millenblogg

juni 2, 2010

50 års reunion

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 18:31
Tags: , ,
Millenblogg året før slaveriet begynte (1952)

Millenblogg året før slaveriet begynte (1952)

Det står ikke til å nekte for. Det er faktisk femti år siden vi gikk ut av folkeskolen. Og vi var fjorten år og allerede fordervet.  Fordervet på den måten at vi allerede hadde kysset en pike og vi kunne både rulle og trekke et skikkelig magadrag av Blå Strek uten å svime av. Men alkohol rørte vi ikke. Vi var medlem av Norges Godtemplar Ungdom og hadde avlagt avholdsløfte.  Kanskje mest fordi ungdomslaget eide en hytte på Kvalvåg hvor vi dro innover i helgene sammen med de andre guttene og jentene i ungdomslaget. Noen eldre og mer erfarne. Og noen yngre. Vi øvde på amatørteater og møteledelse…

Årene har kommet og gått, hele femti av dem siden vi i 1960 trodde vi var ferdige med sju års obligatorisk skolegang og vi var klar for å stupe ut i voksenlivet. Men vi ble lurt. For da vi trodde at slaveriet var slutt, innførte Kristiansund kommune et åttende skoleår som ble kalt framhaldsskole. Man skulle ”halde fram” med utdanninga ytterligere ett år. Snakk om skuffelse. Enda ett år med ignorante og stupide lærere og andre formyndermennesker i administrasjonen som skulle detaljstyre hverdagen til en fullt oppegående femtenåring. Syntes vi.

Denne framhaldsskolen var beregnet på de som ikke fortsatte på realskolen. Framhaldsskolen hadde to linjer, en praktisk og en teoretisk linje. Forskjellen besto i antall timer praktiske fag og at teorilinjen hadde engelsk. Vi valgte teorilinjen og fikk engelsk.  Og kom inn på realskolen året etter. Men det er en annen historie.

Her skal vi konsentrere oss om de sju åra på folkeskolen. Som begynte med at vi første skoledag fikk som lekse å tegne et eple til dagen etter. Vi har alltid likt å tegne og hadde allerede opparbeid oss litt kunnskap om perspektiv og skyggelegging. Så vi la oss i selen og tegnet et eple som dagen etter ble vist fram for klassen som eksempel på hvordan det skulle gjøres. Det skulle gå mange år etter dette, før vi igjen fikk ros for vår skoleinnsats…

Senere fikk vi utlevert ABC og skulle lære bokstavene. Og etter hvert lære å lese. Vi som hadde lest den lokale blekka Tidens Krav daglig i ett år allerede. Det var ulidelig å sitte å høre på resten av klassen som stavet seg gjennom: ”OLA LO. VI MÅ LE” og senere: ”MOR SYR. FAR LESER AVISEN”. For noen sinker! Fingeren på hver enkelt bokstav og sakte staving ord for ord. Vi hadde tidlig lært oss å lese. Muligens av eldre søsken. Det husker vi ikke nå. Men leseferdigheten var blitt ytterligere forbedret gjennom daglig lesning av Arbeiderpartiorganet Tidens Krav og månedlig påfyll med Det Beste som vår far abonnerte på. Slik fikk vi vel antageligvis formet vår verdensoppfatning i skjæringspunktet mellom norsk sosialdemokrati og amerikansk kommunistfrykt på femtitallet. Rene Håkon Lie allerede som sjuåring. Men la ikke så mye vekt på eget politisk standpunkt den gang.

7. klasse gutter A, Allanengen skole 1960

7. klasse gutter A, Allanengen skole 1960

Da var det mye morsommere å sende papirfly bak i klasserommet og snakke med sidemannen mens ”frøken” sto med ryggen til oppe ved tavlen. Det gikk som regel bra. Men noen ganger ble det tilsnakk.

Verre ble det senere ut i vår primære utdanning. Spesielt da vi oppdaget den logiske brist hos kristendomslærerens fremstilling av skapelsen. Vi hadde jo lest om Big Bang-teorien og om Darwins utviklingslære. Kristendomslærerens fremstilling av skapelsen fremsto som en så total brist i logikk og fornuft at vi klarte simpelthen ikke la være å påpeke dette faktum ved enhver anledning temaet ble berørt. Og det ble det ofte i den gamle folkeskolen. For den var grunnlagt på kristen formålsparagraf, må vite. Så troen skulle, om nødvendig, bankes inn. Hvilket våre kristendomslærere tok bokstavelig. Opptil flere ganger ble vi kastet på gangen, hardt og brutalt når vi konfronterte læreren med denne innlysende selvmotsigelse som lå i naturfagets forklaring og kristendomsfagets ditto. Vi ble ved slike anledninger karakterisert som ”obsternasig”, ”frekk” eller ”nesevis”. Kun en gang ble vi karakterisert som hedning. Et begrep som vi etter hvert har lært oss å sette pris på.

Imidlertid skal vi innrømme at bibelhistorietimene på de første trinnene kunne være ganske interessante. Historien om Jesus’ liv og levned i gamle Judea, fant vi både spennende og morsom å høre på. Spesielt når ”frøken” hadde med seg flotte fargeplansjer som ble hengt opp ved tavlen som illustrasjon til historiene. Plansjene var kunstferdig utført og en nytelse å se på. Så synd at disse bibelhistorietimene etter hvert ble erstattet med kristendomsundervisning og indoktrinering i den ”rette tro”. (I parentes bemerket, et begrep som er en absurditet i seg selv).

Salmeverspugging var en aktivitet som hørte hjemme under disse fagene. Det vil si, selv pugget vi aldri et salmevers. Fra naturens side har vi antageligvis vært utstyrt med klisterhjerne, eller fotografisk hukommelse som er et mer dekkende uttrykk. For klisterhjerne var det ikke snakk om, easy come, easy go, var mer tilfellet. Så en rask titt under pultlokket hvor teksten ble oppbevart, var som regel tilstrekkelig for å lire av seg leksa når det var vår tur til å bli hørt.

Denne måten vår hjerne arbeider på, har blitt vårt kjennetegn opp gjennom årene. Vi har lett for både å forstå sammenhenger og huske detaljer. Men nettopp på grunn av dette, har vi aldri overlært noe. Og det forsvinner derfor som regel fort igjen. Men egenskapen har berget oss flott gjennom flere eksamener opp gjennom årene.

Men etter hvert fikk vi også kontakt med norskfaget. Det vil si norsk og stillesitting. Som Bjørneboe så treffende har karakterisert det i sitt essay Norskundervisning. Men vi elsket norsk. Vi elsket å skrive stil. Og derved klarte å utstå grammatikken som fulgte med. For som snekkeren må kjenne sitt redskap og holde det skarpt, fikk vi tidlig sansen for å forstå språkets regler som en nødvendighet for å kunne skrive presist.

Det var sju klasser på hvert trinn ved vår folkeskole. Tre gutte- og tre jenteklasser. Og en fellesklasse. Med tretti elever i hver. Det blir til sammen 1470 elever. Så mange var vi vel egentlig ikke, men over 1000 elever var det ved Allanengen folkeskole på midten av femtitallet. Det ble ganske trangt på skoleplana i friminuttene. Og en del knuffing som kunne utvikle seg til slagsmål. Men vi satte knuffingen i system inne i uværsskuret for guttene. Der lekte vi en lek vi kalte ”trengsel”. Det gjaldt å komme seg fremst i en rekke langs veggen inn mot en av pillarene som var en bygningsmessig konstruksjon ut fra veggen. Som den fremste i rekka støtte mot. Alt var tillatt, unntatt å bite og klore. Albustøt i rygg og knespark i låret til han foran, var probate middel til å avansere i rekka. Det ble en del blåmerker og lårhøner av det, men det var akseptert. Å lede og komme fremst i rekka ga status!

Vi gikk i A-klassen. Den var spesiell. Det var et svært stort sprang i elevenes sosiale bakgrunn. Fra de bedrestilte sønner av klippfiskadelen og andre kremmere, til sønner av ikke fullt så godt stilte fedre. Det store flertall var vel allikevel fra den brede middelklasse. Til tross for, eller på grunn av, disse store sosiale forskjeller, utviklet det seg etter hvert et godt kameratskap i klassen.  For vi hadde noe til felles. En ytre fiende. Nemlig de tidligere nevnte stupide og ignorante lærerne og formyndermenneskene i administrasjonen. Dette sveiset oss sammen. Selv om enkelte lærere hadde sine favoritter, ble denne forskjellen utlignet da vi kom ut i skolegården. Der var det et annet sett regler som gjaldt. Men så lenge favorittene var greie og ikke ble høye på pæra, ble de akseptert i flokken som flokkens intelligensia. Dette nære forholdet mellom elevene i A-klassen har i stor grad holdt seg i i femti år etter exodus. Flere i klassen har den dag i dag daglig kontakt via telefon og SMS-meldinger.

I sjuende klasse skjedde det en forandring i klassemiljøet. Vi fikk ny lærer. Han var stor, sterk og tøff. Og tålte ikke sladring. Og heller ikke obsternasige elever. Alle fikk den samme behandling. Basert på samme prinsipp som UP arbeider etter, nemlig forenklet forelegg! Hadde man gjort noe galt eller ulovlig, ble straffen tildelt der og da. Gjerne i form av en lusing eller rask fjerning av litt hår foran ørene! Som de enkle sjeler vi var, var dette en metode vi forsto. Ikke noe melding ”frå skulen til heimen” eller inn til rektors kontor. Eller gjensitting. Kontant oppgjør der og da, og ferdig med det.

En gang var vi to stykker som hadde gjort ett eller annet vi skulle straffes for. Vi ble tatt til side oppe på skolen loftetasje for å motta vår berettigede straff. Da tar vår medelev, som var av den hissige sorten, og smeller knyttneven rett i solar plexus på læreren. Og ropte: ”Løp, løp for faen!” Og vi så gjorde. Ned alle trappene og ut i skolegården. Hvor vi begynte å spekulere på hva slags konsekvenser dette ville få. Kunne vi bare rømme vekk fra alt sammen? Hjem og skole. Ble vi sendt til Bastøy? Slike tanker gjorde vi oss mens vi ventet på at skoleklokka skulle ringe inn til neste time. Slukøret gikk vi inn i klasserommet og forberedte oss på det som skulle komme. Ikke et ord ble sagt om hendelsen på loftet. Ikke et ord. Ikke meldingsbok, ikke rektors kontor. Absolutt ingenting. Undervisningen begynte og fortsatte som vanlig. Vi hørte aldri noe mer om dette stuntet. Som om læreren syntes det var OK at vi vant dette trekket. Vi forbedret vår oppførselskarakter siste året på folkeskolen. Fikk en blank M. Det var noe nytt. Åh, som vi elsket den læreren.

Og nå skal vi elevene altså møtes igjen ansikt til ansikt etter femti år. Det vil si, vi hadde en reunion etter 30 år også. Den ble vellykket hva A-klassen angår. Men på det felles arrangement sammen med de andre klassene fra den gang, ba en av våre gutter om ordet under det felles jubileumstaffel. Han var ikke kjent som noen stor taler, men han reiste seg og uttalte de bevingede ord: ”Vi i A-klassen har visst gått på en helt annen skole enn dere andre. Vi kjenner ikke igjen noen av de lærerne dere har lovprist i jubileumstalene. Vi, på vår side, har bare minner om religiøse fanatikere, sadister, formyndere og pederaster! Men nettopp dette har bundet oss sammen og gjør at vi i dag kan feire jubileet som et minne om en tid som heldigvis er forbi. Takk!” Sa han og satte seg til ellevill jubel fra A-klassen.

Dette blir antagelig den siste reunioun for A-klassens del. Bortsett fra den endelige som sannsynligvis vil bli i Hades om en tjue års tid.

Reklamer

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: