Saken var nemlig den at sluket måtte fjernes. Vi har planlagt dusj i stedet for badekar på “nybadet”. Og i den forbindelse måtte sluket flyttes fra den ene siden av badet, til den andre. Gulvet måtte derfor slås opp og det måtte lages plass for nytt sluk samt legges nytt drensrør fra gjennomføringen ned til kjelleren og fram til den nye sluket.

I et nytt hus hvor dette kan gjøres før man legger gulvet, eventuelt støper etasjeskilleren, er dette “a piece of cake”. Ikke slik når det gjelder hus oppført i 1947 med 20 cm betong etasjeskiller og 10 cm påstøp hvor rørene er lagt. Og hvor det hele er toppet opp med 10 mm harde gulvfliser godt fastlimt til underlaget!

Vi begynte med friskt mot og Maxbos heavy duty slagmeisel. På de knallharde flisene. Det ble litt av en forestilling. Tenk deg at du skal danse en fyrrig argentinsk tango med en dame som ikke er villig til å la mannen få lede dansen. Omtrent slik ble det. Meiselhammeren ville leve sitt eget liv og ville slett ikke ta anslag der vi ville. Hver gang vi klemte inn bryteren på håndtaket for å starte djevelskapet, dro den bortover gulvet til et helt annet sted enn der vi ville starte. Men når den først fikk slått et lite hull i en flis, angrep den for fullt. Og gikk rett i dybden av problemet. Vi forsøkte å legge maskinen litt på skrå for å få en bedre angrepsvinkel. Men neida, da opphørte slagfunksjonen. Slik at vi samtidig måtte presse på med all makt for å opprettholde slagkraften. For å si det slik. Det ble en underlig dans. Med totalt fravær av den eleganse som vanligvis preger en argentinsk tango!

Men vi har styrt uregjerlige kvinner før, så vi ga oss ikke før vi hadde fått fjernet både flisene og de 3 øverste centimetrene med avrettingsmasse. Men fremdeles lå både sluket og drensrøret fra det gamle badekaret godt forvaret nede i de underliggende 7 cm påstøp. Heldigvis gikk det gamle drensrøret fra badekaret i samme retning som det nye sluket skulle ligge. Så vi kunne slå to fluer i ett smekk ved å meisle opp en kanal langs gammelrøret. 50 cm bred og 10 cm dyp. Den argentinske dansepartneren oppførte seg bedre ved denne dansen. Og lot oss få ta styringen fra første stund. Utrolig hvordan det hjelper å sette seg i respekt fra begynnelsen av…

Etter et par timers meisling i nedsatt sikt, var kanalen ferdig utgravd (meislet), vi hadde nær sagt fra Panama City til Colon. Vi følte oss som  Ferdinand de Lesseps ville ha gjort dersom han hadde fått opplevd åpningen av Panamakanalen den 15. august 1914.

(Klikk på bildene  for større versjon)

Selv døde han før åpningen. Vi derimot, overlevde våre utgravninger, og var klar for neste utfordring. Nemlig fjerning av det gamle sluket og tilkobling av nye drensrør til det gamle som kom opp gjennom etasjeskilleren i 45 graders vinkel og i motsatt retning av dit vi skulle legge rør.

Vi skjønner at det kan virke pysete, men vi benyttet åndedrettsmaske denne gang. Slik at vi kunne gå inn før kruttrøyken hadde lagt seg. Med mindre risiko for å påføre oss selv lungeskader utover de skader som daglig tobakksrøyking siden 15 års alderen eventuelt har påført oss. Eventuelt! For vi føler oss i steika god form og unngår så langt vi kan å oppsøke medisinere som forteller oss hvor syke vi er. (Det finnes en diagnose for ethvert tilfelle av liv!)

Men nok om det. Sluket sto for tur. Omtrent ti centimeter av sluket var nå blottlagt og normalt ville det være enkelt å dra det opp fra innstøpningen i etasjeskilleren. Hvis det hadde vært et moderne 15 centimeters plastsluk. Men det var det ikke. Huset var bygget i 1947 og vi har mistanke om at det ble benyttet etterlatenskaper fra tysk militærproduksjon i norsk slukproduksjon den gangen. Vi ser klart for oss hvordan Gøbbels rop om “Wollen sie kanonen oder butter haben?” var blitt erstattet av forsyningsminister Oscar Torps spørsmål til det norske folk: “Vil dere ha sluker eller hermetikkbokser?” Og folket svarte unisont: “Sluker, sluker!”. Og sluker ble det. Hamjern produserte sluker av omsmeltede tyske kanoner fra Krupp. Det ble produsert sluker en mass til gjenoppbygging av landet etter krigen. Sluker, kumlokk og rennesteinsrister i fleng. Slik  bygde vi landet etter 1945.

Og ett eksemplar av arten sto nå foran oss godt innstøpt i 20 cm betong.

En kopp kaffe og en Petterøes senere, hadde vi slagplanen klar. Vi angriper omgivelsene (betongen) helt inntil sluket fra flankene med heavy duty slagmeisel som et oppmykende artilleriangrep, skjærer deretter et spor i den øverste del av godset med vinkelkutter for å svekke forsvarsevnen, setter inn et hovedangrep med storslegga ved siden av det påførte sporet. For til slutt å brekke det da forhåpentligvis sterkt svekkede sluket opp fra betongen med det største kubeinet vi har.

“Execute, now, now, now!” sa vi til oss selv, stumpet røyken, påførte oss åndedrettsbeskyttelse og gikk til angrep.

Slaget ble gjennomført helt etter planen. Og lyktes. Det var en tilfredsstillelse som kan sammenlignes med general Georgij Zjukovs følelser etter operasjon “Uranus” for å tilintetgjøre Hitlers armeer i slaget om Stalingrad. Tysk stål ble slått ut. Både av Zjukov og av Millenblogg.

Slagmarken lokalt etterlot seg et dypt krater som gikk gjennom hele etasjeskilleren på 20 cm.

Etter slaget begynte fredsarbeidet med å legge nye rør og nytt sluk. I plast. Nye tider, nye materialer. Som på en måte avspeiler den nye tids holdninger og verdier. Myk plast til erstatning for knallhardt stål…

Vi har nå fått lagt de nye rørene og sluket på plass, men tror vi venter til over helga før vi begynner støpearbeidet.

Hvis sort er tilstedværelse av alle farger og hvitt er fravær av farger, hva er da grått?

Vi kjenner igjen tilstanden når vi ser ut gjennom vinduet i dag. Et grått skydekke som ligger ullent over hele himmelen. Det er noe negativt forbundet med grått. Det snakkes om den grå hverdag, om avskjed på grått papir, være grå i ansiktet, sette grå hår i hodet på noen,  grå eminenser, om at alle katter er grå i mørket, om å befinne seg i den grå massen og om det grå pengemarked.

Med andre ord karakteristikker vi gjerne oppfatter som negative.

Men er det egentlig negativt at noe er grått? Er den grå hverdagen egentlig trist? Eller er det bare vi selv som legger noe følelsesmessig inn i beskrivelsen?

De fleste dager er hverdager og derved altså grå. Uansett om solen skinner eller ei. Og hva er det som er så negativt med det? For de fleste av oss er alternativet til en grå hverdag ikke en hverdag i det hele tatt. Og da er heller ikke en fargerik helligdag noe alternativ, men rett og slett at dagene dine er brukt opp. Og du går inn i det store sorte og evige mørke. Eller i det store hvite lyset som noen vil hevde.

Altså gjør vi klokt i å forholde oss positivt til den grå hverdagen. For det er der vi tilbringer mesteparten av våre liv.

Og ønsker vi å se positivt på det, er jo grått en fin bakgrunnsfarge som får oss selv til å fremstå skinnende hvis vi vil. Vi velger selv om ønsker å være fargerike og positive. Det er med viljens makt vi kan spre lys, farge og glede rundt oss. Og få våre medmennesker til også å skinne. For farger er jo egentlig bare refleksjon av utsendt lys. Tenk over det.

Sånn sett har grått en funksjon som fremhever våre positive menneskelige egenskaper. I hverdagen. Så smil og send ut ditt lys i den grå hverdag. Selv om det i dag er en overskyet søndag!

Kjøkken klar for innredning

Hilti slagbor 1700 W, 10,2 kg

Murkassen rundt badet revet. Kruttrøyk etter rivingen.

Så ble det å snekre en ny barde samtidig med at vi gjorde ferdig platekledningen for øvrig. Sparkle, pusse og grunne alle veggene. Før tapetsering med glassfiberstrie og to strøk maling der også. Tilkobling av porttelefon bød på visse utfordringer etterpå fordi alle ledninger med fargekoder var blitt overmalt med bygrått under prosessen. Men utfordringer er ikke det samme som problemer, så vi tok utfordringen og brukte noen timer på den før porttelefonsystemet var i drift igjen. I mellomtiden hadde vi vært dum nok til å legge ut historien om de overmalte ledningene på Facebook og hadde fått mange tips om hvilke ledninger vi ikke skulle klippe. Fra venner som hadde sett “en haug med actionfilmer“!

...etter at røyken har lagt seg

Vår yngste datter stilte også opp hver dag etter arbeidstid og skulle hjelpe pappa. En uvurderlig hjelp med hennes nøyaktighet og effektivitet (når hun vil!). Sist, men ikke minst, har vår hustru som vanlig bidratt. Med rydding i leiligheten, løfting og bæring. Hun er sterk som ei vestlandsmerr! Men viktigst av alt, hun er helt fenomenal når det gjelder miljøskapende arbeid. Det vil si, sørge for at vi har rent arbeidstøy, kaffe og mat i pausene og gode gammeldagse familiemåltider rundt bordet oppe hos oss selv. Vi er dem alle evig takknemlig. Med all denne arbeidskraften til rådighet har vi i tillegg til arbeidet som er beskrevet ovenfor, fått reparert stuetak (papir på strie) og malt veggene både på stue og soverom. Og revet ut det gamle garderobeskapet på soverommet. Men nå har de alle forlatt meg.

Junior er tilbake på jobb i Alta og vår hustru har dratt til Oslo for å besøke barnebarn. Svoger OJ sitter i asylmottak på Kanariholmene.  Vi sitter igjen alene nå med neste delprosjekt: badet! Hvilket egentlig er et helt prosjekt i seg selv. Men vi er godt i gang. Og har demontert badekar, vaskeservant, klosett, belysning, speil, hylle og diverse kroker på veggene. I går begynte vi å slå ned murkassen som var satt opp i tilknytning til badekaret. Stor slegge og stor kraft. Støv og dritt. Vi er glad for at vår hustru ikke er hjemme. Hun hater støv. Så vi har feid opp og støvsuget overalt etterpå.

John Emil "ødelagtsund" Iversen og onkel Anders under et godt gammeldags familiemåltid.

Vi har planer om å benytte Litex-plater overalt, så vi får vel en del arbeid med å rette opp underlaget før vi kan begynne å sette opp disse. Men først må vi bore hull i gulvet for varmtvannsrør fra kjelleren og legge opp for strøm til belysning i tak og over servant, samt til varmekabler i gulv. Før vi kan begynne å kle tak og vegger og rette opp gulvet med avretningsmasse. Deretter flislegging og muring av dusjnisje med glassbyggerstein. Fuging og belistning.

Dagens artikkel i Aftenpostens nettutgave, “Psykiater vil tvangsmedisinere Behring Breivik“, fikk oss til å tenke på at vi har opplevd dette tidligere. Altså medisinsk tvangsbehandling av kriminelle avvikere. Et svært interessant og etter vår mening viktig tema.

Selve ideen om å sykeliggjøre ikke bare handlinger, men også meninger som ikke er “mainstream”, og som derved kan kureres medisinsk,  er et eksempel på tema som ikke er nytt under solen.

Nå har årene gått, og vi kan tillate oss å se tilbake om noen av forutsigelsene i disse romanene er blitt virkelighet. I all beskjedenhet må vi få tillate oss å påpeke at vi i et blogginnlegg den 5. januar 2010 påpekte trekk i dagens samfunn som tidligere har vært beskrevet som uhyggelig fiksjon. Men som i dag er blitt virkelighet i en slik grad at folk flest ikke en gang reflekterer over implikasjonene.

Det er skremmende!

Vi har også tidligere sett eksempler på at hele totalitære samfunn har vært bygd opp på lignende tanker. Og gått under. Etter at tusener har lidd under konsekvensene av slik tankegang. Det burde være tilstrekkelig å minne om Sovjetunionen hvor det ble ansett som en psykisk lidelse å ikke hylle kommunismen og dens ledere. Dissidenter ble innesperret på psykiatriske anstalter og “behandlet”.

Og nå altså psykiater Thor Kvakkestads (sic!) tanker om tvangsbehandling av terroristen Anders Behring Breivik. Bare ordet “tvangsmedisinering” vekker onde assosiasjoner hos oss. Assosiasjoner til samfunn vi neppe ønsker å sammenligne oss med.

Den rettspsykiatriske rapporten som konkluderer med at ABB ikke er strafferettslig tilregnelig, og den rettspsykiatriske kommisjon som har godtatt denne, er typiske utslag av en kullsviertro på at skrevne regler er til for å holdes. Det må de for at ikke samfunnet skal ende i kaos og anarki. Tankegangen bak slik tro er at borgerne har krav på en viss forutsigbarhet i samfunnet. Man må vite hvordan samfunnet reagerer på visse handlinger. Slik at man kan innrette seg deretter. Det er dette som kalles en rettsstat. Nazi-Tyskland var en rettsstat på denne måten. Også i vårt tilfelle har rettspsykiaterne gjort en god jobb. De har utarbeidet en rapport som er i samsvar med gjeldende rett og medisinsk diagnostikk. Uklanderlig i så måte.

Men denne medaljen har en bakside. For det første vil det være et spørsmål om hva som skal gjøres straffbart. Handlinger eller meninger. Det virker som om aktoratet ikke vil føre saken for retten uten å kunne bevise motivet for ugjerningene. Man forventer således at retten skal ta hensyn til motivet ved bedømmelsen av den straffbare handling. Med andre ord hvilket forsett som lå til grunn. Vår rettspraksis dømmer samme handling på forskjellig vis avhengig av graden av forsett. Det er et anerkjent rettsprinsipp i de fleste land. Og volder skjelden noe stort problem i de fleste straffesaker. Annerledes blir det kanskje i denne saken hvor omfanget av den straffbare handling er så stor og nøye planlagt og presist gjennomført at motivet for å gjøre alt dette blir av underordnet betydning. Motivet ligger så å si innebygget i handlingen. Som om ikke det er nok, har gjerningsmannen selv nitidig beskrevet sine motiver i det såkalte “manifest” som ble publisert før ugjerningen, dvs. den straffbare handling fant sted. Hadde det bare blitt med tankene om å gjennomføre noe slikt, ville det neppe ha vært straffbart. Uansett hvor grotesk disse måtte være. Med andre ord, det må være handlingen som primært bør danne grunnlaget for straffebedømmelsen her. Ikke meningene, uansett hvor “off mainstream” de måtte være.

For det annet kommer problemet om hvilke regler som skal legges til grunn for bedømmelsen av straffbarheten. Både diagnostiske og juridiske. Ingen av dem evige eller gitt av guder. Tvertimot. Begge er menneskegitte og et resultat av hvordan “mainstream opinion” mener de bør være. Med andre ord er det regler som er normative og ikke deskriptive som beskriver hvordan ting eller saksforhold faktisk er. De kan derfor endres over tid, eller være forskjellige på samme tid på forskjellige steder. Problemet er at slike normative regler benytter en språkform som til forveksling er lik deskriptive utsagn. De sier gjerne at noe er sånn og slik, når det egentlig burde ha stått at noe burde kunne sies å være sånn og slik. Fordi det er det man ønsker. Den beste beskrivelse vi har lest om denne problemstillingen, er forfattet av Jens Bjørneboe i sitt essay “Har juristene sjel?” Her sies det blant annet: “Ack, det som är sanning i Berlin och Jena, är bara dålig skämt i Heidelberg!”

Ut fra slike omskiftelige regler er det vi dømmer våre medmennesker. Og vi selv blir dømt etter dersom vi kommer i skade for å overtre noen av reglene for normalitet og kriminalitet.

Disse tankene kan det være nyttig å ta med seg i vurderingen av både denne saken og alle andre kriminalsaker vi leser om eller opplever på annen måte.

For det bør aldri være unormalt eller kriminelt å tenke annerledes enn flertallet! Uansett.

I kjølvannet av terroraksjonene den 22.07. 2011 har samfunnet brukt svært store ressurser på å få gjerningsmannen stilt for retten. Rettspsykiatere for å få vurdert gjerningsmannens strafferettslige ansvarlighet. Etterforskere til å finne fakta om selve ugjerningen og motivet for den. Jurister for å finne det juridiske grunnlag for eventuell dom. Forsvarsadvokater for å å belyst saken i favør av den tiltalte. Og bistandsadvokater for å ivareta de rammedes interesser.

Uten å være i stand til å vurdere totalkostnaden i kroner og øre, sier det seg selv at sluttregningen vil bli formidabel.

Det kan kanskje virke følelesløst å kritisere ressursbruken etter en slik ufattelig tragedie som terroraksjonene faktisk var. Men det må allikevel være lov til å stille spørsmål om det omfanget etterforskningen nå har fått, er en riktig bruk av samfunnets midler. I en sak hvor man står overfor en kjent gjerningsmann og hvor han selv både har innrømmet gjerningen og har dokumentert sine motiver grundig. Etter en juridisk lekmanns syn, i den mest opplagte straffesaken vi har hatt i Norge noensinne. I parentes bemerket, i en sak hvor rettspsykiaterne og den rettspsykiatriske kommisjon allerede har konkludert med at gjerningsmannen ikke er strafferettslig ansvarlig.

Carl I. Hagen var inne på disse tankene allerede i august. Og fikk på pukkelen for det. På vanlig vis.

“Jeg lurer på hvorfor det skal være 100 politifolk som skal jobbe med dette her i flere måneder. Med en oppklart sak. Vanligvis så er det noe man gjør for å oppklare en sak, og frembringe beviser for en rettssak. Dette er en oppklart sak. Det foreligger tilståelse. Alt er kjent.”, sa han. Og fortsatte:  “Det er flere som får saker henlagt på grunn av mangel på ressurser hos politiet. Hadde det vært behov for å finne bevis til en rettssak i denne saken, så hadde jeg hatt forståelse for det. Jeg er bekymret for at denne saken nå legger store beslag på politiressurser.”

Vi har ikke problemer med å si oss enige i dette. Men Hagen begår en taktisk tabbe da han begrunner sitt syn med at “..han ikke forstår de etterlattes behov for detaljkunnskap.”

Hvorpå han pådrar seg alle juristers vrede. Både fra påtalemakten, men mest uttrykt fra bistandsadvokatene. Både politiske motstandere og journalister med antipati mot Hagens politiske syn henger seg på og slakter ham.

Spørsmålet er om ikke den påfølgende kritikk er basert på generell motstand mot Frp. og derved ikke baseres på vurdering av meningsinnholdet i uttalelsene. En debattform som neppe bidrar til opplysning om sakskomplekset i seg selv. Mer et retorisk knep, vil vi hevde.

Lengst går bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen da hun sier til VG at: “Jeg har nesten ikke ord. Han har null forståelse for de etterlatte og fornærmede. Han burde holde munn.”

“Holde munn!”

Var det holde munn vi skulle gjøre? Ikke gi uttrykk for hva vi mener. Vi som mener noe annet enn gjeldende politisk korrekthet. Uten at vi ønsker å bli tatt til inntekt for Hagens øvrige politiske syn. Men som kun deler syn med ham i akkurat dette spørsmålet.

Vel, vi akter ikke å holde munn. Og er forberedt til å høre andres meninger om den saken. Men vi synes allikevel at etterforskningen nå, etter fem måneder, begynner å bevege seg ganske fjernt fra det som er dens formål, nemlig å finne tilstrekkelig fakta og motiv for lovbruddet. Helt konkret dagens oppslag i ABC Nyheter om Breiviks tur til Liberia for å kjøpe diamanter. I 2002!

Vi har rett og slett problemer med å forstå nødvendigheten av å etterforske dette i forbindelse med å få Breivik dømt.

Og dersom vi skulle ha lagt oss på debattnivået til  bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, kunne vi selvfølgelig ha hevdet at samtlige involverte jurister har økonomisk interesse av å tvære ut saken lengst mulig. Og at en slik økonomisk interesse er den virkelige drivkraften bak det uvanlig store omfanget etterforskningen har fått.

Men et slikt nivå vil vi ikke legge oss på. Derfor vil vi ikke hevde det. Men vi hadde gjerne sett en saklig begrunnelse for at etterforskningen skal være så omfattende som den nå er blitt. I en så opplagt sak.

.

Og når teksten i tillegg er så livsbejaende som i dette tilfellet, så er det ikke til å unngå at den dukker opp i bakhodet både titt og ofte.

Som for eksempel for vårt eget vedkommende i dag.

Ikke fordi vi står overfor noe livstruende eller trist som Monty Python-gjengen i filmen, men rett og slett fordi vi er i generelt godt humør. Vi har lagt en flott julefeiring bak oss. Med barn og barnebarn. Kom oss velberget gjennom julestormene Cato og Dagmar. Og står foran et nytt år med nye store muligheter. Muligheter til å utvikle oss selv.

Fortrinnsvis intellektuelt, slik at man ser og innser sin egen lille betydning i den store sammenhengen. Men samtidig slik at man også ser sine egne muligheter til å påvirke samfunnet positivt. Det vil si til fordel for andre enn en selv. Parkere selvopptattheten og egoismen på et sidespor. Og spørre: Hva kan jeg gjøre for andre? Slutte å være opptatt av egen kropp og velbefinnende, men heller bidra til å fjernes andres ubehag.

Dette er vårt eneste nyttårsønske. Både for oss selv og alle andre.

Dermed kan vi si: godt nytt år, alle lesere av denne bloggen!

Beskrivelser i komparativ, som en norsklærer ville ha sagt det. Komparativ betyr som kjent “sammenlignet med”. Men VG glemmer å fortelle hva de sammenligner med. Er det fjoråret, de siste 10 år, 30 år, 60 eller 100 år? Påstandene blir derfor litt meningsløse for den som tar dette alvorlig og gjerne vil undersøke litt på egen hånd. For å se om det stemmer. Eller om det bare er et førstesideoppslag med hovedformål å komme med sjokkerende påstander for å fremme løssalget.

Vi skulle så gjerne ha undersøkt sannhetsgehalten i disse påstandene, men det blir litt vanskeligere når presisjonsnivået er så lavt som det fremgår av både forsiden og av artiklene inne i avisen.

For slik det faktisk forholder seg, så kan enhver tolkning av utsagnene bli sanne. Eksempelvis hovedpåstanden: “Dette blir normalt”. Kan det være at det betyr at løssalgsavisene blåser opp enhver normal høst- og vinterstorm til “ekstremvær” i framtiden? Er det denne oppblåsingen som blir normal?

Er det været i seg selv som forandrer seg over tid? Eller er det skadeomfanget?

Ut fra mediadekningen er det mest naturlig å tro at det dreier seg om skadeomfanget. For rapportene er ledsaget av bilder av ødelagte båter, hus og veier. I tillegg til historier om fly-, tog-, buss- og båtpassasjerer som blir forsinket.

Ja, alt dette er normalt. Og ville ha vært det selv om været hadde blitt litt bedre over tid! For det har skjedd en endring i folks forhold til været.

Før i tiden bygde man hus i skjul for været. Vestveggen var ofte uten vindu. Mens man i dag bygger på toppene med store panoramavindu mot vest. For å få utsikt. Landsdelene hadde sine stedsegne byggeskikker hvor man tok hensyn til erfaringene til de foregående generasjoner.  I dag bygger man ferdighus eller benytter moderne og lette bygningsmaterialer som ikke er egnet her på Nordvestlandet hvor høst- og vinterstormer har vært en del av hverdagen i generasjoner. Ikke rart at husene rives i stykker og tak flerres av. Zandatak festet med en spiker i nedkant av annenhver stein i kun den nederste raden! Det er normalt. Og det blir da normalt at steinene løsner i en alminnelig full storm.

At flere fritidsbåter slenges opp på land er heller ikke unormalt. Vi har fått god råd i dette landet og flere har råd til å anskaffe seg fritidsbåt. Også de som mangler sjøvett. De få som eide båt før i tiden var enten erfarne sjøfolk og fiskere eller hadde tilstrekkelig god råd til å leie profesjonelle sjøfolk som passet båten deres. Nå ligger båtene fortøyd til flytebrygger i såkalte marinaer. Der ligger de utsatt til uten tilstrekkelig værdekning og tilsyn. Jfr. båthavnene i Molde kontra Kristiansund. Sjekk på Google Earth. Tilsyn som bl.a. omfatter daglig kontroll av gnag og styrkereduksjon i fortøyningstrosser som følge av ultraviolett lys. Vi kunne ha sagt mer om dette amatørskapet som forskyver kostnadene med dårlig båtvett over på andre gjennom forsikringen, men vi tror at leserne forstår tegningen allikevel. Så vi skal det ligge.

Normalt er det også at transportmidlene utsettes for forsinkelser under en normal storm. For ikke å snakke om under en orkan. Det som er nytt i denne sammenhengen er at det er så mange fler som rammes av slike forsinkelser. Fordi det er flere som reiser. Også mennesker som mener at deres navle er jordens sentrum. Og da blir det selvfølgelig katastrofe når man ikke rekker hjem til jul. Eller tilbake til jobben hvor alt vil stoppe opp hvis man ikke er tilstede. Mobiltelefoner med SMS og MMS gjør det enkelt å sende katastrofemeldinger til løssalgspressen og TV som på sin side får tilgang på helt ferske “nyheter”. Scoop? Hvor mange TV-reportere skal vi få se stå der i vinden og prate skit?

Dersom man ser bort fra slike endringer som gjelder skadeomfanget når man skal vurdere om været er blitt dårligere nå sammenlignet med tidligere, så står man igjen med et rent statistisk materiale basert på meteorologiske målinger. Disse kan studeres og behandles med vitenskapelige metoder. Tatt i betrakning av at slike målinger kun finnes for de godt og vel siste hundre år, vil heller ikke dette gi noen sikker konklusjon om klimaet er i ferd med å endre seg i retning av mer ekstremt vær.

For den som er interessert, vil vi anbefale boken “Norsk vær i 100 år” av Gustav Bjørbak, utgitt på Teknologisk forlag. (ISBN 82-512-0527-1). Her finner man beskrivelser av været, år for år, med tall for temperaturer og nedbør. Mer info om faktiske klimaendringer kan du finne på Meteorologisk institutt sin sider om temaet.

Kanskje man etter å ha studert disse kildene kommer fram til at VG’s overskrift heller burde ha vært: “Dette ER normalt”, istedet for “Dette BLIR normalt”. Hvis det er været man snakker om ja, og ikke skadeomfanget forårsaket av vår tids ignoranse av været slik det faktisk er og har vært i generasjoner.

Men blir det virkelig et godt, nytt år i 2012?

Ikke for Nord-Koreanerne, i hvert fall. Som fortsatt må finne seg i å leve i et av verdens mest undertrykkende diktaturer etter at deres “Store leder” er gått bort og sannsynligvis blir erstattet av hans sønn. Slik hans far kom til makten. Altså tredje generasjon med diktatorer som tar over. Og fortsetter med undertrykkingen av sine egne landsmenn. Med sult og mangel på menneskerettigheter i en slik grad vi i Vesten kan ha problemer med å forestille oss. Det blir neppe noe godt, nytt år for Nord-Koreanerne.

Hva med befolkningen i Afganistan, Albania, Algerie, Angola, Armenia, Azerbadjan, Bahrain, Bangladesh, Benin, Burkina Faso, Burundi,  Cambodsja, Cameroon, Den sentralafrikanske Republikk, Chad, Kina, Colombia, Republikken Congo, Den Demokratiske republikk Congo, Cuba, Den Dominikanske republikk, Equador, Egypt, Ekvatorial Guinea, Elfenbenskysten, Eritrea, Etiopia, Fiji, Gambia, Georgia, Ghana, Guatemala, Guinea, Guinea-Bissau, Haiti, Honduras, Hviterussland, India, Indonesia, Iran, Irak, Jordan, Kazakstan, Kirgistan, Laos, Liberia, Libya, Madagaskar, Malaysia, Mauritania, Mexico, Moldova, Marocco/Vest Sahara, Mozambique, Myanmar, Niger, Nigeria, Pakistan, Palestina, Papua Ny Guinea, Paraguay, Philippinene, Quatar, Russland, Ruanda, Saudi Arabia, Senegal, Somalia, Sør Afrika, Sri Lanka, Sudan, Syria, Tadsjikistan, Timor, Tunis, Tyrkia, Turkmenistan, Uganda, Ukraina, Forente Arabiske Emirater, Uzbekistan, Viet Nam, Jemen og Zimbabwe?

Bare for å ha nevnt noen av de landene som står på Amnesty Internationals liste over land som bryter menneskerettighetene. Hele rapporten, med Amnestys beskrivelse av menneskerettighetsbrudd, land for land, kan du finne her. Les den og finn ut hva som foregår utenfor husveggen din!

Og da har vi ikke nevnt de steder som er rammet av naturkatastrofer, sult og fattigdom. For ikke å snakke om våre nærmeste naboer i Europa som lider og kommer til å lide mer under den pågående europeiske økonomiske krisen.

Godt nytt år?

Vi får håpe det!

Var det noen som nevnte smørmangel?

Jaja, statlig markedsregulering kan gi mange rare utslag. Situasjonen minner litt om den vi kunne lese om fra Sovjetunionen på 60- og 70-tallet. Men bare litt. For vi har faktisk tro på at Tine og Landbruksmyndighetene klarer å regulere markedet igjen før noen sulter i hjel i dette landet.

En annen sak er det prinsippielle spørsmål om en økonomisk aktør som jo Tine er, også er den best egnede til samtidig å være den statlige markedsregulator. For om ikke å snakke om vi i det hele tatt har bruk for en slik. Uten å gå for dypt inn i den debatten, så minner det oss litt om bukken og havresekken. Det kan bli litt vanskelig å skille mellom vaktrollen og egen sult.

Ellers har vi kunnet observere at ikke bare smør, men også andre landbruksprodukter har vært omtalt som mangelvare i riksdekkende media i den siste tiden.  Allerede den 09. november kunne vi lese om frykt for mangel på pinnekjøtt til jul. Denne gangen var det den andre markedsregulatoren, nemlig Nortura, som ikke hadde gjort leksa si.

Men vi har også kunnet lese om at det er registrert mangel på viktige medisiner, at NSB mangler sitteplasser, at representantskapet til Norges Bank mangler kompetanse til å kontrollere Oljefondet, at homofile mangler perspektiv  og at Politiet mangler varetektsplasser. For ikke å snakke om pengemangelen i Europa for tiden! Bare for å nevne noen av de mangler vi fant beskrevet i media etter et søk på internett. Faktisk så fikk vi tilslag på 20.900 artikler  om mangler i løpet av 0,22 sekunder!

Det er i det hele tatt ikke mangel på mangler i dette “verden beste land”, ser det ut til.

Vi har ikke lest alle 20.900 artiklene, men det forekommer oss at det ikke er nevnt noe om mangel på stoff i avisredaksjonene etter at Breiviksaken er tynet ut til det ytterste i flere måneder etter den tragiske hendelsen. Heller ikke har vi funnet noen artikkel om mangel på magamål eller generelt perspektiv på tilværelsen i den norske befolkning. Ja, bortsett fra Navarsetes kommentar til smørmangelen, da. Den var kanskje på sin plass.

Så, i mangel av noe mer fornuftig å si i denne omgang, nøyer vi oss med: god helg!

Det merkverdige er, at dette har gjentatt seg hver vinter helt siden vi selv har begynt å dra sydover til Kanariholmene en snartur før jul. For 5-6 år siden. Vi har, etter mange års betenkningstid funnet det opportunt å forlate Norge i adventstiden. Til fordel for sol og varme og de derved forbundne aktiviteter på Gran Canaria. Det vil si bading i deilig varmt Atlanterhavsvann, turer i fjellet og bare å sitte på terassen med en gintonic og nyte solnedgangen. Men aller best synes vi det er å våkne opp hver morgen til de første solstråler som skinner på soveromsvinduet klokken kvart over åtte. Stå opp, ta en dusj, koke kaffe  og barbere seg. For deretter å gå ut på terassen og hoppe i bassenget. Etter en fem minutters rolig svømming der, gå inn og hente kaffen, ta den med ut på terassen og nyte den der sammen med fruen som også har stått opp og gjort seg klar til å møte dagen. I palmene like ved ser vi resten av familien til han som ble igjen der hjemme. Svarttrost som sitter oppe i palmekronen og synger så vakkert som bare den kan. Det kaller vi starten på en god dag.

Og så tenker vi på han som ble igjen der hjemme. Svarttrosten som sitter forhutlet inne i buskfuruene på hytta. I temperaturer som passer bedre for pingviner. Men i fjor fikk han overtalt ei lita svarttrostfrøken til å overvintre sammen med seg. Så da ble det liksom litt hyggeligere der nede i buskfurua. Selv om det kunne være kaldt nok i januar. Da sola så vidt snek seg over Gjemnesaksla i det fjerne. Man er jo et par. Og har mye å snakke om. For eksempel om hvor det ble av ungene de nettopp har klekket ut og fødd opp i løpet av sommeren. De forsvant visst fra reiret og dro ut i den store verden.

Så sånn sitter vi da på hver vår kant av kloden og snakker med våre respektive om de samme tingene. Svarttrosten i buskfurua og vi selv under palmene på Gran Canaria.

Nei, vi får vist slutte av her og gå og pakke ferdig kofferten. For i morgen drar vi. Og kommer ikke tilbake igjen før julaften. Da må vi være hjemme, fordi noen av våre egne trostunger skal være sammen med oss i julen. Det er det mange år siden vi har opplevd. Men vi ser ikke bort fra at det kan bli en rask tur nedover igjen utpå nyåret. Svarttrosten på hytta får ha oss unnskyldt, vi fortrekker sol og varme fremfor kulde og snø!

Ha en god jul!

Lytt til denne:  Bye Bye Blackbird