millenblogg

november 17, 2014

Bikkja på feriekoloni, del 3

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 19:57

Her kommer del 3 i fortellingen om Balder på feriekoloni. Vi hadde håpet at Balder skulle venne seg til katten i huset. Men det gikk ikke sånn, nei. Derimot ser det ut til at han har trivdes noe aldeles fortreffelig sammen med kokken, damen, LM og Kermit. Og vil sikkert ikke ha noe imot å tilbringe flere weekendopphold sammen med disse kule menneskene. Bare de daglige rapportene har gjort det til en fornøyelse å være borte fra ham i et par dager. Så, damen, det spørs om du ikke har gjort noe du vil angre på i årene (!) som kommer. ;) 

En siste sit.rap. fra voffsen på feriekoloni
‘ Nå har dere hentet meg, men jeg har ikke fått fortalt om siste døgns hendelser på Hotell Gjennomtrekk. Jeg hadde en ny natt i himmelen. Jeg tror jeg kommer til å forlange at dere går til anskaffelse av sånn seng som Kermit har til meg! Jeg har sovet som en hertug begge nettene her. Dere kan bare glemme å henvise meg til den loppete hundesenga jeg har hjemme i byen!
Hei "far" 󾆷<br />
Tenkte jeg skulle sende deg noen ord og fortelle litt om hvordan jeg har det her på "feriekolonien".<br />
Jeg vet ikke hva det heter her, men jeg har døpt stedet "Hotell Gjennomtrekk". Her kommer og går folk i ett sett! Den eneste som er her hele tiden er hun som du overlot meg til i går, og så den jævla katta da! Jeg skal fortelle mer om den senere.<br />
Når vi kom hit i går ettermiddag møtte jeg først en snill mann. Han sto på kjøkkenet og laget pizza, og jeg fikk smake både skinke, bacon og hvitost. Jeg tror det er han som er kokken her på hotellet. Derfor fant jeg det best å holde meg i nærheten av ham. Ca. en halv meter til enhver tid tenkte jeg var best.<br />
En liten stund senere kom det en gjest til. Lars Morten tror jeg han heter. Det så ut som at han også skulle spise her. Jeg ble litt bekymret da, for det betød jo at det kom til å bli mindre mat på meg?!<br />
Det verste var at samtidig med han, så kom det også et forbaska kattekrek! Han så ut som han trodde han eide dette stedet, så jeg tenkte jeg skulle sette ham på plass. Jeg tok rennafart og begynte å bjeffe så høyt og mye som jeg bare greier, men da skulle du ha sett! Pelsdotten ble dobbelt så stor, og han lagde sånne rare freselyder. De skremte ikke meg, så jeg fortsatte mitt framtog for å få has på dyret. Det var ikke så lett for de har veldig glatte golv her og da er det vanskelig å få godt fraspark i angrepsposisjon. Det gikk på et vis, og akkurat idet jeg skulle klappe kjeven over nakken på kattejævelen så slo den ut med framlabbene! Og de labbene var STORE og hadde SEKS klør på hver! Jækelen – de klørne var kvasse! Kokken og den nye gjesten kom og skilte oss fra tumultene, og jeg kunne på nytt innta posisjon ved kjøkkenbenken. Jeg passet på å sette meg helt i nærheten av kjøleskapet, for der vet jeg at kokken har mer av godsakene sine. Katta ble hivd ut igjen, og bra var det for sånne ufine gjester kan vi ikke ha rekende her.<br />
Litt senere tenkte jeg at jeg måtte gjøre meg litt kjent i huset, så jeg tok meg en runde rundt. Satan, det er mange rom på dette hotellet! De har visst like mange i 2. etg. også, men der har jeg nesten ikke vært. De har en smal og bratt trapp opp dit, og den tør jeg ikke å gå i selv. Jeg er da byhund for svarte! I byen har vi jo brede og slakke trapper som er enkle å forsere, ikke sånne høn’stiger som dette! Nok om det.<br />
Litt senere ble maten servert, og dere aner ikke hvor god pizza de har her! Jeg tok meg en runde (eller flere, egentlig) og alle sammen lot meg smake. Etterpå ble jeg trøtt, så jeg la meg rett ned på gulvet for å hvile middag. Det var varmt som i en bakerovn, for kokken fyrte verre enn hinmannen selv, et visst annet sted! Etter noen timer gikk kokken og tok på seg andre klær. Jeg spratt opp og tenkte at, "jippi – nå skal vi ut og gå tur!", men jeg ble litt forundret da jeg fikk se alle gullstripene han hadde på klærne sine?!? Det var da vel ikke nødvendig bare for å ut på en tisse/snifferunde? Men vet du hva "far"? Kokken klappet meg og rusket meg i pelsen før han sa "hadet, vi ses i morgen"! Hva? Skulle han dra noe sted uten meg? Jeg ble så skuffet at jeg måtte bjeffe litt før jeg bare slapp meg rett ned på gulvet igjen. Da sa hun damen, jeg vet ikke hva hun heter, men jeg tror hun er henne du kaller søskenbarnet mitt, selv om hun har ALT for lite pels til å være i slekt med meg, at vi snart skulle gå oss en tur. Jeg trodde ikke helt på henne, for hun satt bare og drakk kaffe og så ut som hun hadde all verdens god tid…<br />
Heldigvis var han andre gjesten, jeg kaller ham bare LM nå, der og klappet og koste med meg.<br />
Etter enda en liten stund begynte menneskene her å røre på seg, og da tenkte jeg at vi endelig skulle ut å gå! Men neida – da ble jeg stappet inn i bagasjerommet på bilen igjen, for da skulle vi ut og levere noen greier til noen. Da vi kom tilbake hit var det endelig klart for å gå tur. Vi gikk en laaaang tur, og snuten og hjernen min slo kollbøtte av alle de nye luktene! Jeg fikk både tisset og bæsjet, og når vi kom hjem igjen var jeg utslitt. Så mye at jeg ikke gadd å bry meg om at katta hadde tatt seg til rette og lagt seg i sofaen mens vi var borte. Jeg la meg på stua og kikket litt på tv sammen med folkene før vi skulle ta natta. Da kom det plutselig enda en gjest hit til hotellet. Han hadde helt grønne klær, så jeg har døpt ham "Kermit". De andre sier at han heter Hallvard, men det driter jeg i. Kermit får holde! Han er veldig snill, og han har en STOR seng som jeg fikk sove i sammen med ham i natt. Damen ville at jeg skulle i sove i buret mitt, men hun gikk og la seg før meg og Kermit så dette hadde hun ingen kontroll på. Jeg sov som en prins med hodet på skuldra til Kermit, og når vi sto opp idag kom kokken tilbake! Juhuu!, mere godsaker i vente tenkte jeg. Men nei, han gikk rett og la seg for å sove. Han hadde visst jobbet hele natta…<br />
Kermit og jeg tok oss en luftetur sånn at jeg fikk av meg vannet og møkka igjen, og når vi kom tilbake hadde også damen stått opp. Jeg fikk mat, vann og masse kos og hun sa at jeg var verdens fineste boff! Jeg fikk stå ute i båndet mitt, men jeg fikk streng beskjed om å ikke bjeffe, for kokken måtte sove. Greit, tenkte jeg, bare jeg får mer godbit etterpå. Kermit måtte dra, for han skulle avgårde på fotball-cup, men han sa at han skulle komme tilbake. Jeg håper det er sant, for jeg vil sove sammen med ham i natt igjen i den store, gode senga hans. Jeg ble litt skuffet over at han ikke tok meg med, så jeg bjeffet litt når han kjørte. Da kom damen og kjeftet på meg. Jeg ble litt furten da, spesielt siden hun lot kattehelvetet komme inn da hun satte meg fast i båndet ute. Kanskje hun ga ham mat også der inne!?! Som hevn spiste jeg opp kattematen når jeg slapp inn igjen. Jeg gleder meg til pelsdotten oppdager det!<br />
Nå kom LM og ville ta meg med på tur på Breilia, så jeg må avslutte her. Håper du og "mor" koser dere i Trondheim. Jeg skjønner at dere trenger litt fri fra meg, og jeg har det helt topp her, så dere skal ikke ha dårlig samvittighet for meg. Jeg skriver mer senere.<br />
Hasta la vista, og kos fra Balder. 󾆷» width=»296″ height=»394″ /></span></div>
<div class=
Damen med den utdaterte lyseblå slåbroken kom og hentet meg klokka ni i morges. Da lå jeg lett henslengt som ei budeie i høystakken og bare kula’n. Jeg hadde ikke så lyst til å stå opp enda, men samtidig så var jeg så tissetrengt at jeg antakelig var begynt å bli gul på øynene så jeg slepte meg ut av senga og ble med henne. Jeg tør fortsatt ikke å gå i den fæle trappa de hadde, så jeg lot damen løfte meg opp og bære meg ned. For å vise henne min takknemlighet så tok jeg et par sveip med tunga over ansiktet hennes. Jeg burde ikke ha gjort det idet vi skulle gå ned trappa kanskje, men… Det gikk bra, hun har nok lært noen triks av kattesvinet for vi landet på beina nede i gangen. Neste gang skal jeg vente til vi er trygt nede før jeg viser min glede.
Jeg skyndte meg ut, for nå begynte det å haste! Jeg fikk være ute en stund, og nå så det ut som pelsdotten hadde lært, for den løp til andre siden av hotellet for å gå inn via den døra som tjenerne her bruker. Hahh! Den har nok skjønt hvem som er sjefen nå!
Jeg sto ute leeeenge, faktisk så lenge at jeg begynte å lure på om damen hadde glemt meg. Og dessuten – når hundene på nabohotellene her satte i gang med bjeffekonkurranse, så meldte jeg meg på jeg også. Vi holdt et svare leven, og endelig fikk jeg komme inn igjen. Jeg tok meg en runde for å sjekke hvor kattejævelen var, men jeg fant ham ikke. Jeg mistenker at han hadde sneket seg opp i senga til Kermit, men jeg brydde meg ikke om å spørre damen. Hun var opptatt med å lage frokost, så jeg tenkte det var lurest å ikke irritere henne. Jeg så at hun egentlig ikke liker å lage mat. Det er nok derfor hun har ansatt kokken. Han var ikke kommet enda, så derfor skjønte hun vel at hun måtte, om det skulle bli noe mat på oss.
Endelig kom kokken, med alle gullstripene oppover armene, og til langt oppå skuldrene. De lyste opp som sola rundt St.Hanstider. De skulle du ha sett «far», jeg ble stum av beundring!
Jeg la meg pent ved siden av bordet og lå helt musestille til de hadde spist ferdig. Så ble det min tur. Jeg fikk varmt rundstykke med godtsmør og hamburgerrygg på. Det var så deilig at jeg sikler ennå bare ved tanken.
Etter frokosten sa damen at vi skulle ut på tur. Kokken MÅTTE være med, sa hun, men han skulle få bestemme hvor vi skulle gå. Hun prøvde likevel å legge noen føringer ved å foreslå Kvalvik Fort, men det ville ikke kokken, så han sa at vi skulle til Kvernberget heller. Jeg ble så glad at jeg tok meg et par runder rundt meg selv samtidig som jeg hoppa opp og dytta snuten borti kokken flere ganger. Det var bare for å vise ham at jeg liker ham veldig godt altså. Æresord! Jeg er ganske sikker på at han liker meg også. Det både ser og hører jeg på ham.
Vi måtte kjøre et lite stykke først, og jeg fikk sitte i baksetet på bilen til kokken. Endelig kom vi fram til dit vi skulle gå fra. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært der før. Har jeg det? Det var i alle fall en million fremmede lukter der, og jeg fikk det kjempetravelt med å identifisere alle. Da hørte jeg at damen kalte meg Snusmumrikken! Hæ? Ja, jeg snuser endel, men noen mumrik er jeg så avgjort ikke! Jeg er en ekte Norsk buhund, ikke sant? Det må du huske å fortelle henne altså!
Vi kom omsider opp på toppen, og der var det en ny sånn Stikk-ut-postkasse med bok oppi. Vi skrev navnet vårt i den også, så nå får jeg nok en ny diplom. Vi må vel rydde plass på veggene hjemme i byen for å få plass til alle diplomene mine. En siste sit.rap. fra voffsen på feriekoloni 󾆷<br />
Nå har dere hentet meg, men jeg har ikke fått fortalt om siste døgns hendelser på Hotell Gjennomtrekk.<br />
Jeg hadde en ny natt i himmelen. Jeg tror jeg kommer til å forlange at dere går til anskaffelse av sånn seng som Kermit har til meg! Jeg har sovet som en hertug begge nettene her. Dere kan bare glemme å henvise meg til den loppete hundesenga jeg har hjemme i byen!<br />
Damen med den utdaterte lyseblå slåbroken kom og hentet meg klokka ni i morges. Da lå jeg lett henslengt som ei budeie i høystakken og bare kula’n. Jeg hadde ikke så lyst til å stå opp enda, men samtidig så var jeg så tissetrengt at jeg antakelig var begynt å bli gul på øynene så jeg slepte meg ut av senga og ble med henne. Jeg tør fortsatt ikke å gå i den fæle trappa de hadde, så jeg lot damen løfte meg opp og bære meg ned. For å vise henne min takknemlighet så tok jeg et par sveip med tunga over ansiktet hennes. Jeg burde ikke ha gjort det idet vi skulle gå ned trappa kanskje, men… Det gikk bra, hun har nok lært noen triks av kattesvinet for vi landet på beina nede i gangen. Neste gang skal jeg vente til vi er trygt nede før jeg viser min glede.<br />
Jeg skyndte meg ut, for nå begynte det å haste! Jeg fikk være ute en stund, og nå så det ut som pelsdotten hadde lært, for den løp til andre siden av hotellet for å gå inn via den døra som tjenerne her bruker. Hahh! Den har nok skjønt hvem som er sjefen nå!<br />
Jeg sto ute leeeenge, faktisk så lenge at jeg begynte å lure på om damen hadde glemt meg. Og dessuten – når hundene på nabohotellene her satte i gang med bjeffekonkurranse, så meldte jeg meg på jeg også. Vi holdt et svare leven, og endelig fikk jeg komme inn igjen. Jeg tok meg en runde for å sjekke hvor kattejævelen var, men jeg fant ham ikke. Jeg mistenker at han hadde sneket seg opp i senga til Kermit, men jeg brydde meg ikke om å spørre damen. Hun var opptatt med å lage frokost, så jeg tenkte det var lurest å ikke irritere henne. Jeg så at hun egentlig ikke liker å lage mat. Det er nok derfor hun har ansatt kokken. Han var ikke kommet enda, så derfor skjønte hun vel at hun måtte, om det skulle bli noe mat på oss.<br />
Endelig kom kokken, med alle gullstripene oppover armene, og til langt oppå skuldrene. De lyste opp som sola rundt St.Hanstider. De skulle du ha sett "far", jeg ble stum av beundring!<br />
Jeg la meg pent ved siden av bordet og lå helt musestille til de hadde spist ferdig. Så ble det min tur. Jeg fikk varmt rundstykke med godtsmør og hamburgerrygg på. Det var så deilig at jeg sikler ennå bare ved tanken.<br />
Etter frokosten sa damen at vi skulle ut på tur. Kokken MÅTTE være med, sa hun, men han skulle få bestemme hvor vi skulle gå. Hun prøvde likevel å legge noen føringer ved å foreslå Kvalvik Fort, men det ville ikke kokken, så han sa at vi skulle til Kvernberget heller. Jeg ble så glad at jeg tok meg et par runder rundt meg selv samtidig som jeg hoppa opp og dytta snuten borti kokken flere ganger. Det var bare for å vise ham at jeg liker ham veldig godt altså. Æresord! Jeg er ganske sikker på at han liker meg også. Det både ser og hører jeg på ham.<br />
Vi måtte kjøre et lite stykke først, og jeg fikk sitte i baksetet på bilen til kokken. Endelig kom vi fram til dit vi skulle gå fra. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært der før. Har jeg det?<br />
Det var i alle fall en million fremmede lukter der, og jeg fikk det kjempetravelt med å identifisere alle. Da hørte jeg at damen kalte meg Snusmumrikken! Hæ? Ja, jeg snuser endel, men noen mumrik er jeg så avgjort ikke! Jeg er en ekte Norsk buhund, ikke sant? Det må du huske å fortelle henne altså!<br />
Vi kom omsider opp på toppen, og der var det en ny sånn Stikk-ut-postkasse med bok oppi. Vi skrev navnet vårt i den også, så nå får jeg nok en ny diplom. Vi må vel rydde plass på veggene hjemme i byen for å få plass til alle diplomene mine.<br />
Oppe på toppen var det en rar bygning. Jeg er ganske sikker på at stedet ikke heter Kvernberget, men heller romstasjonen Mir! Jeg legger ved et bilde på slutten her, så du kan se selv hva jeg mener…<br />
Kokken sa at vi skulle gå en annen vei ned igjen, men da ble damen litt skeptisk. Jeg tror ikke hun syns at det var noen god idé, for da tøyt hun noe inni granskauen om at det var bratt der. Jeg ga meg f…, for jeg syns bare det var spennende! Vi traff mange andre mennesker på turen også, og mange ville klappe meg og sa at jeg var en veldig fin hund. Det har dem jo helt rett i!<br />
Da vi kom ned til bilen igjen traff vi noen mennesker som hadde en bitteliten hund som lignet på meg. De som eide ham sa at han var en Islandsk fårehund. Det var dritgøy å leke med ham altså, for han var mye mer underlegen enn kattefaen som bor på hotellet! De burde egentlig ha tatt med katta også sånn at den kunne ha lært litt av valpen!<br />
Akkurat idet vi kom hjem til hotellet så hørte jeg at du ringte til damen og sa at dere kom og hentet meg snart. Da ville jeg stå ute i båndet mitt og tenke litt. Jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde lyst til å reise hjem til byen igjen. Jeg hadde jo hatt det så fint her… Jeg bestemte meg for å være litt furten når dere kom, bare for å gi dere litt dårlig samvittighet, men det glemte jeg så snart jeg fikk se dere. Jeg hadde jo savnet dere litt likevel…<br />
Kjære "far" og "mor", tusen takk for at jeg fikk dra på denne feriekolonien! Jeg har storkost meg hele helga, og jeg håper virkelig at jeg får dra tilbake dit en annen gang dere trenger fri. Jeg kommer til å savne både LM, Kermit, kokken og damen, men ikke det overlegne loppesirkuset av ei katte! Den HATER jeg fortsatt…<br />
Sånn sett var det utrolig deilig å komme tilbake til byen.<br />
Kos og voff fra Balder 󾆷» width=»296″ height=»394″ />Oppe på toppen var det en rar bygning. Jeg er ganske sikker på at stedet ikke heter Kvernberget, men heller romstasjonen Mir! Jeg legger ved et bilde på slutten her, så du kan se selv hva jeg mener… </span></div>
<div class=‘Kokken sa at vi skulle gå en annen vei ned igjen, men da ble damen litt skeptisk. Jeg tror ikke hun syns at det var noen god idé, for da tøyt hun noe inni granskauen om at det var bratt der. Jeg ga meg f…, for jeg syns bare det var spennende! Vi traff mange andre mennesker på turen også, og mange ville klappe meg og sa at jeg var en veldig fin hund. Det har dem jo helt rett i!
Da vi kom ned til bilen igjen traff vi noen mennesker som hadde en bitteliten hund som lignet på meg. De som eide ham sa at han var en Islandsk fårehund. Det var dritgøy å leke med ham altså, for han var mye mer underlegen enn kattefaen som bor på hotellet! De burde egentlig ha tatt med katta også sånn at den kunne ha lært litt av valpen!
Akkurat idet vi kom hjem til hotellet så hørte jeg at du ringte til damen og sa at dere kom og hentet meg snart. Da ville jeg stå ute i båndet mitt og tenke litt. Jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde lyst til å reise hjem til byen igjen. Jeg hadde jo hatt det så fint her… Jeg bestemte meg for å være litt furten når dere kom, bare for å gi dere litt dårlig samvittighet, men det glemte jeg så snart jeg fikk se dere. Jeg hadde jo savnet dere litt likevel…
Kjære «far» og «mor», tusen takk for at jeg fikk dra på denne feriekolonien! Jeg har storkost meg hele helga, og jeg håper virkelig at jeg får dra tilbake dit en annen gang dere trenger fri. Jeg kommer til å savne både LM, Kermit, kokken og damen, men ikke det overlegne loppesirkuset av ei katte! Den HATER jeg fortsatt… Sånn sett var det utrolig deilig å komme tilbake til byen. ‘
Kos og voff fra Balder

Bikkja på feriekoloni, del 2

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 19:28

Her kommer del 2 i Balder sin beskrivelse av weekendoppholdet på  Hotell Gjennomtrekk. Han har nok fått litt hjelp til å formulere tankene sine, men at tankene er Balders, kan det ikke herske noen tvil om. «Søskenbarnet» Bodil, her betegnet som «damen»,  bør egentlig begynne å skrive bøker og ikke bare daglige rapporter fra dyreverdenen! Les selv og bli overbevist:

Hei igjen «far»
Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer i dag, men her skjer det så mye at jeg må bare si det nå mens jeg enda husker det. Jeg legger ved noen fler bilder også sånn at fortellingen min blir mer visuell.
Som du vet så kom han ene av gjestene her, LM og hentet meg fordi vi skulle på tur. Det ble ikke Breilia, men Drabo. Da vi kom opp dit så skrev vi navnene våre i boka i Stikk-ut-postkassen, så nå kommer jeg nok antakelig til å få diplom fra Rensvik Velforening. Hvor kult er ikke det? Jeg tror jeg bæsjet en gang på den turen også, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg bruker egentlig ikke å holde tellinga på denslags. Men jeg vet helt sikkert at jeg tissa masse! Ikke så mye om gangen, men utrolig mange ganger! Hahaha, nå er det Balder-tiss over hele Frei snart!

Når vi kom tilbake hadde damen omsider fått på seg noe annet enn den gamle, utslitte, lyseblå morgenkåpa hun har sulla rundt i halve dagen. Jeg begynte å lure på om hun hadde tenkt å gå i den resten av helga. Kokken hadde også stått opp, så da øyna jeg håpet om at det skulle vanke noen godbiter fra kjøkkenet igjen.

Mens jeg lå under spisebordet og fulgte med på hva som skjedde og hvem som kom og gikk, begynte jeg å lure på om de tar renholdet seriøst her på hotellet. Jeg hørte nemlig at kokken sa «det er vel ikke noe vits i å vaske gulvene før hunden har dratt igjen». Hæ? Dratt?? Jeg har da akkurat kommet?!? Jeg hadde ingen planer om å dra noe sted på lenge, det må de bare ikke tro! Men så, skjønner du, hørte jeg noen rare lyder. Det hørtes ut som katteklør mot trappetrinn. Helvete – var pelsdotten inne igjen? Jeg tok sats og rev med meg et par stoler i farten. Heldigvis satt damen like ved siden av, så hun grep fatt i stolene før de danset bortetter stuegulvet, men siden klørne mine også lager samme klakkelyd mot gulvet så skjønte kattekreket at det truet en viss fare rundt hjørnet.
Akkurat idet vi møttes rakk jeg å memorere en lett omskrevet setning fra Peer Gynt; «katt fra oven, hund fra bunnen, stangedes i samme stunden!» Jeg var mer enn klar for endelig å få satt en støkk i skinnfellen av en katt, men tror du ikke den bare ble stående der da? Den hadde en rar fasong med kul på ryggen og en hale fyldigere enn den fineste revestola, og den så direkte forbanna ut! Jeg ble så paff at jeg bare ble stående og måpe! Jeg tror kanskje jeg kom i skade for å logre bittelitt med halen også. Der ble vi begge stående, spent på neste trekk. Jeg hadde ikke tenkt å fire en tomme, men det tror jeg ikke katta hadde heller. Vi sto sånn lenge, og LM var kjapt framme med fotoapparatet og tok bilde av oss. Da tenkte jeg at her er det best å holde maska, i alle fall til fotograferingen var over. Hadde ikke LM kommet og tatt tak i halsbåndet mitt sånn at kokken kunne lempe kattjækel’n på dør, hadde vi nok stått sånn enda. Jaja, den kampen endte uavgjort, og nå etterpå har jeg tenkt endel på at katta og jeg kanskje kunne blitt venner på sikt. Vi får se hva som skjer neste gang vi møtes. Jeg har ikke helt bestemt meg…

Mens LM og jeg var på Drabo hadde damen vært ute og handlet. Jeg vet ikke helt hva kokken gjorde, men tv’n sto på når vi kom tilbake så han hadde nok sett sitt snitt til å ta et «friminutt». Du aner ikke hvor mye damen maser på ham! Jeg synes nesten litt synd på’n. Det er akkurat sånn som «mor» gnåler på deg når du egentlig bare vil være i fred.

Jeg var veldig spent på hva damen hadde handlet, og jeg ble litt bekymret da jeg forsto at det var hun som skulle lage middagen. Hadde kokken fått fyken mens vi var borte? Det skjønte jeg ingenting av, for ingen kan komme og påstå at han ikke kan sakene sine! Men skitt au – jeg skulle gi henne en sjanse. Jeg vet fortsatt ikke hvilken rolle hun har her, annet enn overkikkador, men for alt jeg visste kunne det vel hende at hun også behersket kokekunsten. Etterhvert spredte det seg en lukt ute på kjøkkenet som jeg ikke hadde kjent før, så jeg fant det best å trekke inn på stua for å se på tv sammen med den oppsagte kokken og LM heller. Det luktet ikke som noe jeg hadde lyst til å spise, og dessuten var jeg fortsatt litt mett etter all kattematen jeg hadde stjålet. Jeg hørte at folkene sa at det var gyros i emning, men jeg vet som sagt ikke hva det er. Etter en stund kom damen og sa at maten var servert så jeg fant det lurest å bare møte opp – i tilfelle! Jeg inntok en usynlig liggestilling under bordet så lenge. Jeg hørte at de slafset og gasset seg over hodet på meg, men jeg lot som om jeg ikke brydde meg.

Å nei! Jeg glemte å fortelle at før LM og jeg dro på tur så kom Kermit innom en tur igjen. Han var så glad fordi laget hans hadde vunnet begge kampene sine hittil på fotballcupen. Han var full av deilig salt svette, og jeg gjorde mitt beste for å slikke ham ren. Han ble veldig glad for å se meg, så jeg er ganske sikker på at han rydder plass til meg i senga si til natta igjen. Jeg gidder i alle fall ikke å ligge inne i det teite buret, uansett hva damen måtte mene!

Etter at folkene var ferdig å spise så virket det som om kokken hadde fått tilbake jobben sin. I alle fall var det han som ryddet og vasket opp. Jeg inntok plassen min en halv meter bak ham igjen. Jeg tok ikke sjansen på å skulle gå glipp av en eventuell godbit fra kjøleskapet. Damen og LM satt bare og glodde i veggen så jeg og kokken gikk for å se litt mer på tv og slappe av etterpå.

Etter en stund fikk jeg lyst til å være ute litt så jeg ble satt fast i båndet mitt på utsiden av hotellet. Det må være flere hundehotell i denne gata. I alle fall hørte jeg minst fem forskjellige bjeffelyder fra de forskjellige husene rundt her, og da måtte jeg også bjeffe litt, i det minste bare for å fortelle at jeg er her, og litt for å advare katteskinnet mot nye framstøt.
I kveldinga skulle kokken på nytt dra på jobb. Jeg lurer på hvor og hvem han skal kokkelere for når det er natt? I alle fall ville damen at hun og jeg skulle sitte på med ham et stykke for så å gå hjem igjen. Jeg sier jo ikke nei takk til lufteturer så jeg syntes at det var helt greit. Kokken parkerte ved samfunnshuset på Rensvik og damen og jeg begynte å gå tilbake. Jeg var ekstasisk, det var et hav av nye og fremmede lukter på veien. Da vi kom hjem igjen sa damen at vi hadde gått over 4 kilometer! Jeg ble ikke så veldig imponert av dét – jeg hadde jo gått minst dobbelt så langt! Som du vet så bruker jo jeg å gå fra grøftekant til grøftekant som en banksjef på julebordsfylla…

Nå jeg ligger jeg bare og sløver og venter på at Kermit skal bli ferdig på jobb og komme hjem igjen. Det er litt kjedelig her nå når bare damen er hjemme og katteskinnfellen er ute.

Og så du? Vi har øvd på noen triks. Jeg syns egentlig det er ganske teit, men jeg har blitt med bare fordi jeg får en godbit hver gang jeg gjør det damen sier at jeg skal gjøre. Herregud hun er bra dum! Jeg kan jo alt det der fra før, men det skjønner tydeligvis ikke hun!

Nå holder jeg på å sovne så nå får jeg bare avslutte her. Jeg regner med at dere er langt ute på galeien allerede, og hvis jeg ikke husker helt feil så kommer du til å få en traurig dag i morgen så jeg tror det er best om jeg bare holder en lav profil til vi sees igjen.
Nattakos fra Balder

‘Bikkja på feriekoloni, del 1

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 15:15
Formedelst en weekendtur til Trondheim sammen med gode venner, måtte vi sette bort Balder mens vi var hjemmefra. Heldigvis dukket det opp en barmhjertig niese som sa seg villig til å passe Balder i helga.
 
Ikke bare er hun barmhjertig denne niesen, men hun er også skrivefør. Så i tillegg til å passe bikkja, har hun også tatt seg tid til å skrive daglige rapporter fra feriekolonien. De er skrevet med slik innlevelse at man nesten kan tro at det enten er Balder selv som har skrevet dette eller så har hun selv et tidligere liv som tispe!.
Uansett, feriebrevene er så morsomme at jeg finner å måtte dele dem med leserne av Millenblogg. Så vær så god, god fornøyelse:
 ‘
Hei «far»
Tenkte jeg skulle sende deg noen ord og fortelle litt om hvordan jeg har det her på «feriekolonien». Jeg vet ikke hva det heter her, men jeg har døpt stedet «Hotell Gjennomtrekk». Her kommer og går folk i ett sett! Den eneste som er her hele tiden er hun som du overlot meg til i går, og så den jævla katta da! Jeg skal fortelle mer om den senere.
Bodil Stokke sitt bilde.Da vi kom hit i går ettermiddag møtte jeg først en snill mann. Han sto på kjøkkenet og laget pizza, og jeg fikk smake både skinke, bacon og hvitost. Jeg tror det er han som er kokken her på hotellet. Derfor fant jeg det best å holde meg i nærheten av ham. Ca. en halv meter til enhver tid tenkte jeg var best. En liten stund senere kom det en gjest til. Lars Morten tror jeg han heter. Det så ut som at han også skulle spise her. Jeg ble litt bekymret da, for det betød jo at det kom til å bli mindre mat på meg?!
Det verste var at samtidig med han, så kom det også et forbaska kattekrek! Han så ut som han trodde han eide dette stedet, så jeg tenkte jeg skulle sette ham på plass. Jeg tok rennafart og begynte å bjeffe så høyt og mye som jeg bare greier, men da skulle du ha sett! Pelsdotten ble dobbelt så stor, og han lagde sånne rare freselyder. De skremte ikke meg, så jeg fortsatte mitt framtog for å få has på dyret. Det var ikke så lett for de har veldig glatte golv her og da er det vanskelig å få godt fraspark i angrepsposisjon. Det gikk på et vis, og akkurat idet jeg skulle klappe kjeven over nakken på kattejævelen så slo den ut med framlabbene! Og de labbene var STORE og hadde SEKS klør på hver! Jækelen – de klørne var kvasse!
Kokken og den nye gjesten kom og skilte oss fra tumultene, og jeg kunne på nytt innta posisjon ved kjøkkenbenken. Jeg passet på å sette meg helt i nærheten av kjøleskapet, for der vet jeg at kokken har mer av godsakene sine. Katta ble hivd ut igjen, og bra var det for sånne ufine gjester kan vi ikke ha rekende her. Litt senere tenkte jeg at jeg måtte gjøre meg litt kjent i huset, så jeg tok meg en runde rundt. Satan, det er mange rom på dette hotellet! De har visst like mange i 2. etg. også, men der har jeg nesten ikke vært. De har en smal og bratt trapp opp dit, og den tør jeg ikke å gå i selv. Jeg er da byhund for svarte! I byen har vi jo brede og slakke trapper som er enkle å forsere, ikke sånne høn’stiger som dette!
Nok om det. Litt senere ble maten servert, og dere aner ikke hvor god pizza de har her! Jeg tok meg en runde (eller flere, egentlig) og alle sammen lot meg smake. Etterpå ble jeg trøtt, så jeg la meg rett ned på gulvet for å hvile middag. Det var varmt som i en bakerovn, for kokken fyrte verre enn hinmannen selv, et visst annet sted! Etter noen timer gikk kokken og tok på seg andre klær. Jeg spratt opp og tenkte at, «jippi – nå skal vi ut og gå tur!», men jeg ble litt forundret da jeg fikk se alle gullstripene han hadde på klærne sine?!? Det var da vel ikke nødvendig bare for å ut på en tisse/snifferunde? Men vet du hva «far»? Kokken klappet meg og rusket meg i pelsen før han sa «hadet, vi ses i morgen»! Hva? Skulle han dra noe sted uten meg? Jeg ble så skuffet at jeg måtte bjeffe litt før jeg bare slapp meg rett ned på gulvet igjen. Da sa hun damen, jeg vet ikke hva hun heter, men jeg tror hun er henne du kaller søskenbarnet mitt, selv om hun har ALT for lite pels til å være i slekt med meg, at vi snart skulle gå oss en tur. Jeg trodde ikke helt på henne, for hun satt bare og drakk kaffe og så ut som hun hadde all verdens god tid… Heldigvis var han andre gjesten, jeg kaller ham bare LM nå, der og klappet og koste med meg. Etter enda en liten stund begynte menneskene her å røre på seg, og da tenkte jeg at vi endelig skulle ut å gå! Men neida – da ble jeg stappet inn i bagasjerommet på bilen igjen, for da skulle vi ut og levere noen greier til noen.
Da vi kom tilbake hit var det endelig klart for å gå tur. Vi gikk en laaaang tur, og snuten og hjernen min slo kollbøtte av alle de nye luktene! Jeg fikk både tisset og bæsjet, og når vi kom hjem igjen var jeg utslitt. Så mye at jeg ikke gadd å bry meg om at katta hadde tatt seg til rette og lagt seg i sofaen mens vi var borte. Jeg la meg på stua og kikket litt på tv sammen med folkene før vi skulle ta natta. Da kom det plutselig enda en gjest hit til hotellet. Han hadde helt grønne klær, så jeg har døpt ham «Kermit». De andre sier at han heter Hallvard, men det driter jeg i. Kermit får holde! Han er veldig snill, og han har en STOR seng som jeg fikk sove i sammen med ham i natt. Damen ville at jeg skulle i sove i buret mitt, men hun gikk og la seg før meg og Kermit så dette hadde hun ingen kontroll på. Jeg sov som en prins med hodet på skuldra til Kermit, og når vi sto opp idag kom kokken tilbake! Juhuu!, mere godsaker i vente tenkte jeg. Men nei, han gikk rett og la seg for å sove. Han hadde visst jobbet hele natta… Kermit og jeg tok oss en luftetur sånn at jeg fikk av meg vannet og møkka igjen, og når vi kom tilbake hadde også damen stått opp. Jeg fikk mat, vann og masse kos og hun sa at jeg var verdens fineste boff! Jeg fikk stå ute i båndet mitt, men jeg fikk streng beskjed om å ikke bjeffe, for kokken måtte sove. Greit, tenkte jeg, bare jeg får mer godbit etterpå.
Kermit måtte dra, for han skulle avgårde på fotball-cup, men han sa at han skulle komme tilbake. Jeg håper det er sant, for jeg vil sove sammen med ham i natt igjen i den store, gode senga hans. Jeg ble litt skuffet over at han ikke tok meg med, så jeg bjeffet litt når han kjørte. Da kom damen og kjeftet på meg. Jeg ble litt furten da, spesielt siden hun lot kattehelvetet komme inn da hun satte meg fast i båndet ute. Kanskje hun ga ham mat også der inne!?! Som hevn spiste jeg opp kattematen når jeg slapp inn igjen. Jeg gleder meg til pelsdotten oppdager det!
Nå kom LM og ville ta meg med på tur på Breilia, så jeg må avslutte her. Håper du og «mor» koser dere i Trondheim. Jeg skjønner at dere trenger litt fri fra meg, og jeg har det helt topp her, så dere skal ikke ha dårlig samvittighet for meg. Jeg skriver mer senere.
Hasta la vista, og kos fra Balder.

februar 21, 2014

En annerledes vinterferie

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 14:57

I år ble det en annerledes vinterferie. Vi har tilbrakt årets vinterferie på badet. Hele uka til ende. Ikke er vi blitt noe renere av det heller. Tvert imot, vil vi si. For vi har ikke benyttet oss av det som er normale fasiliteter på et bad, det vil si dusj eller badekar.

Og det er egentlig ikke noe rart. For begge deler mangler. Vi hadde et innstøpt badekar for en og en halv måned siden. Da ble det revet ut og badet ble klargjort for en dusjnisje der hvor karet hadde stått. Det skulle da være unødvendig å si noe mer om hvorfor vi har tilbrakt vinterferien på badet. Mens bikkja og kona har tilbrakt vinterferien på høyfjellet sammen med barn og barnebarn. Og koset seg i snøen….

Mens vi pusser opp på badet:

Vi har ikke savnet snøføyka eller snøen i det hele tatt, men tatt til takke med flislim og støvføyka fra polering av fugene på flis og glassbyggerstein. For fugene må poleres, må vite. Etter at de har satt seg, skal de gnies over med en myk klut for å få den jevne, fine finishen.

Og har vi selv savnet vaskemuligheter, har til gjengjeld både badet og resten av leiligheten fått full støvsuging og vasking hver kveld. For det blir støv av slikt arbeid. Vi har med andre ord kommet til støvets alder, har vi tenkt mens vi har holdt på. Men har i grunnen vært fornøyd med at vi er en slik støvandes kar!

I denne sammenhengen faller det naturlig å nevne at en lignende støvføyk har det vært utendørs. For stikk i strid med gjeldene klimaspådom om milde og fuktige vintre, har vi her på Nordvestlandet hatt den tørreste vinter i manns minne. Det har omtrent ikke falt en dråpe regn eller en snøfille siden nyttår. Om ikke klimaet har endret seg, så har i hvert fall været vært annerledes enn det det pleier på disse kanter av landet. For vi er mer vant til minst ti vintre og ti somre i løpet av det man ellers i landet kaller for en vinter. Vi veksler vanligvis mellom frost og mildvær, sol og regn, storm og stille med tre dagers mellomrom.

Så både innendørs og utendørs har vinterferien i år vært annerledes. Men så bor vi jo i  annerledeslandet Norge.

Ta en titt på bildene nedenfor så ser du at noe er blitt utført oppi all støvføyka:  PS. Vi venter på levering av glassdør til dusjen! DS.

 

desember 25, 2013

Tilbakeblikk på 2013

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 14:53

Klikk på symbolet i nedre høyre hjørnet for  fullskjerm visning!

november 25, 2013

To walk a mile for a Camel

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 15:55

.

 «I’d walk a mile for a Camel!»,

var R.J. Reynolds Tobacco‘s slogan for sigarettmerket ved samme navn i mange år. Det benyttes ikke lengre.

Camel Regular (non-filter) pack

Camel Regular (non-filter) pack

Det er sikkert mange fornuftige årsaker til det. Bl.a. fordi det i mange land, bl.a. i Norge, er forbudt å reklamere for tobakksvarer. Vi skal la den diskusjonen ligge, men bare fastslå at sloganet har fått en ny og dypere betydning for oss selv nå.

En sunnere og bedre betydning. For nå kan vi si: «I’d walk a mile with my Dog!» For det gjør vi. Hver dag. Vi går og går. Og kommer tilbake til døra hver gang. Etter å ha gått en fem, seks kilometer hver gang. To ganger for dagen. I all slags vær: vindstille og kuling, regn, sludd eller sol fra blå himmel. Vi er ute og går tur uansett. Med bikkja på slep, eller like ofte: med bikkja forrest og oss selv på slep etter. Eller helt presist: bikkja forrest når den ser noe interessant lengre framme, eller oss selv forrest når bikkja har funnet noe interesssant å studere i veikanten. Noe som må luktes inngående på, eller aller helst, smakes på. Da står den på stive ben og lar seg knapt rikke av flekken uten at vi må dra så hardt vi kan i båndet. Da kommer den motstridig etter, med et oppsyn som tydelig forteller hva den synes om slikt hastverk når det var en slik deilig hundeskit å lukte på akkurat her!

Balder på Smørvikneset

Balder på Smørvikneset

Siden vi bor i Kristiansund, byen på øyene ute i storhavet, er rutevalget noe begrenset, for å si det slik. Vi har krysset Kirkelandet på kryss og tvers i alle retninger, i bysentrum og i de herlige naturomgivelser rundt Kringsjå og Vainndamman helt ut til Klubbneset. Restene etter de tyske forsvarsverker ute i Karihola er inngående studert. Og vi kjenner hver sølepytt og myrområde ute i Folkeparken og på Skorpa.

Innlandet, også kjent som Tahiti, er den minste øya i tettbebyggelsen i Kristiansund. Så det skal ikke så mange turene dit før vi kjenner alle smugene i Hønebukta og inne i Sjursvika, samt bergene ute på Skjærtangen. Vi vet ikke hvorfor øya kalles Tahiti på folkemunne, men faktum er at det nye Thonhotellet der har laget en liten lagune med flott skjellsand og åpning mot havna. Den fant bikkja en kveld for et par uker siden da vi var ute på vår kveldstur. Det var ingen andre badegjester der akkurat da, antageligvis fordi det snødde og lufttemperaturen ikke innbød til strandliv. Men slikt stopper ikke en norsk buhund. Så det ble en halvtimes moro med lek og graving i skjellsand på stranda på Tahiti den kvelden…

Nordlandsøya, også kjent som Marokko på folkemunne, uvisst av hvilken grunn, gjenstår. Det er den største øya i det som var Kristiansund før kommunesammenslåingen med Frei. Der er det store friarealer og en smule fjelltopp som har  gitt navn til flyplassen som ligger nedenfor: Kvernberget. Ytterligere utforskning av Nordlandsøya får utstå til våren da det blir snøbart og bedre å ferdes i naturområdene der.

Den første snøen på hytta

Den første snøen på hytta

I mellomtiden får vi legge nye ruter på Kirkelandet og Gomalandet gjennom vinteren. Og inne på hytta i Vadsteinsvik på Frei, selvfølgelig. Der er Balder, som bikkja heter, blitt såpass lokalkjent at den betrakter hele Vadsteinsvik som sitt eget private territorium. Til tross for at det finnes en åtte, ti bikkjer til der inne. Hver gang vi kommer innover på hytta, løper Balder rundt og gjør som buhunder flest: den gjør! Først på egen eiendom. Så på naboeiendommen. Og så en tur vestover grenda før den endrer kurs østover og varsler sin ankomst på hytta. Den bjeffer og i øst og den bjeffer i vest slik at alle som bor der inne vet at nå er gneldrebikkja kommet, og de som sa fra på forhånd at du må ikke anskaffe deg buhund fordi den gjør hele tiden, fikk rett.

Men Balder er en lydig og snill hund. Det må sies. Kanskje ikke den smarteste hunden i verden, men snill er den. Og som sagt, lydig. Slik er det ofte, både med hunder og mennesker. De snilleste er ikke alltid de smarteste! Så da blir det vel mulig for eieren å plukke av den gjøingen etter hvert.

Eieren er i hvert fall ikke først og fremst kjent for sin snillhet. Så da spørs det om han er smart nok til å få dressert bikkja til å slutte å gjø, da! Vi jobber med saken.

september 14, 2013

Mye om lite

Filed under: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 16:03

De fleste har vel kanskje hørt historien om skipsføreren og maskinsjefen og hvordan deres kunnskap endrer seg med tiden.

Hvor det sies at skipsføreren er en person som vet litt om svært mye. Mens maskinsjefen er en person som vet mye om svært lite. Etter hvert som årene går, vil skipsføreren lære mindre og mindre om mer og mer. Mens maskinsjefen lærer mer og mer om mindre og mindre.

Skipsføreren ender opp med å kunne ingenting om alt, mens maskinsjefen på sin side kan alt om ingenting!

Til å løpe på

Så liten var jeg for tre måneder siden

Med vår egen bakgrunn, er det nærliggende å bekrefte at denne myten ikke er helt uten en viss sannhet. Vi føler at vi i løpet av årene har fylt hjernen med masse løsrevne fakta fra et bredt spekter av interesseområder. Og på en måte har endt opp med å bli en halvstudert røver på de fleste. «A Jack of all trades», som engelskmannen ville ha sagt.

Men på tross av dette,  har interesseområdene snevret seg inn med årene. Så det bor vel kanskje en maskinsjef i oss, allikevel. For samtidig som vidsyn har veket for innsyn, har også strukturene og sammenhengene kommet til syne. Kunnskap har gradvis endret seg til forståelse.

Så dersom vi er så heldige at vi får leve lenge nok, vil vi kanskje få oppleve å komme til visdom før vi fraktes over Styx….

Vi frykter derfor ikke egne observasjoner av denne typen innsnevring.

Da er det verre med innsnevring av blodårene. Det har vi fryktet ett par års tid. Selv om vi hadde gjennomgåtte en grundig medisinsk utredning for å vurdere behovet for såkalt stentoperasjon uten at legen hadde funnet behov for noe slikt. Til tross for stadig tilbakevendende akutte slapphetsanfall. Vi hadde lenge tenkt å be om en ny utredning for å få en «second opinion» på dette. Hvilket vi slapp å gjøre noe med selv. Da vi dagen før fødselsdagen vår fikk et litt kraftigere anfall, med det resultat at vi ble liggende flere timer i sengen på hytta uten å ha krefter til å komme oss opp. Det ble ambulanse med blålys fra hytta til sykehuset i Kristiansund. Som etter en grundig utredning av dyktige leger kom fram til at vi led av hjerteflimmer. Ett av hjertekamrene levde sitt eget liv, med sin egen frenetiske takt som hindret en god blodsirkulasjon og dertil hørende transport av oksygen. Da årsaken var klarlagt var kuren grei. Regelmessig inntak av medisin gjorde susen. Slik at vi pr. i dag ikke er i noe dårligere form enn folk flest på vår alder.

Men vi må innrømme at dette har påvirket vårt aktivitetsnivå både på denne bloggen og på andre felt.

Den tilgjengelige energi har stort sett gått med til å kose med vår nyanskaffede hund og prøve å gi ham en oppdragelse både vi og omgivelsene kan leve med. Og det har vært krevende nok…

Nå skjønner kanskje den observante leser hva vi mente med overskriften «mye om lite» på dette blogginnlegget. Et snevert interessefelt med tjuefiretimers konsentrasjon om hundeoppdragelse. Ja, vi skriver hundeoppdragelse, ikke dressur. For etter vår mening er det stor forskjell på disse to begrepene. Oppdragelse betyr å lære adferd mens man samtidig beholder personligheten, mens dressur forutsetter at personligheten reduseres på bekostning av lydighet.

Dressur kan være formålstjenlig på hunder som skal benyttes til spesielle oppgaver. Som førerhunder, politihunder, jakthunder og så videre. Helt spesielle adferdsmønster må trenes inn dersom formålet med hunden skal nås.

Men formålet med vår Balder er et ganske annet. Han er utsett il å være en kamerat i pensjonisttiden vår. Og hvem vil ha en dressert kamerat? Da kan man like gjerne kjøpe seg en mekanisk robot som kan programmeres til å gjøre det man vil. Klarer vi å lære ham betydningen av kommandoene «kom», «sitt», «stå» og «dekk», skal vi være såre fornøyd. Husren ble han etter fjorten dager, så han må ha innebygd et visst minimum av vett og forstand fra naturens side. Likeledes skjønner han godt betydningen av ordet «nei». I motsetning til våre egne barn så lenge de bodde hjemme!

Og en god kamerat er han allerede blitt. Vi prater sammen og utveksler meninger om dette og hint. Blant annet er han godt fornøyd med Stortingsvalget. Han har ikke så mye i mot Frp heller, etnisk norsk buhund som han er. Men han er snill mot alle. Han logrer og vil kose med både tyske schæfere, tibetanske tempelhunder og andre utenlandske motehunder av accessorytypen. Han er rett og slett for et fargerikt fellesskap!

Men han knurrer når han ser Solhjell på TV’en. Hvilket vi tar som bevis på at bikkja er forstandig! ;)

Ellers så kan vi rapportere at Balder har vokst noe fenomenalt på de fire månedene vi har hatt ham. Kroppslig. Mentalt er det mye valp i ham ennå. Men det er det i oss selv også, så det går bra.

Legger ved noen bilder her, så leserne kan se ved selvsyn hvor mye Balder har vokst siden forrige bloggartikkel:

(Klikk på bildene for større versjon)

juni 9, 2013

Hjelp, jeg er blitt pappa!

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 16:48

I en alder av 67 år er jeg blitt pappa! Ikke biologisk pappa riktignok, men allikevel  definitivt pappa. Med alle de forpliktelser som farskap medfører i våre dager…..

DSC_0128

Stolt nybakt pappa på vei hjem fra Karmøy lufthavn

Og det har ikke vært snakk om hverken adopsjon eller surrogatmor i denne forbindelse. Nei, saken er ganske enkelt den at vi har kjøpt oss en buhundvalp. Fra Kimura Kennel i Haugesund. En velskapt og søt, liten norsk buhundvalp. Sju uker gammel da vi hentet den hjem.

Dette er resultat av en nøye planlagt familieplanlegging, så det har ikke vært snakk om noen tilfeldig løssluppen ansvarsløshet fra vår side. Tvertimot. Vi har lenge hatt i tankene at vi måtte få oss en trofast venn som vil følge oss i tykt og tynt gjennom vår pensjonisttilværelse. En som ser beundrende opp på oss uansett hvilke stupide tanker vi gir uttrykk for eller uansett hvilke dumme ting vi gjør. Med et slikt utgangspunkt er jo da hele menneskeheten utelukket. Så vi måtte satse på en hund. Kun en hund har slike karakteregenskaper når det gjelder trofasthet og beundring av sin herre og mester. Noen vil kalle det blind kjærlighet. Selv foretrekker vi å kalle det dypere forståelse av begrepet vennskap. Det er lenge siden vi har opplevd følelsen av å bli sett beundrende opp på. Stort sett har det vært kritiske kommentarer til våre meninger om dette og hint. Rent logisk sett, helt forståelig selvfølgelig. Vi må innrømme det. Men allikevel. Buhunden er trofast til det siste, uansett!

Heisann. Det ble et par ukers opphold i bloggingen, gitt. Men nå er vi kommet ut av ammetåka og kan fortsette der vi slapp. Altså om buhundens fortreffelighet. Det har vært et par travle uker med valpen her inne på hytta. Som førstegangsvalpefar med usikkerhet og manglende kunnskap om hundepsykologi. Men vi kan vår Pavlov, og har stort sett basert oss på de enkle fakta om betinget læring og hunder. Og en masse kjærlighet og kos.

Det som har forundret oss mest i løpet av disse tre ukene med Balder, er hvor hurtig den lille kroppen har vokst og hvor snar han har vært til å lære seg den mest grunnleggende adferd for en hund som skal leve i et menneskemiljø.

Han var bare sju uker da vi overtok ham, slik at den første tiden gikk med til preging. Og det tok ikke lang tid før han akseptere oss som sjefsulven. Hvorvidt dette er en positiv  karakteristikk av oss selv vil være avhengig av ståstedet til betrakteren. Altså hvorvidt du er en hund eller en sosialdemokrat…..

Uansett, så har nå Balder lært å sitte pent, gå pent på venstre side ved kneet når vi er ute og går tur. Og å gi labb selvfølgelig! Det gjenstår å få ham til å apportere, det vil si å hente ting og bringe dem til sjefsulven og å få ham til å ligge eller sitte stille til han får kommandoen «kom». Et begrep han pr. i dag ikke skjønner betydningen av.

Vi er så heldige at vi har hytte beliggende noen minutters kjøretur fra byen. Et deilig sted med to mål hage og stor terasse inne på eiendommen. Og krattskog,  eng og badestrand like nedenfor hytta. Med andre ord et eldorado for både mennesker og hunder.

De to første ukene hadde vi tropisk vær med temperaturer godt over tjue grader her på Nordvestlandet. Slik at det ble mye søking etter skygge og late dager. Den siste uken har det regnet. Men med temperaturer rundt en tolv grader og et ypperlig vær for utforsking av krattskogen og stranda. Til å begynne med i stram line, men etter hvert med litt friere tøyler og i striregnet i dag, i fritt løpp gjennom skogen. Trim for både Balder og undertegnede.

Men nå er det nok tekst. Bilder sier ofte mer enn ord, så her kommer noen:

Klikk på bildene for større versjon.

april 25, 2013

Er det vår vår i år?

Filed under: Som dagene går — millenblogg @ 12:56

Skjønt i skrivende stund er det lite som tyder på at det er noens vår overhodet. For utenfor kontorvinduet pisker regn og sludd mot glasset i frisk bris fra sydvest. Mens termometeret viser knappe fire grader pluss.

Kan vi snakke om vår da? Er våren kalenderbestemt eller værbestemt? Vi skriver faktisk den 25. april nå, og skulle således kunne forvente at telen var gått ut av jorda og at sola  så smått hadde begynt å varme opp plener og bed.

Men det er ikke samsvar mellom forventninger og realiteter.

Så vi får forholde oss til realitetene da. Tryggest slik. Og heller gjøre noen snarturer ned i kjelleren og hente opp mer bjerkaved og fyre opp både på stua og på atelieret. Og prøve å holde ut noen uker til. Før 17. mai med sol og kald nordavind!

Det ble litt av en brå overgang her forleden da vi kom fra Gran Canarias sol og varme og rett hit til sludd og blåst. Vi forlot Kanariholmene i 36 -trettiseks- grader i skyggen, og ankom Gardermoen i pluss 4.

Så nå går vi og venter på en ørliten endring i været slik at vi kan så ut noen frø i drivhuset på hytta. Tomatplanter og melon til innendørs driving gjennom sommeren, og sommerblomster til utplanting i bed.

A propos 17. mai: vi har termin som pappa den 15. mai! Det vil si at vi skal bli «pappa» til en liten buhundvalp fra Haugesund et par dager før nasjonaldagen. Vi har vært pappa tidligere også, og er det for så vidt ennå og har bedrevet barneoppdragelse med stor innlevelse. Ja noen påsto at det var preging vi holdt på med da våre egne barn var små. Vi lyktes ikke helt med det. Heldigvis, er det mange som sier. Og har for så vidt et poeng der.

Men nå kan vi prøve på nytt igjen og gleder oss til å få en liten valp som vi kan prøve ut våre pedagogiske evner på. Mens den ser på oss med beundring i blikket. Det er det lenge siden vi har opplevd.

Så det kan kanskje bli vår vår i år, allikevel?

mars 6, 2013

Etikk og korrupsjon og sånn

Filed under: Økonomi,Politikk — millenblogg @ 11:40

Det er merkelig hvordan enkelte har en evne til ikke å lære. Nå har det vært skrevet i avisene, diskutert på TV og i radio om etiske regler i offentlig forvaltning og næringsliv i lengre tid. Med bakgrunn i enkeltsaker som har kommet opp de seneste årene.

La oss nevne noen av de mest kjente: Vannverksskandalen på Romerrike, Siemens-skandalen i Forsvaret, Unibuss-saken i Oslo og Store Norske Spitsbergen Kullkompani på Svalbard.

SStock Photography - corruption concept: hand giving bribe to other. fotosearch - search stock photos, pictures, wall murals, images, and photo clipartiden 2003 er 24 personer dømt for kommunal korrupsjon i Norge. Dømt! I forbindelse med kommunal korrupsjon.  Hvor mange tilfeller av korrupsjon har det i virkeligheten forekommet? Hvis man regner med tilfeller av statlig og fylkeskommunal korrupsjon også. Det nøyaktige svaret er selvfølgelig umulig å finne.  For ikke å snakke om økonomisk utroskap og underslag i det private næringsliv. Og hvis man skal begynne å regne med tvilsomme etiske handlinger uten direkte økonomisk vinning for de impliserte, det vil si avgjørelser og vedtak fattet av personer som var inhabil i saken, er jeg stygt redd for at det ville bli et skremmende stort antall.

Men at Norge har en utbredt korrupsjonskultur, går det ikke an å nekte for. Transparency International rangerer Norge som det mest korrupte landet i Skandinavia og vi rykker ned fra sjette til sjuende plass på de minst korrupte land i verden.

Og nå smeller Trondheim kommune til med smøretur til Australia for enhetslederne i helse- og omsorgstjenesten. Jamen sa jeg omsorg. For seg selv.

Motivet for korrupsjon innenfor offentlig forvaltning på dette nivået er grådighet eller griskhet som spesialetterforsker Gunnar Fjære i Økokrim kaller det. Et av de mest nedrige karaktertrekk et menneske kan ha, etter vår vurdering.

Eller for å benytte de to ordene i vårt vokabular som dekker det best: Fy faen!

Men like interessant som selve korrupsjonen, er reaksjonen fra de overordnende styrende organer etter at forholdet blir avslørt. Kan vi forvente at noen personer blir stilt til ansvar? At det får negative personlige følger for å bryte kommunens etikkreglement.

Vi har våre tvil! Men vi skal følge med.

.

PS. Vi anbefaler at du tar deg tid til å klikke på lenkene ovenfor for å få med deg mest mulig om korrupsjonen i Norge!

Neste side »

The Rubric Theme. Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 215 andre følgere