millenblogg

november 26, 2012

26.11.1942

Filed under: Historie — millenblogg @ 17:28

Vi finner grunn til å minnes det som skjedde for 70 år siden. Det vil si for bare en mannsalder siden. Vi behøver derfor ikke gå lengre

Davidstjernen i nazistenes Holocaust-versjon

tilbake enn til våre fedres, eventuelt bestefedres tid før vi finner en av de største skampletter på norsk historie.

Den 24.10.1942 fikk det nazi-infiserte norske Statspolitiet ordre fra det tyske SIPO om å gå til arrestasjon av alle mannlige jøder i Norge. En ordre som ble effektuert den 26.10.1946.  Den 25.11.1942, altså en måned senere, ble kvinner og barn arrestert. Dagen etterpå ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert fra det norske Statspoliti til okkupasjonsmakten for å sendes med MS Donau til tilintetgjørelse i Tyskland.

Det er vanskelig å beskrive en slik ugjerning. Men noen har greid det, og vi gjengir derfor en slik beskrivelse nedenfor:

Det følgende er sakset fra Kristian Ottosens bok I slik en natt, utgitt i 1994 av forlaget H. Aschehoug & Co, Oslo (ISBN 82-03-26049-7):

.

.

«Arrestasjonen

Tidlig om morgenen den 26. oktober 1942 ble en ung norsk families lykkelige tilværelse brutalt smadret av den tyske okkupasjonsmakten og dens norske hjelpere. Da trengte to menn fra Statspolitiet seg inn i Dunkersgate 4 b i Oslo. Der bodde den 29-årige juristen Håkon Laksov sammen med sin jevngamle kone Amalie og deres lille sønn Dan på 2 ½ år.

De var jøder. Som jøder skulle de ikke ha rett til en vanlig, menneskelig tilværelse. Dette var i pakt med programmet til Det nasjonale tyske arbeiderparti. Programmet var blitt vedtatt på et stort møte i München i 1920. Partiets flertall sluttet jublende opp om partiets fører, Adolf Hitler. De hadde nok ikke helt ut forstått at de derved ga sin tilslutning til et program som innebar både en ny verdenskrig og utryddelsen av et helt folk. Det var heller ikke så mange som reagerte da partiets program i 1926 ble erklært for ”uforanderlig”. Ja, mange av Hitlers tilhengere tok det simpelthen ikke på alvor at en slik mordparagraf var innebygget i partiets program. Men for Føreren selv var det alvorlig ment.  Etter at han kom til makten i Tyskland i 1933, hadde han og hans medarbeidere gjort sitt beste for å ødelegge livet for de tyske jødene. Noe av det første han gjorde etter at hans armeer hadde rykket inn i Polen i 1939, var å begynne nedslaktingen av de polske jødene.

Og nå –høsten 1942- var turen kommet til jødene som bodde i Norge.

Familien Laksov hadde nettopp gjort seg ferdig ved frokostbordet. Håkon holdt på å gjøre seg i stand til å gå til sitt arbeid i Skattedirektoratet. Amalie ryddet på kjøkkenet. Lille Dan stabbet omkring på gulvet. Han var opptatt med sine leker.

Det ringte på døren, hardt og vedvarende. Det unge ekteparet så litt spørrende på hverandre. Det var da litt tidlig å få besøk. Amalie gikk ut i entreen og åpnet døren. Utenfor sto to sivilkledde menn. Den ene hadde et papirark i hånden. ”Håkon Laksov?”, spurte han. ”Det er meg.”, svarte Håkon, som nå  var kommet til. Et øyeblikk etter sto begge to innenfor døren. ”Vi har ordre om å arrestere Dem.”, sa han som førte ordet. Juristen i Håkon våknet. ”Arrestere?” spurte han undrende. ”Tør jeg spørre –med hjemmel i hvilken lov kommer De her for å arrestere meg?” ”Værsågod, her er den arrestordren sjefen for det norske Statspolitiet har utstedt. Og her er den loven som hjemler arrestasjonen.” Han rakte Håkon to dokumenter. Begge politifolkene opptrådte korrekt og høflig.

Håkon tok imot dokumentene og studerte dem nøye. Selve arrestordren var Statspolitisjefens telegram av 25.10.1942 til landets samtlige politimestre og lensmenn, der det blant annet het:

Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo. Arrestasjonen skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonspapirer. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konto sperres og bankbokser tømmes. […] Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Statspolitisjefen.

Det andre dokumentet, med lovteksten som hjemlet arrestasjonen, hadde denne ordlyden:

Lov om tillegg til midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser.

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøring av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

24. oktober. Nr. 1.

§ 1. Midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser får tilsvarende anvendelse overfor personer som med skjellig grunn mistenkes for å ha fremmet eller å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser.

                 § 2. Denne lov trer i kraft straks.

 Oslo, 24. oktober 1942

Quisling

Ministerpresident

_________________                                                                                                                                    __________________

Sverre Riisnæs                                                                                                                                                             R. J. Fuglesang

 

 

Politifolkene lot Håkon få den tid han trengte til å lese dokumentene. ”Denne loven av 24. oktober 1942 kjenner jeg ikke,” sa Håkon. ”Men det er kanskje ikke så rart. Den er jo knapt to dager gammel.” De to politimennene ble plutselig litt brydd. ”Det er mulig,” sa den ene. ”Men vi har våre ordrer. Jeg må be Dem gjøre Dem klar til å følge med oss. De skal, som det står i arrestordren, ha med Dem skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonsdokumenter.”

 Deretter vendte han til begge ektefellene: ”Det er vår plikt å gjøre dere begge oppmerksom på at deres formue vil bli beslaglagt. Dette betyr også beslagleggelse av verdipapirer, smykker og kontanter. Deres bankkonti vil bli sperret og en eventuell bankboks vil bli tømt. Og De, fru Laksov,” sa han til Amalie, ”pålegges daglig meldeplikt ved Ordenspolitiets kriminalavdeling. Husk endelig på at De hver dag må ta med Dem legitimasjonspapirene. Men nå må vi gå,” sa han henvendt til Håkon.

Håkon hadde ikke noe valg. Han tok farvel med sin kone og lille sønn. I døren snudde han seg og så lenge på dem begge. Så gikk han ut av leiligheten og ned trappegangen, fulgt av de to betjentene fra Statspolitiet.

 Amalie var i sjokktilstand. Hun satte seg på nærmeste stol. Så begynte hun å strigråte. Fortsatt holdt hun den lille gutten sin på armen. Hun knuget ham til seg. Den lille frigjorde en arm og klappet sin mor på kinnet. ”Ikke gråte, mamma,” sa han. ”Ikke gråte. Ikke gråte.” Amalie forsto. Hun tok seg sammen. Selvfølgelig skulle hun ikke gråte. ”Se her, Dan,” sa hun og fant frem et par leker. ”Mamma må bare gjøre seg i stand.”

 Når sorg og fortvilelse rammer, blir en ofte grepet av en ubehendig trang til å gjøre noe. Slik også med Amalie. Etter at hun hadde overlatt Dan til daghjelpen Olava, som kom bare halvtimen etter at Håkon var blitt ført bort, var hennes første tanke å få vite hva som var skjedd med hennes mann. Hun løp ned på Majorstua politistasjon. Der fikk hun vite at alle mannlige jøder i Oslo var blitt arrestert i morgentimene og ført til de gamle gardekasernene i Kirkeveien 23.

 Fra hennes hjem og dit var gangtiden bare 10 – 15 minutter. Hun fikk det for seg at Håkon ikke måtte fryse. Derfor løp hun hjem igjen og fant frem det varmeste ullteppet de hadde i huset, pakket det sammen og ba Olava passe godt på Dan. Så forlot hun leiligheten igjen. Snart var hun framme ved de gamle kasernene. Men vaktholdet var strengt. Hun ble bryskt avvist da hun forsøkte å komme seg inn på det avsperrede området. Fortvilet gikk hun fram og tilbake langs rekken av politivakter.

En vakt kom bort og ba henne fjerne seg. ”Ikke tale om,” sa hun. ”Jeg har et ullteppe til min mann. Han fikk alt for lite klær med seg da han ble hentet tidligere i dag. Og nå må De hjelpe meg slik at han kan få dette teppet.” Vakten så forbauset på henne. ”Bli med meg,” sa han. Sammen gikk de inn i kasernen. Politimannen ved skranken var tysk. Dette var Amalies første møte med en representant for ”herrefolket”. Da hun hadde fremført sitt ærend, ga han henne et arrogant og ubehøvlet svar og slengte teppet bort i et hjørne. Dermed ble hun jaget ut.

Nærmest i ørske begynte hun å gå hjemover igjen. Olava satt på gulvet og lekte med Dan. Heldigvis hadde hun ham! På en måte tvang han henne til å tenke på noe annet enn den katastrofen som nettopp hadde rammet Håkon, og dermed henne selv. Dan trengte henne. Han skulle ha mat. Han skulle stelles. Han skulle ha oppmerksomhet. Så kom hun til å tenke på at hun måtte ringe til Håkons arbeidssted. Hun tok seg kraftig sammen, og så rolig som mulig fortalt at Håkon ikke kom på arbeid og hvorfor han ikke kom.

Dagen gikk. Olava sa adjø og lovet å komme tilbake neste dag. Kveldsmørket seg tidlig på. Da hun endelig fikk den lille i seng, ble hun gående rastløst frem og tilbake på stuegulvet. Hun følte seg forferdelig alene. Hva i all verden skulle hun gjøre nå? Rett som det var måtte hun til Dans seng. Han sov. Litt etter litt gikk det opp for henne at hun nå var alene om ansvaret for sin lille sønn. Men hva ville skje med Håkon? Hvor ville han og de andre jødene bli sendt? Midt i fortvilelsen skjønte hun at det ville ta tid før hun fikk sin mann hjem igjen. En nagende redsel tok tak i henne.

I timevis trasket hun på stuegulvet. Til slutt sa forstanden henne at hun måtte prøve å få seg noe søvn. Hun gjorde seg i stand for natten. Mens lille Dan sov godt, gråt hun seg i søvn.

Samme dag var hennes fire brødre også blitt arrestert. Den eldste, Carl, som lå syk på Rikshospitalet, var brutalt blitt hentet ut fra sykesengen. Det nyttet ikke hvor mye legen enn protesterte. Politiet hadde sine ordre. Pasienten var jøde. Han skulle arresteres. Alle fire ble sendt til Auschwitz. Ingen kom tilbake.»

Det burde være unødvendig med ytterligere tilføyelser til denne teksten. Så vi overlater til leseren å tenke selv på akkurat denne dagen og se seg litt rundt både i Norge og resten av verden!

Les også: http://fhjpeder43.wordpress.com/2012/11/26/stereotypienes-offer/

Reklamer

2 kommentarer »

  1. Kilder?

    Takk for kommentar.
    Det blir litt vanskelig å besvare ordet «kilder» når du ikke skriver en hel setning som forklarer hva du ber om kilder til.
    Generelt kan jeg si at dette er en bloggartikkel og ikke en vitenskapelig avhandling som krever kildehenvisninger for å bli tatt alvorlig. Bloggartikler kan du lese og velge selv om du vil tro på dem eller ikke. Ditt valg.
    Ellers kan du klikke på lenker i bloggartikler og finne ytterligere opplysninger om saken. I min blogg er slike lenker markert med rød skrift.
    Den eneste form for kildeanvisning jeg benytter i bloggartikler, er når jeg gjengir ordrett fra kilden. Det er gjort i denne artikkelen.
    Millenblogg

    Kommentar av Zygor Wladnajik — november 27, 2012 @ 15:16 | Svar

  2. Den historien og den skjenselen må vi aldri glemme eller gjenta.
    Takk 🙂
    Ha en god kveld 🙂

    Kommentar av Mormor — desember 7, 2012 @ 17:58 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: