millenblogg

april 6, 2010

Motortanker Arnsberg aus Bremen, del 2

Filed under: Skipsfart — millenblogg @ 13:07
Tags: , , ,

Innredning

Nest morgen ble vi vekket av purreanlegget på lugaren som forkynte: Half past seven. Breakfast!

Vi tørnet ut, dusjet, kledde på oss og gikk ned et par dekk til offisersmessa. Utenfor døren inn til messa observerte vi et oppslag på omtrent 1 x 1 meter, med stor fet overskrift: Hausordnung! Det var skipperens regler for antrekk og adferd i messa. Det var så mange paragrafer at vi hadde nesten ventet oss at det var underskrevet av Der Führer eller i det minste av Reichkommisär Terboven. Men neida, helt nederst på Hausordnung sto det: William Holm, Kapitän. Jawohl, tenkte vi og lot alt håp fare og trådte inn.

Som den raske titten vi hadde hatt gjennom lysventilen hadde vist da vi kom om bord dagen i forveien, var det her klasse over serveringen. Ikke noen respatexbord her nei, men ren damaskduk og ditto servietter.  Samt en messemann som hadde mer til felles med en kelner på Annen Etage på Continental enn det vi var vant til fra norske skip. I sorte bukser med press og hvit, kort kelnerjakke. Han var spansk og minnet ikke så rent lite om Manuel i BBC-serien Faulty Towers. Men han var ikke fra Barcelona. Han var fra Bilbao og i utgangspunktet ikke helt å stole på, basker som han var. Vi ville ha stilt oss svært skeptisk hvis han for eksempel hadde foreslått sprengt torsk! Men han bar det flotte navnet José som kommer av det hebraiske Yosef som betyr «Den som Gud vil mangfoldiggjøre!» Derfor ville han neppe være noen god kandidat som selvmordsbomber for ETA.

Så da han på sitt spansk-engelsk forklarte at til frokost var det full anledning til å bestille egg i hvilken som helst variant, og i hvilken som helst mengde, trodde vi først ikke våre egne ører. Vi som hadde seilt hos Wilhelmsen og var mer vant til: to egg uten bacon eller ett egg og bacon. Så vi trådte til og bestilte to egg med bacon. Cocineroen i byssa ville med glede effektuere vår bestilling, sa José. Og lurte på om vi i mellomtiden kunne tenke oss et glass med iskald, nypresset appelsinjuice. Joda, det kunne vi tenke oss, sa vi og nikket samtykkende. Hvorpå glasset ble fylt med den herligste drikke til frokost. Vi la merke til at på bordet befant det seg tysk, ekte smør. Til forandring fra 17. januar 1936 da propagandaminister Göbbels stilte spørsmålet til det tyske folk: «Wollt ihr Butter oder Kanonen?» Hvorpå det tyske folk unisont ropte: «Kanonen!» Vi la også merke til at smørpakkene var stemplet og godkjent av det tyske Landbruksdepartement. Hvor den tyske ørn var blitt vingeklippet etter 1945. Og har vendt blikket fra høyre mot venstre. Sett utenfra…

Den tyske ørn 1940 før vingeklipping

Den tyske ørn 1940 før vingeklipping

Den tyske ørn vingeklippet

Den tyske ørn vingeklippet

Men i 1971 ville tyskerne ha smør. Tysk smør. Uansett hvor i verden de var. Og det fikk de via skipshandelen i Osaka!

Uansett, smør eller kanoner, ett eller to egg, med eller uten bacon. Dette var en frokostservering vi aldri hadde opplevd maken til andre steder enn hjemme hos vår elskede hustru. Dette tegnet bra for trivselen og tilsvarende dårlig for kroppen i tiden framover. Høyt kolesterol og fedme på grunn av mye og god mat er ikke noe å trakte etter på lang sikt.

Mens vi satt der og filosoferte over eggene, kom Kapitän Holm inn i messa. Han satte seg ned og fikk samme oppvarting som oss selv. Muligens med enda dypere bukk fra José da han rygget baklengs ut i byssa for å få effektuert ordren.

Kaptein Holm var i godt humør om morgenen, og spurte hvordan det hadde gått på vakta om natten. Joda, vi fløt fremdeles, påpekte vi og ikke hadde vi merket noen sammenstøt heller. Vi burde ha merket det, mente vi, selv om det hadde vært en mørk natt.

Han humret godt over kaffekoppen og ba om ikke å bli misforstått da han kunne røpe at han hadde vært våken på hele vakta vår og hadde stått i lysventilen på skipperlugaren og fulgt med. Vi fikk godkjent! Og unnlot klokelig å spørre om hva som ville ha skjedd dersom vi hadde feilnavigert eller unnlatt å overholde vikeplikten.

Etter frokosten, gikk vi opp til broa og hadde vår første sjøvakt i rom sjø. En rolig opplevelse med tanke på siste natts manndomsprøve. Der Kapitän kom oppom og ga meg informasjon om hvordan han ville ha tingene gjort på «sitt» skip. Men på en svært hyggelig og høflig måte. Deretter utvekslet vi personlige opplysninger gjennom uformell samtale over en kopp kaffe mens han fyrte opp sin Havannasigar. En fredfyllt vakt mens M/T Arnsberg steamet rolig sørover Stillehavet med kurs for Kinasjøen. Vi hadde ordre for Dumai på Sumatra. Hvor vi skulle ta inn en full last med råolje for Yokohama i Japan. Dumai er egentlig ikke noe sted, fikk vi forklart. Bare en liten landsby i jungelen på østsiden av Sumatra oppe i Malakkastredet. Og en utskipingsterminal for råolje. Som var drevet av to nordmenn i toppledelsen som port captains. Tidligere tankskipskapteiner som hadde gått i land. Som var svært glade i norsk geitost. Kaptein Holm hadde derfor bestilt rikelig av denne provianten, både med tanke på de norske offiserene om bord og som gave til de norske port captains.

Etter vakten, hadde kaptein Holm noe han skulle vise meg, sa han. Så jeg måtte melde meg på hans lugar når vakten var ferdig. Klokken fem på tolv kom Hitlerjugend med sin Zeiss-kikkert på broa igjen og overtok vakten.

Nede på kapteinens lugar fem over tolv, kunne han fortelle at siden både tyskere og spanjoler er svært gudfryktige folk, hadde man fått innredet et kapell om bord. Og der skulle 2.styrmannen holde messe hver søndag. 2. styrmannen, det var meg. Nå var riktignok tyskerne tilhengere av den Lutherske variant av kristendommen, mens spanjolene holdt fast ved sin romersk-katolske tro på Paven som operatør av den himmelske telefonsentral. Men skipsfarten var internasjonal, fremholdt kaptein Holm, så i denne settingen måtte jeg kunne klare å å finne en økumenisk løsning på den saken. Vårt forsøk på å fortelle ham at vi ikke følte oss sterke nok i troen til å kunne gjennomføre en slik messe, ble avfeid med at det hadde ikke hverken de lutherske eller romerk-katolske prestene heller. Men allikevel holdt de messe hver søndag. Dessuten, sa han, var det en bibel inne i kapellet, så jeg kunne finne et passende skriftsted der og forrette ut fra.

Han skulle vise oss. Vi gikk ned til neste dekk, bortover en gang og fram til en dør merket «Capilla». Han åpnet døren og vi gikk inn. Kaptein Holm tente lysene og jeg fikk se noe jeg aldri har sett på noe skip i handelsflåten, hverken før eller senere. Det var faktisk et kapell! Et rom på ca. 7 x 8 meter med de samme røde plysjstolene som i offisersmessa. Oppstilt på rekker som i enhver kirke. Med gull brokadetapet på veggene og en gullforgylt  Mariafigur på fastskrudd på veggen. Spotlightene i taket var innstilt til å lyse på skrått ned mot veggene i rommet og mot Maria, og gav det hele et sakralt preg med gjenskinn i gull. Joda, katolikkene vet verdien av pomp og prakt. Innerst på den høyre veggen var det en 3 meter bred foldevegg som kapteinen dro til side. Bak foldeveggen åpenbarte det seg et podium med et alter med kors i front og en stor lysestake på hver side. På alteret lå en stor skinninnbundet Bibel. Her kan du hente skriftsteder, sa kaptein Holm og pekte på Bibelen. Vi gikk fram og åpnet Bibelen for å ta en titt. Gotisk skrift! Og på latin!!

Vi så opp på kaptein Holm og oppdaget noen rynker i fjeset som jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Smilerynker. Så brast han ut i latter og fortalte at vi skulle slippe å holde messe førstkommende søndag. Men på lørdagskveld derimot, var vi hjertelig velkommen i kapellet. For det hadde aldri vært benyttet til sitt tiltenkte formål, men med tysk praktisk sans omgjort til filmsal hvor det ble kjørt film to ganger i uken. Han lo godt da vi gikk ut av rommet. Selv syntes vi at det hadde vært en selsom opplevelse. Men de venezuelanske rederne som opprinnelig hadde bestilt skipet fra sine åndsfrender i Spania, syntes nok at det var behov for å spre det glade budskap om død og oppstandelse, helvetes pinsler og dommedag også til sine sjøfolk. Må holde dem i age, vet du! Plebeierne blir roligere og lettere å styre på den måten.

Vel ute i gangen igjen, snudde kapteienen seg mot meg og sa: Nå har vi sett rommet som skal dekke de åndelige behov. La oss nå ta en titt på rommet som skal dekke de legemlige. Det lå rett over på motsatt side i gangen.

Med tanke på hva vi nettopp hadde vært vitne til, og med kunnskap om tyskernes praktiske sans i Hamburg, foresvevet det oss et kort øyeblikk at nå skulle vi få se gledeshuset om bord. Med gledespiker fra det fjerne Østen. Vi ville ikke ha blitt forundret.

Da kapteinen åpnet døren til dette rommet sto han slik til at han skjulte skiltet på døren. Så vi var totalt uforberedt da han skjøv opp døren og vi fikk se hva som befant seg innenfor. En operasjonsstue. Med operasjonsbenk, operasjonslampe og glasskap fyllt med stålblanke operasjonsinstrumenter langs den ene veggen. Et annet skap inneholdt forbindingssaker og et tredje medisinforsyningen.

Innerst til venstre en dør inn til sykelugaren. Et stort rom med seks køyer og en bred dør rett ut til båtdekket. M/T Arnsberg var utstyrt som det reneste hospitalskipet! Og skulle noen allikevel dø under en operasjon, var det bare å trille dem rett over gangen og inn i kapellet. Der kunne maskinsjefen gi dem den siste olje… Hvilket han faktisk forsøkte seg på ved en senere anledning da vi hadde skiftet til kinesiske mannskaper. Men vi får komme tilbak til den historien senere.

Kaptein Holm sa at det var yngste styrmann som var ansvarlig for medisintjenesten om bord, og begrunnet det med at det var den som senest hadde gått på styrmannsskolen og hadde lært skipsmedisin som var den best kvalifiserte. Skulle han selv for eksempel ha tatt den tjeneseten, ville amputasjoner og blodigler vært den mest benyttede kur mot de fleste sykdommer. Slikt gikk ikke an i 1971! tross alt var penicillinet oppfunnet og en fersk steuermann måtte da kunne sette en sprøyte bak på sine skipskamerater. Det var mest det det gikk på, sa han. «Diese verdammten Norwegische maschinisten erhalten Gonorrhöe in beiden Enden!», fortsatte han og mente at de fikk det i begge ender av reisen. Både i Japan og på Sumatra.

Og skulle det være noe vi ikke følte oss sikker på innen medisinen, kunne vi finne svaret i den tyske skipsmedisinboken som lå fremme i hospitalet.

Vi tok en rask titt og fant ut at vår tysk sto noe tilbake å ønske når det gjaldt å forstå diagnoser og medisinering. Så vi gikk rett på lugaren og skrev et brev til Sverdrups bokhandel i Kristiansund og bestilte et eksemplar av gamle, gode Kreuberg & Kreuberg: Legebok for sjøfolk. Hvis vi postet det på Sumatra, ville vi kanskje få boken i Japan. Så fikk vi bare håpe at ingen pandemi ville bryte ut om bord i mellomtiden.

Fortsettes i del 3 om noen dager. Følg med..

Reklamer

2 kommentarer »

  1. He he, så du skulle virke som skipsprest òg?
    Det var nok letter å fungere som kinomaskinist vil jeg tro.

    Jeg fikk en stygg febersykdom på min andre overfart til Sør-Afrika. Jeg gikk utkikk på fire-åtte vakta og jobbet overtid med rustpicking på dagen. En dag ble jeg skikkelig syk, skyhøy feber på bare noen timer. Jeg lå med over 40 i feber i tre fire dager og Førsten var i samtale med Haukeland sykehus og jeg fikk hestedoser av penicilin.
    En morgen våknet jeg i treningsrommet som lå tvers overfor min lugar og «pumpet» fjærer så svetten sprutet og jeg hadde ikke begrep om hvordan jeg havnet der.
    Jeg husker bare Førsten var innom hos meg etter at Tømmer’n hadde fått meg tilbake i køya. Ganske skummelt.

    Siden den gang kjenner jeg den minste antydning til feber i kroppen. Ikke spør meg hvorfor og hva slags «sykdom» jeg fikk, men jeg var skikkelig febersyk.

    Har du vært innom og lest hos «Vestfoldingen» som var Gnist hos Thor Dahl?

    Feber kan være skumle greier. Men det var litt ekstremt å begynne å pumpe fjærer da, synes jeg. Hadde dere ikke ei messepike eller noe annet du kunne pumpe på? Hehe!
    Får ta meg en tur innom «Vestfoldingen» og se hva han har på hjertet. Takk for tipset, og ha en fortreffelig aften! 😉
    Millenblogg.

    Kommentar av Breiflabben — april 6, 2010 @ 14:24 | Svar

  2. Dette var svært godt skrevet, og latter tårene forhindret videre lesning flere ganger. Det gjør svært godt og se at folk har humoristisk sans. Når du beskriver skipet fortreffelig het, og messe menn i uniform og god mat, så hadde Skaugen 2 slike skip Skaubo og Skauvann. .

    Hei Torbjørn. Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg synes det er flott at noen finner verd å lese det jeg skriver.
    Ha et godt nytt år!
    Millenblogg

    Kommentar av Torbjørn Jonassen — desember 29, 2013 @ 13:06 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere like this: