millenblogg

mars 13, 2009

Har juristene sjel?

Filed under: Jus — millenblogg @ 10:47

Dette innlegget er publisert med tanke på hvordan retten er med på sementere de konservative holdninger i samfunnet. Konservatisme er vel og bra, så lenge den konserverer verdier de fleste er enige om.  Gjør retten det? Og hva så med utviklingen mot et bedre samfunn for flere, ikke bare de vellykkede? Dette er vanskelige spørsmål som knapt kan besvares i en enkel blogg.

Men igjen, Jens Bjørneboe har vært innom temaet og belyser i sitt essay fra 1960 en side ved rettssamfunnet på en måte jeg selv neppe er i stand til å formidle, men som det er verd å tenke over. Les selv og tenk!

Har juristene sjel ? (1960)
et essay av Jens Bjørneboe

Daumier har beskjeftiget seg med det bevissthetsliv som antas å bevege seg i rettferdighetens tjenere; hans produksjon vrimler av dommere, anklagere og forsvarere. Ved siden av Skuespilleren var Juristen hans yndlingsvilt; han tegnet dem forfra, bakfra, i profil og nedenfra, i tårer og i vrede, i nederlag og i triumf. Scenen og rettsalen er to sider av samme sak: det er Det Store Verdensteater som avspiller seg begge steder, og Daumier ser alltid like klart på de opptredende: Det er den falske patos, den uekte medfølelse, den hyklede rettferdighet han holder fast og viser frem. Han ser i rettsalen en oppvisning av leiet forsvarer, av betalt anklager, og av kjøpt dommer.

Kjøpt og betalt dommer i et evigvarende narrespill.

La oss stoppe et øyeblikk her. Lov og rett er ikke objektive, almengyldige begreper, men tvert imot såre variable og relative ting. Dommeren er kjøpt og betalt av det samfunn han er ansatt av; er han betalt av Francos stat, da er det Francos lover han dømmer efter, var han kjøpt av Mussolinis stat, da dømte han etter Mussolinis lover, er han dommer i Russland, da dømmer han efter kommunistiske lover, var han dommer i Hitler-Tyskland, da dømte han efter nazistiske lover, mottar han sin gasje i California, da dømmer han med god samvittighet til døden efter Californias lover, og er han leiesvenn hos det vanlige borgersamfunn, da dømmer han som den hedersmann han er, efter borgersamfunnets lover. Uansett hvor han dømmer, og efter hvilke lover han dømmer, så er han en æret hedersmann, en uunværlig samfunnsstøtte, en praktborger.

Ingenting er så villedende som uttrykket «upartisk dommer».

En upartisk dommer, som altså dømte objektivt, og ikke adlød de tilfeldige herrer han tjener, ville øyeblikkelig bli fjernet fra enhver domstol. Ack, det som är sanning i Berlin och Jena, är bara dålig skämt i Heidelberg!

La oss si at en dommer gikk hen og ble så kristen at han i sin saksbehandling begynte å praktisere synspunktet «den-som-selv-er-ren,-han-kan-kaste-den-første-sten!» Ikke minst det teologiske fakultet ville anbefale ham innlagt på nerveklinikk; for hvem har ment at man skulle gå hen og mene sin kristendom i så ansvarsløst alvor?! Det dreier seg med rettsbegrepene ikke som loven, ikke om Den Evige Lov, – men om lovene, som er gitt av en tilfeldig forsamling av våre bestefedre og fedre, av det samfunn som har betalt dommeren for å dømme slik som de vilkårlige lover sier ham det. Det er jo i realiteten alltid samfunnet som er den fornærmede part i saken, den eventuelt bestjålne er bare midlertidig skadelidende; det er samfunnet som må bevares, – og dommeren er i virkeligheten representant for sakens fornærmede part, for det truede samfunn, for alle dem som ennå ikke er blitt bestjålet, men som kan bli det i neste omgang.

Dette narrespillet av leiet forsvarer, av betalt anklager og kjøpt dommer er det Daumier ser inn i; og han finner i hele manesjen bare én som spiller ekte og ærlig, bare ett virkelig menneske: Den anklagende. Hele jusens verden av papir og foreldede lover, av abstrakt sjakkspill, det er for denne ene aktør en sann og farlig virkelighet, liv og eksistens. Hver paragraf er et rovdyr mot ham. Den andre siden av Daumiers forhånelse av juristen, er Daumiers medlidenhet med mennesket som har nedkalt denne ulveflokk over seg. Alt som er foreldet og umenneskelig og urettferdig i lovene, det skal han alene betale med sitt kjøtt og blod.

Hans hovedfiende er ikke anklageren; hans verste motstander er den «upartiske» dommer, som er betalt for nettopp å være part i saken, for å være helt og absolutt partisk med den tids- og stedsbetingede rettferdighet som kanskje er krenket av den anklagede.

I tidligere tider var lovene hellige, fordi man fikk dem overlevert gjennom prestene, som igjen på sin side hadde mottatt dem personlig fra gudene. De var hellige og måtte ikke røres ved av mennesker. I dag er det noe anderledes. De færreste jurister vil være uenige, hvis man hevder at, la oss si: Det er ikke Jupiter som har innstiftet løsgjengerloven. De ville erklære seg enige i påstanden, men de ville fortsatt omgås og tillempe løsgjengerloven som om den var innstiftet av Jupiter, likevel! Løsgjengerloven er et tilfeldig valgt eksempel på en inhuman og foreldet lov. Det finnes mange andre. Men nettopp i juristers holdning overfor uverdige lover, er det man møter de egenskaper som kan få juristens sjeleliv til å fremstå som et mysterium.

Under overskriften «Fem kroner og en halv eksport» brakte Dagbladet for en tid siden – på lederplass – en betraktning over en 64-årig mann som ble dømt til to års ubetinget fengsel for å ha stjålet en halv flaske eksportøl, samt kr. 5,30 i kontanter. Hvis man ikke føler en slik sak som en absurd urettferdighet, som rent ut surrealistisk domsfellelse, da må man enten være åndssløv eller . . . huff, jeg hadde nær sagt: eller jurist! Den juridiske reaksjon vil normalt være omtrent denne: Ja, mannen hadde selvfølgelig vært dømt så og så ofte tidligere for vinningsforbrytelser, og dessuten var det formelt sett et innbrudd han hadde begått, så straffeutmålingen svarer nok til vanlig praksis. Halleluja! Og hvem kan gjøre noe med vanlig praksis?

Dessverre svarer denne domsfellelsen helt sikkert både til lov og praksis. En systematisk undersøkelse av de senere års straffeutmålinger ville sikkert kunne bringe enda mer ukledelige forhold for dagen. Og hva er det som er bakgrunnen for dette? Å straffe et småtyveri med opptil flere års fengsel jo være en arv fra middelalderen, eftersom det ikke har noe med moderne rettsbevissthet å gjøre. Hvordan føler den skadelidende, den bestjålne seg – når han hører at mannen som drakk en halv flaske av hans eksportøl, er blitt dømt til to års fengsel. Hvordan føler dommeren seg.?

Det er særlig ett bilde som faller meg inn, når jeg tenker på Daumiers skildringer fra rettslivet. Det er mannen som står tiltalt for å ha stjålet et brød. Han er mager og fillet og bustet og vill, og to kjempesvære politknekter holder ham fast foran den velnærede dommer i saken. Dommeren lener seg tilbake i stolen og betrakter ham bedrøvet, i det han sier:

Men hvordan kan de finne på å gjøre noe slikt? Det ville da aldri falle meg inn å stjele et brød!

Man gjør ikke historien uaktuell ved å si at de sosiale forhold har bedret seg siden Daumiers tid; man behøver ikke lenger å stjele et brød. Så hvis man i kongeriket Norge i dag stjeler en halv eksport, da gjør man det av lastefullhet og ondskap, og da kan man værsågod ha det så godt! Daumiers lille drama har sin fullkomne gyldighet på det sjelelige plan, og fremfor alt der. Hovedspørsmålet er: Det ville da aldri falle meg inn!

Nei, det faller ikke dommer Hansen inn. Og det faller ikke meg inn. Knapt nok å stjele en halv eksport. I alle fall kommer vi ikke til å stjele en frakk. Det falt imidlertid en av mine bekjente inn. Og det vil antagelig koste ham flere år. Historien er i korthet denne:

Han var løslatt på sikring, kort tid efter at han i fengslet hadde hatt et alvorlig nervesammenbrudd og av den grunn var blitt overført til fengselssykehuset. Da han kom ut, klarte han ennå ikke å stå i regelmessig arbeid, familien mistet tålmodigheten med ham, og han skled hurtig ut. Vel, så stjal han en frakk, og får nå sone den rikelig utmålte sikringsstraffen pluss en ny dom. Man kan orientere seg litt ved bare å se på den økonomiske side av saken.: Han er en sterk og arbeidsdyktig ung mann, og ville i sunn og frisk tilstand på frifot tjene sine 10 tusen om året. Ved fire års soning har han allerede betalt 40000 kroner for frakken. Dertil kommer all den ubotelige skade på karakter og arbeidsevne som en uungåelig følge av så lang innesperring.

Men hvordan kunne han finne på noe så dumt som å stjele en frakk?

Ingen visste bedre enn han selv hva det ville føre til. Han var helt klar over det, og gjorde det likevel. Både dommer Hansen og jeg kan si i kor: Det ville da aldri falle oss inn!

Og mannen som anmeldte tyveriet av frakken, visste han hva han gjorde? Antagelig ikke. Han som savnet ølflasken sin, visste han hva han gjorde, da han anmeldte savnet? Antagelig ikke. Men de vil vite det neste gang de savner noe, og da vil de forhåpentlig som ansvarlige mennesker ikke politianmelde det, fordi de ikke lenger har tilliten til at den pågrepne vil få en menneskelig behandling. Det vil si at de, hvis de er noenlunde anstendige folk, ikke lenger kan regne med noen beskyttelse mot tyverier, fordi de ikke vil kunne ta på sin samvittighet å utlevere en eventuell synder til en så barbarisk avstraffelse. Med andre ord: Lov og rettsfølelse stemmer ikke lenger overens. Det er en situasjon som har forekommet tidligere, og den er innledningsfasen til alle strafferettslige reformer. Det er karakteristisk at den oppstår hos legfolk lenge før den føles av fagjurister eller folk som er knyttet til retts- eller fengselsvesenet.

Den mann som visste hvilken katastrofe virkningene ville bli for ham selv, og som likevel stjal en frakk, – og denne andre mannen som var dømt flere ganger før, og derfor visste hva en ny dom for vinningsforbrytelese ville føre til, fordi han sikkert kjente til akselerasjonen av straffeutmålingen for hvert tilbakefall, – hvordan sto det egentlig til med dem i det øyeblikk de lot alt fare, og altså tilegnet seg annen manns eiendom i vinnings øyemed? De visste om det. Javel, et eller annet sted inne i hodet visste de hva de gjorde, men denne bevissthet har samtidig vært fjern og svak, neddempet av sjelelige svakhetstilstander og som følge av dem muligens også av alkohol eller narkotika. Abstrakt sett visste de om det – men bare med en liten del av seg. Det er ikke mulig å se det anderledes: En mann som våger et par års fengsel mot en femmer og en halv flaske øl, og en mann som våger fire års fengsel mot en frakk, ha vært uten full bevissthet i gjerningsøyeblikket. Ellers så må de ha vært sinnsyke, og henhører overhodet ikke under strafferetten, men under psykiatrien. De visste ikke hva de gjorde.

Og de som politianmeldte sakene? Både anmelderne og de anmeldte inngår under kategorien: «Herre-forlat-dem, for-de-vet-ikke-hva-de-gjør!»

Tilbake står egentlig bare dommerne, de vitende, rettferdighetens representanter: Visste de hva de gjorde, når de fulgte loven og idømte dem disse straffene?

Den som har mest bevissthet, har også mest skyld!

Selv ville jeg være tilbøyelig til å si: nei, de visste det heller ikke. Fantasiløshet, misforstått pliktbegrep, innskrenket og manglende innfølingsevne, den daglige tralt og rutine, kort sagt: Sløvhet og vane har gjort også dommerne uskyldige og uansvarlige i gjerningsøyeblikket.

Og dermed er vi egentlig tilbake til utgangspunktet, overskriften over denne artikkel: Har juristene sjel?Jeg tror det må besvares med: Ja, de har sjel, men den er anderledes enn hos andre mennesker, i og med at juristers rettsbegrep ikke som hos vanlige folk er knyttet til komplekset moral, eller: «Rett-og-Rettferdighet», men til helt underordnede, faglige detaljspørsmål. Det angår hele landet at visse strafferettslige reformer er nødvendige, – bare unntatt én befolkningsgruppe: Nemlig juristene!

Og likevel kan man ikke fri seg fra følelsen av at nettopp rettferdighetens tjenere bærer på et større ensvar på dette punkt enn vi legfolk gjør. De ser det bare ikke slik selv.

Advertisements

1 kommentar »

  1. Morsomt spørsmål om juristene har sjel. Som ihuga ateist vil jeg selvfølgelig si nei, noe jeg påstår ingen andre har heller. Det er derimot den frie viljen hver enkelt har som ligger til grunn for våre handlinger
    En forbryter kan med sine handlinger begå forbrytelser og forvente straff innenfor det rettsystemet han lever i.
    En dommer kan med sine handinger dømme forbryteren til en straff som sistnevnte må forvente og hadde vishet om før forbrytelsen fant sted.

    Om straffefritaket eller debatten om sinnsyk i gjerningsøyeblikket kan el lure på mye en sen lørdagskveld.

    La oss si at en person står foran et valg om å begå en forbrytelse eller ikke.
    Vedkommende står først foran 2 valg:1 La vær, og han blir ikke straffet. 2 Begå forbrytelsen og forvent 1 av 2 hendelser.
    Hendelse 1: Han blir ikke tatt, slipper straffeforfølgelse og kan gå rundt som en fri mann.
    Hendelse 2: Han blir tatt, straffeforfulgt og tilsist må «gjøre opp for seg.» (Jeg hater denne setningen men dette får vente)

    Hendelse 2 er interesant her fordi den setter føringer for handlingen i 2 valg.

    Vedkommende står foran gjerningen om å bryte loven og tenker som så. Hvis jeg blir tatt og kan bevise at jeg var sinnsyk slipper jeg straff, ergo jeg blir behandlet som valg nr 1 og hendelse nr 1.
    Vil denne bevistheten være med på å dempe eller øke sjangsen for at vedkommende skal gjennomføre forbrytelsen?

    Hvis ikke dette hjelper kan han skylde på et narkotikaproblem som dommerene også kan ta med i beslutningen om å straffe han anderledes en for en person som er rusfri.
    Mao kan et ulovlig inntak av narkotika før en forbrytelse føre til straffenedsettelse.
    Innen matematikken blir -1+-1 ikke +1, men innenfor jussen skjer det av og til.

    Daumier var foresten en morsom skrue. I mesteparten av sitt yrkesaktive liv hadde han gode muligheter for å bli besteborgelig selv, men han avstod fra det. Selv med høy inteligens og enestående evner foretrakk han av egen vilje å være blant de utstøtte av det gode borgerskap på vegne av de utstøtte. Det som gjør det litt vanskelig å forstå er at dette ikke hjalp de utstøtte noe som helst. De midlene Daumier har kunnet hjelpe sin neste med hadde han ikke til rådighet da han valgte midlene bort. Og på sine siste dager ble han pleiet av sin rike og borgelige malerkollega Jean-Baptiste Camille Corot som brukte sine midler til å hjelpe fattige enker og å drive barnehjem.

    Fortsatt god helg og takk for en god side som jeg er innom omtrent daglig.

    Hilsen Roger

    Hei Roger.
    Hyggelig å se at flere er interessert i prinsippielle problemstillinger. Jeg har inntrykk av at mange i dag er mer interessert i «hva-er det-i-det-for-meg-tenkning». Så det ga meg et lite håp for fremtiden, tross alt, når jeg leser din kommentar. Kanskje det finnes flere der ute som har et annet fokus enn egen navle?
    Nettopp denne problemstillingen er tatt opp i flere av innleggene i Millenblogg. Bare let, og du skal finne.
    Takk for kommentaren og ha en god dag!
    Millenblogg

    Kommentar av Roger Hopmark — august 6, 2011 @ 17:19 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: