millenblogg

mars 24, 2010

Saigon 1967 med krigstillegg, del 2

Filed under: Skipsfart — millenblogg @ 11:48
Tags: , , , ,

Deretter bar det tilbake til Gulfen for å laste helikopterfuel for Saigon. Saigon? Var det ikke en krig på gang der? Vi hadde jo nettopp levert fuel til bombeflyene som skulle «bombe Nordvietnam tilbake til steinalderen». Joda, fikk vi vite fra Kristiansand, det var en krig på gang. Men hvis vi ville, kunne vi mønstre av i Singapore før vi gikk opp til Saigon. For vi måtte sette i land de Hongkong-kineserne vi hadde om bord der allikevel. CIA hadde ikke sikkerhetsklarert disse fra Hongkong. Vi skulle få nye kinesere om bord. Fra Singapore. Som var sikkerhetsklarert. Dessuten ville det bli utbetalt krigstillegg på alt vi tjente mens vi var i krigssonen. Det betydde dobbelt hyre, dobbel overtidsbetaling, dobbelt alt! Rederiet hadde oppnådd en skikkelig god fraktrate for denne frakten, så fanden spare! Ennvidere hadde jo Yankee’en full kontroll nå. Det var bare snakk om litt opprydning i sør etter at de var ferdige med bombingen i nord. Fikk vi vite fra Kristiansand.

Mønstret vi av i Singapore? Åneida, vi startet jødeorgelet (den innebygde kalkulatoren) og beregnet fort at den ekstra fortjenesten ville komme godt med når vi skulle mønstre av for å reise hjem og ta styrmannsskolen etterpå. Så vi ble om bord. «Når Han styrer båten, går det så godt!», sang de i Salem-menigheten i Kristiansand. Og vi sang med….

Tidlig en søndags morgen ankret vi opp på reden utenfor elvemunningen som førte opp til Saigon. Der lå det allerede oppankret flere titalls amerikanske troppetransportskip og ventet på ledig kaiplass inne i byen. Men helikopterfuel hadde tydeligvis prioritet. For vi lå ikke lenge før det kom los om bord og to patruljebåter som skulle følge oss inn. Og en ladning med sandsekker som ble stablet opp på begge brovinger.

Patruljebåt på Saigon River

Patruljebåt MarkII-PBR

Patruljebåter av samme type som i filmen «Apokalypse nå!» En forut og en akterut. Bemannet med amerikanske GI’s som ladet mitraljøser og håndvåpen på vei innover. Heisann, dette var visst alvor. Vi hentet transistorradioen fra lugaren og rigget den opp på poopen som var den sosiale møteplassen om bord. Hele poopen var overdekket med et flott soltak som ga skygge for den skarpe tropesolen. En fin plass å være, blant vinsjer og trosser. Og rett utenfor byssa hvor vi kunne få påfyll av kaffe ut gjennom lysventilen. På radioen fikk vi inn både de amerikanske kringkastingsstasjoner som sendte nyheter og Johnny Cash, og de mer lokale stasjoner som sendte på vietnamesisk og lokal popmusikk av sjangeren pingpong. De sistnevnte lød i våre ører mer som katteslakting uten bedøvelse! Men det gjorde kanskje også Johnny Cash i vietnamesiske ører. Vi ser ikke bort fra det.

Det var en avansert radio vi hadde kjøpt i Rotterdam. En spesial kortbølgeradio med mulighet for mottak av SSB, FM og SW  langt ut over det frekvensbånd som var lovlig til salgs hjemme i Norge. Vi fikk dermed inn det amerikanske militære samband. Det var ikke alt vi forsto, men enkelte setninger ble uttalt i klart språk. Og da var de gjerne ledsaget av et «Goddamn!» eller amerikanske «four-letter-words«. Av dette forsto vi at stemningen var spent.

På vei oppover elva begynte patruljebåtene å skyte. De pepret elvebreddene på begge sider.Vi sto til rors og spurte losen hva de skjøt på. Vi så ingen «commies». «You see», svarte losen, «pure routine, the commies are hidden in foxholes in the riverbanks». «And this will prevent them from sticking their noses out!» Altså rent preventiv skyting for å hindre kommunistene å stikke nesene ut av hullene de hadde gravd langs elvebreddene. Enten så var dette en effektiv taktikk, eller så var det ikke noen der. For ilden ble aldri besvart. Men taktikken var garantert heldig for de amerikanske ammunisjonsprodusentene. Så det var uansett godt for noe.

De måtte ha hatt mye ammunisjon om bord i de små båtene. For skytingen fortsatt hele tiden oppover elva. Med unntak av da vi passerte Saigon. Og hele mannskapet om bord ble stående og se lengselsfullt på byen med alle barene og tilligende herligheter forsvinne akterut mens vi fortsatte oppover elva og inn i ubebodd strøk.

En times seilas lengre opp fikk vi øye på en pir som stakk ut fra elvebredden på styrbord side. Innenfor lå det noen oljetanker og en rydning i jungelen som var bearbeid med veier og militære telt. Området kunne være ca. 20 mål. Rundt det hele var det et tre meter høyt nettingjerde med piggtråd på toppen. Og en ryddet sikkerhetssone på 10 meter utenfor gjerdet hvor jungelen var hugd ned og en form for vollgrav med vann og gjørme. På hver side av piren vi lå fortøyd ved, var det satt opp kanonbatteri. Det ene tvers av baugen vår, og det andre tvers av hekken.

På den andre siden av elven, som var ganske bred her, var jungelen totalt fjernet. Antagelig ved hjelp av Agent Orange. Et ganske stort område lå gulsvidd foran den grønne jungelen lengre bak.

Vi fortøyde ytterst på piren og fikk sendt om bord en 3 tommers slange som vi skulle pumpe i land helikopterfuelen gjennom. I forhold til vår pumpekapasitet var dette som en hageslange å regne og vi kunne ikke bruke våre turbinpumper som ville ha sprengt slangen. Men vi hadde stempelpumper, såkalte strippepumper som normalt ble benyttet for å pumpe ut siste rest av tankene etter at turbinpmpene hadde gjort hovedjobben. Det ble å losse 19.000 longtons fuel med strippepumper. Dette kom til å ta tid. Men skitt au, vi hadde krigstillegg. Jo lengre, jo bedre!

Første natta ble en merkelig opplevelse. Det startet ved solnedgang. Inne fra leieren begynte de å skyte opp dagslysflares. Det vil si raketter med skarpt hvitt lys som dalte sakte ned i fallskjerm. Noen var tydeligvis satt på jobben med dette, for det pågikk hele natta med tre til fire flares i lufta hele tiden. Hele området var opplyst som på dagen. I tillegg sto månen stor og fin høyt på himmelen. Fullmåne. Det var jo påske.

Men vi merket ikke så mye til påskestillheten. For batteriene på hver side av pieren startet sitt bombardement. Et jævla bråk. Det var feltkanoner og måtte lades manuelt mellom hvert skudd. Så det gikk et par minutter mellom hver avfyring. Også her måtte de ha jobbet på skift, for også dette pågikk hele natten. På morgenen da det lysnet, så vi at soldatene nede i vollgraven rundt kanonene fikk avløsning. Neste skift fortsatte på samme måten. Og slik holdt de på så lenge vi lå ved piren og losset. Soldatene virket svært avslappet mens de ladet og fyrte av. Nærmest som om det var en ni til fire jobb. Ladet og fyrte, ladet og fyrte. Og drakk litt Coca Cola innimellom.

Hva de skjøt på? Tja, kanonløpene hadde en lav elevasjon, så skuddene gikk rett foran baugen og hekken vår og slo ned på den andre siden av elva. Der så vi lysglimtene for hver eksplosjon. Men aldri noe motild. Så antageligvis skjøt de for å «let the commies keep their noses down in the foxhole!»

Patruljebåtene som hadde fulgt oss oppover elva lå fremdeles og kjørte fram og tilbake langs skutesiden og fyrte sporadisk av noen salver mot elvebredden på den andre siden, liksom for syns skyld. Men heller ikke de ble utsatt for noen motild fra fienden. Spesielt var de hissige til å pepre alt som kom flytende nedover elva. Greiner og tømmerstammer og annet rask ble skutt i filler før det kom drivende ned til oss. Vi fikk senere forklart at Vietcong utstyrte slike greiner og tømmerstokker med sprengladninger som skulle gå av når de traff noe. Fortrinnsvis tankskip som leverte fuel til helikopterne. Tankskip hadde blitt sprengt på denne måten tidligere, fikk vi forklart. Det ble enklere å forsone seg med alt bråket etter denne forklaringen.

Bell Huey helikopter, variant UH-1DOg sånn gikk no dagan. Hver dag kom det en skvadron med en ti, tolv helikoptere av typen Bell Huey og landet på en av veiene inne i leiren. De fyllte drivstoff og dro avgårde over tretoppene etterpå.

Etter et par dager hadde vi vennet oss til dette merkelige skuespillet som virket svært rutinepreget. Og lite krigsaktig slik vi hadde forestillet oss. Også lossingen gikk rutinemessig. Vi hadde da ennå ikke losset halve lasten. Vi falt tilbake til daglige gjøremål om bord etter at den første spenningen hadde gitt seg. Og planla å kjøre film om bord en kveld. Vi hadde 16 mm Bell & Howell filmframviser og en samling gamle cowboyfilmer med John Wayne fra Statens Velferdkontor for Handelsflåten om bord. I vår godhet tenkte vi at de stakkars soldatene som lå her i felt langt hjemmefra kanskje kunne ha lyst til å komme om bord og se film og få seg en iskald øl attpå. Så vi sendte invitasjon i land.

Etter kort tid kom det en meget hyggelig offiser om bord og takket for tilbudet. Men desverre hadde de planlagt filmkjøring selv denne kvelden slik at det passet dårlig. Derimot var vi hjertelig velkomne i land for å se film sammen med dem. Vi tok imot tilbudet av ren høflighet og regnet med at de hadde en gammel 8 mm fremviser borte i et telt inne i leiren. Vi antok videre at filmene var av samme kategori som våre; gamle John Wayne filmer hvor han enten satt i sadelen og plaffet ned rødhuder eller i skipssjefstolen på et hangarskip og plaffet ned gulinger.

Men høflige som vi var, takket vi ja, og ruslet i land en sju, åtte stykker av oss i kveldingen. Vi ble godt mottatt av den samme offiseren som antageligvis var velferdsoffiser. Han tok oss først med inn i et stort rektangulært telt som utgjorde leirens kantine, eller PX som de kalte det. Inne i teltet var det satt opp langbord og benker. Langs den ene langveggen var det stilt opp automater med cola, øl, og snacks. Vi hadde ikke US dollars, eller cents for den del, men velferdoffiseren spanderte. En øl på hver. Og popcorn. Selvfølgelig, vi skulle jo på kino. Vi så for oss at de ville rigge opp et laken ved den ene kortveggen og finne fram 8 mm fremviseren. Men neida, vi ble geleidet ut fra PX’en igjen og tvers gjennom leiren til vi kom fram til et område som var inngjerdet med gjerder som var høyere enn de som omga selve leiren. Men her manglet piggtråden på toppen. En idrettsplass. Med benker plassert ut over hele området. Og i enden av plassen: et digert lerret. Større enn det vi hadde på kinoen hjemme. Som en amerikansk drive-inn kino tenker jeg. Og noen digre søyler med høyttalere på hver side.

Poster for filmen Those Magnificient Men in Their Flying Maschines

Poster for filmen Those Magnificient Men in their Flying Machines

Vi benket oss samtidig med at mørket senket seg over området. Og flareskytingen begynte til akkompanement av de to felthaubitser som holdt det gående døgnet rundt. Men allikevel var det mørkt nok til filmfremvisning.  Så begynte filmen. Det var den britiske filmen Those Magnificient Men in their Flying Machines. En relativt ny film fra 1965. I 70 mm format. En fantastisk opplevelse med både bilde og lyd i stort format. I tropenatten, inne i en militærleir mens krigshandlinger pågikk rundt oss. Uten at vi merket så mye til dem, annet enn kanontordenen mens vi satt der med vår Budweisser og vårt popcorn. En surrealistisk opplevelse.

Et par timer senere var vi om bord i gamle Mosoil igjen. Og var enige om at «Everything is big in America. Men slett ikke smålåtent i Vietnams jungel, heller!»

Neste morgen sto det et par soldater på piren og ropte og spurte om vi ville komme på land og se noe spesielt. Vi ble med dem tvers gjennom leirområdet til gjerdet på den andre siden. Og der, i en grøft på innsiden av gjerdet lå det to Vietcong soldater. Skutt i løpet av natten av leirens streifvakt. Så kamphandlingene var nærmere enn vi var klar over mens vi satt og lot oss underholde med film, øl og popcorn kvelden før…

«The commies may rule the jungle, the villages and the roads during the night, but no way we’ll let them sneak in to our movies!», var kommentaren.

Så fikk vi tilbud om å bli med inn til Saigon senere på dagen. Det var et par mils vei kjøring fra leiren. De hadde et ærend til byen og hadde god tid, så vi kunne gjerne få være med og se byen. På ettermiddagen fikk vi beskjed om å komme i land for å bli med. En god gammel jeep ventet på oss og vi var to spente sjøfolk som hoppet baki og holdt oss fast som best vi kunne. For soldatene hadde det visst travelt med å komme seg til  byen. Og veien var mer som en krøttersti, eller skal vi si en gjennomsnittlig Vestlandsk fylkesvei. Med ujevne mellomrom var det check points hvor vi ble stoppet, men hurtig klarert gjennom med to amerikanske GI’s i forsetene og to norske sailors bak.

Willys MB Jeep

Willys MB Jeep

Vi ble kjørt inn til bysentrum og sluppet av. Vi ble ikke imponert. Byen lignet på en hvilken som helst større by i fjerne østen på den tiden. En sinnsyk trafikk av gående, syklende, mopeder, sykkeldrosjer, mopeddrosjer og små biler. Eneste forskjell fra Singapore, Bankok og Manilla var mengden av amerikanske miltære jeeper og lastebiler som blandet seg i det sivile folkelivet. Markeder og gateselgere. Vietnamesiske kvinner i silkepyjamas og den klassiske spisse hatten på hodet. Amerikanske soldater på vei til eller fra ett eller annet i full fart. De førstnevnte smilende og de sistnevnte mer preget av at de var her i et annet ærend enn å være turister. Og over det hele: en tung lukt av nudler, hvitløk og eksos hengende i den klamme tropeluften. En kakofoni av sykkelbjeller og bilhorn.

Vi satte oss ned ved en fortaugsrestaurant og bestilte en iskald øl. Og studerte dette yrende folkelivet og lot atmosfæren synke inn over oss. Det var ingen krigsatmosfære inne i byen i hvert fall. Alt som det pleier å være. Med mennesker opptatt med sine daglige gjøremål for å holde liv i seg selv og sin familïe.

Det var vanskelig å forstå at landet var i krig. Her var det «business as usual».

Etter å ha ruslet litt rundt i sentrum, havnet vi tilbake i hovedgaten hvor våre amerikanske venner hadde satt oss av. Solen hadde begynt å sige ned i vest da de dukket opp i jeepen sin. Vi tok en øl sammen og de andre bestilte noe vietnamesisk mat som snacks. Selv turde vi ikke. Redd for både matforgiftning og at det kan være, slange, rotte eller hund som ble servert. For det meste er stekt eller fritert til det ugjenkjennelig og umulig å fastslå opphav til. Vi må bare innrømme at vi er både fordomsfull og kjedelig når det kommer til mat. Derimot  har vi lagt ned litt mer arbeid i å fjerne fordommene overfor fremmede mennesker. Så vi ble sittende en god stund til ved fortaugsrestauranten og prate med amerikanerne. Inntil den ene plutselig spratt opp, kikket på klokka og sa: «Damn, we gotta hurry now, we gotta be back in the camp before it is dark!» «The Vietcongs owns the roads after dark!»

Opp i jeepen og av gårde. Gjennom byen mellom sykler, mopeder og biler mens sjåføren sto på hornet omtrent kontinuerlig. Mørket faller fort på i tropiske områder, for sola går rett ned i horisonten. Ikke som på hjemlige breddegrader hvor den sniker seg ned i spiss vinkel og forårsaker en lang periode med tussmørke. Før vi var kommet ut av byen, var solen gått ned i vest og tussmørket kom krypende østfra.

På landeveien ute av byen gikk det så høns, griser og bikkjer skvatt av veien. Kaklende, gryntende og bjeffende. Utenfor hvert eneste av de små husene vi passerte på landsbygda satt det en gammel inntørket, tannløs kall og stirret tankefullt etter oss mens vi raste forbi. Nesten som om det var påbudt med slike kaller. For vi hadde sett det samme hjemme i Norge. De gamle, tannløse kallene sitter der også, og stirrer på veien…

Det var blitt mørkt da vi kom fram til det første check-pointet. Det var bemannet. Med soldater som gikk med fingeren konstant på avtrekkeren. Og som lurte på hvor vi skulle og om vi var steika galne som drev og kjørte langs landeveien ute på bygda i mørket. «Visste vi ikke….»  Joda, vi visste og hadde derfor ikke tid til noe mer prat. Sjåføren tente lysene på jeepen for bedre å kunne se den smale svingete grusveien som etter hvert ledet inn i et område med jungel. Men lyktene var tapet igjen med kun en smal sprekk som slapp litt lys gjennom. Akkurat nok til å skimte veien maks ti meter framover.

Nå var våre venner virkelig blitt nervøse. Spesielt da de oppdaget at de neste check-pointene var blitt forlatt for natten. Vi raste rett igjennom og fortsatte den ville ferden gjennom jungelen mot leiren. Vi var mer nervøse for å omkomme i en bilulykke der og da enn å bli skutt av Vietcong. Hverken vår fantasi eller kunnskap var tilstrekkelig til å vite at Vietcong både minela veiene om natten og brukte å ligge i bakhold for å ta slike enkle mål. Senere fikk vi vite at veien ble kontrollert for miner hver eneste morgen før trafikken ble sluppet på.

Vår lykke var vel at det var relativt tidlig på kvelden da vi ankom leiren helskinnet i ordets rette forstand og ble kontrollert før vi ble vinket inn av de hoderystende vaktpostene der.

Vi ble liggende og losse fuel i tre dager til før vi hadde fått levert alt. Men vi holdt oss om bord i resten av tiden. Og nøyde oss med en øl på poopen og avlytting av radiostasjoner til akkompanement av felthaubitserne som holdt det gående natten igjennom.

Da vi gikk ut fra Saigon River, fikk vi ordre om å gå til New Zealand for å gå i kystfart der noen måneder. Det var vinter på syd bredde og Kiwi’ene hadde behov for distribusjon av fyringsolje fra raffineriet oppe i Wangarei. M/T Mosoil  og hennes mannskap stilte gjerne opp for å gjøre denne jobben også. Selv om vi mistet krigstillegget…

Kystfarten på New Zealand er en historie i seg selv, som vi eventuelt får komme tilbake til ved en senere anledning.

.

Advertisements

2 kommentarer »

  1. Fantastisk lesing Millenblogg.
    Jeg hadde en nabo på den tiden som het Dahler og han seilte skipper fast nede i de traktene. Han gjorde visst godt med penger ja 🙂
    Ellers så kunne jeg godt tenke meg en pils på poopen nå under tropenatten. Det hadde ikke vært vondt 🙂

    Håper vi får noen Kiwihistorier. Jeg har vært i New Plymouth. Ikke som sjømann, men på besøk til en tidligere kollega som jobbet på et lite oljefelt i nærheten.

    Keep ’em coming 🙂

    Takk for hyggelig tilbakemelding. Du gjør det verd å skrive når du gir slike flotte tilbakemeldinger. Kystfarta på New Zealand var interessant den også. Så vi får se om vi ikke skal beskrive den også.
    Ha en god dag! 😉
    Millenblogg

    Kommentar av Breiflabben — mars 24, 2010 @ 12:05 | Svar

  2. Rene Rambo- historien! Bekreftelse på hva vi jevnaldrende landkrabber gikk glipp av ved ikke å følge drømmen om å reise ut!
    Om historien er sann: Hvordan kunne man vite at det var Vietcong-soldater som var skutt under filmframvisningen (eller senere)? Hadde de ID-kort? Det kunne vel like gjerne ha vært uskyldige landsbybeboere, tenker jeg. Men slik var jo krigen i Vietnam.

    Hei Henry. Takk for tilbakemelding. Joda, historien er sann og selvopplevd. At det var Vietcong, kunne det vel ikke herske tvil om. Uskyldige landsbybeboere snek seg neppe inn i leiren om natta med Kalashnikov…

    Men som du sier, det var ingen fronter i klassisk forstand i Vietnam. Kan hende kjøpmmannen som leverte egg til leiren om dagen, leverte håndgranater om natta. Det tok litt tid før amerikanerne skjønte opplegget med denne typen geriljakrig.
    Millenblogg.

    Kommentar av Henry P. Snefjell — mars 24, 2010 @ 12:19 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: