.
Islamsk revolusjon eller revolusjon i islamske land?
Det vi nå er vitne til i det ene islamske landet etter det andre er ikke nødvendigvis en islamsk revolusjon. Like lite som Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 var en kristen revolusjon. Det lå andre og mer demokratiske behov til grunn for vår egen løsrivelse selv om Norge på dette tidspunkt måtte kunne sies å være et kristent land. Til og med så kristent at vi hadde (og fremdeles har) en bestemmelse i Grunnlovens §2 om at “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”.
Men legg merke til at vi sier “ikke nødvendigvis”. Det betyr at det kan være vanskelig å si noe sikkert om hvordan resultatet av opprøret i disse landene vil ende. Vi har inntrykk av at opprøret er en grasrotrevolusjon basert på ønsket om å få tilfredsstilt behovene for et mer verdig liv. Fritt for fattigdom og med rett til uttrykke seg og selv velge sine ledere gjennom valg. Det er med andre ord snakk om grunnleggende menneskerettigheter. Som befolkningen har vært fratatt i en årrekke, for ikke å si generasjoner. Underlagt korrupte regimer som har levd sine liv i luksus beskyttet av betalte medløpere i hemmelig politi og sikkerhetsstyrker.
Akkurat i disse dager pågår opprøret i Libya. Men det virker som om det har spredt seg som en farsott fra land til land i den arabiske verden. I Tunisia og Egypt hvor regimene allerede er veltet. Men også i Jemen, Iran, Jordan, Algerie, Kuwait og Bahrain har det vært sterke protester. Og i mindre grad, men allikevel klart og tydelig i Marokko, Sudan, Syria og Sudan. I land hvor det til sammen bor over 340 millioner mennesker.
Sett fra vårt ståsted, kan det virke underlig at så mange mennesker har funnet seg i å bli trakassert så lenge. Det kan være mange forklaringer til at det har blitt slik. Og vekten av de forskjellige årsaker, kan variere fra land til land. Men en ting har alle disse landene til felles. Islam er hovedreligionen i alle disse landene. Det er en religion som sett med våre vestlige øyne befinner seg i den mørkeste middelalder, med krav om underkastelse og totalt fravær av kritikk mot dogmene. Dette har smittet over på det politiske og verdslige styresettet og folks aksept av myndighetenes suverene maktutøvelse uten støtte i befolkningen.
Men vi i Vesten er kanskje heller ikke helt uten skyld i at denne situasjonen. For vårt behov for olje har gjort at vi har sett bort fra den politiske situasjonen i disse landene. Vi har handlet med de mest korrupte og undertrykkende regimer i verden og lukket øynene for uretten som har skjedd. Bare vi har fått vår olje. I den grad vi i vest har kritisert dette, har kritikken vært rettet mot USA. Men de øvrige vestlige land har ikke vært noe bedre. Best kommer dette fram i forhold til Libya. Som har vært styrt av tyrannen Muammar Gaddafi helt siden 1969. Italia har vel vært værstingen i så måte. Men også Norge har foretatt betydelige investeringer gjennom Statoils engasjement der. Fy skam!
Det gjenstår nå å se om de religiøse lederne kommer til makten i disse landene, eller om den nye generasjon som er drivkraften bak alle disse opprørene vil forkaste religionen som middel til styring av sitt land. Eller om de gjennom moderne media har fått innsikt i demokrati og menneskerettigheter som gjør at de vil omskape sin fremtid i sekulær drakt. Og parkere presteskapet på et sidespor sammen med de gamle tyranner.
Det er mange som vil fiske i opprørt vann. La oss håpe at de nye generasjoner i de arabiske land lykkes i sitt opprør uten å oppleve at revolusjonen spiser sine barn.

