Alle mann på dekk

.

.

“Alle mann på dekk!

Skuta er gått lekk.

Alle mann til pumpene!

For å vaske rumpene“

sang vi gjerne som barn. Antageligvis mest for å irritere de voksne med den dristige sistestrofen. Vi hadde våre egne tekstvarianter både til nasjonalsangen og til salmene. Vi sang i det hele tatt mye i vår barndom i den 7-årige folkeskolen. Og husker fremdeles teksten til mange av de sangene vi lærte. Både den offisielle versjonen og våre egne spesielle.

“Ja vi elsker

kjøtt og pølser,

gammelost og smør”

var en annen dristig variant som ble hyppig benyttet i sangtimene på vårparten. I håp om at sanglæreren ikke greide å lokalisere delinkventen i en klasse på 30 småjyplinger som sang av full hals. De fleste istemte den offisielle versjonen, mens noen få utskudd hadde mer moro av den spesielle.

Likeledes den oppbyggelige barnesangen “Vi vandrer med freidig mot“. Som skulle bidra til at barn og unge fikk riktig forståelse av betydningen av friluftsliv og et på alle måter sunt levesett. Vår versjon gikk slik:

Vi vandrer med freidig mot

til skolestyrerens kontor.

Der står vi i dype tanker

mens riset på rævva banker.

Ja, bare slå så my’ du vil,

for vi blir aldri, aldri snill!”

Klasse 7A gutter Allanengen skole, 1960                              (Klikk på bildet for større versjon)

En anarkistisk versjon av sangen, som avslørte vårt fiendtlige sinnelag og opposisjon mot autoritetene. Bare de aller mest utkrøpne av oss hadde mot til å dra til med denne teksten mens sanglæreren overvåket klassen i refleksen fra pianoet. Mens han satt delvis med ryggen til og hamret løs på tangentene som om det skulle være en advarsel til oss om hva som ville skje dersom vi ikke “oppførte oss”. For da kunne det fort skje at nettopp vår spesialversjon av teksten ble en alvorlig realitet. Jo da, sangtimene ga oss mang en glede. På forskjellig vis. Det gjorde det antageligvis også for medeleven som satt på bakerste rad og onanerte mens vi andre sang “Åh, var jeg en sangfugl som fuglen på kvist”. Det var en utvist dristighet som satte støkk i oss alle som ble oppmerksomme på hva som foregikk der bak i klasserommet. Om det ikke førte til så mye beundring i klassen, ga det allikevel delinkventen en viss status i friminuttet etterpå. Han hadde jo utvist en utenkelig forakt for autoritetene gjennom sin sangaktivitet. For ikke bare hadde han utsatt seg for risiko for å bli oppdaget og behørig avstraffet, men like alvorlig risiko for fysiologiske endringer med hårvekst i håndflatene og ekstremt kviseutbrudd i ansiktet. Det var vi blitt fortalt i naturfagtimen, i den spesielle timen som var avsatt til “forplantningslære”.  Det var forbundet med mistanke å være kvisete på den tiden! Ikke enkelt når hormonene begynte å rase i kroppen og ga seg utslag i kviser hos de fleste. Vi skylder vel her å gjøre oppmerksom på at vi gikk i en ren gutteklasse. Og kviser fikk jo som sagt de fleste…..

Og når det gjelder “forplantningslære”, glemmer vi aldri den timen. Vi hadde fått ny lærer i sjuende klasse. En moderne pedagog, etter datidens standard. Han var stor, sterk og tøff. Og vi hadde etter forholdene stor respekt for ham. For han brukte skjelden meldingsboka i forbindelse med oppdragergjerningen. Han operererte mer ut fra samme prinsipp som UP i dag. Forenklet forelegg! Oppgjør der og da, og ferdig med det. Ikke noe “melding frå skulen til heimen.” Fysisk med en rask liten hårfjerning foran og over ørene. Med en derpå demonstrativ gest over søppelkurven ved kateteret som liksom skulle illustrere at han kvittet seg med avrevet hår. Men merkelig nok, vi likte ham. For han var rettferdig. Han brukte sin spesielle pedagogikk kun i de tilfeller vi selv innså at det var grunn til det. Og impliserte aldri hverken rektor eller “heimen” i forbindelse med sin adferdskorreksjon. Det satte vi pris på. Hele klassen fikk Meget i oppførsel på avgangsvitnemålet. Det var noe nytt!

Men i forplantningslæretimen mistet han kontrollen. Det var alvorlig kunnskap vi skulle få del i der. Som om vi ikke allerede visste. Som om ikke vi hadde smuglest Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin“. Et utslitt eksemplar som gikk på omgang i hele skolegården. For ikke å snakke om undergrunnslitteratur som Cocktail og Tyrihans som også var kontrabande og sto på autoritetenes forbudsliste. Men som i dag mer kan sammenlignes med gjengse jenteblader. Dette var temaet vår lærer skulle dosere for oss fjortenåringer.

Det startet med at han ankom klasserommet bærende på to store plansjer han hadde hentet på materialrommet. En plansje som viste en gjennomskåret mannskropp med innvoller og genitalier. Og en ditto kvinnekropp. Disse plansjene hengte han opp med baksiden fram i behørig avstand på hver side av tavlen. Så sa han: “Dersom det er noen som begynner å le, eller hvis jeg hører det minste lille knis mens jeg gjennomgår dette, så bærer det rett ut på gangen!” Så vendte han plansjene om. Og vi ble konfrontert med den mannlige og kvinnelige fysiologi i gjennomskåret versjon. Usexy og gørr kjedelig. Mannen hadde en gjennomskåret og slapp, liten penis som ikke gjorde noe særlig inntrykk på klassen. Heller ikke var det andre objektet, kvinnen, noe særlig mer sexy. Med alt for små bryster, og med tarmsystem, livmor og eggledere blottlagt. Begge plansjer totalt uinteressante etter klassens smak. Mer interessant var lærerens adferd der oppe ved kateteret. Han gikk først over til venstre side av tavlen og begynte å forklare sædcellenes gang gjennom kroppen helt fram til spissen av penis. Deretter gikk han over til høyre side av tavlen hvor sexobjektet hang. Så fortsatte han med å forklare sædcellenes svømmetur opp skjeden gjennom egglederne og fram til et egg. Voila! Da var forplantningen et faktum og det var bare å vente. I ni måneder, fikk vi vite.

Deretter var det anledning til å stille spørsmål. Hvilket vi gjorde. Rakte korrekt opp hånden og ventet til vi fikk klarsignal til å snakke. “Hvordan kommer sædcellene seg fra venstresiden av tavlen og over til høyresiden?”, spurte vi. Hvorpå hele klassen brølte ut i latter og vi selv ble sporenstreks kastet på gangen! Men vi slapp å stå lenge alene der ute. For etter et par minutter kommer hele klassen ut. Timen ble forkortet og vi alle fikk et langt friminutt før neste time. Som var norsk. Norsk og stillesitting, som Jens Bjørneboe så treffende har karakterisert norsktimene fra femtitallet. Men som vi merkelig nok hadde sansen for. I hvert fall den delen av norsktimene hvor vi fikk anledning til å skrive stil…

Men vi reiste til sjøs etter den obligatoriske skolegangen.

Alle mann på dekk!

På den annen side

Slik ville kanskje verdenskartet ha blitt tegnet dersom de dominerende kulturer hadde oppstått på syd halvkule.  Opp og ned er relative størrelser!

Nord MÅ ikke være opp

 

Nord ER ikke opp. Det er bare noe vi er blitt enige om. Tenk litt på det!

 

Reaksjon

Reaksjon er et begrep med mange betydninger. Den opprinnelige og kanskje mest kjente betydning av begrepet kjenner vi fra fysikken. Nærmere bestemt fra Newtons tredje bevegelseslov i den klassiske mekanikken. Som sier at enhver kraft som virker på et objekt har en tilsvarende like stor kraft som er rettet motsatt. Aksjon – reaksjon.

Det er denne reaksjonskraften som er utnyttet i rakett- og jetmotorer. Gasstrøm ut, rettet bakover (aksjon) - rakett og fly drives framover (reaksjon).

Så om man sier at det er aksjonen eller reaksjonen som driver raketten eller flyet fremover, kommer ut på ett. For den ene kan ikke eksistere uten den andre.

Slik er det kan hende på andre områder hvor begrepet reaksjon benyttes.

Og det er mange. Man snakker om muskulære reaksjoner, reaksjoner på lys (fotosyntese), nukleære (fusjon, fisjon), kjemiske, allergiske, årsaks-virkningsreaksjoner (kausalitet), følelsesmessige og politiske reaksjoner, bare for å nevne noen.

Men det er de sistnevnte som opptar oss mest. Nemlig de politiske reaksjoner.

På dette området er begrepet reaksjon svært interessant.

I det politiske liv utfolder det seg et spill mellom aktørene som blir observert gjennom media av de som står utenfor spillet, men som blir berørt av det. Og som reagerer. Enten positivt eller negativt.  Reagerer man positivt, blir man betraktet som progressiv, nyskapende, moderne. Selv om man bare er “politisk korrekt“. Hvilket innebærer at man kun er en opportunist som følger mainstream mening uten selv å tenke.

Hvis man derimot reagerer negativt på politikken, blir man gjerne stemplet som bakstreversk, gammelmodig eller reaksjonær. Begreper som den politiske venstresiden forsøker å knytte til konservatisme. I venstrepolitikkens ytterste konsekvens, kommunismen, var det å bli kategorisert som reaksjonær, jevngodt med dødsdom. Da var man en fiende av staten og hadde ikke livets rett.  I dagens Norge tar man ikke livet av politiske motstandere i bokstavelig forstand, men vi ser ofte forsøk på drepe politiske motstandere ved å stemple deres meninger som reaksjonære. Fremskrittspartiet er utsatt for en slik behandling fra et bredt spekter av politikere og journalister med tilgang til massemedia.

Bare så det er sagt, vi er hverken medlem av Fremskrittspartiet eller har noensinne stemt på dem. Det er prinsippet vi her snakker om.

De deler av det politiske miljø som betrakter seg selv som progressiv, nyskapende og moderne vil gjerne ha radikale endringer i det eksisterende samfunnssystem. Og begår ofte den feilen å tro at endring er ensbetydende med bedring. Vi ser dette spesielt når det kommer til reformer. NAV-reformen, reformene i skoleverket og i helsevesenet. Disse reformene hadde tjent på å blitt underlagt litt konservativ tenkning. I denne sammenheng: konservativ i betydningen å ta vare på det gode. Å ikke slå ut barnet med vaskevannet så å si. Gode intensjoner gir ofte dårlige resultater dersom man ikke tenker nøye gjennom alle konsekvenser ved endringer. Det gjelder både i smått og stort. Derfor vil konservativ tenkning bety at man tar det litt med ro og vurderer de negative sidene også før man “reformerer”.

Politikere blir i Norge gitt et 4 års mandat til å styre på velgernes vegne. Det gir knapp tid til å tenke ut de negative konsekvensene. For man må jo ha noe å vise til etter disse 4 årene hvis man skal sikre seg gjenvalg. En reform er derfor som en bauta, et minnesmerke over utført politisk håndtverk. Noe man kan peke på og si: “Dette gjorde vi!” Så får det heller være som det vil at både NAV, skolen og helsevesenet totalt sett ble dårligere etterpå. For ikke å snakke om innvandrings- og asylpolitikk, eller uhjelp. Det sier man ikke. Det ville være reaksjonært.

Når konservative politikere påpeker at det ikke er revolusjon, men langsiktig møysommelig arbeid med små forbedringer som gir minst uheldige konsekvenser, da blir de oppfattet som reaksjonære, bakstreverske og gammelmodige.

Hvis dette pågår lenge nok, kommer reaksjonen. Den politiske opposisjon føler ikke at den blir hørt eller tatt hensyn til. Selv om maktgrunnlaget for de regjerende er syltynt. Bare tenk på at SV sitter i Regjering. Et parti som såvidt er over sperregrensen for i det hele tatt være representert på Stortinget. Men med statsråder som uttaler seg skråsikkert om egen fortreffelighet. Ikke mye ydmykhet i forhold til de negative sider av politikken som føres.

Reaksjonen kommer i form av politikerforakt, manglende interesse for politisk arbeid, ekstremisme, oppgitthet i befolkningen generelt. Vi har allerede sett uhyggelige konsekvenser av ekstremisme som resultat av ikke å bli hørt. Det er nok å skrive ABB for å forstå hva vi snakker om. En sykelig, men dog prinsippielt logisk reaksjon, sett fra gjerningsmannens ståsted. En reaksjon fra et sykt sinn, mener noen. Men allikevel var handlingen en reaksjon på det ABB oppfattet som manglende mulighet til å bli hørt for sine ideer. Et tragisk og forhåpentligvis enkeltstående eksempel på ekstremisme som reaksjon på en progressiv asyl- og innvandringspolitikk.

Kanskje mer alvorlig er reaksjonen hos folk flest på all annen progressiv politikk.  Politikerforakten og oppgittheten mange føler når de blir konfrontert med resultatene av denne.

Det sies at det er en grunn til at vi er skapt med to ører og bare en munn. Og vi kan føye til: en hjerne som er i stand til å tenke i både rom og tid.

Det hadde vært ønskelig om flere kunne ha tatt seg dette ad notam!

Som en reaksjon på det som ørene oppfatter og hjernen er i stand til å bearbeide.

Det nærmer seg slutten

Det nærmer seg slutten. Det gjelder for både det ene og det andre…

Men akkurat nå er det snakk om renoveringen av leiligheten i første etg. Vi har nå holdt på i tre måneder med riving og oppbygging. Med plating av tak, vegger og gulv. Elektrisk anlegg. Røropplegg. Tapetsering og maling. Montering av kjøkken og flislegging og montering av inventar på badet. Skyvedørsgarderobe på soverommet. Nye dører over alt.

Men nå ser vi lyset i enden av tunnelen. Nå gjenstår kun lett sliping av parkettgulv og lakkering. Stuevinduet på vestveggen får vi ikke gjort ferdig. Selve vindusrammen bør tørke godt opp før vi kan grunne og male kantene. Hvilket ikke har vært mulig i løpet av de tre siste månedene med regn og vind. Vi venter på sol og opptørk.

Mens vi har holdt på, har mangelen på finvær spilt mindre rolle. Vi har jobbet innendørs. Har hatt en jobb å gå til hver morgen. Fylt dagene med noe fornuftig. Og merkelig nok, har fått snakket med folk mens vi har holdt på. For vi har satt inn et kafèbord og fire stoler ved vinduet på stua. Og tatt hyppige pauser med kaffe og noe å bite i mens vi har studert folkelivet i gaten utenfor. Og mange har til gjengjeld observert oss der, og kommet innom for å slå av en prat og få en kopp kaffe. Det har blitt en sosial happening å stikke innom i Ramsays gate 2. Det har vært hyggelig.

Og i tillegg har vi hatt våre venner småfuglene i hekken utenfor vinduet. De stakkars pjuskete små i regnværet og blåsten. I motsetning til oss selv, har de blitt gode og runde i løpet av denne tiden. Formedelst rikelig med solsikkefrø fra foringsautometen. Antageligvis venter de på finværet, de også. For nå har hekken begynt å grønnes så vidt. Vi kan se bitte små knopper på de ytterste grenene. Det gir håp om sol og varme.

Men akkurat i øyeblikket er solen og varmen på østlandet. Der har faktisk sommeren kommet. Med rekordvarme over tjue grader. Og sol fra skyfri himmel. Hvilket får oss til å spekulere på hvorfor vi på vestlandet skal betale mer for strømmen enn østlendingene. Vi er færre som bor her og vi mottar all nedbøren som omsettes til elektrisk kraft. Hvordan dette kan resultere i dyrere strøm, går over vår forstand. Det må være en politisk årsak mer enn en teknisk/økonomisk.

Det får så være som det vil, vi får vel de politikere vi ikke fortjener. Makta rår.

Og mens den gjør det, trekker vi oss stille og rolig tilbake og planlegger våronn på hytta. Der skal det kalkes og gjødsles plen. Ryddes i bed og vaskes terasser. I løpet av den kommende påske håper vi også å kunne fått plantet tomater og agurk i drivhuset.  Og kanskje så noen sommerblomster. Da vil vi få noe følge med fra dag til dag der også. Noe som endrer seg daglig uten vår direkte inngripen. Naturen er smart innrettet slik. Hver eneste vår er faktisk et lite eventyr i seg selv når planter og trær våkner til liv etter vinterdvalen. Og trekkfuglene kommer tilbake og begynner å synge nedi krattskogen.

Da skal vi sette oss på terassen den første soldagen og mikse oss en gintonic og nyte solen og varmen. I forvissning om at oppsussingen i Ramsays gt. 2 er ferdig for denne gang. Og studere rododendronbuskene som blomstrer i mai. For de ligger godt an med knoppsetting nå. Etter den våte vinteren. “Some like it vått”! “We like it hot”!

Her er en liten smakebit med bilder fra leiligheten. Desverre har vi ikke vidvinkellinse som eiendomsmeglerne benytter på vårt mobilkamera. Men et visst inntrykk gir bildene allikevel.

Klikk på bildene for større versjon.

Sønda’ morra blues

Det er søndag. Det er morgen. Og det er sol å se på himmelen. Etter to måneder med drittvær.

Spurv i berberishekken

Hekken ut mot gaten har begynt å spire. Og under den, snøklokker som titter beskjedent fram etter alt regnet og stormen vi har hatt i januar, februar og halve mars. Inne i hekken sitter et tjuetalls småspurver som vi har foret med solsikkefrø på ettervinteren. De koser seg i de varmende solstrålene mens de forsyner seg grovt fra foringsautomaten. Noen ordentlige griser er de. Der de sitter på kanten av foringsautomaten og roter med nebbet sitt ned i solsikkefrøene. Over halvparten av maten faller til bakken nedenunder. Dette fortsetter de med til automaten er tømt. Og da, når det er tomt, og ikke før, nedlater de seg til å plukke opp det som ligger på bakken. Vi har sagt det til dem flere ganger: Det blir ikke mer mat å få før dere har spist opp det dere har sølt ned på bakken!

De har skjønt dette nå. Og plukker lydig opp. Og tar frøene med seg inne i berberishekken hvor de koser seg med maten. Slik har vi oppnådd en gjensidig forståelse av behovet for god ressursutnytting. De har også vent seg til oss. Det store rare mennesket som sitter lenge og ser på dem. Og slurper kaffe og egentlig er helt ufarlig. Så nå kan vi komme ganske nære uten at de tar til vingene. I går ettermiddag for eksempel. Da tok vi med oss kaffekoppen ut i solveggen og satte oss helt inntil hekken. Med solsikkefrøspisende spurver kun en halv meter fra oss. Det er godt å ikke være fryktet!

Men hvordan klarer de å unngå å bli stukket til blods der inne i berberishekken med de skarpe tornene? For det klarer ikke vi. Hver gang vi klipper hekken og skal feie opp etterpå, ser hendene ut som en nålepute etterpå. Full av bitte små skarpe berberistorner. Det er et av livets store spørsmål. Hvordan klarer småfuglene å forflytte seg i et slikt ugjestmildt miljø uten å bli skadet?

Det er i grunnen mange slike eksistensielle spørsmål som er blitt vurdert og spekulert mens vi har holdt på med renovering av leiligheten i første etasje. For vi er ikke tjue år lengre og tar hyppige kaffepauser mens vi holder på. Da er det ikke bare tekniske løsninger i forbindelse med renoveringen som opptar vår smule hjernekapasitet. Men også spørsmål av mer prinsippiell karakter. Som for eksempel om tiden er inne for å skifte til sommerdekk. Og hvorfor vi i det hele tatt la om til piggdekk i høst. For det har vært lite is og snø på veiene her denne vinteren. Og bakom hele denne problemstillingen lurer det fryktelige spørsmålet om klimahysterikerne har rett. Det har vært vått og vindfullt i hele vinter. I samsvar med deres spådommer. På den annen side var fjoråret uvanlig kaldt. Så vi har slått oss til ro med at livet er for kort til å kunne si noe sikkert om klimaendringene. Med en omskrivning av Bob Dylan, sier vi: “The weather, it is a-changing“.

Da er det bedre å slå seg til ro med at vi har fått besøk av våre barn i helga. Alle tre. Junior og storpia kom med juniors nyanskaffede bil helt fra Oslo og hit for å hjelpe til. Litjpia med to barnebarn fra Averøy og alle med full innsatsvilje til å hjelpe gamle far med renoveringsprosjektet. Jentene tok med seg en henger full av betong-, flis og muravfall fra badet. Kjørte det inn til hytta hvor vi har en stor grop hvor vi tømmer den slags sammen med hageavfall. Etter at de kom tilbake derfra,  ble den midlertidige deponeringsplassen ved berberishekken spylt og rengjort etter alle kunstens regler. Slik at vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solveggen og se på spurvene uten å måtte forsere et berg med søppel. Hvis det skulle skje, at solen skulle finne på å titte fram igjen. Innendørs har det også blitt litt mer fart i renoveringsarbeidet. Junior og eldstepia har hjulpet til med å montere nye dører og dørkarmer. Først justering og tilpasning av gulvet i døråpningene som ble litt lavere enn gulvet på begge sider etter at det er blitt lagt parkett der. Så innsetting av selve dørkarmene med justering av lodd og vater i tre dimensjoner før festeskruene kunne settes inn.  Det må innrømmes at det var enklere å gjøre dette når man var tosammen.

Men det beste av alt er samværet. Å jobbe sammen. Og kose seg rundt mors store kjøkkenbord med god mat. Leke med barnebarna. Kose seg med et lite glass rødvin om kvelden. Og diskutere og le. For det gjør vi mye her i ulveflokken. Begge deler!

Slik sitter vi og filosoferer på søndags morra mens resten av gjengen ordner til frokosten på kjøkkenet. Nå roper de til oss at vi må komme og spise frokost. Det gjenstår da bare å ønske leserne en god søndag og håpe at flere får oppleve en slik fin tid som vi har nå.

God søndag!

Statistikk

“Det har aldri vært tryggere å fly”, skriver Aftenpostens nettutgave i dag. Og fortsetter med: “Statistisk sett skal du fly hver dag i 7000 år før du styrter”.

Statistisk sett, ja. Det er mye moro man kan få ut av statistikk. For det er jo ingen som flyr hver dag i 7000 år. Og dermed er det ingen som blir utsatt for flystyrt!

Minner litt om han som sitter med ene beinet i en bøtte med isvann og det andre beinet inne i peisbålet. Statistisk sett har han det gjennomsnittlig svært bra!

Problemet med statistikk er vel formidlingen. Det er når resultatene av målinger og statistiske beregninger skal formidles til folket, av journalister som ikke har kunnskap om statistikk, at det svikter. Når det skal populariseres slik at det samtidig skaper oppsiktsvekkende overskrifter som selger. Det er når journalisten forsøker å trekke konklusjoner på grunnlag av vitenskapelige fakta, at det går galt. I de fleste tilfeller blir det bare morsomt å lese de stupide skriveriene. Sånn sett  bidrar slike artikler til å bevare sinnets helse i befolkningen. En god latter forlenger livet, sies det. Men noe særlig opplysende er det ikke.

.

PS. Vi elsker å fly. Men hater ventetiden på flyplasser!

Flisespikkeri

Nå har vi ikke akkurat spikket flisene selv. Men vi er i ferd med å legge dem. På badet. Det vil si at vi er kommet så langt i oppussingen av leiligheten i 1. etg. at kjøkkenet er ferdig og vi har begynt flisleggingen av badet.

Etter å ha lagt opp nye elektriske kurser i vegger og tak. Foret ned og lagt nytt tak med spotbelysning. Rørlegger har vært på besøk og lagt opp rør til vaskeservant og dusj før vi la nye plater på veggene utenpå eksisterende rukledning.

Med våtromsnormen som mal, har vi isolert gulvet, lagt varmekabel og støpt med fall mot sluk i dusjområdet. Deretter er samtlige vegger platet opp med gipsplater. Disse tåler jo ikke vann, så vi har lagt membran over alt. På gulvet og i våtsonene i dusjen og rundt vaskeservanten er det lagt duk og flytende membran mens resten av badet er smurt med flytemembran. Sluken og alle rørgjennomføringer er forsterket med mansjett likeledes som alle hjørner og overgang gulv/vegg er forsterket med bånd. Deretter er samtlige vegger og gulv smurt ett toppstrøk med flytemembran. Så her skal ikke vannsøl trenge gjennom fliser og fuger og gjøre skade på gulv og vegger.

Avtrekksvifte fra Clas Olsson er montert og tilkoblet luftebarde og elektrisk anlegg.

Arbeidet har vært omfattende. Noe vi egentlig visste fra tidligere oppussing/renovering av bad. Men vi er nå kommet over til den morsomme fasen av arbeidet. Nemlig selve flisleggingen. Først gulvet. Med 20×20 lys grå klinkerflis. Og deretter veggene med 20×20 hvit bølget høyglans flis.

Alt kjøpt fra Biltema. Til en pris tilsvarende omtrent halvparten av hva det ville ha kostet hos de fleste byggvareforretninger. Til samme kvalitet! Faktisk ble det så rimelig at vi tok oss råd til å kjøpe en elektrisk fliskutter innenfor budsjettrammene. Med godkjenning fra vår “økonomisjef”. Gud velsigne henne! For nå har det vært lettvint å kappe fliser med helt nøyaktig tilpasning.

Der står vi nå. Med to vegger ferdig og i ferd med å flislegge den tredje.

Og nå kom rørleggeren. Med ny varmtvannstank for montering i kjelleren. Der skal han koble den til eksisterende vanntilførsel og legge opp forgrening i kjellertaket til varmtvannsrør til bad og kjøkken. Som vi allerede har montert etter å boret gjennom 20 cm betong etasjeskiller. Herlig å få besøk av hyggelig og effektive fagfolk. Som bidrar til å skape framdrift i prosjektet.

Vi lar bildene tale for seg selv:

Slukmansjett montert med klemring

Membranduk legges

Forsegling av hjørner og rørgjennomganger

Toppstrøk flytemembran i våtsoner

Gulvflis i dusjen

De første veggfliser på plass

Vegg nr. 2 flislegges

Rørlegger’n

Klikk på bildene for større versjon

Historien om et sluk

.

Hva er det med sluker som gjør at det kan være interessant å skrive et blogginnlegg om dem? Svaret er, ingenting! Selve sluket på badet vi holder på å pusse opp, er helt uinteressant. Det er derimot ikke jobben med å fjerne det. For det ble et helt lite prosjekt i seg selv. Hvor det ble behov for all vår kløkt, styrke, tålmodighet og omtrent alt vi eier av verktøy. Fra vinkelkutter til  slegge. Pluss innleid heavy duty slagmeisel fra Maxbo.

Saken var nemlig den at sluket måtte fjernes. Vi har planlagt dusj i stedet for badekar på “nybadet”. Og i den forbindelse måtte sluket flyttes fra den ene siden av badet, til den andre. Gulvet måtte derfor slås opp og det måtte lages plass for nytt sluk samt legges nytt drensrør fra gjennomføringen ned til kjelleren og fram til den nye sluket.

I et nytt hus hvor dette kan gjøres før man legger gulvet, eventuelt støper etasjeskilleren, er dette “a piece of cake”. Ikke slik når det gjelder hus oppført i 1947 med 20 cm betong etasjeskiller og 10 cm påstøp hvor rørene er lagt. Og hvor det hele er toppet opp med 10 mm harde gulvfliser godt fastlimt til underlaget!

Vi begynte med friskt mot og Maxbos heavy duty slagmeisel. På de knallharde flisene. Det ble litt av en forestilling. Tenk deg at du skal danse en fyrrig argentinsk tango med en dame som ikke er villig til å la mannen få lede dansen. Omtrent slik ble det. Meiselhammeren ville leve sitt eget liv og ville slett ikke ta anslag der vi ville. Hver gang vi klemte inn bryteren på håndtaket for å starte djevelskapet, dro den bortover gulvet til et helt annet sted enn der vi ville starte. Men når den først fikk slått et lite hull i en flis, angrep den for fullt. Og gikk rett i dybden av problemet. Vi forsøkte å legge maskinen litt på skrå for å få en bedre angrepsvinkel. Men neida, da opphørte slagfunksjonen. Slik at vi samtidig måtte presse på med all makt for å opprettholde slagkraften. For å si det slik. Det ble en underlig dans. Med totalt fravær av den eleganse som vanligvis preger en argentinsk tango!

Men vi har styrt uregjerlige kvinner før, så vi ga oss ikke før vi hadde fått fjernet både flisene og de 3 øverste centimetrene med avrettingsmasse. Men fremdeles lå både sluket og drensrøret fra det gamle badekaret godt forvaret nede i de underliggende 7 cm påstøp. Heldigvis gikk det gamle drensrøret fra badekaret i samme retning som det nye sluket skulle ligge. Så vi kunne slå to fluer i ett smekk ved å meisle opp en kanal langs gammelrøret. 50 cm bred og 10 cm dyp. Den argentinske dansepartneren oppførte seg bedre ved denne dansen. Og lot oss få ta styringen fra første stund. Utrolig hvordan det hjelper å sette seg i respekt fra begynnelsen av…

Etter et par timers meisling i nedsatt sikt, var kanalen ferdig utgravd (meislet), vi hadde nær sagt fra Panama City til Colon. Vi følte oss som  Ferdinand de Lesseps ville ha gjort dersom han hadde fått opplevd åpningen av Panamakanalen den 15. august 1914.

Tango med slagmeisel

Slagmarken

Før taktisk planlegging

Krateret med spor etter artilleriangrep på flankene

Nærbilde av strategiske våpen og resultat

Fredsarbeid med gjenoppbygging

Tysk Kruppstål på historiens søppeldynge

(Klikk på bildene  for større versjon)

Selv døde han før åpningen. Vi derimot, overlevde våre utgravninger, og var klar for neste utfordring. Nemlig fjerning av det gamle sluket og tilkobling av nye drensrør til det gamle som kom opp gjennom etasjeskilleren i 45 graders vinkel og i motsatt retning av dit vi skulle legge rør.

Vi skjønner at det kan virke pysete, men vi benyttet åndedrettsmaske denne gang. Slik at vi kunne gå inn før kruttrøyken hadde lagt seg. Med mindre risiko for å påføre oss selv lungeskader utover de skader som daglig tobakksrøyking siden 15 års alderen eventuelt har påført oss. Eventuelt! For vi føler oss i steika god form og unngår så langt vi kan å oppsøke medisinere som forteller oss hvor syke vi er. (Det finnes en diagnose for ethvert tilfelle av liv!)

Men nok om det. Sluket sto for tur. Omtrent ti centimeter av sluket var nå blottlagt og normalt ville det være enkelt å dra det opp fra innstøpningen i etasjeskilleren. Hvis det hadde vært et moderne 15 centimeters plastsluk. Men det var det ikke. Huset var bygget i 1947 og vi har mistanke om at det ble benyttet etterlatenskaper fra tysk militærproduksjon i norsk slukproduksjon den gangen. Vi ser klart for oss hvordan Gøbbels rop om “Wollen sie kanonen oder butter haben?” var blitt erstattet av forsyningsminister Oscar Torps spørsmål til det norske folk: “Vil dere ha sluker eller hermetikkbokser?” Og folket svarte unisont: “Sluker, sluker!”. Og sluker ble det. Hamjern produserte sluker av omsmeltede tyske kanoner fra Krupp. Det ble produsert sluker en mass til gjenoppbygging av landet etter krigen. Sluker, kumlokk og rennesteinsrister i fleng. Slik  bygde vi landet etter 1945.

Og ett eksemplar av arten sto nå foran oss godt innstøpt i 20 cm betong.

En kopp kaffe og en Petterøes senere, hadde vi slagplanen klar. Vi angriper omgivelsene (betongen) helt inntil sluket fra flankene med heavy duty slagmeisel som et oppmykende artilleriangrep, skjærer deretter et spor i den øverste del av godset med vinkelkutter for å svekke forsvarsevnen, setter inn et hovedangrep med storslegga ved siden av det påførte sporet. For til slutt å brekke det da forhåpentligvis sterkt svekkede sluket opp fra betongen med det største kubeinet vi har.

“Execute, now, now, now!” sa vi til oss selv, stumpet røyken, påførte oss åndedrettsbeskyttelse og gikk til angrep.

Slaget ble gjennomført helt etter planen. Og lyktes. Det var en tilfredsstillelse som kan sammenlignes med general Georgij Zjukovs følelser etter operasjon “Uranus” for å tilintetgjøre Hitlers armeer i slaget om Stalingrad. Tysk stål ble slått ut. Både av Zjukov og av Millenblogg.

Slagmarken lokalt etterlot seg et dypt krater som gikk gjennom hele etasjeskilleren på 20 cm.

Etter slaget begynte fredsarbeidet med å legge nye rør og nytt sluk. I plast. Nye tider, nye materialer. Som på en måte avspeiler den nye tids holdninger og verdier. Myk plast til erstatning for knallhardt stål…

Vi har nå fått lagt de nye rørene og sluket på plass, men tror vi venter til over helga før vi begynner støpearbeidet.

Grått?

Ikke fortid av verbet å gråte, men adjektivet grå i intetkjønnsform. Altså fargen grå.

Hvis sort er tilstedværelse av alle farger og hvitt er fravær av farger, hva er da grått?

Vi kjenner igjen tilstanden når vi ser ut gjennom vinduet i dag. Et grått skydekke som ligger ullent over hele himmelen. Det er noe negativt forbundet med grått. Det snakkes om den grå hverdag, om avskjed på grått papir, være grå i ansiktet, sette grå hår i hodet på noen,  grå eminenser, om at alle katter er grå i mørket, om å befinne seg i den grå massen og om det grå pengemarked.

Med andre ord karakteristikker vi gjerne oppfatter som negative.

Men er det egentlig negativt at noe er grått? Er den grå hverdagen egentlig trist? Eller er det bare vi selv som legger noe følelsesmessig inn i beskrivelsen?

De fleste dager er hverdager og derved altså grå. Uansett om solen skinner eller ei. Og hva er det som er så negativt med det? For de fleste av oss er alternativet til en grå hverdag ikke en hverdag i det hele tatt. Og da er heller ikke en fargerik helligdag noe alternativ, men rett og slett at dagene dine er brukt opp. Og du går inn i det store sorte og evige mørke. Eller i det store hvite lyset som noen vil hevde.

Altså gjør vi klokt i å forholde oss positivt til den grå hverdagen. For det er der vi tilbringer mesteparten av våre liv.

Og ønsker vi å se positivt på det, er jo grått en fin bakgrunnsfarge som får oss selv til å fremstå skinnende hvis vi vil. Vi velger selv om ønsker å være fargerike og positive. Det er med viljens makt vi kan spre lys, farge og glede rundt oss. Og få våre medmennesker til også å skinne. For farger er jo egentlig bare refleksjon av utsendt lys. Tenk over det.

Sånn sett har grått en funksjon som fremhever våre positive menneskelige egenskaper. I hverdagen. Så smil og send ut ditt lys i den grå hverdag. Selv om det i dag er en overskyet søndag!

Renovering

Så er vi i gang igjen. Med renovering av en leilighet. Denne gangen en utleieleilighet i første etasje. To rom og kjøkken heter det, noe vi aldri har skjønt. For det er granngivelig fire rom i den aktuelle leiligheten på 60 kvm: entrè, stue, bad og soverom. I tillegg til kjøkken. Altså fem rom tilsammen. Som skal renoveres, eller vedlikeholdes som det heter på huseierskjemaet i selvangivelsen. Det går ikke an å fuske med antallet rom når det kommer til virkeligheten. For det er både gulv, vegger og tak i samtlige rom. Og alle flater skal behandles. På en eller annen måte.

Kjøkken klar for innredning

Kjøkkenet, for eksempel. Der har vi revet ut all gammel innredning fra 1947. Taket ble lagt nytt etter en vannlekkasje i forfjor. Men desverre måtte vi legge takplatene utenfor eksisterende innredning den gang, slik at vi nå måtte skjøte inn en plate hvor den nye kjøkkeninnredningen ikke dekker. Sparkling og maling. Veggene på kjøkkenet måtte plates opp for å få rette vegger å montere de nye skapene på. Sparkling og sliping av skjøter. Grunning, tapetsering med glassfiberstrie og to strøk med maling til slutt. Deretter legging av nytt gulv. Laminat i mørkbeiset eik med grå sjatteringer. Gråfargen matcher veggfargen. Såkalt “Bygrå” passer bra her i sentrum.

Kjøkkenet er planlagt i detalj og bestilt fra IKEA. Levering skal skje i neste uke. Men i et gammelt hus vil det alltid dukke opp utfordringer av teknisk art når man renoverer. Som for eksempel med opplegg av nye elektriske kontaktpunkter. Med skjult ledningsføring. Og faglig forsvarlig dimensjonering og utførelse. Dette medfører også ekstraarbeid i form av skjæring av spor i rukledningen og legging av rør for trekking av strømledninger før man plater opp.

I vårt tilfelle fikk vi også ekstra arbeid med endring av vannrørsopplegget. For i den gamle innredningen var varmvannstanken til kjøkkenet plassert i benken under oppvasken. Nå ønsket vi å flytte varmtvannstanken til kjelleren hvor den står tryggere med tanke på eventuell lekkasje og kan levere varmt vann til både kjøkken og bad. Men da måtte vi lage hull i gulvet fra kjøkkenet til kjelleren for vannledningen. Først bore og sage hull i gulvplaten. Så grave unna 15 cm isolasjon, for deretter å bore hull i 20 cm betong etasjeskiller ned til kjellerboden hvor tanken skal plasseres.

.

.

.

Hilti slagbor 1700 W, 10,2 kg

En Hilti Heavy Duty slagboremaskin med 500x25mm bor, velvilligst utlånt fra rørleggeren, gjorde susen. I entrèen senket vi taket  ved hjelp av lekter og Tak-ess plater. La opp til seks stk. spotlights og dimmer. Før vi platet opp veggene. En omfattende jobb fordi det er fem dører i den lille entrèen. Noe som medførte mye kapp og tilpasninger. Bl.a. en barde med drensrør og kaldtvannsrør fra/til atelieret i 2. etasje til kjeller. Inne i denne barden befant det siste vannrøret i huset av jern seg. Alle andre rør er opp gjennom årene skiftet til kobberrør. Det gamle jernrøret var grodd igjen slik at vi hadde dårlig trykk på vannet i atelieret. Nå var tiden inne til å gjøre noe med dette. Barden ble åpnet og rørlegger tilkalt. Og det er morsomt å fortelle om det. For maken til dyktig håndtverker har vi ikke opplevd tidligere i vår 40-årige historie som huseier. Hurtig og effektivt fikk han kuttet og tatt ut det gamle røret gjennom etasjene, via soverommet i 2.etasje og inn til vaskeservanten i atelieret. Og erstattet det med et nytt kobberrør.

.

.

.

Murkassen rundt badet revet. Kruttrøyk etter rivingen.

Så ble det å snekre en ny barde samtidig med at vi gjorde ferdig platekledningen for øvrig. Sparkle, pusse og grunne alle veggene. Før tapetsering med glassfiberstrie og to strøk maling der også. Tilkobling av porttelefon bød på visse utfordringer etterpå fordi alle ledninger med fargekoder var blitt overmalt med bygrått under prosessen. Men utfordringer er ikke det samme som problemer, så vi tok utfordringen og brukte noen timer på den før porttelefonsystemet var i drift igjen. I mellomtiden hadde vi vært dum nok til å legge ut historien om de overmalte ledningene på Facebook og hadde fått mange tips om hvilke ledninger vi ikke skulle klippe. Fra venner som hadde sett “en haug med actionfilmer“!

Vi skylder forresten å gjøre oppmerksom på at vi hele tiden mens denne delen av jobben pågikk, hadde vi god hjelp av den nærmeste familie. Svoger OJ dukket opp uanmeldt og nektet å forlate åstedet før han hadde pusset, grunnet og malt vinduskarmer, tak og vegger. Han stilte også med bil og tilhenger så vi fikk kvittet oss med boss. Likeledes kom junior hjem fra Lillestrøm for å delta en ukes tid i prosjektet. Han begynner nå å bli en habil snekker, elektrikker og maler. Etter fem ukers oppussing av egen leilighet sist høst. Nå kan han holde i både joystick og høvel. Men ikke samtidig forhåpentligvis. Så langt har han ikke bedrevet sin multitasking kompetanse!

.

.

...etter at røyken har lagt seg

Vår yngste datter stilte også opp hver dag etter arbeidstid og skulle hjelpe pappa. En uvurderlig hjelp med hennes nøyaktighet og effektivitet (når hun vil!). Sist, men ikke minst, har vår hustru som vanlig bidratt. Med rydding i leiligheten, løfting og bæring. Hun er sterk som ei vestlandsmerr! Men viktigst av alt, hun er helt fenomenal når det gjelder miljøskapende arbeid. Det vil si, sørge for at vi har rent arbeidstøy, kaffe og mat i pausene og gode gammeldagse familiemåltider rundt bordet oppe hos oss selv. Vi er dem alle evig takknemlig. Med all denne arbeidskraften til rådighet har vi i tillegg til arbeidet som er beskrevet ovenfor, fått reparert stuetak (papir på strie) og malt veggene både på stue og soverom. Og revet ut det gamle garderobeskapet på soverommet. Men nå har de alle forlatt meg.

Junior er tilbake på jobb i Alta og vår hustru har dratt til Oslo for å besøke barnebarn. Svoger OJ sitter i asylmottak på Kanariholmene.  Vi sitter igjen alene nå med neste delprosjekt: badet! Hvilket egentlig er et helt prosjekt i seg selv. Men vi er godt i gang. Og har demontert badekar, vaskeservant, klosett, belysning, speil, hylle og diverse kroker på veggene. I går begynte vi å slå ned murkassen som var satt opp i tilknytning til badekaret. Stor slegge og stor kraft. Støv og dritt. Vi er glad for at vår hustru ikke er hjemme. Hun hater støv. Så vi har feid opp og støvsuget overalt etterpå.

Nå er vi i gang med å ta ned flisene på veggene. Heldigvis løsner de lett fra de steder hvor de er satt opp på vegger med hardplater på rukledning. Verre blir det antangeligvis når vi skal begynne å ta ned fra murveggene. (Brannmur mot nabohuset).

.

.

.

John Emil "ødelagtsund" Iversen og onkel Anders under et godt gammeldags familiemåltid.

Vi har planer om å benytte Litex-plater overalt, så vi får vel en del arbeid med å rette opp underlaget før vi kan begynne å sette opp disse. Men først må vi bore hull i gulvet for varmtvannsrør fra kjelleren og legge opp for strøm til belysning i tak og over servant, samt til varmekabler i gulv. Før vi kan begynne å kle tak og vegger og rette opp gulvet med avretningsmasse. Deretter flislegging og muring av dusjnisje med glassbyggerstein. Fuging og belistning.

Nye dører og karmer er bestilt og levert. Karmene er skrudd sammen og står klar for montering etter at kjøkkenet er montert. Vi venter med det til all transport gjennom døråpningene er avsluttet for å unngå skade på de nye karmene. Så blir det utlekting for å få karmbredden til å stemme med veggtykkelsen etter at vi platet opp entrèen. Før vi kan legge listverk rundt dørene på begge sider. Og i takene.

.

Til slutt har vi tenkt å slipe lett over alle parkettgulv (entrèe, stue og soverom) før vi lakkerer! Og leier ut.

.

Men vi har lagt merke til en ting når det gjelder slik renovering. Og det er at logistikken er halve jobben. Først rivingen og fjerning, mellomlagring og endelig deponering av gamle materialer.  Deretter å planlegge innkjøp, hente nye materialer og bære det inn i hus etterpå tar tid. Like lang tid som det å utføre selve oppbyggingen etterpå.

.

Kanskje vi er ferdige ved utgangen av februar?

.