millenblogg

oktober 31, 2010

Dårlig syn

Filed under: Helse,Som dagene går — millenblogg @ 17:33

Det begynte egentlig med at vi satt og bivånet en fotballkamp på TV for noen år siden. Uskarpe bilder og problemer med å se ballen. Vår konklusjon på årsaken til redusert fotballopplevelse, var symptomatisk for hvordan vi mennesker ofte reagerer på ting vi ikke liker. Feilen ligger utenfor oss selv.

Progressive briller

Progressive briller

Altså måtte det være noe feil med TV’en. Å tenke tanken på at feilen lå hos oss selv, var ikke en gang innom bevisstheten. Nei, her måtte det kjøpes ny TV! Hvilket vi uttrykte høyt og tydelig mens vår frue satt rolig og tilbakelent i godstolen med kryssord. Hvilket hun skjelden gjør. Men vi har gjennom årene lært oss hvilket tidspunkt som er det mest gunstige når det gjelder ønske om tekniske nyanskaffelser i heimen. Definitivt ikke mens hun driver med sin evige kamp mot midd og husstøv.

Da skygger vi helst banen og trekker oss tilbake til vårt kontor og later som vi har det travelt med noe viktig. Tidligere, mens vi ennå var yrkesaktiv, kunne vi alltids skylde på forberedelser til neste dags forelesninger. Eller hvis vi følte behov for sympati og ekstra omsorg, kunne vi klage og syte over store bunker med studentbesvarelser som skulle evalueres. Nå er vi pensjonist, så det går ikke lengre. Så nå har vi lagt oss flat og innrømmer åpent at vi surfer på nett, kommenterer på Facebook, skriver blogg og rett og slett fyller tiden med unyttige gjøremål! Hvilket vi har mistanke om at hun har vært klar over lenge før vi innrømte det. For hun er en romslig kvinne som unner sin mann det beste. Det skal hun ha!

Men da det gjaldt anskaffelse av ny TV den gangen, sa hun nei.   Jeg tror du skal ta deg en tur til optikeren først, sa hun. Optikeren? Har dere begynt å føre 42 tommere som er HD-ready?, var vårt oppfølgingsspørsmål. Hun livnærte seg ved å pushe briller og kontaktlinser i en herværende optikerforretning. Skulle hun øke månedens omsetning nå igjen?

Men som vanlig. Det ble som hun ville. Neste dag stilte vi til synstest og fikk karakteren +1,25 på høyre øye. Det venstre var bra, sa optikeren. OK, det blir monokkel da, sa vi og tenkte å spare penger. Men det hadde de sluttet å føre for hundre år siden. Så vi kom tilbake neste dag og fikk overlevert vårt første par briller.

Det var en selsom opplevelse. Å gå ute på gaten med briller på. Plutselig så vi folk der ute som vi ikke hadde sett på mange år. TV’en ble knivskarp igjen. Og vi måtte beholde vår gamle katodestrålerørs 27 tommer. Vi oppdaget veiskilt mens vi kjørte bil og ble i stand til å lese forankjørendes registreringsnummer uten å ligge helt oppi rumpa på vedkommende. Og sist, men ikke minst kunne vi se hva studentene holdt på med på de bakerste rader mens vi foreleste. Det ble fra da av innført et strengere regime under våre forelesninger!

Men da vi selv skulle delta på et seminar hvor vi skulle følge med foreleseren langt der framme og samtidig ta notater på den medbrakte laptop’en, ble det problemer. For visserligen hadde vi fått tilbake ørneblikket på lang avstand. Men med brillene på, kunne vi knapt registrere tastaturet på PC’en foran oss. Langt mindre registrere hva vi selv skrev på skjermen. Så det ble til at vi ble sittende og tok briller av og på, av og på, under hele forelesningen. Det ble ganske stressende etterhvert.

Hvilket vi fortalte vår frue neste dag. Aha! var svaret, du trenger progressive briller! Og slik ble det. Etter et par målinger på optikersjappa, ble det produsert briller med glass som skulle være tilpasset vårt spesielle syn på livet.

Vi holdt på å gå på trynet ned trappa ut fra optikersjappa. Tok av oss brillene og føk inn til ekspeditøren, vår frue, for å klage på disse elendige brillene. Det var som om vi hadde drukket absinth. Det ble en hallusinogen opplevelse. Det ble som å spasere på gyngende grunn uten evne til å bedømme avstanden til objekter rundt oss. Så, så, ta det med ro, var beskjeden vi fikk, de fleste trenger en stund til å venne seg til progressive briller. Fikk vi vite. Det var helt normalt.

Selv følte vi oss som absinthdrikkere før oss, vi opplevde en svært subjektiv oppfatning av tilværelsen og holdt på å drepe oss hver gang vi skulle forsere trappene i Laboratoribygget hvor vi hadde vår arbeidsplass. Heldigvis slapp vi å oppleve det samme som Van Gogh, han var hissig på absinthen og havnet til slutt på asyl hvor han skar av seg det ene øret!

Så etter et års tid, hadde vi vent oss til denne selsomme synsopplevelsen man får i progressive briller. Og igjen lagt oss til et tilnærmet normalt ganglag.

Men de progressive brillene hadde en annen effekt som vi ikke hadde regnet med. Synsfeltet ble svært innskrenket slik at vi igjen kunne gå forbi kjente på gaten uten å tilkjennegi kjennskapet. For vi så dem rett og slett ikke!

Hvilket vi fikk bekreftet her sist sommer. Da vi hadde 50 års reunion etter grunnskolen. Mange tilreisende var kommet, og mange av våre gamle klassekamerater hadde vi ikke sett på flere år. Vi inviterte da til vorspiel i vår ringe bolig og satt og hygget oss med en liten cocktail før den store festen skulle begynne. Praten gikk livlig rundt bordet og man ble etterhvert ganske frittalende. Da var det en av våre tidligere klassekamerater hevdet at vi var blitt en overlegen blei som ikke hilste på folk. Han hadde flere ganger vært på besøk i sin barndoms by og sett meg passere på andre siden av gaten. Uten å hilse!

Det var pinlig. For vi synes ikke selv at vi er spesielt bleiete. Litt kanskje, men hilse gjør vi da, selv om vi ikke nødvendigvis gjenopptar barndommens kameratskap med daglige lek med ballspill og cowboy og indianer ute i skauen.

Da ble vi reddet av en annen god venn i selskapet. Han både var og er kjent i kretsen som en kar med stringent logikk. Hvis det er slik, sa han, at du observerte Millenblogg som ikke hilste, hva var det da ved deg som gjorde at du ikke tok nærmere kontakt? Kanskje du er blitt en overlegen blei? Har du tenkt på det?

Så herved ber vi om unnskyldning til alle vi måtte ha gått forbi på gaten opp gjennom årene uten å hilse. Det skyldes de progressive!

😉

Advertisements

1 kommentar »

  1. He he, så du hilste ikke du 🙂

    Faren min var blind og et kjent innslag i bybildet med sin hund. Han hilste i øst og vest, for alle han møtte som kjente han hilste først med «Morn Olsen» og fatter’n hilste igjen med riktig navn.

    Men jeg kjenner flere som ikke kjenner igjen folk på gata. Med eller uten briller 😉

    Hei Breiflabben.
    Ja, det er utrolig hvordan vi kan utvikle andre sanser når en sans forsvinner. Din far tok dem vel på stemmen, antar jeg.
    Selv finner jeg mye trøst i ordtaket om at «alle kjenner apen, men apen kjenner ingen!»

    Hilsen fra Millenblogg!

    Kommentar av Breiflabben — oktober 31, 2010 @ 20:48 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: