Litt avantgard poesi igjen:
Barkespade
badesparke
sprekedame
spradekrabe
mosefjerne
fjernemose
fjosepose
kosemose,
sann!
Og dermed var biloppstillingsplassen fri for mose og dritt. Etter at vi kjøpte en barkespade til fruen i går. Og slapp henne løs utenfor husveggen her.
Se også tidligere avantgard poesi: Skrivekløe
Skrivekløe.
Kløeskrive.
Ølkesvirke.
Virkesølet.
Øliskrevet.
Skreviølet.
Skrivekløe?
Nei!
Ikke nå lengre.
Vi har skrevet nok i dag.
Sa jenta!
Helse Romsdal og Nordmøre har fattet vedtak om nedlegging av viktige funksjoner ved Kristiansund Sykehus. I forbindelse med debatten som har oppstått etter dette vedtaket, skriver lokalavisen Tidens Krav i Kristiansund:
For å sukre pillen foreslår administrerende direktør Bjørn Engum at det tas vare på det tunge og respekterte ortopedimiljøet i Kristiansund.
Det har i den samme debatten vært hevdet at ordfører Øien i Kristiansund har levert varene ved å vise et godt engasjement i saken.
Selv lurer vi bare på om ordføreren har levert sukker til urologisk avdeling i Kristiansund!
Vi har et problem med utfordringer. Eller var det utfordring med problemer? Vi vet snart ikke lengre om det er det ene eller det andre. For det har gått inflasjon i å erstatte ordet “problem” med ordet “utfordring”.
I The World State er språkforvirring satt i system
Hvem som begynte med dette, vet vi ikke, men daglig støter vi borti “utfordringer”. Det vil si vi hører på radio og TV folk som snakker om at de har en utfordring når det egentlig er et problem de har. At problemet kan være en utfordring, det er riktig. Men ikke alle problemer er utfordringer. Og det er heller ikke alle utfordringer som er problemer. Det er altså snakk om to forskjellige begrep som i dagens språkbruk har fått tilsynelatende samme betydning. Man har derved fjernet en nyanse i språket. Det er ikke bra. Et språk som utvikler seg bør få flere nyanser, ikke færre.
Det skulle ikke forundre oss meget om denne språkforflatningen startet i psykologkretser. Nærmere bestemt i sammenheng med organisasjonspsykologi for å få medarbeidere til å innta en positiv holdning til problemer de ble pålagt å løse i jobben. Spesielt i skoleadministrasjonen når det pedagogiske personellet påpekte et problem med å gjennomføre deler av en undervisningsreform. Vi anser det som svært sannsynlig at det er fra sistnevnte område begrepsforvirringen har sitt utspring.
..
.
Språkforvirringen satt i komplett system i form av "nytale" i denne romanen
Hvis vi har rett, er det egentlig litt skremmende. For i skolens øverste ledelse, det vil si Departementet, sitter det velutdannede filologer som er vel vitende om språkets muligheter til både å forvirre og tildekke fakta uten å ty til løgn. For da er tildekkingen bevisst ønsket. Makter en bare å gi ordene nytt innhold eller erstatte et ord med et annet med tilsynelatende samme innhold, kan meget skjules og ansvar kan forflyttes fra en selv over til sine underordnede. For eksempel nå man har utarbeid en reform i skolen med arbeidsinstrukser som vanskelig lar seg gjennomføre. Enten på grunn av manglende ressurser eller fordi faktagrunnlaget ikke stemmer med virkeligheten. For eksempel at elevene ikke er så interesserte i skolearbeid som reformistene tar som utgangspunkt. Da kan det være nyttig å forflytte problemet over til det pedagogiske personellet og fortelle dem at de har en utfordring. På samme måte i yrkeslivet ellers. Ledere kan skyve problemene de selv har skapt, over på sine medarbeidere ved å snakke om utfordringer når medarbeiderne påpeker problem med å gjennomføre en endret arbeidsmetode.
Implisitt betyr dette at de har et problem som kan løses på de underordnedes hånd. Hvilket ikke alltid er tilfelle. Men man har på denne måten fått overført problemet fra seg selv til andre. Man slipper da å få negativ oppmerksomhet omkring det faktum at den nye reformen/arbeidsinstruksen simpelthen ikke lar seg gjennomføre uten at det oppstår visse uheldige konsekvenser.
Denne teknikken med å gi ord og begreper nytt meningsinnhold er godt kjent. I Aldous Huxleys “Brave new world” (1932) beskrives nettopp slike problemstillinger og hvilket samfunn som benytter seg av slik teknikk.
Vi ønsker ikke et samfunn a la “The World State” beskrevet i denne romanen. Eller kanskje i enda større grad i George Orwells roman “1984″, hvor teknikken beskrives eksplisitt under navnet “nytale”. Vi fortsetter derfor å kalle en spade for en spade, og et problem for et problem!
Kilder: http://en.wikipedia.org/wiki/Brave_new_world
Influenza de la Puerka! Vet ikke sikkert om det heter det på spansk, men jeg synes det klinger flott! I det hele tatt, spansk er et velklingende språk. Det er ikke alle ordene jeg skjønner når jeg er på ferie i spansktalende land. Men jeg er aldri i tvil om betydningen av det som sies. For i tillegg til at spansk er et latinsk språk, hvilket jeg faktisk har et lite forråd av, sørger spanjolene med gestikulasjoner for å bli forstått.
Jeringuilla hipodérmica
Vaccination de influenza de la Puerka! Hvilken klang, hvilken autoritet stråler det ikke ut fra dette? Ikke mange som går i demonstrasjonstog mot frivillig vaksinering i land hvor de har et slikt navn på vaksineringen.
Bare navnet vaksinering mot svineinfluensa terger oss opp til å protestere! Nei til frivillig vaksinering, sier vi da. Og går i tog mot tilbudet. Vi skal jamen ha oss frabedt slike tilbud. Bare navnet på tilbudet er så dvaskt at vi får mest lyst til å slenge det fra oss. Hvilket vi altså gjør.
Men Vaccination de influenza de la Puerka! Det hadde blitt noe helt annet. Vi ville ha stilt oss opp pent i rekke utenfor Casa de la Salud og ventet rolig på El doctor til han kom med sin jeringuilla hipodérmica!
Er det riktig at en blogger er en blotter? En blotter er jo som kjent en som blottlegger sine edleste deler. En blogger blottlegger, om ikke på samme måten, sine tanker og ideer til fremmede. Og derved en liten snipp av sin sjel.
Blotting er forbudt etter norsk lov. Blogging er det ikke. Den førtsnevnte straffes hvis han blir tatt med buksa nede. Men hva med bloggeren?
Noen straffesak blir det ikke, men kan hende ligger straffen langt fram i tid? Har man sagt for meget? Har man blottlagt seg på en måte som man vil angre på en gang i framtiden?
Det kan det være nyttig å ha i tankene når man rir på Pegasus til Parnasset. Det vil si når skrivekløen er som verst. Og når man synes det svinger av ordene og de gode formuleringer man får fram på skjermen. Vil man vedstå seg dette om ti år? Om tjue?
Man må kanskje våge å vise fram en snipp av sin sjel hvis man skal skrive godt. Men ofte vil tekstene bli bedre dersom man klarer å almenngjøre sine egne opplevelser.
Enhver får svare for seg. Men jeg har lest mye bra her på VGB. Og noe mindre bra. Uansett setter jeg pris på at folk flest på denne måten har fått et talerør til å gi uttrykk for sine meninger og opplevelser. So keep up the good work, som franskmannen ville ha sagt. (Hvis han kunne snakke engelsk)
God blott… ehh blogging.
Etter innlegget om Regjeringens språkmelding, kan det være befriende å finne frem et essay av vår kjære JB. Essayet er langt, og stiller krav til leseren. Leseren må ha både tid og evne til å lese tekster som er lengre enn en Facebook-kommentar. Men så er ikke denne bloggen for hvem som helst heller. Mener du selv at du er spesiell, så arbeid deg gjennom denne teksten. God fornøyelse!
PS. Bjørneboe skriver om Steinerskolen her, noe som ikke er like relevant som de øvrige ideene han forfekter i dette essayet.
Litt om norskundervisning
et essay av Jens Bjørneboe (1953)
Pedagogikk er langt mere en kunstart enn en vitenskap. Og derfor vil det i lengden vise seg at ingen pedagogisk praksis kan hvile på et grunnlag av dogmatiske “grunnlinjer”, “synspunkter”, “prinsipper”, “teorier” eller hva man nu vil kalle det. Der finnes ingen oppskrift for å bli maler, skuespiller, dikter – eller i det minste finnes der ingen brukbare oppskrifter. Og der finnes ingen oppskrift som kan følges når det gjelder å undervise i norsk eller i noe annet fag. I samme øyeblikk som en Steinerskole begynte å arbeide efter teorier, ville den opphøre å være en Steinerskole.
Å skrive er kunsten å omgåes lesere. Å tale er kunsten å omgåes tilhørere. Å spille fiolin er kunsten å omgåes dem som skjønner seg på å høre fiolinspill. Å være lærer er kunsten å omgåes barn -, eller mere nøyaktig: det er kunsten å omgåes barn i den hensikt å oppdra dem. Vil man være helt nøyaktig, så måtte man erstatte ordet “oppdra” med en rekke ord. Man måtte si: å være lærer er kunsten å omgåes barn på en slik måte at man vekker og dyrker deres følelse, deres forstand og deres vilje. Lærerens kunst har meget tilfelles med gartnerens, og en skikkelig gartner vet forskjell på tulipaner, nelliker og roser. De må behandles etter forskjellige regler, og det er gartnerens kunst å kjenne reglene. Men disse reglene er det i virkeligheten blomstene selv som bestemmer. Han må først og fremst kjenne dem.
Hemmeligheten, “teknikken”, i alle kunstarter ligger i å kjenne dem man henvender seg til.
Det givne, faste punkt er ikke kunsten. Det faste punkt er sjelen. Og med sjelens beskaffenhet må kunsten avfinne seg. For å bli en brukbar taler må man ha vært en god tilhører. For å bli en brukbar forfatter må man selv ha vært en god leser. Og for å bli en brukbar lærer må man ha vært . . . en god elev?
Ja, man må ha vært en så god elev at man fremdeles husker hvordan det var å være skolebarn. Man bør inntil sin siste dag huske det helt ut i fingertuppene. Denne erindring er selve gulvet man står på i klasseværelset. Det er bokstavelig talt det første lærerinnen eller læreren har felles med barna.
De undervisningsforsøk jeg selv ble utsatt for under min egen skoletid, er sikkert den viktigste årsak til at jeg nu forsøker å komme til en slags klarhet over hvordan det kan gjøres. Særlig norsktimene i middelskolen står idag for meg som den eneste og direkte grunn til at der efterpå skulle gå femten år fra den dag jeg mottok min Ng. i norsk skriftlig på eksamensvitnesbyrdet, til jeg igjen frivillig tok i et penneskaft. Religionsundervisningen i skolen gjorde meg, som den har gjort så mange andre alvorlige mennesker, til ateist i ung alder.
Norskundervisningen -? Hadde det vært mulig, da hadde den gjort meg til analfabet. Men folkebiblioteket i min barndomsby hadde en prektig samling av Jack London og Joseph Conrad i utmerkede danske oversettelser. Der kom jeg ufrivillig til å holde mine kunnskaper i innenatlesning vedlike.
Nordahl Grieg sier at “botanikk er det verste blomstene vet”. -Hvis det er sant, da kan man føye til en linje som er like riktig: Og “norsk” er det verste sproget vet. Hva var det egentlig vi hadde i norsktimene på middelskolen? -Ortografi!
Hva var det som ble tersket og tersket til pine for barna og til fortvilelse for lærerne? -Ortografi!
Hva betød i det hele tatt ordet “norsk”?
Det betød: Ortografi!
Skjønt nei! Vi hadde enda en øvelse i norsktimene. Vi hadde stillesitting og ortografi.
Jeg har senere tenkt over dette: Hva ville du gjøre, hvis du hadde den hensikt å vinne et barns hele og fulle antipati? Hvis du ville gjøre deg over all forstand mislikt, avskydd og hatet?
Tid og eftertanke har gitt meg svaret på det: Jeg ville undervise i stillesitting og ortografi. Selvfølgelig gjorde vi også andre ting i norsktimene. For eksempel øvet vi oss i å analysere en setning fra Jonas Lie. Hundre ganger den samme setningen. Slik lærte jeg å hate Jonas Lie.
Når barn er store nok, da kan man si til dem: “Hør her, dere vet at på engelsk, tysk og fransk skriver man ofte ordene anderledes enn de er. Slik er det på norsk også!”
Det går ikke med mindre barn. Skal man lære dem voksnes ortografi i syv, åtte, ni eller ti års alderen, da må man først innbille dem at ortografien er hellig, at den er et ukrenkelig naturprodukt, eller at den er et strengt objektivt fenomen som regningen. To pluss to er under enhver omstendighet lik fire. Det er ikke noe å gjøre med det.
Når man omgåes tall spiller det liten rolle om man er fra Lillehammer eller fra Marseille. Har man med bokstaver å gjøre, da er det av stor betydning hvor man er fra. Forholdet mellom tallene er evige, uforanderlig , absolutte. Forholdene mellom bokstavene er foranderlige, vilkårlige, tilfeldige – noe man er blitt enige om. Eller like meget noe man er blitt uenige om. Bokstaver dekker ikke de lyder de står for, de kan ikke dekke dem. For bokstavene er antydninger, lemfeldige erstatninger. Tallene derimot, de dekker. De er ikke diskutable.
Særlig tydelig opplever vi for tiden at det bokstavene er, det er nettopp det diskutable. Spesielt i Norge opplever vi det. Tenk om vi hadde hatt en tilsvarende regne-strid! – Skulle det være mulig at lærerne som har fått oppleve en slik deilig bokstavkrig som den norske sprogkamp, virkelig kan si til sine barn at det er riktig å stave et ord slik eller slik? Burde man ikke vente at vi mistet litt av respekten for de foreskrevne bokstaver?
Shakespeare ble aldri helt enig med seg selv hvordan han skulle stave sitt eget navn. Goethe var også stundom i tvil. Så det var ikke rare greiene de fikk til. Men eftertiden har hjulpet dem begge to. Har vi ikke alltid forstått hva de skrev, så har vi i det minste klart å bestemme hvordan de skal staves. Det er en ganske underlig tanke at den gang de evige bøker i den europeiske, og for så vidt også i hele verdens litteratur, ble skrevet, da fantes der ingen annen ortografi enn den som var nødvendig for skriftens leselighet. Og mindre besynderlig er det ikke å tenke på at flere av middelalderens største diktere i det hele tatt ikke kunne bokstaver, men fikk munker og andre lærde til å skrive for seg.
Hvor kommer så rettskivningslisten inn i billedet? Vi burde utvilsomt tenke over dette, før vi fortviler over at enkelte barn eller hele klasser nekter å skrive ortografisk “riktig”.
Det ville være av betydning for all sprogutvikling, om man tilsto både for seg selv og for sine elever at i motsetning til sproget selv, så er rettskrivningen noe vi har funnet på av praktiske hensyn. Det vil undergrave filologiens autoritet, og det er en bitter sannhet, men den bør frem. Det er hverken umoralsk eller folkefiendtlig om man skulle slumpe til å skrive ett og annet ord anderledes enn folk gjør det.
Hvis man regner anderledes enn andre, da skriver man seg ut av menneskeheten. Man går ut av vårt logiske broderskap. Det er en hån mot menneskehetens tanke, mot dens viktigste sjelelige funksjon, å påstå at to pluss to er lik fem. Logikk behøver man ikke å lære – i alle fall ikke i elementær forstand. Det er en del av vår menneskelige sunnhet at vi har et robust forhold til det logiske i for eksempel regning. Det ulogiske er opprørende når det viser seg innenfor en logisk sammenheng. Med sproget er det helt anderledes. Det er i sitt vesen ikke ulogisk, men a-logisk. Ethvert forsøk på å gjøre sproget logisk vil gå til grunne på sin egen absurditet. Dette er rettskrivningens dilemma.
En uendelig seiglivet villfarelse er troen på at sprog og rettskrivning er samme ting. I virkeligheten har de ikke mere med hverandre å gjøre enn kurven på papiret med pasientens blodomløp. Feberkurvene er ikke temperaturen. Bokstavene er ikke lydene. Det høres svært enkelt, men det er allikevel vanskelig å bli helt klar over at mens bokstaven “U” overalt innen Vest-Europa er det samme tegn, så står den på fransk, tysk, engelsk og norsk for helt forskjellige lyder. Det kunne godt være ulike tegn.
Vanligvis hevder vi at bokstavene uttales forskjellig på de ulike sprog. I virkeligheten dreier det seg om lyder som markeres med forskjellige tegn; lydene skrives forskjellig – det er ikke bokstavene som uttales forskjellig. Selvfølgelig kan man i det hele tatt ikke “uttale” en bokstav, men bare et ord eller en lyd.
På grunn av vår hang til overskuelig og omtrentlig abstraksjon, er vi omsider kommet så langt at vi anser bokstaveringen, det skrevne ord, for ikke bare å være identisk med ordet, men for å være det virkelige ord. Det virkelige ord er riktig stavet og bor i ordbøkene.
Små barn er, eller bør være, analfabeter – og i virkeligheten er de det i en god stund efter at de har lært å skrive og lese så noenlunde. I sin stemning og sin følelse for sproget er de analfabeter i den forstand at for dem er ordet en lyd, et lydkompleks og ikke et skriftbillede. I dypet av sin sjel forstår de ikke at et ord kan være “galt” skrevet, så lenge det er lesbart. Og de har rett: Bokstaver kan settes slik sammen at man ikke kan lese noe ord ut av dem, men de kan ikke settes sammen galt. For de settes efter hverandre, ikke i hverandre. En symaskin eller en radio kan settes galt sammen, fordi delene er gjort slik at de hører til hverandre på en bestemt måte. Men man kan ikke skrive “galt” – man kan bare skrive anderledes. Man kan skrive på en upraktisk, uleselig måte; med det gjelder også håndskriften. Årsaken er ganske enkelt den, at mens ingen vet hvem som har laget sproget, så vet alle og enhver hvem som har laget rettskrivningen.
Heldigvis kan ord skrives på mange måter. Heldigvis finnes der forskjellige hårfarver og forskjellige hudfarver og forskjellige øyne og forskjellige sprog. Heldigvis er livet ikke underlagt bestemmelser. En lærer med respekt for barna og respekt for sproget vil glede seg over individuelle trekk i rettskrivningen. det betyr at barnet lever, og at sproget lever i det. For de er nemlig der sproget bor, inne i barna, et eller annet sted inne i sjelene bor sproget. Ikke i ordbøkene. Dermed er ikke sagt at ordbøker er overflødige. Allikevel kan der syndes mot sproget. Og hvordan gjør man det? Det kan utelukkende skje på en måte: Stilistisk.
Syndene mot sproget kommer i stand ved at man gjør vold mot det. Velgjerningene mot sproget skjer ved at man befrir sproget, der det holder til, ved at man lar det få være som det virkelig er. det skjer ved at man lytter godt efter inne i seg selv, ved at man er tålmodig og lytter efter, helt til man hører de første spede tonene, de første fjerne klangene. Hører man det, da vet man at nu er sproget begynt å røre på seg, og at nu, nu kommer det snart. Hvem tenker på bokstaver under slike omstendigheter?
Man kommer lett til å dele sine omgivelser i to kategorier; i dem som snakker vakkert, og dem som snakker mindre vakkert. Barn snakker nesten bestandig fritt, rikt og uttrykksfullt De elsker lydene, de elsker ordene, de tar imot et nytt ord slik som en hvalp tar imot en ball; snuser på den, lukter på den, smaker på den og tygger på den. De fortærer ordet med en matlyst og en klangsans som er ubeskrivelig. de smaker på det med hele kroppen. Og ordene i eventyrene, de merkelige ordene: Kong Lavring, nissene Tritil og Litil, kongesønnen Lini, pikene Rapunzel, Jorinde og Joringel og alle de underlige, dypt hemmelighetsfulle ord, alle navnene! For egentlig er alle ord navn. Askepott og Askeladd.
Å forsøke norskundervisning uten å ta utgangspunkt i barnas poetiske følelese for ordet som klangvesen, det er det samme som at læreren viser sin beste allierte på dør: barnas interesse. Barn som får den sjelelige næring de behøver, interesserer seg for alt – til og med for skrivning. Men undervisningen må bæres av at læreren vet om at den består av to helt forskjellige ting: sproget, det levende og befriende sprog som ikke er skapt av mennesker, og dernest tvangstrøyen, den ortografiske konvensjon. Hvis man opphøyer tvangstrøyen til sprogets verdighet, hvis man gjør den til noe som kan ta seg ut som hovedsaken, da dreper man klassens glede ved sproget, man utelukker sprog- sansen, og det vil igjen si at man ødelegger elevenes største mulighet til å utfolde et selvstendig og fruktbart indre liv.
Hva kan man for eksempel ikke gjøre i småklassene med et stort, deilig, underlig ord, skrevet på tavlen i mange farver! Man kan skrive det forlengs og baklengs, man kan ta bokstavene fra hverandre og sette dem sammen igjen til nye, underlige eller trivielle ord. Man kan kna det i dagesvis. Man kan finne rimord og dobbeltrim, ordspill og ordleker, man kan finne ord som klinger som en bekk fra fjellet – og ord som freser som en katt, og ord som er som hammerslag eller som tunge, tunge dråper. For ordene er der, og de kan gjøre norskundervisningen til en mektig, samlende opplevelse. “Jeg ber ikke om å få makt over sproget,” sier Franz Werfel; “men om at sproget må få makt over meg.”
Barna kan norsk, når de begynner på skolen. I virkeligheten vil det si at i syv-årsalderen kan de nok norsk til å begynne å lære det for alvor. For hva slags norsk er det de kan? De kan sitt morsmål. I den mest bokstavelige forstand er det sitt morsmål de kan. De kan sin dialekt i den aller snevreste betydning av ordet. Det kan være dialekten i en bygd, eller dialekten i en by – muligens dialekten i en forstad, en gate, eller i enkelte tilfeller dialekten i en familie. Ja, i virkeligheten er familiedialekten et langt mere utbredt fenomen enn man skulle tro. Vi kom alle på skolen med et snev av familiedialekt.
Dette norsk, dette private dialekt-sproget, er det aller intimeste idiom vi har opplevet. Det er vårt eget. Kan ikke de fleste huske hvor “rart” alle fremmede snakket den gang man var barn? Det var den sprogfølelse man suget i seg med morsmelken. Litt efter litt erobret man ordene – først substantiver, så verber, og endelig adjektiver.
Litt etter litt ble det setninger av det. Riktige, hele hovedsetninger. Og så en dag kom revolusjonen! Bisetningen gjorde barnesproget om til riktig, levende dialektsprog. Og dermed er sproget ferdig som idé. Som hel, funksjonerende organisme. Tilbake står vekst og utvikling.
I almindelighet er det på dette trinn at skolegangen begynner. Og skolens pleie av morsmålet vil i det store og hele skje på to måter. Det vil være muntlig og skriftlig.
Den muntlige pleie bør utvilsomt komme i første rekke, og må i høy grad bestå i å la barna leve i sproget, å la dem plaske og leke i det til det føles som et riktig element som omgir dem – naturligvis innen den medfødte stedsdialekt. Men denne lek er som all virkelig lek dypt alvorlig. Regler, rim og smådikt – alt hva fuglene sier, hva bjørnen brummer, hva sauene og lammene har på hjertet -, alt dette er viktige ting.
På Steinerskolen begynner man samtidig – i første klasse – med den tidligste undervisning i engelsk og tysk, ikke for å lære dem fremmede sprog, men for å la dem møte lydene så tidlig som mulig. Og det å få munnen full av fremmede, splitter nye lyder, det er en meget stor, og meget velsmakende ting for en førsteklassing. Det virker igjen tilbake på morsmålet og forholdet til det.
Langsomt, litt etter litt, går reglene, rimene over i riktige dikt, i vanskeligere og vanskeligere resitasjon. Det går hånd i hand med muntlig gjenfortelling, og hånd i hånd med den dessverre nødvendige normalisering av dialekten.
En Steinerskole i Oslo vil her naturligvis komme til å stå i en særstilling, på grunn av det besynderlige, dialektløse lingo som barna møter opp med. I beste fall kan man møte en familie- eller gatedialekt, og barn fra Østkanten er kanskje heldigst stillet. – Naturligvis bortsett fra innflytterbarn. Men i det store og hele taler barna et temmelig grått upersonlig riksmål, et sprog som virker underlig gammelklokt og matt i munnen på barn.
Hvis man skriver meget på riksmål, da vil man efter en stund oppdage at man må å gå til et verksted for å fornye én av typene. Og efter en stund må man gå til verkstedet igjen, i samme ærend. Til ens forbauselse vil det vise seg at det er samme bokstav som må repareres på ny. Det er på riksmål stadig én og samme bokstav som blir slitt ned. Og det er selvfølgelig e’en. En velbrukt, norsk skrivemaskin har utslitt e.
Jeg vet ikke om noe som bedre illustrerer hva som mangler riksmålet.
Det sier seg selv at barn har bruk for en gang imellom å utstøte andre lyder enn “e”. E’en er en helt igjennom snusfornuftig og kritisk lyd. Det er en tynn, liten forstandsbokstav uten sang og klang i. Men den har sin berettigelse, for eksempel når man vil uttale sine betenkeligheter eller irettesette sin elever. Men livet er ikke bare betenkeligheter og irettesettelser. Det byr også på andre ting.
Det har vist seg i praksis at når man søker stoff for den muntlige norskundervisningen, så blir man på ny og på ny stående ved landsmålsdiktere, ikke på grunn av sprogpolitiske sympatier, men på grunn av at de har skrevet ting som kan brukes for barn. Det er særlig Aasen, Garborg og Aukrust som er gode kilder. Først for større barn vil riksmålsforfattere bli mer aktuelle. Naturligvis finnes der unntagelser.
Danske og svenske dikt inngår også i morsmålet, og gir det noe av den bredde og rikdom som det i virkeligheten har.
En av de viktigste og fineste øvelser i muntlig norsk er skuespillene. En ordentlig skuespiller kan høres gjennom hele rummet, selv når han hvisker.
Det hører til Steinerskolens art at den minst mulig benytter seg av lærebøker. Også i norskundervisningen gjelder dette. Vi bruker ingen ABC. Barna lager selv sine første bøker, og de er selv med på å oppdage bokstavene efter at de har forfrisket seg lenge nok i de lyder som er ånden over bokstavene. Men allikevel er det noe som heter leseøvelser, og som i lengden ikke kan drives helt uten lesehefter eller lesebøker.
Den første, elementære lesning kommer av seg selv gjennom skrivningen. Men å lese er det motsatte av å skrive. Prosessen er den omvendte: Når man skriver setter man sammen. Når man leser, tar man fra hverandre. Skriver man, da gjør man noe med hendene, – særlig når man skriver med mange farver, og når det eneste som teller er å få en skriftside til å bli like vakker som en tegnet eller malt side. Å skrive er fremdeles en kunstnerisk virksomhet. Å lese er bare en kunst, når man leser slik at sproget oppstår igjen av trykksverten, d.v.s. når man leser høyt, uttrykksfullt og vakkert. Det er en erfaring at jo senere barna lærer å lese, desto bedre leser de når de endelig kan det.
Først når barna skal inn i “den høyere skole” -som burde være obligatorisk for alle, og som burde omfatte en stor rekke praktiske fag – først da er de modne for å lære et normalisert sprog. Men selvfølgelig ikke i pedantisk rødblyant-forstand! Det blir man aldri moden til.
Gjennom hele folkeskolealderen burde morsmålsundervisningen tjene det levende sprog, det fugle-lette, flyktige, talte ord. Og skrivningen er ingenting annet enn et nedslag av dette, spor etter fugleføttene i sanden. Bokstavene er bilder, og i barnas følelser kan de i årevis beholde sin mystiske og hemmelighetsfulle hieroglyf-karakter. De skal skrives vakkert, utmales kjærlig – og samtidig forbli lett gjenkjendelige skrifttegn. Et brev, en stil skal være leselig, og ortografiens rolle burde på folkeskoletrinnet ikke gå ut over det å være en slags forlengelse av den ordnede og leselige håndskrift. I den grad det er nødvendig for forståelsen må den være normalisert, men med individuelle nyanser.
En upersonlig håndskrift er aldri vakker. Den vil virke karakterløs og vassen. Den fyller oss med svak uvilje og mistro. Og det samme gjelder – og bør gjelde rettskrivningen: Hva er det for slags menneske som aldri skriver et ord, aldri skriver en stavelse anderledes enn andre?
Det skrevne ord står isteden for det talte. Og eftersom barna blir større, vil de mere og mere komme til å måtte avfinne seg med erstatningen.
Hva det i første omgang gjelder, det er å skape et solid, et varig sympatiforhold til denne erstatning.
Det neste vil bli å lære barna å omgås det skrevne ord på en slik måte at livet som er bak blekket eller trykksverten igjen kan komme til å oppstå.
Når det gjelder grunnleggelsen av selve forholdet til skriftsproget, så er det et grunnlag som bør legges relativt tidlig. det vil skje i løpet av folkeskoleårene, eller det vil i det hele tatt ikke skje. Det er et langvarig og vanskelig arbeide. Og for oss som arbeider ved Steinerskolen i Oslo har det hittil vært et utakknemlig arbeide. For det første fordi det er blitt avbrutt før det har fått anledning til å bære sin første grønne kart av en frukt. Og for det annet fordi denne avbrytelse som har funnet sted i syvende klasse, ikke bare har vært en avbrytelse, men et brudd med den linje man i de foregående syv år har forsøkt å la norskundervisningen følge. Ja, det har til og med vært et brudd som har medført at lærerne av hensyn til barnas tilpasning i den høyere, offentlige skole, direkte har måttet forsøke å “forberede” dem på den undervisnings- form som de fra neste høst av ville komme til å møte. Det har ikke vært morsomt. Aller minst for barna. Men de har merket overgangen mindre på den måten.
Når Steinerskolen i Oslo står overfor det å føre elevene videre i en 8., en 9. og en 10. klasse, da åpnes i stor stil den mulighet at norsken, og de andre fag, skal få utfolde den oppdragende kraft som ligger i selve faget. Først i disse årene begynner det “faglige” for alvor å bety noe. Og først på disse klassetrinn vil virkningen av den pedagogikk som utøves ved vår skole for alvor begynne å bli synlige. Det viktigste ved utvidelsen av skolen vil imidlertid være at hele undervisningen kan legges langt mere systematisk og målbevisst an.
Det sier seg selv at lærerne vil arbeide med større frihet og selvtillit når de ikke lenger behøver å skjele til den mottagelse våre fjortenåringer skal få, når de kommer over i en skole som har en helt annen oppfatning av, og helt andre mål med barna.
Det viktigste ved norskundervisningen på de høyere skoletrinn vil være å overvinne den forkalkning, den dødsprosess, som ligger i at barnas forhold til sproget tenderer mot å bli et forhold til skriftsproget. Norsktimene trenger liv. Og får de liv, indre, strømmende liv, da er det på ingen måte sagt at den skrevne erstatning for det talte ord nødvendigvis må være en dårlig erstatning. Den kan til tider bli en meget, meget god erstatning.
Den kan bli en god erstatning, hvis barna dypt og inderlig nok får oppleve at det skrevne ord må følge andre stil-regler enn det talte, hvis det skal bli samme liv.
Papiret og blekket fordrer en større oppmerksomhet, nøyaktighet og fantasifullhet i uttrykket enn samtalen gjør. Og spørsmålet om en riktig og saklig norskundervisning er i virkeligheten spørsmålet om en kunstnerisk norskundervisning. Det vil føre til at våre norsktimer i de høyere klassene blant annet vil bli timer i retorikk, i verselære, stil-lære osv., men fremfor alt i praktiske øvelser.
Selvfølgelig har alt sin tid. Det er en tid til å skrive dikt, og en tid til å lære grammatikk. Til og med ortografien har sin tid.
Men setningslære og rettskrivning skal holdes for seg selv, som de interessante og merkelige vitenskaper de er. De må ikke trekkes for sterkt inn i det praktiske og kunstneriske arbeide med sproget.
Og hva nu med sprogstriden?
Er det virkelig slik at Steinerskolen har klart å unndra seg virkningene av denne evigvarende, grufulle nasjonale svøpe? Er det riktig å holde seg utenfor et nasjonalt skisma som når så dypt at kampen fortsatte under fem års okkupasjon, i all hemmelighet og bak tyskernes rygg?
Til begge spørsmål kan vi trygt svare: Ja og Nei.
For barna er de voksnes strid ufruktbar. Og dette er avgjørende. Lærerne ved Steinerskolen betrakter ikke barna som eksperimentkveg. Og vi betrakter dem ikke som misjonsmark. Barna får bruke det sprog som er naturlig for dem. Og hvis sprogstriden har hatt noen virkning på undervisningen, da er det ene og alene den, at vi har fått bekreftet det riktige i å gi skolegangen et konkret og udogmatisk preg.
På lærerværelset har det vist seg at der kan oppstå livskraftige uenigheter om sprogspørsmål. Men disse uenighetene har evnen til å forsvinne i samme øyeblikk lærerne står overfor sine klasser.
Det er Steinerskolens oppgave å skille mellom det fruktbare og det ufruktbare.
er navnet på Kulturdepartementet sin melding til Stortinget om det norske språket. Eller mer spesifikt ”Stortingsmelding nr. 35 (2007-2008)”. http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/regpubl/stmeld/2007-2008/stmeld-nr-35-2007-2008-.html?id=519923
Meldingen er på 266 sider og formålet er i følge meldingen selv:” … å leggja grunnlaget for ein ny, strategisk språkpolitikk med eit heilskapleg perspektiv på språk og samfunn”.
Hva er nå dette for melding? Jo, det er regjeringens forslag til Stortinget om hvordan myndighetene bør legge opp en politikk som ivaretar det norske språkets overlevelse i fremtiden.
Det er, som sagt, benyttet 266 A4-sider tettskrevet tekst for å forklare behovet for og løsningen på utfordringen det norske språk vil stå overfor i tiden fremover. 266 sider tekst i et språk som neppe egner seg til å bli forstått av folk flest. Vi får håpe at våre Stortingspolitikere har en bedre språkforståelse enn nettopp folk flest. Vi har lest alle de 266 sidene. Men så er vi da også mer enn normalt interessert i språk.
Men vi har, i motsetning til svært mange andre, benyttet vår språkinteresse til å forsøke å utvikle et språk som nettopp har til formål å være et kommunikasjonsmiddel mellom mennesker. Da fremmer det ikke formålet å benytte kompliserte vendinger, fremmedord og lange setninger med innskutte bisetninger. Og vi har derfor nærmest gjort det til en livsoppgave å avsløre snikk-snakk og å skille skitt fra kanel.
Derfor vår interesse for språkmeldingen.
Henger du med ennå?
Altså, her har regjeringen kommet med et forslag til Stortinget om at de skal vedta en lov som har til formål å hindre andre språk, spesielt engelsk, skal fortrenge norsk som kommunikasjonsmiddel i Norge.
Et aktverdig formål. Like aktverdig, men like håpløst som en lov om bare finvær i hele Norge året rundt!
Man får sagt hva man ønsker, vær uten storm, nedbør og kulde og et rent norsk uten innblanding av fremmede språk. Men hjelper det? Får man finvær eller et ”rent” norsk språk ved å vedta det i lovs form? Dette er kanskje ikke skitt, men definitivt ikke kanel!
Språkets formål, enten det er det norske, engelske eller hebraiske for den saks skyld, er ene og alene å formidle tanker og ideer fra ett menneske til et annet. Da blir det et spørsmål om å velge et språk som mottakeren forstår. Noe annet ville være meningsløst.
Nasjonale språk hadde sin berettigelse den gang da nasjonalstaten var seg selv nok. Slik er det ikke lengre. Moderne kommunikasjonsmidler har endret verden totalt i løpet av de siste tjue år. Fysisk forflytning av mennesker ved hjelp av luftfarten har nådd en mengde og hastighet som var utenkelig for tjue år siden. Da bare velsituerte, forretningsfolk og sjøfolk reiste jorden rundt på samme måte som en hvilken som helst charterturist gjør i dag. Internett med e-post, hjemmesider, chat, blogging, facebook, google og twitter har skapt en situasjon som setter mennesker i stand til å kommunisere i sanntid på tvers av nasjonale grenser. Da nytter det ikke med norsk, uansett hvor ortografisk og grammatikalsk korrekt den er. Mottakeren forstår det simpelthen ikke. Det er sjelden vi refererer til Bibelen, men i dette tilfelle kan det være på sin plass å minne om begrepet ”Babelsk forvirring”. Alle snakker, men ingen forstår!
På andre områder har man innsett at løsningen på aktuelle problemer kun kan finnes gjennom samarbeid på tvers av nasjonalstatens grenser. Problemer vedrørende miljø, fattigdom, utvikling og ressursutnyttelse kan kun løses gjennom samarbeid over grensene. Det hersker det stort sett enighet om.
Så hvorfor denne bakstreverske holdningen til språket? Det viktigste kommunikasjonsmiddel av alle. Som ikke forflytter mennesker eller varer, men tanker og ideer. Nettopp det som må utveksles dersom man skal finne løsninger på fremtidens utfordringer. Man skulle tro at rent logisk ville det være best om alle på denne jord snakket og skrev det samme språket.
Heldigvis utvikler verden seg ikke bare på grunnlag av politiske vedtak. Milliarder av mennesker lever sitt eget liv på denne kloden og foretar sine egne valg på grunnlag hva de selv mener de er best tjent med. Uavhengig av politiske vedtak og ønsker. På tross av gjeldende rettskrivningsregler og at vi skriver på et tilnærmet korrekt bokmål, snakke æ nordmøring, å si før æksempel: ka e de i sa påssan? Og mener: Hva er det i de posene? Ingen politiske vedtak eller lovregler kan endre på det. Rettskrivningsreglene gjelder nettopp rettskrivningen. Ikke talemåten, eller dialekten. At dette kan medføre problemer med å bli forstått i Oslo, er et problem vi må leve med, hvis vi ikke moderer dialekten vår når vi er i hovedstaden. Vi kjenner problemet godt fra tiden som førstereis sjømann på båt med besetning fra flere kanter av landet. De fleste modererte dialekten sin raskt dersom de ønsket å bli forstått. Senere fikk vi høre at vi knotet! Det dreit vi i, vi ble forstått. Det var det viktigste.
Språket utvikler seg derfor uavhengig av politiske vedtak. Det muntlige språk er utgangspunktet, og når mange nok i lang nok tid benytter et ord eller en vending, vil det til slutt bli en del av skriftspråket også. Uavhengig av hva en eller annen tilfeldig politiker måtte mene. Tidsaspektet er viktig her. Det lar seg ikke gjøre å spå om hvor lang tid det vil ta før norsk blir “infisert” av andre språk. Utviklingen skjer langsomt og er tilpasset behovet til folk flest, ikke politikernes ønsker. Det man kan oppnå ved en lov om språkbruk, er maksimalt en utsettelse av en utvikling som folk flest har skapt. Og som derfor har en nytteverdi.
Helt konkret gjelder det spesielt engelsk. Engelske ord og uttrykk er på full fart inn i det det norske språk. Dette som et resultat av den ovenfor nevnte utvikling i fysiske og elektroniske kommunikasjonsutvikling. Regjering og Storting frykter denne utvikling. De ønsker en fornorsking av begreper som har sitt utgangspunkt i oppfinnelser og ideer og deres navn på engelsk. Skulle vi fulgt dette prinsippet ville en sykkel hete skrævaskrykjle på norsk! Det ville på ingen måte lette kommunikasjonen med folk fra andre land enn Norge. Og knapt nok da.
På samme måte som internasjonalt samarbeid utvikler seg, vil sannsynligvis utenlandske, og da spesielt engelske ord og uttrykk finne sin naturlige plass i det norske språket over tid. Som utenlandske ord har gjort til alle tider. Det man oppnår med en lov om etnisk rensing av det norske språket, er kun en midletidig utsettelse.
Er vi tjent med det? Er Stortingsmelding nr. 35 (2007-2008) en versjon av “Keiserens nye klær”. En masse prat uten rot i virkeligheten?
Theme: Rubric. Blogg på WordPress.com.
