millenblogg

desember 1, 2010

Den første jul i et fremmed land

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 12:22
Tags: ,

En lang julefortelling som skal leses langsomt og grundig

Det er tydelig at vi har begynt å trekke på årene. For vi tar oss selv oftere og oftere i å sitte å tenke på hvordan ting var «før i tiden». Vi vil ikke akkurat påstå at alt «var så meget bedre før». Snarere tvert i mot, vil vi si. For vår egen del må vi bare si at vi aldri har hatt det så godt som akkurat nå. Barndommen var preget av at vi mistet vår mor i fire-femårs alderen og opplevde det man i dag kaller omsorgssvikt. Ungdommen var preget av blodslit og savn som sjømann i utenriks fart. Og voksen alder av jobbing, jobbing og atter jobbing. Både i yrkessammenheng og på fritiden. Dette har selvfølgelig preget oss både mentalt og fysisk. Heldigvis på en positiv måte liker vi å tro. Vi liker å tro at vi er blitt styrket på begge måter og heldigvis klart dette uten å bli verken bitter eller ufør. Men vi tok ut AFP ved fyllte 62… Vel, nok om det. Det nærmer seg jul og vi fikk lyst til å fortelle om vår første jul som førstereisgutt i utenriks fart.

Wilh. Wilhelmsens M/S Teneriffa

Det var julen 1963 og vi var 17 år. Etter å ha vært på sildefiske med snurperen W. Barentz i Nordmørsfjordene og på Finnmarka et par sesonger, fikk vi hyre på Wilh. Wilhelmsens M/S Teneriffa. Nå skulle vi endelig selv få oppleve den store verden vi allerede hadde fått smaken på gjennom besøk om bord i båtene som lå ved kai i Kristiansund og lastet klippfisk for frakting til Middelhavet, Syd- og Nord Amerika. Fra vi var i tiårs alderen hadde vi frekventert disse skipene fra Fred. Olsen, Sydamerikalinjen og Wilh. Wilhelmsen. Vi var blitt fortrolige med stedsnavn som Genova, Marseille, Lisboa, Rio de Janeiro, Vera Cruz, Corpus Christie, Jacksonville og Mobile. Og hadde hørt fantastiske historier i mannskapsmessa mens vi gladelig tok oppvasken der for noen utenlandske mynter, frimerker eller en pakke Juicy Fruit tyggegummi! Man nå skulle vi selv få oppleve alt dette.

Vi mønstret på M/S Teneriffa som lå ved kai på Filipstad i Oslo. Det var i  begynnelsen av november og svinekaldt. Først gikk vi til Gøteborg og deretter skulle vi gå til Kotka i Finland for å laste papir. Men vi ble stoppet av tykk is inne i Østersjøen rett før vi kom fram til Kotka. Og frøs fast i isen.  Der ble vi liggende i fire dager før en isbryter klarte å lage en råk innover til Kotka. Det var temperaturer under 40 grader og damprørene fra maskinrommet til mannskapets lugarer helt akterut frøs igjen. Null oppvarming på mannskapslugarene. Vi prøvde å holde varmen med å fyre opp med white spirit og lighterbensin i stålaskebegrene på lugaren. Lå i køya med dobbelt sett med blankets og fullt påkledd. Etter hvert ble det samme temperatur innendørs som utendørs. Minus toogførti grader! Mannskapet nektet å arbeide og skipperen kom ned i messa med Norges lover under armen og leste opp mytteriparagrafen fra sjømannsloven. Offiserenes lugarer lå i midtskipsbygningen rundt maskinrommet og hadde god varme der….

Vel, vi kom oss omsider inn og fikk lastet papir og ut igjen. Via Gøteborg på nytt, og deretter Oslo og Brevik før kursen ble satt oppover Vestlandet for Kristiansund. Der skulle vi laste klippfisk for Vera Cruz i Mexico. Vi hadde regnet med å få en fridag da vi kom til vår hjemby. Om ikke en hel dag, så i hvert fall noen timer slik at vi fikk hentet mer klær og andre nødvendigheter vi hadde glemt å pakke en måned tidligere. Men nei! Overstyrmannen hadde tydeligvis bedre bruk for en fersk førstereisgutt til å sitte vakt i lasterommet for å passe på at ikke sjauerne stjal klippfisk.. Det ble blankt avslag på vår muntlige forespørsel. Da opplevde vi noe som satte et varig preg på vårt guttesinn og lærte oss ett og annet om solidaritet og betydningen av å holde sammen når det røyner på. For et par meter bortenfor sto en sjauerformann fra Losse- og Kailaget i Kristiansund, Ola Stokke. Som mange år senere skulle bli ordfører i byen. Han hadde overhørt vår forespørsel til overstyrmannen og hans bryske avslag. Stokke hadde kjent oss igjen som et bysbarn og gikk sporenstreks bort til overstyrmannen og spurte om det var så at han ønsket at Teneriffa skulle bli ferdig lastet til kvelden. Eller om han ville at lastingen skulle gå så tregt at det ville ta et par dager. For det kunne fort skje når førstereisgutter ikke får landlov i sin egen hjemby. Sjauere er følsomme karer og slikt påvirker følelsene og derved arbeidsinnsatsen deres, fikk overstyrmannen vite. Vi fikk fri noen timer, og Teneriffa gikk ut fra Kristiansund samme kveld.

Og stevnet ut Griphølen mot et vintersvart Atlanterhav som begynte å røre litt på seg i sørvest kuling. Den gang visste vi lite om storsirkel og korteste avstand på en kuleoverflate. Vi visste bare at vi skulle anløpe Jacksonville i Florida før vi fortsatte til Vera Cruz i Mexico. Og at det i Mexico var godt og varmt i motsetning til her hjemme i desember. Vi hadde ikke forventet at turen over Atlanteren ville bringe oss til breddegrader oppunder Island og Newfoundland. Med lavtrykk og vinterstormer. Men det gjorde den. Vi gikk rett ut i stiv sørvest kuling som bare økte på til storm etterhvert som vi nærmet oss Island. M/S Teneriffa var ei sterkt bygget skute. Førsteklasses arbeid utført ved Kaldnes Mekaniske verksted i 1952. Men det røynet på da vi opplevde bunnslag. Det vil si at hele skuta løftet seg klar av sjøen i bølgene og blottla store deler av bunnen. Som igjen satte seg rett ned i sjøen med stor kraft. Når det skjedde, ble hun stående stille i vannet uten framdrift, men ble stående og skjelve en stund før propellen fikk tak igjen og sørget for framdrift til å holde henne på kurs. Det var en selsom opplevelse. Spesielt i vintermørket når vi bare kunne skimte bølgetoppene gjennom sjørokket og snødrevet. Heldigvis var vi ikke plaget av sjøsyke. Slik gikk dagene. Hele ti stykker før vi var kommet på andre siden av Atlanterhavet utenfor Newfoundland og kunne begynne å bevege oss sørover langs Amerikas østkyst. Dagene gikk med til å spleise nye lastestropper og å holde seg fast. Det var ikke mulig å bevege seg ute på dekk, men båtsmannen hadde vært forutseende nok til å hente en kveil med to tommers hampetau fra storesen under bakken og lagt den inn i mannskapets dagligrom akterut før vi gikk ut fra Kristiansund. Dagmennene ble sittende der i dagesvis og spleise lastestropper, eller slings som de kalte det. Selv gikk vi tolv-firevakten sammen med en finsk førstestyrmann og en matros. Og hadde rortørn inne i styrehuset og utkikk ute på brovingen. I en times skift. Men en markant endring skjedde da vi var kommet tvers av Cape Hatteras.

I løpet av noen timer bedret været seg betraktelig og temperaturen steg fra null til femten pluss. Og fortsatte bare å stige time for time etterhvert som vi kom lengre sørover utenfor kysten av South Carolina. Vi var ute av den kalde Labradorstrømmen fra nord og var kommet inn i den varme Golfstrømmen. Det ble shortsvær. Vi klippet av arbeidsbuksene og handlet t-shirt i stuertens slappkiste. Sammen med en kartong Camel og en kartong Juicy Fruit. Ingenting å betale. Alt ble trukket på månedens hyreavregning. Gikk på lugaren og satte oss ned og kikket lenge på begge kartongene. Var det mulig? En hel kartong med røyk og tilsvarende amerikansk tyggegummi? Vi åpnet begge kartongene, fisket ut en pakke Camel og en pakke Juicy Fruit. Deretter fjernet vi forsiktig cellofanpapiret rundt sigarettpakken, knipset ut en røyk og tente den med Zippolighteren som stuerten delte ut gratis som reklame for det sigarettmerke du hadde kjøpt. Lente oss behagelig tilbake på benken inne på lugaren og tok et par skikkelige magadrag. Vi var hekta! Men det visste vi ikke da. Så vi la innpå ei plate med Juicy Fruit, og enda ei. Tygde langsomt på den svære tyggegummikleksa og nøt den søte smaken av nytt tyggegummi sammen med noen flere magadrag fra sigaretten. Dette var livet slik vi ville leve det! Et barskt miljø med hardt arbeid og tilgang til varer som man bare kunne drømme om hjemme… Ute på dekk hadde varmen lokket frivakta ut på femmerluka hvor noen hadde brakt med seg en transistorradio som spilte julesanger fra lokale radiostasjoner fra kysten innefor. Det gikk på White Christmas og Little Drummer. Matrosene og motormennene som var gamle nok hadde fått kjøpe en flaske Ringnes øl. Vi andre hentet oss krus med kaffe og alle ble sittende på femmerluka og prate og nyte tropevarmen til sola gikk ned i vest.

Neste dag var det ankomst Jacksonville, Florida. Vi ankom ganske sent på kvelden slik at lossingen ikke skulle begynne før neste dag. Mannskapet fikk derfor fri til neste morgen og kunne gå på land om kvelden hvis vi ønsket. Hvis vi ønsket? Det ble å ta på seg nylonskjorte, slips og konfirmasjonsdressen som nå begynte å bli i trangeste laget. Men det var det eneste vi hadde, så det fikk holde.

«Alle» skulle i land og spise chicken og drikke Budweiser. Vi skulle selvfølgelig det samme. Selv om vi ikke visste hva hverken «Chicken» eller «Budweiser» egentlig var. Men vi turde ikke tilkjennegi vår manglende verdensvanthet. Så vi tidde klokelig stille og tok sjansen på at vi ikke døde av det. I Jacksonville var hovedgaten pyntet med lys og girlander som vi for så vidt var vant til hjemmefra. Men her var det liksom større, flottere og mer variasjon på fargene på lyset. Og det blinket. Sammen med neonreklamene på husveggene. Det var kommers. Og så var det ikke julegran, men palmer med lysrekker oppover langs stammen. Og over det hele en duft av sigar og gatekjøkken. Sanseinntrykkene var overveldende for en førstereisgutt fra Norge. Vi gikk i samlet flokk, en fire-fem stykker av oss. Oppover hovedgaten. Og lot som om vi ikke var imponert. I konfirmasjonsdressen og en Camel i munnviken. Og en Jucy Fruit innerst i munnhulen mellom jekslene. Et yrende folkeliv på fortauene og store amerikanske amerikanske biler med V8 motorer, som brummet potent mens de gled oppover den brede hovedgaten. Folk inn og ut av varemagasiner med store papirposer med julehandelstilbud innpakket i glorete papir og gullbånd med kjempedigre sløyfer på. Noe annet enn hyssingen de brukte i «steinrøysa» hjemme, kommenterte lettmatrosen foraktelig og tok et magadrag. Han hadde allerede to års fartstid og begynte å bli fullbefaren og verdensvant. Lengre opp i gaten kom vi til et sted hvor vi gjennom store vinduer mot gaten kunne se røde skinnbenker og båser med respatex bord i mellom og en lang serveringsdisk mot innerveggen. Over døra sto det KFC, Kentucy Fried Chicken. Og et neonreklamebilde av en eldre herre med bukkeskjegg. Ut av døra kom de herligste dufter av mat vi aldri hadde smakt før. Fried chicken. Vi gikk inn.

Etter at vi hadde benket oss i en bås og studert lokalet, kom ei snerten serveringsdame bort til oss og spurte hva vi ønsket å spise. Hun hadde kjole med rød- og hvitstripet forkle utenpå. Og en matchende rød trut. En en passende utringning, tilstrekkelig stor til å vise varene, men samtidig liten nok til å bli betraktet som sømmelig etter amerikansk dobbeltstandard. Og bekreftet riktigheten av det vi hadde hørt om at «everything is big in America!» Vi fikk summet oss etter denne åpenbaringen og overlatt ordet til den eldste av oss, en matros som nettopp hadde fylt tjue og hadde tilegnet seg det nødvendige vokabular uti det engelske språk. «One fried chicken with chips and a Bud, please!» Vi andre mumlet fram et «The same!» og fikk et smil tilbake. «Just, one moment, guys. I’ll be right back.» Etter to minutter kom hun svevende tilbake. Med fritert kylling, chips og iskaldt Budweiser øl på boks. Det var vårt første måltid i Amerika. Og vi nøt det. Vi har aldri, hverken før eller senere, hatt en større kulinarisk opplevelse enn denne amerikanske broileren med sprø chips og en iskald Bud. Hvilket beviser at smaksopplevelser ikke alene er avhengig av smak, men også av omgivelser og omstendigheter for øvrig. Derfor husker vi detaljert både smaken, serveringsdamens og spisestedets utseende som om det var i går. Syvogførti år senere.  Forresten, ikke som i går, for vi husker ikke engang hva vi spiste til middag i går.

Neste dag var lossingen i gang klokken null sju null null. East coast longshoremen var effektive, slik at vi ble losset ferdig i løpet av ettermiddagen og forlot Jacksonville, Florida med kurs for Vera Cruz, Mexico. Langs kysten av Florida og inne i selve Mexicogulfen var det tropisk vær. Varmt og skyfritt. Hver ettermiddag etter utskei møttes alle dagmenn på femmerluka hvor det ble spilt kort og lyttet til popmusikk fra amerikanske radiostasjoner somvi fikk inn på mellombølgen. Det gikk mye i The Supremes, Stevie Wonder og andre Tamla Motown-stjerner.Men også variasjoner over White Christmas. Spesielt Bing Crosby’s innspilling. Vi som var vaktgående mannskap deltok også i det sosiale livet i den grad vi hadde frivakt da. Og det hadde vi som gikk tolv-firevakten. Så på femmerluka satt vi til solnedgang hver kveld og nøt den varme tropeluften. Bortsett fra musikken på radioen var det ikke meget som minnet om jul. Selv om det bare var et par uker igjen til julaften. I Jacksonville hadde stuerten tatt om bord proviant, deriblant grapefrukt. Dette var også ny og uvant spise for oss. Store saftige grapefrukt ble servert hver eneste frokost. Delt i to. De var av typen med lyserødt fruktkjøtt og smakte aldeles herlig, når vi først hadde lært oss teknikken med å spise dem. Strø rikelig med sukker på fruktkjøttet og skrap det ut med teskje. Pass på at de hvite veggene mellom båtene blir igjen. De smaker beskt!

File:San Juan de Ulua-Puerto de Veracruz-Mexico.jpeg

Fort San Juan de Ulúa ved innløpet til Vera Cruz

Et par dager senere, dukket konturene av Vera Cruz opp i horisonten. Under innseilingen til havna passerte vi det gamle fortet San Juan de Ulúa. Som postførende fartøy fikk vi komme rett til kai uten å måtte vente ute på reden. Det norske splittflagget med postemblemet vaiet i flaggstangen helt akterut og ga oss prioritet. Samme prioritet ga de oss ikke de meksikanske sjauerne som skulle losse klippfisken fra Kristiansund. Eller Bachalao de Kristiansund som de kalte det. Det var lenge til fastetiden i forbindelse med påsken som var den tiden på året da de spiste bachalao. Så de praktiserte den eldgamle spanske skikken med siesta midt på dagen og hadde ellers en riktig så avslappende manjana-holdning. I motsetning til sine longshore-kolleger i Jacksonville eller sjauer-kolleger i Kristiansund som hadde lastet inn klippfisken. Klokken sju om ettermiddagen avsluttet de lossingen, satte opp presenningstelt over lukeåpningene og gikk hjem til sine señoraer.

Først neste morgen i åttetiden dukket de opp igjen og fortsatte. Slik fortsatte det i flere dager før de hadde greid å losse det som Kristiansunderne haadde lastet og stuet på én dag. Vi kunne ha fortalt meget om våre førstereisgutterfaringer fra Vera Cruz, men skal bare kort nevne at vi husker best at vi ble med de mer erfarne matrosene til et sted i utkanten av byen som hette Mi Ranchito. Det var en enkel bygning, nærmest et skur på et par hundre kvadratmeter grunnflate. Bølgeblikktak og glorete neonlys på fasaden. Innenfor fullt opp med små kafebord og stoler og en lang bardisk. På bordene, askebeger, saltkar og en skål med grønne limeskiver og gule sitron ditto. Over bardisken, en plakat med Father Christmas med påskriften «Feliz Navidad!» Og det var hele julepynten i lokalet. Veggene for øvrig var dekorert med livbøyer medbrakt av tidligere skipsmannskaper som hadde besøkt stedet. Og rederiflagg. Vi observerte opptil flere norske rederier som var representert der. Blant annet Wilhelmsens hvite med en enkel blå W i midten. Og røde neonlys langs overkant av veggene. Små mørkhårede señoritaer svinset rundt i lokalet og ba om å bli påspandert en drink. De ville helst ha «rumandcocacola», mens vi gutta lærte fort at mannfolk med hår på brystet drakk Tequila. Nå hadde vi ikke så meget hår på brystet den gang, men vi lærte fort å strø litt salt på håndbaken, slurpe en skive lime og hive innpå et shot kaktusbrennevin. For deretter å skylle det ned med en slurk San Miguel, noe som var absolutt nødvendig, for kaktusbrennevinet smakte forferdelig.. Og hadde det ikke vært for den søte kontordamen som tilfeldigvis var innom og som forbarmet seg over oss, ville vi sikkert ha blitt overstadig beruset. Juanita Hernandez hette hun og var mørk som tropenatten og hadde temperament som en meksikansk villhest. Men snill var hun…

Vel, nok om det. Etter tre dager hadde stevedorene fått på land klippfisken og M/S Teneriffa måtte forlate Vera Cruz. Det var deilig å komme i sjøen igjen og få spylt ned hele skipet hvor hvitmalingen etter oppholdet hadde fått en beige farge etter all sanden i lufta. Ren og nyvasket stevnet M/S Teneriffa og hennes mannskap mot neste havn: New Orleans, Lousiana. Der skulle vi feire jul.

St. Louis Cathedral in Jackson Square picture in New OrleansVi tok los ved en av munningene til Mississippi, navnlig South West Pass. Med elvelosen om bord og «Full Ahead», tok det oss en hel dag å seile motstrøms opp Mississippi til New Orleans. Elven bukter seg fram gjennom sumplandskapet og rormannen måtte være årvåken for å holde riktig kurs til enhver tid. Ett øyeblikks uoppmerksomhet og strømmen giret henne ut av kurs i samme nu. Begge hydraulikkpumpene til Greenock and Hasties styremaskin gikk for fullt for å skaffe tilstrekkelig trykk til alle rorbevegelsene. Vi fortøyde ved kai langs Tchoupitoulas Street, ved sørenden av Ninth Street. Et trist havneområde med lagerskur på rad og rekke så langt vi kunne se. Men heldigvis på bysiden og egentlig nært sentrum. Det var lille julaften 1963.  Longshoremen, svarte som natten, invaderte M/S Teneriffa straks vi var ferdig fortøyd og begynte sitt arbeide med å losse det som skulle på land der. Selv ble vi beordret til å sitte romvakt for å skremme de store svarte sjauerne fra å stjele av lasten. Tenk det Hedda, en liten fjert av en dekksgutt fra Norge nede i lasterommet sammen med en ti, tolv svære og antageligvis fattige sjauere. Vi kan ikke akkurat påstå at vi hadde psykologien på vår side. ..

…a longshoremans cargo hook!

Dessuten var de utstyrt med spisse håndkroker til å huke tak i lasten med. Som de betjente på en uhyre effektiv måte. Et kraftig hugg inn i trekassen som skulle winsjes opp, og dra den fram for å legge stropp rundt den. Det glinset i store svarte muskelbunter nede i det halvmørke dypet i lasterommet. Vi hadde bare en liten tollekniv fra Mora i beltet. Dessuten måtte man bare regne med litt svinn fra lasten, tenkte vi og satte oss godt til rette oppe på noen kasser helt akterut i lasterommet. Ved siden av leideren opp. Der satt vi musestille i fire timer, til vi fikk avløsning. Men sjauerne var ikke stille. De sang! Hver gang noe tungt skulle løftes, satte de i med en shantylignende sang med god rytme for å få til samse tak. Slik fortsatte det helt til julaften klokken fem. Da skulle det være helligdagsfred.

Sjauerne gikk fra borde og vi til bordet. Stuerten hadde tatt helt av og hadde fått kokken til å lage svinestek med poteter, surkål og svisker. For en gangs skyld i tilstrekkelige mengder. Grøt med rødsaus til dessert og store mengder Løytens linjeakevitt til å forsterke julestemningen med. Og Ringnes pils, tre flasker på mann. Stemningen ble etterhvert ganske så forfrisket inne i mannskapsmessen i det lille mastehuset mellom firer og femmerluka. Vi likte det ikke! Vi var ovehode ikke vant med alkohol i forbindelse med julefeiringen. Selv om vi ikke var vokst opp i en avholdsfamilie. Det var rett og slett ikke vanlig blant folk flest med alkohol på julaften i Norge på den tiden. Det måtte i så fall være blant alkoholikere og blant såkalte bedrestilte. Men blant folk flest, aldri! Julaften var barnas festkveld. Slik var det bare.

Så i åttetiden, da det gikk ut et bud fra Kaptein Augustus om at hele folket skulle innskrives i hans salong for kaffe og cognac, var mange av mannskapet og underoffiserene allerede såpass forfrisket at de egentlig burde gått på lugaren og lagt seg. Men tanken på at «festen» kunne fortsette med gratis drikke fra kapteinens representasjonslager, fikk alle til å stramme seg opp og begi seg til forre midskips overbygning og opp i skipperens salong. Vi var femogførti mann om bord. Det ble trangt. Men stuerten sjenket kaffe og cognac. Det hele begynte å ligne på et fyllekalas. Hvilket det også utviklet seg til. For flere av mannskapet fikk for seg at nå skulle de pinadø benytte anledningen til fortelle denne slavedriveren av en skipper/overstyrmann/stuert hva de mente om disse nazimetodene deres resten av året! Her skulle det bli luft i luka.

Vi forlot selskapet i nitiden etter at en matros hadde slått knockout på den svære overstyrmannen. Vi gikk i land og fortsatte alene oppover Ninth Street til vi kom til St Charles Avenue. Der forsøkte vi å entre den første sporvognen som gikk østover. Men ble høflig avvist av den fargede konduktøren. Denne sporvognen var beregnet på fargede. Vi hadde ikke helt forstått at det var raseskille i Sydstatene. Det gjaldt også på julaften.

Vi tente en Camel og ventet på neste sporvogn beregnet på hvite. Tok den til Sjømannskirka. Der var de ferdige med gudstjenesten og gangen rundt juletreet. Og kommet til programposten utdeling av pakker fra Sjømannsmisjonen. Vi gjorde oss så liten som mulig og satte oss helt bakerst i den store salen. Men sjømannspresten fikk øye på oss og kalte oss fram til podiet. Vi måtte fortelle hva vi het, hvor gammel vi var, hvilken båt vi var påmønstret og hvor vi hadde vårt hjemsted. Stotrende fikk vi forklart alt dette inn i mikrofonen vi fikk stukket opp i ansiktet. Hvorpå sjømannspresten forkynte at hvis vi skulle få en pakke, måtte vi først synge en sang. Vi forsøkte å forklare av sang ikke var vårt største talent, men han ga seg ikke. Da dro vi til med «Bæ, bæ, lille lam!» til stor fornøyelse for samtlig frammøtte i salen. Sjømannspresten syntes dette var en fin julesang og tilføyde et par ord om Jesu’ lam og hyrdene på marken. Og om det sorte får. Vi fikk omsider pakken. Og stappet den innunder konfirmasjonsdressen.

En kopp kaffe, to goroer og en serinakake senere var vi på vei om bord igjen. Vel ombord, låste vi oss inne på lugaren og åpnet pakken. Den var myk og inneholdt et par gode hjemstrikkede raggsokker. Som kunne ha vært fine å ha da vi lå innefrosset i isen utenfor Kotka en måned siden. Men ikke akkurat det vi trengte her nå i tropiske farvann. Derimot lå det et brev fra avsenderen inne i pakken. «Til en ukjent sjømann», sto det utenpå konvolutten.

Vi åpnet den og leste brevet. Det var fra en ung pike på vår egen alder. Prestedatter fra et sted på sørvestlandet. Med gode ønsker om en fredfylt jul og god seilas i tiden fremover. Vi fyrte opp en ny Camel og la innpå to stykker Juicy Fruit, og ble sittende lenge og tenke. Tørket tårene, kledte av oss konfirmasjonsdressen og la oss for å sove. Det hadde vært en surrealistisk dag. Julaften 1963.

Reklamer

6 kommentarer »

  1. En herlig fortelling fra den tiden det var mannskap og offiserer med samme språk.
    Masse gjenkjennede her Millenblogg og «cargo hook’en» brukte de i Canada og.
    Jeg kjenner igjen mye her selv om min første jul var utenfor Cape Town i 71. Jeg var førstereis jeg og.
    Knakende godt fortalt Millenblogg og jeg håper mange kommer inn til deg og leser.
    Jeg har et innlegg fra min første tur jeg og, mitt første møte med LM eller det som i dag heter Maputo. Jeg legger ved en link seinere, men innlegget heter «Piker, whisky og peri-peri» tror jeg 🙂
    Fine bilder også.

    Hei Juleflabben.
    Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg har lest din interessante og morsomme artikkel om tiden som førstereisgutt. Takk for at du tar deg bryet med å skrive om det. For husk vi er en utdøende rase, vi som seilte ute på 60 og 70-tallet. Vi skylder ettertiden å dokumentere dette. So, keep up the good work! And give us more.
    Ha for øvrig en god jul!
    Millenblogg

    Kommentar av Juleflabben — desember 1, 2010 @ 14:10 | Svar

  2. Fornøyelig lesing! Tross alt, minner det meg også på at dagens velferd og materialisme ikke nødvendigvis gir flere og/eller større opplevelser. And by the way, god tur til sydligere strøk!

    Takk for kommentar, Konrad.
    Du kan ha rett i at opplevelsene den gang kunne være ganske kraftige. Da vi kom hjem etter ett år, var det som om vi hadde vært på en måneferd. Kameratene som ennå bodde hjemme og gikk på gymnaset, virket svært barnslige. Vi følte oss minst fem år eldre. Men vi hadde allikevel god kontakt med vennegjengen i mange år. Og har det med mange ennå. Jeg vet nesten ikke om jeg tør å si det, men jeg våger allikevel å påstå at de aldri tok igjen det forspranget vi fikk i livserfaring i disse årene i utenriks fart.

    Desverre har ikke dette faktum gjort det noe enklere å leve med denne erfaringen. Det er svært få som forstår hva vi snakker om når vi uttrykker vår mening i mange sammenhenger.

    Ellers, takk for ditt ønske om god tur til Kanariholmene og ha en god jul selv.

    Millenblogg

    Kommentar av Konrad — desember 1, 2010 @ 15:13 | Svar

  3. Hvilken historie, og hvilken fortellerglede! For ikke å snakke om den imponerende hukommelsen. Dette var virkelig lesning som fenget, og som langt flere burde kommentert. Du har nok opplevd mye, mye mer enn vi gjorde i den alderen. Eller sagt på en annen måte: Du har opplevd andre ting enn det vi gjorde i den alderen, og du ble sikkert det de kaller «tidlig voksen». Og nei, alt var ikke bedre før. 🙂

    Takk for hyggelig kommentar.
    Joda, hukommelsen er god den. Naar det gjelder ting som skjedde for 40-50 aar siden. Men spoer ikke hva jeg spiste til middag i gaar. Og det vaerste av alt, historien er sann, den!
    Ellers beklager jeg manglende norske bokstaver paa Denne PCén jeg har laant paa hotellet paa Gran Canaria. Hvor vi nyter solen noen dager foer vi setter kursen hjem igjen til jul! 😉
    Millenblogg

    Kommentar av Dag Eigil — desember 1, 2010 @ 22:12 | Svar

  4. Selv var jeg førstereis allerede i ’56, men jeg kan si deg at jeg innehar ikke samme hukommelsen. Coxhafen . Baltimore var min fart, – med håndlastet kull! Og jeg var messegutt i mannskapsmessa! Tenk deg jeg fikk gjennomgå når ikke messa var skinnende ren til hver en tid. Kanskje derfor ikke jeg husker noe særlig?

    Artig lesing, forresten!

    Takk for hyggelig kommentar. Ja, det var mange av oss på 50- og 60-tallet. Førstereisgutter. Og jeg tror nok at opplevelsene våre var nokså like enten vi seilte på dekk, i maskin eller i byssa. Men vi fikk erfaringer som landkrabbene aldri fikk. Og som jeg tror har vært med på å utvikle det norske samfunn positivt etterpå. Enten vi sluttet på sjøen eller fortsatte å seile inn valuta inn til Norge, som den gang var blant Europas fattigste land. Inntil amerikanerne fant olje i Nordsjøen. Og hvem var det som bemannet riggene da?

    Ha en god og fredfull jul!

    Millenblogg.

    Kommentar av :mrgreen: — desember 12, 2010 @ 12:16 | Svar

  5. God historie:) Var selv førstereis i -63, tankfart ww. Er imponert over detaljene i historien. Skrev du dagbok?
    Ser du skriver om solen som gikk ned i øst, men antar det er en skriveleif siden du er en ex navigatør?

    Hei Bjarne H.Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg skrev ikke dagbok. Men faktum er at jeg husker bedre de tingene som skjedde den gang enn det som skjedde i går. Antageligvis fordi det gjorde så sterkt inntrykk på meg.
    Når det gjelder solnedgangen i øst, så må det være en «total slip of the mind». Takk for korrekturen. Det er rettet opp nå! 😉
    Millenblogg

    Kommentar av Bjarne H — desember 27, 2010 @ 21:56 | Svar

  6. Det var god lesning, du bragte meg nærmere både tiden som er forbi og fedrenes liv.
    Det som slår meg aller mest er i grunn tiden og endringene vi har gjennomlevd,
    det er som å lese om fryktelig gamle dager men så var det jo i går. For oss 🙂

    Sirenja.
    Jeg tror du berører noe vesentlig her. Akkurat slik føler jeg det også. Men jeg får en påminnelse om at det må være lenge siden allikevel hver morgen. Når jeg står foran speilet og skal barbere meg….
    Det er ikke akkurat noen ungsau jeg ser der! Men lukker jeg øynene et sekund, så er jeg der jeg var for førti år siden. 😉
    Millenblogg.

    Kommentar av Sirenja — februar 17, 2011 @ 09:20 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: