millenblogg

mai 18, 2009

Trikkesniking i Warszawa

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 09:41

Vi har sneket på trikken i Warszawa. Eller kanskje ikke? Saken er nemlig den at vi for et par kvelder siden satt på vårt hotellrom sammen med junior og skulle innta en liten nightcap før vi tok kvelden. Som vi har vært inne på ved tidligere anledninger i denne blogg, er vi nøye med den medisinske siden av våre utenlandsreiser og derfor passer nøye på å innta vår daglige dose med gintonic. Nå hadde det seg desverre slik at vi var lens for tonic og måtte derfor ut på byen for å handle denne nødvendige ingrediens i folkehelsens tjeneste.

Klokken var halv elleve om kvelden og vi regnet med at vi ville finne et utsalg i nærheten av sentralbanestasjonen godt og vel en kilometer lengre oppe i gaten. Junior hadde vært smart nok allerede ved ankomst til å anskaffe oss begge en tre dagers billett til all offentlig transport i byen. Til den nette sum av zloty 16,00, hvilket etter gjeldende valutakurs skulle bli omtrent kr. 32,-. Billetten gjelder all offentlig transport med trikk, buss og undergrunn i hele Warszawa-området. I tre dager. Slå den!

Årsaken til problemene

Årsaken til problemene

Vi dro begge ut på denne nattlige ekspedisjonen og fant et utsalg med forskjellig miksevann i en av de underjordiske katakombene ved sentralbanestasjonen. På veien opp dit, ble vi oppmerksom på at vi hadde glemt billetten på hotellrommet, men regnet det som lite sannsynlig at det ville bli noen billettkontroll så sent på kvelden. Det skulle vise seg at vi tok feil. Polakkene er et arbeidsomt folk som jobber både sent og tidlig. Det burde vi egentlig visst. Vi har sett dem i arbeid også her hjemme.

Så på returen med to liter tonic i handleposen, trådte billettpolitiet til. Først entret to svartkledde sikkerhetsvakter trikken. Godt utstyrt med skuddsikker vest, langkøller, håndjern og tjenestepistol. Med stenansikt tok de strategisk oppstilling inne i trikken, en framme i vognen, og en bak. Med mangeårig erfaring fra land med en anne type rettssikkerhet enn den vi skryter av i våre syttendemaitaler, reagerte vi instinktivt på situasjonen. «Vi hopper av på neste stasjon», var ordren som vi ga junior, reiste oss opp og stilte oss ved utgangsdøren. Trikken stoppet, men døren ble ikke åpnet. Lengre framme i trikken fikk vi øye på Kontrolløren. Han var sivilt antrukket og bevæpnet med en kortleser. Sannsynligvis tidligere sikkerhetspoliti fra Østblokktiden? Febrilsk trykket vi på døråpneren gjentatte ganger. Men nei, døren forble lukket.

Vi kjente kaldsvetten sile nedover i pannen og begynte å tenke på en historie vi hadde lest om et eldre ektepar fra Gudbandsdalen som i sin alderdoms høst hadde funnet råd og anledning til et weekend-cruise med Kielferga fra Oslo. De hadde aldri reist med trikken i Oslo før, men hadde greid å kjøpe seg enkeltbilletter for turen fra Oslo S til fergeterminalen. En prestasjon i seg selv med tanke på billettautomatenes utforming. Men de var ikke oppmerksomme på at billetten måtte valideres i kortleseren ved påstigning. Det ble deres skjebne. For de ble tatt for sniking på trikken. Det hjalp ikke hvor mye de forklarte sin manglende kunnskap om Oslo sporveieres rutiner og viste fram sine nyerhvervede billetter. Heller ikke hjalp det at de forklarte at de var villige til å betale gebyret der og da. De hadde det travelt. Skulle rekke ferga! Men nei, Oslo Sporveiers rutiner tilsa at de måtte fraktes til Kontoret hvor de måtte underskrive et Dokument for Tilståelse før boten kunne betales. Rene Kafka-prosessen. De mistet ferga og fikk aldri noen erstatning eller unnskyldning.

Disse tankene raste gjennom vårt hode inntil Kontrolløren kom opp mot oss og ba om: «Ticket, sir!» Vi så for oss inntauing til det lokale Kontor for Tredje Grads Forhør. Med derpå følgende underskrivning av Dokument for Tilståelse, bøtelegging og innburing uten adgang til diplomatisk assistanse inntil vi ble satt på flyet hjem til rettssikre Norge.

Til tross for at vi visste at billetten lå igjen på hotellrommet, iverksatte vi en kroppsvisitasjon på oss selv bare for å gi inntrykk av at vi hadde gyldig billett. Tålmodig ventet Kontrolløren til vi var ferdig med vår resultatløse egenvisitasjon. Og lyttet like tålmodig til vår forklaring om billettens mulige igjenligging på hotellrommet. Hvorvidt Warzsawa Sporveier har en egen klausul i sine rutiner som lar nåde gå for rett når de står overfor senile treogsekstiåringer uten billett, eller om Kontrolløren observerte det feite gliset til junior som satt rolig på sitt sete og viftet med sin billett i bakgrunnen, vet vi ikke. Men han lot nåde gå foran rett. Og ga oss en reprimande og advarsel om at dette måtte ikke gjenta seg! Og ønsket oss et behagelig opphold i Warszawa! Mest av alt håper jeg det var for å stoppe det feite gliset til junior som sikkert gjerne ville ha sett sitt faderlige opphav bak lås og slå i noen timer. «Just for the fun of it!»

Vel tilbake på Hotel Jan III Sobieski, ble det mikset og inntatt mer enn en nightcap på rommet den aftenen. Mens de juridiske sidene ved manglende assistanse av nødstedte fedre i relasjon til testament og arv ble grundig debattert. Jeg bare nevner det helt til slutt: mitt testamente er ennå ikke satt opp!

Reklamer

4 kommentarer »

  1. Et godt eksempel på utenlandsk gjestfrihet og toleranse.

    Det er ikke det som kjennetegner Norge.

    Men du svettet litt her ja 🙂

    Jeg håper vi kan lære litt av polakkene her også. Ja, det ble litt svett en stund, men vi hadde heldigvis handlet inn remedier som gjorde oss istand til å gjenopprette væskebalansen ganske raskt etter at vi kom tilbake på hotellet.
    Millenblogg.

    Kommentar av Breiflabben — mai 18, 2009 @ 10:39 | Svar

  2. Haha. Legendarisk angst-ansikt på gamlingen når vi fant ut at det var billettkontroll ja.

    Neste gang vi reiser sammen på storbyferie skal jeg ha med meg førerhund og hvit stokk. Førerhunden som trofast venn i nødens stund og stokken til å tørke vekk feite glis fra medpassasjerer som mangler empati med meg i samme anledning!
    Millenpappa.

    Kommentar av Junior — mai 18, 2009 @ 11:11 | Svar

  3. jaja hvorfor ikke. ikke ta med førerhund. akkurat kommet fra Rhodos og de går alle veier der. Tenk om den fikk øye på en av motsatt kjønn huf og huff. Husk ingen kjenner deg igjen. Med mindre de skriver bok om ola fra Norge som sneik på trikken. Men den forstår sikkert ikke vi heller hahah.

    Vår førerhund i Warsawa var heller ikke å stole på. Han bare satt der på plassen sin og viftet med egen billett mens vi svettet og prøvde å forklare forglemmelsen… 🙂
    Millenblogg.

    Kommentar av May-Christin — juni 18, 2009 @ 21:42 | Svar

  4. * «….. skulle innta en liten nightcap ….»
    * «…… passer nøye på å innta vår daglige dose med gintonic,»
    * «…….desverre slik at vi var lens for tonic»
    * «……. et utsalg med forskjellig miksevann…»
    * «……. med to liter tonic i handleposen»
    * «……. mikset og inntatt mer enn en nightcap »

    — Patetiske fyllefant…
    Ja, sånn kan det gå når alkoholtrangen tar overhånd! 😉
    Millenblogg

    Kommentar av Kaare Knall — februar 26, 2015 @ 00:51 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: