millenblogg

januar 14, 2013

Fyrverkeri – før og nå

Filed under: Historie — millenblogg @ 15:06

Med nyttårsaften lagt bak oss og med opplevelsen av et fantastisk kommunalt fyrverkeri her i Kristiansund, får det oss til å tenke på hvordan bruken av fyrverkeri har endret seg med årene.

Fyrverkeri

Moderne fyrverkeri

Selv om det fremdeles inntreffer ulykker som følge av uvettig bruk, så har vi inntrykk av at forholdet til eksplosiver har bedret seg med årene. Hvorvidt dette er en følge av strengere regler og håndheving, eller om folk har fått mer vett, vet vi ikke. Selv om vi tviler sterkt på den sistnevnte forklaring.

Men uansett, så hadde vi en mer lemfeldig omgang med eksplosiver i vår egen barndom. Det må innrømmes.

Dette var jo relativt kort tid etter krigen, og det lå igjen en masse utstyr etter at tyskerne forlot landet i 1945. Her i Kristiansund hadde tyskerne bygd opp sterke forsvarsanlegg med bunkere, kanoner og torpedobatterier. Etter at tyskerne hadde forlatt landet, ble kystfortet i Karihola overlatt til det norske kystartilleriet, som stort sett beskjeftiget seg med å rydde opp og holde området avstengt med piggtrådgjerder i noen år. Da var det forbundet med en viss risiko å forsøke å forsere piggtrådgjerdet. For på innsiden var området bevoktet av vaktmann med schæferhund. Vi hadde ikke så stor respekt for vaktmannen. Men med schæferen var det annerledes. Det var ikke så lett å gjemme seg for den, og heller ikke å løpe fra.

Så vi holdt oss stort sett på utsiden av området og la våre ekspedisjoner til bunkerser og brakker utenfor Kariholaområdet. Det var nok å velge i mellom. For det var bunkere over alt. Både ut mot sjøen og mot havna.

Imidlertid var vi mest på jakt etter eksplosiver. Og da var det Karihola som gjaldt. Vi visste at der ute var det lagret store mengder ammunisjon og annet utstyr som vi gjerne ville slå kloa i. Så da det norske forsvaret ved Kystartilleriet trakk seg ut etter den aller nødvendigste opprydning, var vi snare til å rykke inn!

Med lommelykter og fakler saumfor vi bunkersene. Og fant massevis av det vi kalte «kruttstenger». Som egentlig var korditt, et relativt saktebrennende eksplosiv som vi kunne benytte til å lage raketter.

Men vi var primært på jakt etter noe som ga mer «bang for the bucks». Som vi kunne lage små bomber med smell og sprengkraft av! Trikset med å fylle Mauserpatroner med svartkrutt og 10 cm tyskerlunte, var velkjent og ga ikke tilstrekkelig kraft, syntes vi.

Vi hadde lagt merke til det norske forsvaret ved Kystartilleriet hadde fylt opp noen bergsprekker med avfall etter oppryddingen av området. Og hadde lagt litt piggtråd og jord på toppen av det hele. Det var lovende!

Så en dag dro kameraten og vi utover til Karihola utstyrt med feltspade og pågangsmot. Vi hadde ikke gravd så dypt før vi fant de første tyskerhjelmene og gassmaskene. Etter at vi hadde skylt av hver vår hjelm og gassmaskebeholder i den nærmeste vannpytten, åpnet vi gassmaskebeholderne og fant «nye» og rene gassmasker inni. Gassmaske og hjelm på! Og så grov vi videre. Heisann, hva var dette? Et kosteskaft som stakk opp. Vi dro opp «kosteskaftet» og ble stående med en tysk handgranat i hånden.

Tysk håndgranat

… vi visste godt hva det var.

Vi visste godt hva det var, for vi hadde jo lest tegneserier med handling fra krigen. Og hadde sett atskillige tegninger av tyske håndgranater med treskaft bli kastet mot russerne på østfronten! Og der hadde de gjort vei i vellinga. Altså hadde vi funnet råmateriale til egne små bomber. Dersom vi bare fikk åpnet håndgranaten og tatt ut sprengstoffet.

Det kunne vi ikke gjøre her, men i kjelleren til kameraten hadde han både skruestikke og et godt utvalg med verktøy. Dessuten var kjelleren der han bodde utstyrt som bomberom. Så det kunne ikke passe bedre. Eneste ulempen var at han bodde nede i sentrum, og vi ble nødt til å frakte krigsbyttet gjennom hele byen synlig for alle. Vel, på den annen side, så kunne det kanskje gi litt status blant jevnaldrende dersom de fikk se oss komme gående med tyskerhjelm, gassmaske og håndgranat.

 

Tysk håndgranat, model 24 Stielhandgranate

Tysk håndgranat, model 24 Stielhandgranate

Så vi bega oss i vei.

Det gikk bra helt til vi kom til Langveien. Der møtte vi politiet. I form av en stor og røslig politikonstabel ved navn Ohrstrand. «Og hvor har herrene tenkt seg med dette, da?», spurte han strengt. «Vi skal bare hjem til kompisen og demontere denne», svarte vi og svingte håndgranaten oppunder nesa på politikonstabelen.

«Åh nei du, det går ikke», sa han. «Dere to går sporenstreks ned på kammerset og leverer inn de greiene der! Og ikke prøv dere på noe tull, for jeg vet hvem dere er. Og jeg kommer til å sjekke i morgen om dere har vært innom og levert!»

 

.

.

.

Masse godstoff inni her.

Masse godstoff inni her.

Politikonstabelen var vår nabo og bløffet ikke da han sa at han visste hvem vi var. Så vi måtte bare følge ordre og begi oss ned til kammerset. Politikammeret lå den gang i Festivitetslokalet og inne på vakta var det en relativt høy skranke som skulle skille delinkventene fra de indre gemakker.

Vi gikk slukøret nedover Langveien og inn på politivakta. Med hjelm og gassmaske på. Skranken nådde oss til nesetippen, slik at vakthavende kunne bare observere to tyskerhjelmer med to runde brilleglass i gassmaskene under. Vakthavende løftet litt på øyenbrynene og skulle til å jage oss ut. Da sveiver vi håndgranaten i fin bue på strak arm opp på skranken.

Skal si det ble oppstyr, gitt! Full evakuering! Alle mann ut fra vakta og ut på gaten. Vi så vårt snitt til å stikke av. Med hjelmene og gasssmaskene på, løp vi i full fart nedover Skolegata og hjem til kameraten. Der gikk vi ned i bomberommet for å foreta en debriefing.

Konklusjonen ble at «det var som bare farsken» at vi mistet håndgranaten med alt det fine råstoffet. Men vi hadde tross alt berget hjelmene og gassmaskene. Dessuten hadde vi fremdelses masse tomme Mauserpatroner, svartkrutt og tyskerlunte liggende.

Ved nærmere ettertanke femti år senere så innser vi at vi kanskje berget livet også!

Advertisements

1 kommentar »

  1. Kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet. Husker spesielt den store kløften på stien ut mot Kari-damman og piggtråden der. Husker også at vi fant gamle hjelmer og bandolær. Vi fylte også mauserpatronhylser med en blanding av kruttstenger og syrepapir for å få til en en skikkelig smell – utrolig at det gikk bra…

    Hei Gunnar.
    Takk for tilbakemelding. Ja, hadde ungdommen i dag holdt på slik, så hadde vi vel blitt hysteriske tenker jeg. Og vi hadde forlangt regjeringens avgang hvis ikke det offentlige hadde gjort noe øyeblikkelig. Men lykken var antageligvis bedre enn forstanden, så vi berget oss på et vis.
    Millenblogg

    Kommentar av Gunnar Gunnarsson — januar 15, 2013 @ 16:47 | Svar


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: