strykende. En tre, fire knop anslår vi farten til. Og det beste av alt, vi klarer å holde høyde opp mot vinden slik at vi slipper å baute med flere kryss opp Freifjorden. For Inga er først og fremst en robåt og har ikke tilstrekkelig med kjøl til å gå spesielt høyt opp mot vinden. Vinden friskner på og det er bare moro. Sjøskvetten og regnet driver oss i ansiktet. Etter hvert øker vinden så kraftig at vi vil anslå den til kulings styrke. En skikkelig sommerfloing fra vest. Det blåser antageligvis i samme retning helt fra Eide og ut fjorden. Dette gir vinden lang kontaktflate med sjøen og setter opp bølger. Skvalpesjø med skum på toppene. Men Inga er kontinent. Hun holder seg tørr. Sender sjøene fra seg så intet sjøvann kommer over ripa. Bare sjødrev som reduserer sikten.

I nødhavn etter floingen

Problemet er at vinden bare øker på, og vi klarer ikke å holde høyde opp mot vinden. Vi blir presset rett mot land på Frei. Vinden tvers på babord og med rosser opp mot sterk kuling. Vi løsner skjøtet fra kryssholtet og legger bare et friksjonsstikk og holder tampen i hånden mens vi styrer med den andre. For her må det slakkes på skjøtet når rossene kommer. Og det gjør de. Etter en fem, seks kraftige rosser hvor vi blir nødt til å slippe opp skjøtet helt og la seilet blafre i vinden, er vi glad for at ikke det var fastgjort. For da hadde vi garantert kullseilt. Ripa i le ligger helt i vannskorpen til tross for at vi sitter på ripa i lo med våre knapt hundre kilo. Det blir slitsomt en halv times tid tvers over Freifjorden. Men vi kommer oss velberget over og litt i le av Freineset. Der har vi familie med hytte og naust i strandkanten. Vi får søke nødhavn der. Det blir en frisk seilas helt fram til støa.

Ned med seilet og et par kraftige åretak, så er vi der. Opp i sandstranda i støa nedenfor naustet. Det var deilig å kjenne kjølen stryke mot den myke sanden. Ta av seg skoene og hoppe rett uti sjøen med fullt oljehyre på. Vasse på land med baugtampen og gjøre fast Inga til fast grunn.

Ringe til vår hustru og be om å bli hentet med bil.

Men det verste av alt var at da vi hadde fått på land alt vårt pikk og pakk og skulle sette oss ned med en kopp kaffe og en velfortjent blås, så oppdaget vi at gasslighteren var tom for gass. Men en kopp kaffe med sukkerbit, uten en røyk fikk holde denne gangen. Men vi svor for oss selv at neste gang, da skal vi ta med en ekstra lighter…

"I medvind, uansett vær"

Neste dag stilte vår yngste datter opp og ville være med å ro og seile Inga tilbake til hjemmehavn på Vikaneset. Vi startet i sekstiden om kvelden i samme fine sommerværet. Men etter hvert som vi nærmet oss Bremsnesfjorden, skyet det til og vi fikk regn og motvind. Vi seilte i kryss ut fjorden, men oppnådde lite høyde for hvert kryss. Så det tok sin tid. Siste krysset inn mot Vikaneset gikk for årer. Power-roing. Uten hvil mellom takene. Vi kom frem ved midnattsleite og ble hentet av vår hustru som hadde stelt i stand pizza oppe i hytta. Inga ble vel fortøyd i gjestebrygga på Vikaneset Havhotell og vi ble sittende under tak på terassen med pizza og rødvin til klokken ett. Og beundre lyset gjennom skyene mot storhavet i nord.

“Sommerfriske Nordmøre”, kalte turistsjefen det en gang i brosjyrene som skulle trekke turister hit. Vet ikke helt om han lyktes med det. Og det samme kan det være for vår del. Vi trives godt her, i vekslende miljø. Aldri kjedelig. Og friskt som bare Vestlandet kan være. Vi sier som Kristiansund kommune i sin slogan:”I medvind, uansett vær”.

Lørdag morra blues

Halve sommeren er gått. Vi skriver juli måned. Det er kaldt, vått og grått. Vi venter på den lokale oppvarmingen. Akkurat nå bryr vi ikke oss så meget om den globale. FN’s klimapanel og Al Gore får ta seg av den. Vi er mer opptatt av de nære ting for øyeblikket. Og har i grunnen vært det de siste par måneder.

Junihimmel

For nå har vi hatt drittvær her på Nordvestlandet så å si sammenhengende siden april. Og det begynner å røyne på.

Vi vil ha sol! Vi vil ha varme! Vi vil rett og slett ha litt sommer.

Vår ukuelige optimisme begynner nå å bli tynnslitt. Dag etter dag, uke etter uke med temperaturer så vidt over 10 grader og regn og vind. Kun noen få timer, noen få dager, har vi sett solen og kjent den varme vårt solhungrige legeme. For ikke å snakke om våre sommerblomster og stauder inne på hytta. De trenger sårt til litt sollys for å få i gang fotosyntesen. Mange av dem ser ut til å gitt opp allerede. Bleke og pjuske henger de med bladene. Og venter på tilførsel av energi.

På samme måte som oss selv. Langtidsvarselet sjekkes på yr.no hver dag. Og ser like trøstesløst ut hele tiden.

Vi hadde satt vår lit til varselet med en bitte liten sol bak en sky for dagen i dag. Men utenfor vinduet her er det grått. Og vått. Og kaldt.

Det hjelper ikke med en nytrukket kopp kaffe på morgenen, heller.

Hvor skal dette ende? På Østlandet, kanskje? På besøk til barna. Er det noe som heter vær-asyl? Kan man søke om det? På humanitært grunnlag.

Om å rope på elgen

Riktignok bor Øivind “Elg” Elgenes, vokalisten i “Dance with a stranger” bare noen kilometer herfra. Men at vi skulle få se andre utgaver av arten elg her inne i Vadsteinsvik på Frei, var inntil et par år siden, helt utenkelig for vår lille urbane hjerne. Like utenkelig som delfiner i Mjøsa!

Elg (alces alces)

Men det har skjedd. Vi har observert alces alces her, inne på hytta i Vadsteinsvik. Fjernt fra elgens naturlige habitat, helt ute ved kysten. På en øy uten fastlandsforbindelse.

Den må ha svømt over Freifjorden for å komme hit. En strekning på 4 kilometer.

Det hadde seg nemlig slik at vi satt på terassen en vanlig regntung junidag for to år siden. Det var en deilig ange av blomstrende hegg og rogn i luften. Vi var ferdig med dagens gjøremål i hagen. Hvilket hadde vært fort gjort. Regnværet tatt i betraktning. Vi hadde ganske enkelt spredd litt fullgjødsel på plena og overlatt til regnet å få det ned til gressrøttene. Slik satt vi da altså og koset oss med en øl og en aldri så liten akevitt ved siden av, mens vi studerte naturen omkring oss.

Og med ett, kom den ut av krattskogen. Majestetisk gående ut over den saftige enga like nedenfor hytta. Bare en femti seksti meter unna oss. Vi forsto ikke først hva det var vi så. Det er mye rådyr og hjort i området. Faktisk så mye at de er blitt en regelrett plage i hagen. Med ødelagte frukttrær og blomsterbed. Men dette var så men ikke noe rådyr. Heller ikke hjort. Kunne det være en elefant rømt fra et besøkende sirkus? Vi kikket på dyret, på akevittflasken og tilbake på dyret igjen. Det var definitivt ikke lyserødt! Det både så ut som, gikk som og laget lyder som en elg. Altså var det en elg.

For sikkerhets skyld tilkalte vi vår hustru for å bivåne denne skjeldenheten i den Vadsteinsvikske fauna. Slik at vi hadde ryggdekning dersom vi skulle fortelle om opplevelsen til kjente på et senere tidspunkt. Et kort øyeblikk forsto vi fullt ut de som observerer UFO-er og lar være å berette om det etterpå. Det er best å ha pålitelige vitner til slikt.

Og for å være på den helt sikre  siden, grep vi mobiltelefonen og ringte til vår nabo. For å få ham til å bekrefte synet. Han kommer fra et møblert hjem med store eiendomsrettigheter i området her. Faktisk med eget jaktvald hvor han driver og leter etter hjort og rådyr hver eneste høst. I stedet for å gjøre som jeg har anbefalt ham. Sette seg på verandaen med børsa og knerte de titalls med hjort og rådyr som skamferer vår hage regelmessig! Men han befant seg nede i småbåthavna lengre nede ved sjøen. Så han ba oss om å jage elgen inn i krattskogen igjen nedover mot småbåthavna. Slik at han fikk tatt et bilde av den fremmede.

Vi så gjorde. Heiv innpå siste rest av livets vann fra Løiten, uten å tenke på symbolikken i nettopp dette. Og la i vei etter elgen ned gjennom krattskogen. Elgen først og vi etter. Elgen ble skremt og la i vei det beste den kunne så kvist og kratt skvatt i alle retninger. Og vi etter, i et mer moderat tempo. Formedelst vår evne til å ta seg fram i tett krattskog etter en akevitt og en øl. Men om vårt tempo var dårligere enn elgens, så tok vi det igjen i mot og fryktløshet. For her kom gutten som ikke var redd elgen. Muligens av samme årsak som vår svekkede evne til hurtig forflytning i krattskogen.

Etter fem minutters jakt gjennom det grønne helvete, kom vi fram til veien ned mot småbåthavna. Der sto vår nabo med kamera i hånden og lo så han knapt kunne stå på beina. Han hadde fått et bilde av en forskremt elg som løp for livet over veien og bykset ut i sjøen for å svømme i sikkerhet over fjorden til Averøy. En strekning på to kilometer.

Og det beste av alt. Et bilde av elgjegeren uten våpen da han kom byksende ut av skogen. Vill i blikket og blodig oppskrapet av greiner i fjeset. Årets bilde, påsto han.

Det var en streifelg, kunne han opplyse. Den hører ikke til her. Og godt er det, synes vi. For vi har i etterttid tenkt meget på hva som ville ha skjedd dersom elgen hadde blitt forbannet og snudd. Men har egentlig ikke tenkt tanken fullt ut. For vi har ikke fantasi til å forestille oss hva vi skulle ha gjort dersom det hadde skjedd. Og det er kanskje best slik.

Nå venter vi bare på meldinger om streifdelfin i Mjøsa.

Cicero – retorikkens mester

Det norske statlige senter for klimaforskning som ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1990 ble oppkalt etter den største romerske taleren som levde i perioden 106 – 43 f.Kr.,  Marcus Tullius Cicero .

.

Et treffende navn: Cicero. Enkelt og greit. Gjenkjennelig på tvers av språkgrenser og lett å markedsføre. Det gir også assosiasjoner til en stor statsmann og taler. Til en person som kunne kunsten å formulere seg. Og det er en viktig egenskap for et klimasenter. De skal jo gjerne være i stand til å formidle sine ideer.

Men nå forholder det seg gjerne slik da, at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom evnen til å formulere seg og evnen til å tenke.

Vi kjenner vel alle møteplageren som prater og prater. Men som i grunnen ikke får sagt så mye.

Slik var den romerske Cicero også. Han var god til å ordlegge seg. Og trofast mot sine ideer. Men ikke alltid like flink til å tenke. I Wikipedia får han bl.a. følgende karakteristikk: “Hva angår filosofi, regnes Cicero i våre dager ikke som noen eksepsjonell filosof fordi mange av tekstene hans anses som avledninger og ikke originale idéer.”

Men han ble til slutt innhentet av realitetene i form av sine drapsmenn utsendt av Marcus Antonius. Han ble da drept, og hans hender og hode spikret opp på talerstolen i senatet, til skrekk og advarsel for andre som ikke forholdt seg til realitetene!

Aner vi en utilsiktet likhet med det statlige senter for klimaforskning her?

Global oppvarming, igjen?

For et par, tre år siden, spådde ekspertene at vi i årene som kom ville få oppleve relativt varme, fuktige og vindfulle vintre her på Vestlandskysten. Dette som et resultat av menneskeskapt global klimaendring.

Global oppvarming?

Al Gore fikk laget en dommedagsfilm med tittelen “En ubehagelig sannhet“. Som både i Norge og Storbritannia ble vist for alle elever i den videregående skole. Her skulle man få svartsynet gnidd inn så man gladelig betalte klimakvoter og andre slags miljøavgifter til staten. Var det noen som sa avlatshandel?

I fjor fikk vi en lang, kald, tørr og vindstille vinter som varte helt til mai måned. I år kom kulda i begynnelsen av november. Vindstille og blå himmel uten nedbør. Faktisk så lite nedbør at man nå frykter strømrasjonering på grunn av lav fylling av kraftmagasinene.

Vi skjønner godt at klimatologi dreier seg om værets forandring over lengre tidsperioder enn to år. Men jammen må det bli fuktig og varmt i de følgende år dersom snittet skal begynne gå i retning av spådommen.

Vel, den som lever, får se. Vi skal passe oss vel for å hovere. For vi vet ikke, vi heller. Men vi skal følge med utviklingen i årene som kommer, og melde av på denne bloggen så lenge vi er i stand til å betjene et PC-tastatur.

I mellomtiden fyrer vi med tørr bjørkaved i våre nye rentbrennende ovner og gleder oss over den lyse vinterhimmelen. Og i januar drar vi på hytta og begynner vedhogst for neste års fyringssesong.

Se også Wikipedias artikler om: Global oppvarming Klimaendring og Klimaskepsis.  Og Yr.no’s lokale værstatistikk.

Mot norrmalt

At normalitetens grenser er vide, lærte vi allerede av Inge og Sten tidlig på 70-tallet  da de bedrev sin seksualopplysning og forkynte at alt var normalt. På seksualitetens felt. Og som Jens Bjørneboe fulgte opp med postulatet om at det finnes ingen seksualmoral, men bare moral. Som gjaldt overalt, både i og utenfor sengen!

Og Leif Juster udødeliggjorde begrepet “mot norrmalt” i sin sketsj om værmeldingen hvor meteorologen sammenlignet det aktuelle været med 30-årsnormalen. Eller 30 års gjennomsnittet. Som kanskje vi ikke-meteorologer ville ha kalt det.

Vi, på vår side, har i løpet av de siste par dager opplevd de vide grenser naturen selv opererer med når det gjelder hva som er normalt for lufttemperaturen her på Nordvestlandet om høsten.

Etter en nydelig uke med sol fra klar himmel dag etter dag. Og stjerneklar himmel om natten. Og hvor dag- og nattetemperaturene varierte mellom null midt på natten, og pluss femten om ettermiddagen før solen gikk ned i vest. Da hadde solen i løpet av dagen tørket opp alt rim og dugg som hadde kondensert både i gresset og oppetter husveggene. En deilig uke hvor vi fikk gjort unna høstonna på hytta, tatt ned et par trær til ved for vinteren. Og ikke minst, fikk tørket det siste strøket med tjære på delene til færingens rigg.

.

Så ble det væromslag.

Det ble overskyet og vind fra sør. Nattetemperaturen steg. Og vi våknet opp med kvikksølvsøylen stående på atten grader klokken ni om morgenen. Og holdt seg jevnt der utover dagen. Mens vinden økte opp til storms styrke i de verste rossene. Nå har heldigvis vinden roet seg litt. Mens vi fremdeles nyter godt av varmen fra føhnvinden som stryker over langfjella i sør. Over Dovre, ned Sunndalen og utetter fjorden til oss her ute på de ytterste skjær på Nordmøre.

Solen derimot, har gjemt seg bak et lag med grått skydekke. Men hva gjør vel det? Vi nyter høstværet med føhnvind og har det aldeles merkantilt! Som en bekjent av oss  benevner det når han har fått en akevitt i glasset. Og kanskje en under vesten…

Selv vil vi heller si som Juster: “…og dette kaller de mot norrmalt?”