millenblogg

juni 2, 2009

Veteranforeningen

Filed under: Politikk,Som dagene går — millenblogg @ 15:07

SHV Torp

SHV Torp, vårt første fartøy

 

 

Hva har en anleggsbas, en banksjef, en drosjeeier, en høyskolelektor, en NAV-ansatt , en industrimekaniker, en orlogskaptein, en sjøkaptein, en skipsmaskinist og en ungdomsskolerektor til felles?
Rent generelt, neppe meget. Men spesielt i dette tilfelle, med de konkrete personer det her er snakk om, ganske meget. For her er det snakk om en gjeng veteraner fra det lokale Sjøheimevernsområde. Som tjenestegjorde og skjerpet landets beredskap i mange år. En uke hvert år. Nåde den fiende som prøvde å okkupere vårt fedreland akkurat den uken. Da vi var stridskledd og bevæpnet med alt fra Colt 45 tjeneste pistol, via Mauser gevær, Schmeisser maskinpistol, Thompson Submachine Gun, AG3, MP5 og på fartøyene 20 mm.Oerlicon og  Colt 12,7 mitraljøser. Aldri mer 9. april, sa vi….. selv om de fleste av oss var født etter 1940!

Flere av oss hadde avtjent 15 måneders verneplikt i Marinen og trodde vi var ferdige med verneplikten med det. Men nei da, Lov om Heimevernet forpliktet oss til tjeneste til vi fylte 45. Så vi fikk innkalling i tur og orden i en alder av godt og vel tredve år og måtte møte til de årlige øvinger. «Ta med bukseseler og raggsokker» sto det på den første innkallingen min, husker jeg. Vi holdt på med dette til vi fylte 45 og vel så det for noen av oss.

For vi ble etter hvert så godt kjent med hverandre at det utviklet seg til et kameratskap som strakk seg ut over det militære. Enda bedre ble det da Støtteforeningen for SHV ble etablert med ansvar for drift og vedlikehold av en lokal Sjøheimevernsbåt. Støtteforeningen ble som en mødreforening for Sjøheimevernsområdet. Og som ekte gammeldagse mødre holdt vi fartøyet i den skjønneste orden.

Etter hvert fikk området skaffet seg en fast base i bygningen etter Nordic Fabrikker som i sin tid produserte oljefyrte bysseovner og varmeanlegg for industrien. En flott murbygning med egen kai rett utenfor. Men en gammel industribygning var det. Uten noe inventar, men med råe betongvegger innendørs. Daværende områdesjef viste seg å være litt av en fikser og trikser. I positiv forstand. Fagfolk som var innkalt til tjeneste, ble benyttet som snekkere, rørleggere og elektrikkere. Malingsarbeid ble utført av menige på de årlige øvelser mens de ventet på ordre. Og venting er det mye av i det militære. Så bygningen fremsto etter hvert som en riktig så presentabel Forsvarseiendom.

Mødre-… eh..Støtteforeningen fikk tildelt noen rom på kaiplan til oppbevaring av skipsutstyr og det beste av alt; loftslokaler til innredning av foreningslokaler. Støtteforeningens medlemstall var begrenset til ca. 20 personer av hensyn til ønsket om kun å ha aktive medlemmer. Og det ble etter hvert et etterspurt medlemskap som var mer eksklusivt enn både Frimurerlosjen, Odd Fellow og Rotary. Her var nåløyet trangt. Og var du først blitt opptatt, så måtte du bevise at du var medlemskapet verdig ved å delta i alle dugnader. Både på fartøyet og på bygningen. Noen feilet og fikk «Svartebrevet» med oppfordring om å vurdere sitt medlemskap. Og slippe andre, mer aktive kandidater til.

Slik holdt vi på i over 30 år til Forsvaret  fant ut at de måtte redusere virksomheten dersom de skulle holde seg til Stortingets rammer for militært forsvar i Norge. Samtlige støtteforeninger over hele landet ble nedlagt som resultat av denne sparepolitikken. Uten å ta stilling til fornuften bak denne tankegangen her, kan vi ihvert fall fastslå at Forsvarets kontakt med det sivile samfunn på denne måten ble sterkt svekket.

Markering av frigjøringsdagen 8. mai på Piren i Kristiansund

Markering av frigjøringsdagen 8. mai på Piren i Kristiansund

Men i løpet av disse årene var den lokale støtteforeningen et aktivt og positivt og ikke minst billig aktivum for Forsvaret. Vi påtok oss med glede og ekte entusiasme vertskapsrollen både ved flåtebesøk og diplomatbesøk fra våre allierte. Det var både amerikanere, briter, tyskere og hollendere som fikk nyte godt av norsk gjestfrihet når de lå i Kristiansund havn. Det går gjetord om mange av de tilstelninger vi hadde for våre allierte.

Til og med fra det første tyske flåtebesøk etter krigen med det daværende største tyske marinefartøy, destroyeren Lütjens, er det knyttet mange gode minner. Tyskerne var svært spent på hvordan de ble mottatt med militær tilstedeværelse i et land som de hadde okkupert en liten generasjon tidligere. Og var blitt briefet om behovet for høvisk adferd i denne forbindelse. Vi serverte befalet på Lütjens ekte kristiansundsk bacalao med øl og akevitt til. Masse øl og akevitt. Under foreningens gjenvisitt om bord neste dag, innrømmet skipssjefen at dersom Støtteforeningen hadde eksistert i 1940, ville tyskerne knapt greid å invadere landet. «Dere ville ha skjenket oss øl og akevitt og sendt oss rett hjem til Kiel etterpå. Vi ville neppe kunne gjort noe med det», mente han.

Vel,  morsomt var det også da den tyske marineattasjeen i Norge satt til bords i befalsmessa sammen med vår ordfører. Han hadde glemt å slå av mobiltelefonen slik at den ringte midt under middagen. Vår daværende ordfører, som er en retorikkens kunstner av Guds nåde, repliserte passe halvhøyt til den tyske marineattasje: «Helmuth Kohl, I presume?»  Tysk diplomatisk etikette måtte resten av kvelden vike for den like kjente tyske gemütlichkeit.

Sekretæren, områdesjefen og den amerikanske marineattasje

Sekretæren, områdesjefen og den amerikanske marineattasje

Eller da den amerikanske marineattasje ble viet til den lokale kommunale kultursjef. På samisk…! Klokken to om natten, i baren i klubblokalene. Og vi alle dannet vennskapskjede rundt de nygifte og avsang Auld Lang Syne. Det ble en seremoni som ikke etterlot et eneste tørt øye blant de tilstedeværende. Først på grunn av det emosjonelle i situasjonen, dernest på grunn av latteren. Den amerikanske marineattasje hadde satt av tid til en dags besøk i Kristiansund. Han hadde hørt rykter i det diplomatiske korps i Oslo at de der forsvarsvennene oppe i ubetydelige Kristiansund, var vel verdt å besøke hvis han skulle lære litt om landets kultur. Han ble i tre dager…. Og fikk se den nordmørske natur og være med på fisketur til Grip og har forhåpentligvis glemt at han har begått bigami her!

Eller alle julebordene, skreiaftene, krabbekveldene, sankthansturene og julileumsturene som har vært arrangert for foreningens medlemmer med ledsagere, og militære sjefer fra admiraler og generaler og nedover.

Medlemmene med familier

Medlemmene med familier

Historiene er mange i løpet av disse godt og vel 30 år Støtteforeningen for Sjøheimevernet varte. Alt for mange til at de kan presenteres i en blogg som forhåpentligvis skal bli lesbar. Ikke alle egner seg til å bli lagt ut på nett heller, kanskje. Men moro var det, så lenge det varte.

En øl i messa etter ankring

En øl i messa etter ankring

Nå er Støtteforeningen opphørt, men vi har nå dannet en veterangruppe som møtes regelmessig til lunsj hver tirsdags formiddag i de gamle klubblokalene. Vi nekter å gi oss og blir her helt til Forsvaret selger huset. Da vil vi møtes andre steder og gjenopplive de gode minner og løse dagens storpolitiske utfordringer over et annet kaffebord.

Det har vi til felles, anleggsbasen,  banksjefen,  drosjeeieren,  høyskolelektoren, den NAV-ansatte ,  industrimekanikeren,  orlogskapteinen,  sjøkapteinen,  skipsmaskinisten og ungdomsskolerektoren.

Advertisements

2 kommentarer »

  1. Flott bildeinnlegg. Vi ble litt overrasket over å lese at du faktiskt måtte trå til i Heimevernet etter de der 15 månedene i Marinen. Vi har en kompis som var i Marinen i sin tid, i 15 måneder, men deretter var han til gjengjeld ferdig med hele militærgreia. Ingen rep-øvelser, heller. Det er ellers merkelig så fattige vi er blitt her i landet. Det er visst bare til å legge ned det meste. Akk ja.

    Vi trodde også at 15 måneder i Marinen skulle være tilstrekkelig for å unngå rep.øvelser. Og ble overrasket da vi ble innrullert i Sjøheimevernet noen år senere. Men sett i ettertid var både førstegangstjenesten og Sjøheimevernstjenesten en god tid hvor vi lærte en masse. Kanskje ikke først og fremst om krigføring, men mer om kameratskap utviklet under primitive forhold. På tvers av gradshierarkiet. Vi var kanskje heldig med befalet vi tjenestegjorde under?
    Millenblogg.

    Kommentar av Dag Eigil — juni 3, 2009 @ 07:58 | Svar

  2. Vi stikker ellers innom som snarest, for å ønske deg en riktig så fin søndag. Her må vi nå snart bare logge av, og ofre oss for rettearbeidet…! 😦

    Kommentar av Dag Eigil — juni 7, 2009 @ 15:07 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: