millenblogg

oktober 17, 2012

Om å savne jobben

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 20:14

«Savner du jobben?», spør mange da de hører at vi har vært pensjonist siden vi fyllte 62 år.  Vi regner med at det er jobben som lærer ved navigasjonsskolen de mener når de spør. For det var der vi var ansatt da vi tok ut AFP.

Savner vi dette?

Men vi har jo hatt flere jobber siden vi ble yrkesaktiv i 15 -16 års alderen. Først som fisker på MS Barentz og opererte fra Mørekysten til Varangerfjorden i Finnmark på jakt etter feitsild. Før kraftblokkas tid, med manuell haling av not fra doryer. Et fysisk anstrengende arbeid. Så underordnet mannskap på forskjellige skip i world wide trade. Ikke mindre fysisk anstrengende. Deretter som styrmann i den samme trade. World wide. Ikke fullt så fysisk anstrengende, men desto mer intellektuelt krevende. Dette var før GPS’ens tid, så vi måtte finne vår posisjon ved hjelp av himmellegemer, astronomi og sfærisk trigonometri. Før elektroniske kalkulatorer var funnet opp. Vi seilte både under norsk, liberiansk og tysk flagg. Og fikk språkkunnskapene inn «by the hard way». «Skal du lære et språk, skal du sove med det!», sa engelsklæreren på styrmannsskolen. Det gjorde vi…

Vi lærte krigføring på Marinens taktikkskole og radarteori på radarskolen.  Og praktiserte kunnskapene i 15 måneder på kanonbåten KNM Brask i 21. skvadron. Hele norskekysten og Skagerak ned til Køben og Kiel.

Til slutt gikk vi i land og fikk jobb som økonomisjef ved Berserk Fabrikker. En konfeksjonsfabrikk med 300 ansatte og særdeles tidlig ute med bruk av EDB i administrasjonen. Før PC’er ble alminnelige, men integrerte disse med vår øvrige EDB-utrustning da de begynte å bli kraftige nok. To dataverdener med forskjellige operativsystem. Vi kan trygt si det ble utfordringer av slikt. Men tidkrevende og lærerikt var det å trenge til bunns i systemene og selv foreta programmering i de særegne programmeringsspråkene som gjaldt. Språkene RPG II og C++ ble daglig kost i denne tiden.

Og så, som lærer ved styrmannsskolen hvor vi underviste hovedsakelig i administrative fag. I 15 år tilsammen. Sjørett, økonomi, ledelse og sikkerhetsfag hovedsakelig, men også sjøveisregler og sjømannskap.

Inntil vi gikk av ved fylte 62 år.

Om vi savner noe av dette?

Nei!

Det var gode år, alle sammen. Lærerike og utfordrende. Møtte mange interessante mennesker og noen mindre interessante. Men vi savner ikke fortiden. Det er mulig at vi vennet oss tidlig til at når et arbeidsforhold er slutt, så er det slutt. Og det er begynnelsen på et nytt. For på den tiden ble man ikke ansatt i rederiet, men på det enkelte skip. Når man mønstret av for å reise hjem og ta ferie, var arbeidsforholdet slutt. Og man var i prinsippet arbeidsledig når ferien var avspasert. Men hadde man gode skussmål, var det skjelden noe problem å få ny ansettelse på et annet skip i samme rederi, hvis man ville det.

Vi ble således vant til å leve med denne formen for usikkerhet i livet. Selv når det gjaldt basisbehovet for å ha en jobb for å kunne brødfø seg selv og sin familie.  Ordtak som «Man er sin egen lykkes smed» og «Som man reder, ligger man», ble tidlig oppfattet som realiteter og har antageligvis påvirket vår virkelighetsoppfatning på en grunnleggende måte.

Hver gang vi har skiftet jobb, har vi hatt mer enn nok med å sette oss inn i de problemstillinger og mulige løsninger til disse som den nye situasjonen krevde. Det ble aldri tid til å savne noe. Tvert i mot fikk vi anledning til å ta med oss erfaringene fra tidligere jobber og sette disse inn i en annen sammenheng. Vi fikk rett og slett muligheten til å være kreativ på nytt. Og på nytt. Da savner man ikke den forrige jobben.

Og likedan da vi tok ut AFP.

Vi gikk ikke til en ny jobb, men til en helt ny tilværelse. Med frihet til å disponere tiden selv. Vi kunne bedrive en smule kunstmaling på vårt atelier, vi kunne ale opp høns på vår hytteeiendom, og drive frem blomster og nyttevekster i hagen på hytta. Vi kunne vedlikeholde både hus og hytte. Lese bøker. Repetere skolebøker i jus og navigasjon. Lese underholdningsromaner. Og sist, men ikke minst, skrive blogg!

Når vi leser det vi nettopp har skrevet her, så kan det virke som om vi har vært en kontrollfreak av dimensjoner. Som har levd et velordnet A4-liv med stålkontroll over alle gjøremål i livet. Og totalt fravær av spontanitet. Intet kunne være mer feil enn nettopp dette.

For vi har vært gjennom alle fem trinnene i Maslows behovshierarki, og tok tidlig trinnet fra status og prestisje til trinnet for selvrealisering. Og tar andres mening med en klype salt. Og utber oss om en forklaring til det meste.  I den betydning at vi ikke lar andres eventuelt lite gjennomtenkte mening styre vårt liv. Men til gjengjeld prøver vi å være påpasselig med å respektere andres rett til å mene noe annet. Og prøver så godt vi kan å være saklige og prinsippielle når vi utveksler mening med andre. Det er i hvert fall vårt ønske.

Men hele dette manglende savn til jobben, denne frihetsfølelsen til å kunne realisere seg selv, hadde ikke vært mulig uten bistand fra vår utmerkede hustru. Tidlig lærte hun oss å  ikke gå for langt med selvrealisering. Eller i hvert fall prøvde å lære oss det. Så vi har fått korreksjon til selvrealiseringen før den utviklet seg til den rene egoisme og egosentrisme. Hun er en dyktig lærer i så måte, og har gått foran med et godt eksempel og vist vei i denne forbindelse. Vi jobber med saken hver dag! Og blir daglig hørt i leksa.

Det eneste vi savner, er den daglige kontakten med studentene på navigasjonsskolen. Unge, håpefulle med appetitt på både livet og kunnskap. Dette ga oss en daglig inspirasjon til å finne ny kunnskap i fagene vi underviste i, og nye metoder for å formidle denne. Det savner vi.

Mange av disse som vi hadde kontakt med som 18 åringer, er i dag etablerte familiefedre som seiler som styrmenn og skipsførere i supply- og handelsflåten. Og gjør gagns nytte for seg i samfunnet. De har fått seg et liv. Og har de oppfattet en smule av det vi kunne bidra med i deres utdannelse, for ikke å si dannelse, så skal vi være såre fornøyd.

Vi savner ikke jobben i dag. Men holder kontakt med noen av våre tidligere studenter via Facebook. Og henter daglig inspirasjon til pensjonisttilværelsen blant annet gjennom dette.

I tillegg til inspirasjonen fra hustru og egne barn som alltid har stått ved vår side. Og motsagt oss i det meste! Det blir inspirasjon av slikt.

Men vi kan ikke avslutte denne retrospektive betraktning uten å nevne at vi absolutt ikke savner rettebunkene fra skolen. Spesielt før jule- påske- og sommerferie. Nei, det savner vi så menn ikke!

Advertisements

1 kommentar »

  1. Takk for et meget godt og lesverdig innlegg. Virkelig tankevekkende lesning, en tekst til å bli klok av. Det er jo ikke fritt for at man rett som det er griper seg selv i å tro at den gode tiden, den personlige Gullalderen, ligger et sted i fortiden. Det kan være nær eller fjern fortid, men det er i alle fall noe som ligger bak en. Dette gjelder arbeidslivet så vel som livet for øvrig. Og det er lov å savne fortiden litt inniblant, men da i en positiv forstand. Av og til er det lov å hengi seg en smule til nostalgien, og ta fram minner om det som en gang var, for ikke å snakke om de som en gang var, og som betød så mye for en. Lykkelige tider hjemme, i studietiden, i oppveksten, i arbeidslivets ulike faser. Men dette må for all del ikke være til forkleinelse for nåtiden. For nåtiden, øyeblikket her og nå, er som kjent det eneste vi har. Fortiden er historie, og kan ikke fylles med annet enn det som allerede er gjort. Og vi har ingen garanti for at vi får en morgendag. Vi kommer aldri til å bli yngre enn vi er i dag. Så derfor bør vi sette pris på hver øyeblikk, hver dag som kommer forbi.

    Selv er vi noe plaget av vinterdepresjon, eller i alle fall vintertristesse. Vi liker ikke den mørke årstiden, og føler kanskje at dette er en del av året det burde vært mulig å spole fort forbi. Det er selvfølgelig en fullstendig gal holdning, noe vi har blitt mer og mer klar over etter som årene har gått, og vi blir eldre. Ikke det at vi er så utgammel. Men vi er etterhånden blitt 56 år, og det er faktisk en moden alder.

    Det later ellers til at du har en ganske så variert tid i arbeidslivet bak deg. Det er bra. Selv sliter vi litt med at vi kanskje har hatt for lite variasjon. Vi var skoleelev, gymnasiast og student fram til vi var 29 år, og bortsett fra til sammen et par år som ferievikar-industriarbeider og et semester som tilringingsvikar i grunnskolen, har vi vært ansatt her ved skolen kontinuerlig siden 1986. 26 år bak kateteret er jo noen år. Vi skulle nok av og til ønske at vi hadde hatt noe mer variasjon sånn jobbwise. På den annen side har vi det jo greit også.

    Om 6 år er vi 62. I alle fall antar vi at vi får oppleve det. Og selv om det jo er noen år til, vet vi jo at årene får fort. Tenker en seg 6 år tilbake, kommer vi til 2006. Og for å si det slik, det føles ikke spesielt lenge siden. Det å gå av med pensjon er nok en spesiell opplevelse generelt, og kanskje enda mer spesielt er det å gå av med AFP. Det er nok ingen lett avgjørelse, spesielt dersom man har knyttet mye av sin identitet til jobben og det å være aktiv i yrkeslivet. Noe vil en nok savne, annet kanskje ikke fullt så mye. Man vil nok savne det sosiale samværet og diskusjonene med kolleger, praten fredagsettermiddag, den gode tonen med elever og fagskolestudenter. Men rettebunkene vil man definitivt ikke savne.

    Ha en fortsatt fin dag. 🙂

    Dag Eigil.
    Takk for kommentar til blogginnlegget. Joda, vi kjenner godt til den omtalte vintertristessen. Men har funnet ut at en uke eller fjorten dager på Gran Canaria var det som skulle til for å fikse dette. Men husk det må være på sydvestkysten hvor klimaet på øya er best om vinteren.

    Ellers kan det være litt av hvert man kan gjøre for å sprite opp en lærerhverdag. For eksempel starte undervisningen med å gå på pultene fram til kateteret. Og så spørre hva de syntes om det. Og så finne en tråd derfra til temaet det skal undervises i. Kan gi studentene et minne for livet. Så spar metoden til du har noe svært viktig å formidle! Eller du kan slukke lysene i klasserommet og sette på Pink Floyds «Another Brick in the Wall» fra Youtube på klasserommets PC koblet opp mot prosjektøren i taket. Få EDB-avdelingen til å montere skikkelige høyttalere i klasserommet du benytter. Etterpå kan du spørre studentene hva de synes om tekststrofen «»teacher, leave the kids alone!» Og om de tror du har tenkt å gjøre det.

    Vi har gjort begge disse stuntene. sistnevnte som fast startinnslag ved skoleårets begynnelse. Med blandet kunnskapsmessig suksess, må det innrømmes. Men du holder i hvertfall studentene på alerten i lang tid fremover etter en slik sceanse. Bare det er jo en verdi i seg selv. Nye angrepsvinkler både på lærestoff og formidling er kanskje den morsomste delen av lærergjerningen.

    Bruk av fremmedord og gamle vendinger og ord kan også skape nysgjerrighet og interesse for språket; vårt viktigste redskap for formidling av tanker og ideer.

    Så det er mye å ta fatt i utenom rettingen, Dag Eigil. Det må være morsomt å være i klasserommet. Latter og smil og gode historier må sitte løst mellom grammatikalske regler og ortografi.

    Men pass deg. Ofte fikk jeg gjengitt mine populariserte forklaringer på prøvene. Det var ikke meningen!

    Og mens du venter på AFP eller Godot som aldri kom, hygg deg med det du kan og prøv med multiple choice-oppgaver som kan rettes sjablonmessig! Hehe!

    Ha for øvrig en god dag i Lærdommens Høyborg!

    Millenblogg.

    Kommentar av dageigil — oktober 18, 2012 @ 12:59 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: