millenblogg

desember 16, 2014

God jul?

Filed under: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 16:44

Spørsmålstegnet bak formuleringen som vanligvis er ment å uttrykke et fromt ønske og vanligvis bekreftet med et utropstegn, er i år et uttrykk for vår usikkerhet om fremtiden.

God julVi har i grunnen alltid vært usikker på fremtiden, og har basert våre handlinger på at vi ikke vet noe om den. Vi har operert med grader av sannsynlighet, men aldri med tro. Troen mistet vi allerede i religionstimene på barneskolen.

Spesielt da religionslæreren forklarte oss om verdens skapelse og vi sammenholdt dette med de mer vitenskapelige forklaringer vi hadde lest om «The Big Bang» og Darwins evolusjonsteori. Vi fikk det ikke til å stemme og valgte derfor å forholde oss til de åpne vitenskapelige teorier fremfor de religiøse, ubegrunnede dogmer. Som kun var basert på hva presteskapet forlangte vi skulle tro på. Det kostet oss mang en utvisning på gangen i religionstimene da vi konfronterte religionslæreren med vårt syn på saken. Til religionslærerens unnskyldning, må vi i ettertid innrømme at vi neppe ville ha hatt en fremtid i diplomatiet med vår måte å fremføre vårt syn på. Og til vår egen unnskyldning, må vi kunne si at vi var for uerfaren til å legge vekt på stil, men la desto større vekt på innhold i vår argumentasjon. Vi har senere forsøkt å gjøre noe med stilen også. Men vet ikke om vi har lyktes med akkurat det.  Leserne får selv bedømme.

Er det egentlig noen grunn til å stille spørsmål om hvorvidt det blir en god jul?

Tja. På  den positive siden er det jo mye en kan glede seg over. Familien samles og vi koser oss i hverandres selskap mens vi spiser og drikker godt. Spiller gode gammeldagse spill som Ludo, Monopol og, for de skarpeste av oss, sjakk. Vi selv er ikke i den sistnevnte kategorien.

Vi kan glede oss over at vi har tak over hodet og varme i ovnen. Mens det snør eller regner og blåser ute. Da er det godt å være blant familie og venner. Sånn sett, kan vi fortsatt fremføre det fromme ønske om en god jul til alle våre medmennesker.

På den annen side, er det tilstrekkelig med hendelser rundt omkring som kan få oss til å mene at et spørsmålstegn er på sin plass. Rent lokalt, her på Nordmøre er det selvsagt saken om hvordan arbeidet med lokalisering av et nytt sykehus i regionen har foregått. Vi skal ikke plage leserne med ytterligere argumentasjon til fordel for den ene eller annen plassering. Det finnes nok lesestoff i den forbindelse både i lokal- og riksaviser. Men vi vil fremheve at det striden nå dreier seg om, er selve prosessen fram mot valget av plassering. Denne prosessen har vært åpen, demokratisk og redelig fram til at lederen av Helse Møre og Romsdal plutselig gikk av noen dager før hun skulle legge fram sin innstilling. Det lukter det svidd av, for å si det sånn. Og gjør at ingen i Romsdal eller på Nordmøre har noen grunn til å ønske hverandre god jul i denne sammenheng.

I mer global sammenheng er det også mye som gjør at vi kan spørre om det blir en god jul. Ekstrem islamisme med dødelig og fryktelige konsekvenser har spredd seg som en pest i flere verdensdeler. Foruten den blodige krigen som pågår i Syria, meldes det om stadige terroraksjoner rundt om i hele verden. Senest i går hvor en selvmordsbomber truet med å ta livet av seg selv og tjue uskyldige gisler i Sydney i Australia. Og i dag hvor Taliban har angrepet en barneskole i Peshawar i Pakistan og drept over 130 uskyldige personer, de fleste barn, og skadet over 120.

Det er nok å ta fatt i hvis man vil fordype seg i verdens elendighet.

Men akkurat nå er det fem dager igjen til solsnu. Fra da av, går vi mot lysere tider. Bokstavelig. Så med tanke på det, kan vi konsentrere oss om de positive sider ved julen. Og benytte anledningen til å finne frem de positive sider ved både andre og oss selv.

Makter vi det, kan det allikevel være på sin plass å ønske hverandre en god jul!

Reklamer

september 14, 2013

Mye om lite

Filed under: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 16:03

De fleste har vel kanskje hørt historien om skipsføreren og maskinsjefen og hvordan deres kunnskap endrer seg med tiden.

Hvor det sies at skipsføreren er en person som vet litt om svært mye. Mens maskinsjefen er en person som vet mye om svært lite. Etter hvert som årene går, vil skipsføreren lære mindre og mindre om mer og mer. Mens maskinsjefen lærer mer og mer om mindre og mindre.

Skipsføreren ender opp med å kunne ingenting om alt, mens maskinsjefen på sin side kan alt om ingenting!

Til å løpe på

Så liten var jeg for tre måneder siden

Med vår egen bakgrunn, er det nærliggende å bekrefte at denne myten ikke er helt uten en viss sannhet. Vi føler at vi i løpet av årene har fylt hjernen med masse løsrevne fakta fra et bredt spekter av interesseområder. Og på en måte har endt opp med å bli en halvstudert røver på de fleste. «A Jack of all trades», som engelskmannen ville ha sagt.

Men på tross av dette,  har interesseområdene snevret seg inn med årene. Så det bor vel kanskje en maskinsjef i oss, allikevel. For samtidig som vidsyn har veket for innsyn, har også strukturene og sammenhengene kommet til syne. Kunnskap har gradvis endret seg til forståelse.

Så dersom vi er så heldige at vi får leve lenge nok, vil vi kanskje få oppleve å komme til visdom før vi fraktes over Styx….

Vi frykter derfor ikke egne observasjoner av denne typen innsnevring.

Da er det verre med innsnevring av blodårene. Det har vi fryktet ett par års tid. Selv om vi hadde gjennomgåtte en grundig medisinsk utredning for å vurdere behovet for såkalt stentoperasjon uten at legen hadde funnet behov for noe slikt. Til tross for stadig tilbakevendende akutte slapphetsanfall. Vi hadde lenge tenkt å be om en ny utredning for å få en «second opinion» på dette. Hvilket vi slapp å gjøre noe med selv. Da vi dagen før fødselsdagen vår fikk et litt kraftigere anfall, med det resultat at vi ble liggende flere timer i sengen på hytta uten å ha krefter til å komme oss opp. Det ble ambulanse med blålys fra hytta til sykehuset i Kristiansund. Som etter en grundig utredning av dyktige leger kom fram til at vi led av hjerteflimmer. Ett av hjertekamrene levde sitt eget liv, med sin egen frenetiske takt som hindret en god blodsirkulasjon og dertil hørende transport av oksygen. Da årsaken var klarlagt var kuren grei. Regelmessig inntak av medisin gjorde susen. Slik at vi pr. i dag ikke er i noe dårligere form enn folk flest på vår alder.

Men vi må innrømme at dette har påvirket vårt aktivitetsnivå både på denne bloggen og på andre felt.

Den tilgjengelige energi har stort sett gått med til å kose med vår nyanskaffede hund og prøve å gi ham en oppdragelse både vi og omgivelsene kan leve med. Og det har vært krevende nok…

Nå skjønner kanskje den observante leser hva vi mente med overskriften «mye om lite» på dette blogginnlegget. Et snevert interessefelt med tjuefiretimers konsentrasjon om hundeoppdragelse. Ja, vi skriver hundeoppdragelse, ikke dressur. For etter vår mening er det stor forskjell på disse to begrepene. Oppdragelse betyr å lære adferd mens man samtidig beholder personligheten, mens dressur forutsetter at personligheten reduseres på bekostning av lydighet.

Dressur kan være formålstjenlig på hunder som skal benyttes til spesielle oppgaver. Som førerhunder, politihunder, jakthunder og så videre. Helt spesielle adferdsmønster må trenes inn dersom formålet med hunden skal nås.

Men formålet med vår Balder er et ganske annet. Han er utsett il å være en kamerat i pensjonisttiden vår. Og hvem vil ha en dressert kamerat? Da kan man like gjerne kjøpe seg en mekanisk robot som kan programmeres til å gjøre det man vil. Klarer vi å lære ham betydningen av kommandoene «kom», «sitt», «stå» og «dekk», skal vi være såre fornøyd. Husren ble han etter fjorten dager, så han må ha innebygd et visst minimum av vett og forstand fra naturens side. Likeledes skjønner han godt betydningen av ordet «nei». I motsetning til våre egne barn så lenge de bodde hjemme!

Og en god kamerat er han allerede blitt. Vi prater sammen og utveksler meninger om dette og hint. Blant annet er han godt fornøyd med Stortingsvalget. Han har ikke så mye i mot Frp heller, etnisk norsk buhund som han er. Men han er snill mot alle. Han logrer og vil kose med både tyske schæfere, tibetanske tempelhunder og andre utenlandske motehunder av accessorytypen. Han er rett og slett for et fargerikt fellesskap!

Men han knurrer når han ser Solhjell på TV’en. Hvilket vi tar som bevis på at bikkja er forstandig! 😉

Ellers så kan vi rapportere at Balder har vokst noe fenomenalt på de fire månedene vi har hatt ham. Kroppslig. Mentalt er det mye valp i ham ennå. Men det er det i oss selv også, så det går bra.

Legger ved noen bilder her, så leserne kan se ved selvsyn hvor mye Balder har vokst siden forrige bloggartikkel:

(Klikk på bildene for større versjon)

februar 4, 2013

Om å få seg…

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 15:08

Får man seg et liv, egentlig? Tja, man fikk vel et liv da man ble født. I hvert fall en eksistens. Hva som videre skjer, er avhengig av mange faktorer. Hvis man skal omgjøre eksistensen til et liv. Og hvis man med et liv mener et meningsfylt liv.

Man må altså fylle eksistensen med mening for å kunne kalle den for et liv.

I vår tidligere gjerning som lærer ved skipsføreravdelingen, underviste vi i fag som omfattet administrasjon og ledelse. I denne forbindelse kom vi kontakt med en rekke tanker og ideer om hva som menes med «et meningsfylt liv». Både gjennom samtaler med studentene, lærebøkene vi benyttet og gjennom egne studier i filosofi og psykologi.

For det å lære teknikker om hvordan ledelse skal utføres, er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bli en god leder. Det vil si: å lede en gruppe til å arbeide mot et felles mål. Akkurat som innenfor navigasjonsfaget, må man først vite hvor man står, deretter bestemme hvor man vil, for så å finne kursen mot målet. Og underveis, kontrollere om man ligger i den ønskede kurs.

Jacob Jordaens (1593-1678): Vanitas med Demokrit og Heraklit
«Kjenn deg selv». Skjønnheten studerer seg selv i speilet mens narren står bak og kikker og Heraklit minner om at tiden, og skjønnheten, forgår.

Nettopp å finne ut hvor man står, kan være en svært vanskelig oppgave. Både til sjøs og i livet ellers. Kanskje vanskeligst i livet ellers. For det blir en subjektiv vurdering. Man skal vurdere seg selv. Altså rette søkelyset mot eget liv. Mot egne tanker, ideer og livsførsel. Det er dette som kalles refleksjon. Det blir som å se inn i et speil. Liker vi det vi ser? Og hva gjør vi hvis vi ikke liker det  vi ser? Forholder vi oss til fakta  i denne situasjonen, eller benekter vi fakta og bortforklarer det triste trynet vi ser i speilet? Er vi ærlige nok overfor oss selv til å endre på det vi ikke er fornøyd med? Tar vi oppgjøret med oss selv eller skylder vi på omgivelsene? Svaret på disse spørsmålene er helt vesentlig for å finne kursen på livet vårt. Bommer vi her, blir det vanskelig å sette en riktig kurs for å komme dit vi vil.

Og da er vi kommet til det neste trinn i prosessen: å finne ut hvor vi vil. Vil  vi bli rik  og berømt? Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skal strebe mot det?

.

Eller skal vi la være å bry oss om både materiell rikdom og berømmelse, men heller gå inn for å bli rik på kunnskap og medmenneskelighet. Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skulle strebe mot det? Er det naivt å være snill? Kan man være medmenneskelig uten å være naiv? Det kreves både selvinnsikt og kunnskap om andre for å kunne gi et holdbart svar på disse spørsmålene.

Når både avfarende og påkommende plass er kjent, gir kursen seg selv.

Det gjenstår da å kontrollere om vi ligger på kurs under veis. Og rette opp for vind og strøm. Det vil si omgivelsenes påvirkning på vårt livs kurs. Er vi der vi burde være? Må vi ta oss litt på tak nå? Jo hyppigere vi reflekterer over våre tanker, ideer og livsførsel, jo hurtigere kommer vi til målet.

Et mål som i denne sammenheng ikke er en statisk tilstand, men heller en ønsket prosess. Målet er å komme fram til en tilstand av en pågående forbedringsprosess, for å si det sånn.

Mange har opp gjennom historien ment mye om det å få seg et liv. Anerkjente tenkere helt fra antikkens dager og fram til dagens psykologer og filosofer. En av de som vi selv mener å ha bidratt til et kvantesprang i våre egen forståelse av hva et meningsfylt liv, er den amerikanske psykologen Abraham Maslow.

Maslows behovshierarki

Man skal ikke ha lest mye psykologi før man treffer på hans velkjente behovshierarki. En femtrinns struktur med de menneskelige behov samlet i grupper. En gruppering og rangering som han hadde kommet fram til etter intervju med et stort antall åndsfriske mennesker.

På grunnlag av alle disse intervjuene, konkluderte han at ethvert menneske utvikler seg gjennom livet på en slik måte at deres handlinger er styrt av søken etter å tilfredsstille sine mest presserende behov til enhver tid. Etter hvert som man ble eldre og man til en viss grad fikk tilfredsstilt sine behov på innenfor en bestemt gruppe, så ville det dukke opp behov fra gruppen i neste trinn. Altså at man ville innrette sin adferd for å få tilfredsstilt disse.

.

k248579751Gjennom et helt liv ville man således «stige fra et trinn til et annet». Og få stadig nye behov å tilfredsstille. Og derved en stadig endring i adferd. Fra de mest primitive behov mot de mer sofistikerte, så å si.

Underveis ville man kunne oppleve kvantesprang i forståelse. Både av seg selv og omgivelsene. Noe som kunne gi en følelse av innsikt og «det å se lyset» i forhold til tidligere erfaringer og kunnskap. Nesten som en religiøs opplevelse. Men uten å være akkurat det. For det er ikke snakk om noen innsikt i noe overnaturlig, snarere tvert i mot. Innsikt i det naturlige. En «aha-opplevelse» på grunnlag at man hadde forstått noe man ikke hadde skjønt tidligere. Noe man hadde kommet fram til ved egen hjelp. Slike kvantesprang som de fleste av oss har opplevd, har betydning for vår forståelse både av skolekunnskap og oss selv.

Og de av oss som er så heldige at de begynner å få behov for selvrealisering, vil strebe mot et godt liv. Ikke bare for seg selv, men også for alle andre.

«Education is learning to grow, learning what to grow toward, learning what is good and bad, learning what is desirable and undesirable, learning what to choose and what not to choose.»

Så, gå nå og få deg…et liv! Et meningsfylt et.

november 8, 2012

Om å få tid

Filed under: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 15:01

«Jeg fikk ikke tid til det!», sier man når man ikke rakk å gjøre det man hadde planlagt eller blitt pålagt. Fikk ikke tid! Som om tid er noe man får.

Å neida, tid er ikke noe man får. Tid er noe man tar. Man må ta seg tid til noe hvis man skal få det gjort. Ikke vente til noen kommer og gir oss tid. For det vil ikke skje. Tid er nemlig ikke noe som kan gis bort. Tiden renner som en sakte elv forbi. Hele tiden, hadde vi nær sagt. Den går og går, og kommer aldri hverken til døra eller til deg, hvis du trodde det.

Og som elva, renner den bare en vei. Og kommer aldri tilbake. Så det du ikke tok deg tid til, vil du heller ikke få tid til i framtiden. Selv om du kan utføre den samme handling i framtiden, blir det til en annen tid og derfor ikke det samme. Det er for eksempel forskjell på å begynne å spare til pensjon når man er tretti og gjøre det samme når man er femti.

Tid er derfor en knapp ressurs. Og det gjelder derfor å utnytte den optimalt. Det til forskjell fra å utnytte den maksimalt.

Maksimal utnyttelse av tiden vil føre til at man flyr rundt og prøver å gjøre flere ting på en gang, og blir stresset og ofte mislykkes i å gjøre ting skikkelig. Optimal utnyttelse av tiden derimot, vil si at man tar hensyn til flere av sine gjøremål og anvender tiden litt mer planmessig. Hvilket innebærer at man også tar seg tid til ikke å gjøre noe som helst, annet enn å reflektere og tenke over situasjonen. For så deretter å gjøre noen ting hurtig og andre ganger anvende mer tid. Og tilogmed velge helt bort gjøremål til fordel for andre.

Slik kan man ende opp med å få mer tid til rådighet til å gjøre noen ting så ordentlig at man slipper å gjøre dem opp igjen. Man slipper å drive med brannslukking dersom man bygger med ildfast materiale.

Et annet begrep i forbindelse med tid er «kvalitetstid». Et begrep som er funnet opp og blitt benyttet etter at det er blitt vanlig at både mor og far er i full dags arbeid. Og derfor bare har lite tid igjen til samvær med barna etter arbeidsdagen, middagen og leksene er unnagjort. De som benytter begrepet mener at innholdet i samværet med barna er viktigere enn mengden av tid sammen med dem. Vi er ikke like sikker på sannheten i dette. Det er ikke sikkert at barna er enige i det heller, hvis de fikk velge. Kan begrepet være en redningsplanke for dårlig samvittighet, mon tro?

Men uansett, tiden går og vi bør vel kanskje sørge for å få oss et liv før døden. Etterpå vil det være for sent!

Finn Kalvik:  Imellom to evigheter. <- Klikk på lenken for å lytte til sangen.

Har du drømt om det
Å bli en lykkesmed
De fleste av oss har planer
Som vi aldri gjør noe med
En gammel mann sa på tv
Tenk all tida vi kaster bort
De fleste mennesker angrer bare
På ting de aldri fikk gjort

Jeg tror på et liv før døden
Jeg lever og lærer og er ingen profet
Jeg tror på et liv før døden
For hvem vil vel leve i all evighet

Bruk tida di nå
Før det er for sent
Vær ydmyk, men ta for deg
Din framgang er fortjent
Sjøl står jeg til rors hele tida
Og har plenty av balast ombord
Men går jeg ned ei stormfull natt
Så står jeg ved hvert eneste ord

Døde legender har evig liv
Ja det tror jeg på
Mytene lever til Dovre faller
Sjøl vil jeg leve mitt liv her og nå

november 7, 2012

Fyrt opp igjen

Filed under: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 13:17

.

Vi har fyrt opp igjen på atelieret. Høsten er definitivt kommet og det er blitt kaldt i været. Løvet er falt av bjørketrærne tvers over gaten og vi har hatt det første snøfallet. Det er meldt kuling fra nordvest de nærmeste dagene. Sludd og iskaldt regn.

Med andre ord: et perfekt vær for inneaktiviteter.

Vi har vært inne på hytta og gjort vinterklart. Mens vi ennå hadde et par fine høstdager med sol fra blå himmel. Plukket av de siste tomatene i drivhuset og tømte alle plantekarene der. Vasket ned og gjorde klart for en ny sesong. Ryddet inn hagemøblene og gassgrillen. Og tømte alle pottene med visne sommerblomster. Færingen er lagt i vinteropplag med kjølen i været på baksiden av hytta.

En jobb som er like vedmodig hver høst. Men som samtidig legger grunnlaget for en ny fin sommersesong der inne på datsjaen. Dessuten behøver vi ikke å vente til våren før vi benytter hytta igjen. Vi kan dra innover på et minutts varsel dersom det skulle bli fint vintervær med snø og blå himmel. Og overnatte. Sitte ute på den overbygde terassen en fin vinterkveld med fyr på utepeisen  og gasslampen. Godt kledd med foret kjeledress. Varmegulvet på badet er ikke avskrudd og vi har satt termostatene på panelovnene på ti grader, så det er fort gjort å få opp varmen i hytta dersom vi skulle bestemme oss for å overnatte. Ved har vi massevis av. Ennå fire – fem meter meter tørr fin bjerkaved etter vedsjauen for to år siden. Så vi er klare for hva det skal være.

Men nå har vi fyrt opp på atelieret i byen. Eller rettere sagt, vår frue har fyrt opp. Selv nøyer vi oss med å skru opp termoststen til toogtjue grader på panelovnen. Men det holder ikke for henne. Hun vil ha femogtjue, minst! Så vi går rundt i joggebukse og T-skjorte og setter vinduet litt på gløtt. Og fyrer både for kråka og småfuglene som sitter i syrinbusken utenfor. Slik bidrar vi til den globale oppvarming og nyter følelsen av å være politisk ukorrekt.

Mens vi blander maling og klargjør lerret.

Tenke, tenke, tenke! Hvilket motiv skal vi prøve å feste til det hvite tomme lerretet? Har vi et budskap? Er det noe vi gjerne vil formidle? Helst noe som må tolkes og har dobbeltbunn. Et motiv som kan sette fantasien i sving hos den som ser det ferdige produktet. Som får betrakteren til å reflektere over de grunnleggende verdier i livet. Eller skal vi bare klaske opp noe for dekorasjon? Med farger som matcher dagens trend.

Dette er like vanskelig hver gang vi står overfor et et tomt og hvitt lerret. Malerhobbyen startet med å kopiere de store mestere. Vi har opp gjennom årene kopiert Edvard Munch, Christian Krogh, Hans Heyerdahl, Amaldus Nielsen, Harriet Backer og Bernhard Folkestad, for å nevne noen norske klassikere. Og Vincent van Gogh, Henri Matisse og Paul Gauguin for å nevne noen utenlandske.

Noen titalls oljemalerier har det blitt opp gjennom årene. Fra flere sjangre. Impresjonisme, sosialrealisme, nasjonalromantikk og surrealisme har vært blant dem. Og vi har prøvd å leve oss inn i kunstnerens ide og tanke. Og forsøkt å kopiere penselstrøkene ned til den minste detalj.

På denne måten har vi vært etterplaprere som har gjentatt budskap fra det forrige århundre. Hva med et eget budskap fra dagens situasjon. Det burde være nok å gripe fatt i. I en verden med miljøtrusler, kriger, grådighet, rasisme og egoisme.

Men vi sliter med å finne motiver som illustrerer dette på en kunstnerisk måte. Stort sett har vi malt stilleben når vi har valgt egne motiver. Bortsett fra en gang i fjor. Da tok vi mot til oss og laget fire collager med olje og papirklipp. Hvor vi forsøkte å gi uttrykk for vår mening om religion, krig, grådighet og vitenskap. Noen stor kunst synes vi ikke det ble av det. Men hva som er stor kunst kan være diskutabelt. Men som illustrasjon av menneskets dårskap og håp syntes vi at det fungerte.

Vi skal nå varme opp både atelieret og oss selv. Atelieret med bjerkaved i ovnen og oss selv med noen dekorative, nonfigurative malerier. Så får vi håpe at vi etter hvert får inspirasjon til å ta fatt på malerier med mening. Absurditeten har vart for lenge i atelieret nå!

Klikk på bildene for større versjon:

oktober 17, 2012

Om å savne jobben

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 20:14

«Savner du jobben?», spør mange da de hører at vi har vært pensjonist siden vi fyllte 62 år.  Vi regner med at det er jobben som lærer ved navigasjonsskolen de mener når de spør. For det var der vi var ansatt da vi tok ut AFP.

Savner vi dette?

Men vi har jo hatt flere jobber siden vi ble yrkesaktiv i 15 -16 års alderen. Først som fisker på MS Barentz og opererte fra Mørekysten til Varangerfjorden i Finnmark på jakt etter feitsild. Før kraftblokkas tid, med manuell haling av not fra doryer. Et fysisk anstrengende arbeid. Så underordnet mannskap på forskjellige skip i world wide trade. Ikke mindre fysisk anstrengende. Deretter som styrmann i den samme trade. World wide. Ikke fullt så fysisk anstrengende, men desto mer intellektuelt krevende. Dette var før GPS’ens tid, så vi måtte finne vår posisjon ved hjelp av himmellegemer, astronomi og sfærisk trigonometri. Før elektroniske kalkulatorer var funnet opp. Vi seilte både under norsk, liberiansk og tysk flagg. Og fikk språkkunnskapene inn «by the hard way». «Skal du lære et språk, skal du sove med det!», sa engelsklæreren på styrmannsskolen. Det gjorde vi…

Vi lærte krigføring på Marinens taktikkskole og radarteori på radarskolen.  Og praktiserte kunnskapene i 15 måneder på kanonbåten KNM Brask i 21. skvadron. Hele norskekysten og Skagerak ned til Køben og Kiel.

Til slutt gikk vi i land og fikk jobb som økonomisjef ved Berserk Fabrikker. En konfeksjonsfabrikk med 300 ansatte og særdeles tidlig ute med bruk av EDB i administrasjonen. Før PC’er ble alminnelige, men integrerte disse med vår øvrige EDB-utrustning da de begynte å bli kraftige nok. To dataverdener med forskjellige operativsystem. Vi kan trygt si det ble utfordringer av slikt. Men tidkrevende og lærerikt var det å trenge til bunns i systemene og selv foreta programmering i de særegne programmeringsspråkene som gjaldt. Språkene RPG II og C++ ble daglig kost i denne tiden.

Og så, som lærer ved styrmannsskolen hvor vi underviste hovedsakelig i administrative fag. I 15 år tilsammen. Sjørett, økonomi, ledelse og sikkerhetsfag hovedsakelig, men også sjøveisregler og sjømannskap.

Inntil vi gikk av ved fylte 62 år.

Om vi savner noe av dette?

Nei!

Det var gode år, alle sammen. Lærerike og utfordrende. Møtte mange interessante mennesker og noen mindre interessante. Men vi savner ikke fortiden. Det er mulig at vi vennet oss tidlig til at når et arbeidsforhold er slutt, så er det slutt. Og det er begynnelsen på et nytt. For på den tiden ble man ikke ansatt i rederiet, men på det enkelte skip. Når man mønstret av for å reise hjem og ta ferie, var arbeidsforholdet slutt. Og man var i prinsippet arbeidsledig når ferien var avspasert. Men hadde man gode skussmål, var det skjelden noe problem å få ny ansettelse på et annet skip i samme rederi, hvis man ville det.

Vi ble således vant til å leve med denne formen for usikkerhet i livet. Selv når det gjaldt basisbehovet for å ha en jobb for å kunne brødfø seg selv og sin familie.  Ordtak som «Man er sin egen lykkes smed» og «Som man reder, ligger man», ble tidlig oppfattet som realiteter og har antageligvis påvirket vår virkelighetsoppfatning på en grunnleggende måte.

Hver gang vi har skiftet jobb, har vi hatt mer enn nok med å sette oss inn i de problemstillinger og mulige løsninger til disse som den nye situasjonen krevde. Det ble aldri tid til å savne noe. Tvert i mot fikk vi anledning til å ta med oss erfaringene fra tidligere jobber og sette disse inn i en annen sammenheng. Vi fikk rett og slett muligheten til å være kreativ på nytt. Og på nytt. Da savner man ikke den forrige jobben.

Og likedan da vi tok ut AFP.

Vi gikk ikke til en ny jobb, men til en helt ny tilværelse. Med frihet til å disponere tiden selv. Vi kunne bedrive en smule kunstmaling på vårt atelier, vi kunne ale opp høns på vår hytteeiendom, og drive frem blomster og nyttevekster i hagen på hytta. Vi kunne vedlikeholde både hus og hytte. Lese bøker. Repetere skolebøker i jus og navigasjon. Lese underholdningsromaner. Og sist, men ikke minst, skrive blogg!

Når vi leser det vi nettopp har skrevet her, så kan det virke som om vi har vært en kontrollfreak av dimensjoner. Som har levd et velordnet A4-liv med stålkontroll over alle gjøremål i livet. Og totalt fravær av spontanitet. Intet kunne være mer feil enn nettopp dette.

For vi har vært gjennom alle fem trinnene i Maslows behovshierarki, og tok tidlig trinnet fra status og prestisje til trinnet for selvrealisering. Og tar andres mening med en klype salt. Og utber oss om en forklaring til det meste.  I den betydning at vi ikke lar andres eventuelt lite gjennomtenkte mening styre vårt liv. Men til gjengjeld prøver vi å være påpasselig med å respektere andres rett til å mene noe annet. Og prøver så godt vi kan å være saklige og prinsippielle når vi utveksler mening med andre. Det er i hvert fall vårt ønske.

Men hele dette manglende savn til jobben, denne frihetsfølelsen til å kunne realisere seg selv, hadde ikke vært mulig uten bistand fra vår utmerkede hustru. Tidlig lærte hun oss å  ikke gå for langt med selvrealisering. Eller i hvert fall prøvde å lære oss det. Så vi har fått korreksjon til selvrealiseringen før den utviklet seg til den rene egoisme og egosentrisme. Hun er en dyktig lærer i så måte, og har gått foran med et godt eksempel og vist vei i denne forbindelse. Vi jobber med saken hver dag! Og blir daglig hørt i leksa.

Det eneste vi savner, er den daglige kontakten med studentene på navigasjonsskolen. Unge, håpefulle med appetitt på både livet og kunnskap. Dette ga oss en daglig inspirasjon til å finne ny kunnskap i fagene vi underviste i, og nye metoder for å formidle denne. Det savner vi.

Mange av disse som vi hadde kontakt med som 18 åringer, er i dag etablerte familiefedre som seiler som styrmenn og skipsførere i supply- og handelsflåten. Og gjør gagns nytte for seg i samfunnet. De har fått seg et liv. Og har de oppfattet en smule av det vi kunne bidra med i deres utdannelse, for ikke å si dannelse, så skal vi være såre fornøyd.

Vi savner ikke jobben i dag. Men holder kontakt med noen av våre tidligere studenter via Facebook. Og henter daglig inspirasjon til pensjonisttilværelsen blant annet gjennom dette.

I tillegg til inspirasjonen fra hustru og egne barn som alltid har stått ved vår side. Og motsagt oss i det meste! Det blir inspirasjon av slikt.

Men vi kan ikke avslutte denne retrospektive betraktning uten å nevne at vi absolutt ikke savner rettebunkene fra skolen. Spesielt før jule- påske- og sommerferie. Nei, det savner vi så menn ikke!

Dorull (reblogg)

Filed under: Filosofi,Som dagene går,Teknologi — millenblogg @ 09:39

Denne bloggartikkelen har vært publisert tidligere. Men vi finner grunn til å reblogge den fordi temaet fremdeles er like aktuelt. Nå redigert med et nytt pkt nr. 3 i argumentasjonen.

Temaet har vært gjenstand for debatt helt siden dorullens oppfinnelse. Nemlig hvilken vei skal dorullen monteres? Med den løse enden ut fra veggen eller med den løse enden inn mot veggen?

Vi observerer til stadighet doruller som er montert med den løse enden hengende inn mot veggen. Hvilket er feil!

Feil montert dorull

Dette er fastslått gjennom et utall av leserinnlegg opp gjennom tidene, gjennom forskningsresultater og i all beskjedenhet gjennom egen erfaring. Argumentene som opp gjennom tidene har vært fremført til fordel for praksisen med papiret ut fra veggen, dreier seg i hovedsak om følgende:

1. På dopapirholdere med deksel vil papiret enkelt kunne rives av mot dekselets nedkant og man oppnår en lettvint avrivning langs perforeringen. Og man vet fra da av at papirenden befinner seg umiddelbart under avrivingskanten.

2. På dopapirholdere uten deksel vil man enkelt finne igjen papirets ende uten å måtte snurre rullen eller lete på baksiden inn mot veggen etter papirets ende.

3. Eventuell trykket dekorasjon/tekst på papiret er ikke synlig/leselig for brukeren ved feil montering. Den kulturelle opplevelse som slik trykket dekorasjon/tekst utgjør, beriker ethvert besøk. Og bidrar positivt til miljøforbedring. Noe som det ofte kan være behov for i nettopp denne situasjonen.

I tillegg til disse hovedargumenter taler også standardiseringshensyn til fordel for denne monteringsmetoden. Da det

Korrekt montering

ugjendrivelig er bevist at de fleste foretrekker en slik montering, vil det være en fordel om metoden blir standardisert og praktisert likt overalt. Ofte er situasjonen prekær i forbindelse med bruken av dorull, det er knapphet på tid og det vil være å kaste bort verdifull tid dersom man skal begynne å lete etter løse ender. Spesielt i situasjoner hvor man selv har en!

Opplæring av hustru og barn vil være en god start i ethvert møblert hjem. Det er som regel der det svikter. En likegyldighet til problemstillingen ser ut til å være vanlig blant disse. Her vil det fra husfars side kreves gode pedagogiske evner for å få gjennomført en mer ansvarlig holdning til problemet med feil montering. Følelser kan lett komme i sving under opplæringen, og man kan risikere total arbeidsnedleggelse dersom man angriper problemet feil. Det er av stor betydning at husfar går sakte fram og ikke forventer noen bratt læringskurve. Overfor barna kan det for eksempel påpekes at skifteplikt påhviler den som benytter det siste tørk. Ut fra ren sannsynlighetsberegning hvor man tar med papirforbruk pr. besøk, vil barna og spesielt husets kvinner komme sterkt ut som kandidater for dorullskift. Man kan trygt si at disse grupper er nøkkelfaktorer for å oppnå suksess med prosjektet.

Men varsomhet og lavmælt tale vil være helt utslagsgivende i denne sammenheng. Lykke til!

juli 23, 2012

Død og sorg

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 10:37

Markeringen av 22. juli-massakren har fått oss til å fundere litt over temaet i overskriften. Død og sorg. Og hvordan media behandler disse tema.

Årlig dør det mellom 40 og 45 tusen mennesker i dette landet. Noen av naturlige årsaker, som vi kaller det når avdøde hadde nådd «skjels år og alder». Et relativt diffust begrep, men som vi kan anslå til å være lik gjennomsnittlig levealder på godt og vel 80 år. De som dør før denne tid, dør av ulykker og sykdom. Men alle dør. Før eller senere…

Det er når noen dør «før», det vekker de sterkeste følelser. Når noen går bort brått og uventet. Eller etter lengre tids sykeleie. Men som burde hatt lang tid igjen i forhold til gjennomsnittlig levealder.

Som når noen går bort før de får begynt livet, eller de har nettopp stiftet familie og etterlater seg hustru og barn. Da blir sorgen knyttet til følelsen av savn på en mye sterkere måte enn ved en «naturlig død» etter et langt liv. Savnet og sorgen har da sitt utspring i forventningene til mange gode år fremover. Men som blir konfrontert med realitetene: døden.

Og som de fornuftsstyrte mennesker vi er, begynner vi straks å lete etter «meningen» med dødsfallet. En mening som ikke finnes, hvis du ikke er religiøs og tror at en gud styrer det hele med uendelig visdom. Da finner du en slags mening med det tragiske. Denne meningen er noe du da finner inne i ditt hode og blir en trøst i en vanskelig tid når savnet overvelder en. Dette er en personlig trøst og en personlig mening. Vi synes derfor det er upassende når presteskapet begynner å snakke om at dødsfallet har en mening. For det har det ikke. Slike dødsfall er rett og slett meningsløse. Det er rett og slett tilfeldigheten som gjør at en rammes av sykdom eller ulykke mens en annen går klar. Og så selvfølgelig ens egne handlinger. I hvilken grad man har eksponert seg for risiko. Det er faktisk en større risiko å hoppe ut fra en fjellskrent enn å la være. Og å reise til sykdomsbefengte områder enn å bli hjemme.

Men risikofritt blir det aldri å leve. Det er graden av risiko man ofte selv kan påvirke.

Konsekvensen av et dødsfall i form av savn og sorg hos de etterlatte vil være like stor enten noen er død på den ene eller andre måten. Enten man dør ensom på hospitalet eller sammen med 76 andre i et terrorangrep, vil savnet hos de etterlatte være like stort. Og behovet for trøst og støtte være like stort.

Så da gjenstår spørsmålet: Hvorfor er det slik at når 77 mennesker blir drept med kaldt blod i et terrorangrep, så er media opptatt av saken hver eneste dag i ett helt år etterpå? Det arrangeres minneshøytideligheter, avdukes minnesmerker, gåes prosesjoner, legges ned blomster, skrives og synges for å markere sin delaktighet i sorgen.

De omkomne på Utøya og i Regjeringskvartalet var sikkert utmerkede mennesker. Som ved sin bortgang skapte savn og sorg hos sine nærmeste. Uten at de hadde utført noen ekstraordinære bragder i livet som skulle tilsi slik oppmerksomhet etter sin død.  Men de var sikkert like utmerkede mennesker de 168 personer som omkom i trafikken i 2011 også. Det samme savn og sorg ble følt av deres etterlatte her også, vil vi tro. Uten at de derved ble beæret med minnehøytideligheter, minnesmerker, prosesjoner og lignende. Det er da naturlig å spørre: Hvorfor ikke?

Kan det ha noe med medias behov for sensasjonsstoff å gjøre?

Og hva med de politikerne som har kastet seg på mediakarusellen? Og artistene?

Har de fått uttelling for sitt engasjement i saken?

Vi håper at situasjonen normaliserer seg nå, ett år etter hendelsen. Og at de som leser dette tenker over det som er skrevet her. For det skulle ikke forundre oss meget om mange vil være enige. (Uten at akkurat det betyr så meget for hva vi selv mener!)

Ha en god dag mens du venter på sommersolen.

mai 9, 2012

Meningsløs

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 17:43

man ha en mening om alt? man mene noe om den politiske situasjonen? Eller om religionenes innvirkning på samfunnslivet. Om U-hjelp, innvandring, integrering, veistandard, situasjonen i Hellas, alternativt på Gazastripen.  Eller om lavkarbodiett, for den del.

Mens vi venter på Godot. Illustrasjon av Al Hirschfeld

Mens vi venter på Godot. Illustrasjon av Al Hirschfeld

Kan andre avkreve deg en mening om dette og hint? Joda, det kan de. Og gjør det hele tiden. Hva synes du om gårsdagens episode i den for tidens mest populære såpeserie på TV?

Hvis vi da svarer at vi slett ikke synes noe om den, blir det oppfattet som om vi ikke liker den. Men når vi sier at vi ikke synes noe om ett eller annet, så mener vi det bokstavelig. Vi har rett og slett ikke dannet oss en mening om saken. Og det kan det være mange årsaker til. For eksempel at temaet slett ikke interesserer oss. Ignorante som det sies at vi er. Eller det kan være at vi har studert problemstillingen så nøye, og kjenner så mange sider ved saken at vi ennå er i tvil om hvilke argumenter vi skal legge vekt på for å komme til en klar for- eller mot-konklusjon. Pedantiske som det sies at vi er.

Så vi kan ofte være uten mening til en bestemt sak. Uten at vi er meningsløse i betydningen absurd. Slik Beckett illustrerer meningsløsheten i sitt absurde teaterstykke «Mens vi venter på Godot». Hvor dialogene går forbi hverandre uten å gi noen mening. Og alle, både de opptredende og publikum forgjeves venter på mening.

Tankemekanismen bak vår holdning til å mene noe, eller rettere sagt la være å mene noe,  er i nær slekt med vår holdning til tro. Særskilt religiøs tro. Vi lever godt uten å ha en mening om alt. På samme måte som vi lever godt uten å ha tro på noe vi ikke vet. Uten å fylle tomrommet med tro.

Tristesse av Danili

Tristesse av Danili

Det er herlig å svare at vi ikke mener noe om problemstillinger vi ikke har gjennomarbeid. Enten fordi vi ikke har tilstrekkelig interesse, ikke har hatt tid til å ha satt oss godt nok inne i problemstillingen, eller fordi vi ennå ikke er ferdige med vår vurdering av argumentene. Herlig fordi vi ofte blir møtt med et uforståelig blikk og åpen munn til en slik innrømmelse. Mener du virkelig at du ikke har noe mening om det?, blir vi da møtt med.Og er vi i det riktig fandenivoldske hjørnet akkurat da, så returnerer vi spørsmålet til avsenderen. Og følger opp med et hvorfor?

Da begynner moroa. Eller rettere sagt, tristessen. For svært ofte viser det seg at den som spurte ikke vet hvorfor han eller hun mener akkurat det. De har bare sugd til seg en oppfatning av en problemstilling ut fra hva de tror deres omgangskrets mener. Eller media, eller andre, i deres verden, ansette autoriteter.

For vi vet ikke bedre ord enn tristesse for å beskrive situasjonen når folk har sterke meninger, men ikke vet hvorfor. Det er trist at det er slik. Trist for dem selv og trist for omgivelsene. Og dreier det seg om folk som i kraft av sin stilling, i jobb eller i politikk, som har betydelig påvirkningskraft overfor alle oss andre, ja så er det enda mer trist.

Det er rett og slett til å gråte av.

Og vi begynner nå å nærme oss et annet begrep som er en konsekvens av at svært mange går rundt med meninger som de ikke kan gjøre rede for, nemlig politisk korrekthet.

Vi har inntrykk av at det er viktig å være politisk korrekt. Det starter på toppen og sprer seg nedover i samfunnet. Politikere er politisk korrekte. Journalister i aviser, radio og TV er det. Og nå, svært mange av i befolkningen for øvrig forsøker så godt de kan å være politisk korrekte. Vi foretrekker å kalle det konformitet og ensretting. Det er begreper som bedre beskriver situasjonen.

Det er trist. Men kan forstås ut fra behovet for å føle trygghet og samhørighet.  Man slipper å tenke selv. Og går bare ut fra at de autoriteter man respekterer, har tenkt gjennom saken. Og så slutter man seg til dem. Det er tryggest slik. Da vil andre som kanskje er mer målføre kunne forsvare ens egne overfladiske meninger.

På denne måten blir vi mer og mer lik en saueflokk som følger ledersauen uten å vite annet enn at vi har stor respekt for den.Og følger den blindt. Og vi lar være å spørre om hvorfor ledersauen mener dette og hint. Det er trygt, men samtidig trist.

En trist degenerasjon, vil vi kalle det. Tristamento!

april 1, 2012

På den annen side

Filed under: Filosofi — millenblogg @ 10:08

Slik ville kanskje verdenskartet ha blitt tegnet dersom de dominerende kulturer hadde oppstått på syd halvkule.  Opp og ned er relative størrelser!

Nord MÅ ikke være opp

 

Nord ER ikke opp. Det er bare noe vi er blitt enige om. Tenk litt på det!

 

Neste side »

Blogg på WordPress.com.