Er det vår vår i år?

Skjønt i skrivende stund er det lite som tyder på at det er noens vår overhodet. For utenfor kontorvinduet pisker regn og sludd mot glasset i frisk bris fra sydvest. Mens termometeret viser knappe fire grader pluss.

Kan vi snakke om vår da? Er våren kalenderbestemt eller værbestemt? Vi skriver faktisk den 25. april nå, og skulle således kunne forvente at telen var gått ut av jorda og at sola  så smått hadde begynt å varme opp plener og bed.

Men det er ikke samsvar mellom forventninger og realiteter.

Så vi får forholde oss til realitetene da. Tryggest slik. Og heller gjøre noen snarturer ned i kjelleren og hente opp mer bjerkaved og fyre opp både på stua og på atelieret. Og prøve å holde ut noen uker til. Før 17. mai med sol og kald nordavind!

Det ble litt av en brå overgang her forleden da vi kom fra Gran Canarias sol og varme og rett hit til sludd og blåst. Vi forlot Kanariholmene i 36 -trettiseks- grader i skyggen, og ankom Gardermoen i pluss 4.

Så nå går vi og venter på en ørliten endring i været slik at vi kan så ut noen frø i drivhuset på hytta. Tomatplanter og melon til innendørs driving gjennom sommeren, og sommerblomster til utplanting i bed.

A propos 17. mai: vi har termin som pappa den 15. mai! Det vil si at vi skal bli “pappa” til en liten buhundvalp fra Haugesund et par dager før nasjonaldagen. Vi har vært pappa tidligere også, og er det for så vidt ennå og har bedrevet barneoppdragelse med stor innlevelse. Ja noen påsto at det var preging vi holdt på med da våre egne barn var små. Vi lyktes ikke helt med det. Heldigvis, er det mange som sier. Og har for så vidt et poeng der.

Men nå kan vi prøve på nytt igjen og gleder oss til å få en liten valp som vi kan prøve ut våre pedagogiske evner på. Mens den ser på oss med beundring i blikket. Det er det lenge siden vi har opplevd.

Så det kan kanskje bli vår vår i år, allikevel?

Etikk og korrupsjon og sånn

Det er merkelig hvordan enkelte har en evne til ikke å lære. Nå har det vært skrevet i avisene, diskutert på TV og i radio om etiske regler i offentlig forvaltning og næringsliv i lengre tid. Med bakgrunn i enkeltsaker som har kommet opp de seneste årene.

La oss nevne noen av de mest kjente: Vannverksskandalen på Romerrike, Siemens-skandalen i Forsvaret, Unibuss-saken i Oslo og Store Norske Spitsbergen Kullkompani på Svalbard.

Siden 2003 er 24 personer dømt for kommunal korrupsjon i Norge. Dømt! I forbindelse med kommunal korrupsjon.  Hvor mange tilfeller av korrupsjon har det i virkeligheten forekommet? Hvis man regner med tilfeller av statlig og fylkeskommunal korrupsjon også. Det nøyaktige svaret er selvfølgelig umulig å finne.  For ikke å snakke om økonomisk utroskap og underslag i det private næringsliv. Og hvis man skal begynne å regne med tvilsomme etiske handlinger uten direkte økonomisk vinning for de impliserte, det vil si avgjørelser og vedtak fattet av personer som var inhabil i saken, er jeg stygt redd for at det ville bli et skremmende stort antall.

Men at Norge har en utbredt korrupsjonskultur, går det ikke an å nekte for. Transparency International rangerer Norge som det mest korrupte landet i Skandinavia og vi rykker ned fra sjette til sjuende plass på de minst korrupte land i verden.

Og nå smeller Trondheim kommune til med smøretur til Australia for enhetslederne i helse- og omsorgstjenesten. Jamen sa jeg omsorg. For seg selv.

Motivet for korrupsjon innenfor offentlig forvaltning på dette nivået er grådighet eller griskhet som spesialetterforsker Gunnar Fjære i Økokrim kaller det. Et av de mest nedrige karaktertrekk et menneske kan ha, etter vår vurdering.

Eller for å benytte de to ordene i vårt vokabular som dekker det best: Fy faen!

Men like interessant som selve korrupsjonen, er reaksjonen fra de overordnende styrende organer etter at forholdet blir avslørt. Kan vi forvente at noen personer blir stilt til ansvar? At det får negative personlige følger for å bryte kommunens etikkreglement.

Vi har våre tvil! Men vi skal følge med.

.

PS. Vi anbefaler at du tar deg tid til å klikke på lenkene ovenfor for å få med deg mest mulig om korrupsjonen i Norge!

Om å få seg…

Om å få seg et liv.

Får man seg et liv, egentlig? Tja, man fikk vel et liv da man ble født. I hvert fall en eksistens. Hva som videre skjer, er avhengig av mange faktorer. Hvis man skal omgjøre eksistensen til et liv. Og hvis man med et liv mener et meningsfylt liv.

Man må altså fylle eksistensen med mening for å kunne kalle den for et liv.

I vår tidligere gjerning som lærer ved skipsføreravdelingen, underviste vi i fag som omfattet administrasjon og ledelse. I denne forbindelse kom vi kontakt med en rekke tanker og ideer om hva som menes med “et meningsfylt liv”. Både gjennom samtaler med studentene, lærebøkene vi benyttet og gjennom egne studier i filosofi og psykologi.

For det å lære teknikker om hvordan ledelse skal utføres, er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bli en god leder. Det vil si: å lede en gruppe til å arbeide mot et felles mål. Akkurat som innenfor navigasjonsfaget, må man først vite hvor man står, deretter bestemme hvor man vil, for så å finne kursen mot målet. Og underveis, kontrollere om man ligger i den ønskede kurs.

Jacob Jordaens (1593-1678): Vanitas med Demokrit og Heraklit
“Kjenn deg selv”. Skjønnheten studerer seg selv i speilet mens narren står bak og kikker og Heraklit minner om at tiden, og skjønnheten, forgår.

Nettopp å finne ut hvor man står, kan være en svært vanskelig oppgave. Både til sjøs og i livet ellers. Kanskje vanskeligst i livet ellers. For det blir en subjektiv vurdering. Man skal vurdere seg selv. Altså rette søkelyset mot eget liv. Mot egne tanker, ideer og livsførsel. Det er dette som kalles refleksjon. Det blir som å se inn i et speil. Liker vi det vi ser? Og hva gjør vi hvis vi ikke liker det  vi ser? Forholder vi oss til fakta  i denne situasjonen, eller benekter vi fakta og bortforklarer det triste trynet vi ser i speilet? Er vi ærlige nok overfor oss selv til å endre på det vi ikke er fornøyd med? Tar vi oppgjøret med oss selv eller skylder vi på omgivelsene? Svaret på disse spørsmålene er helt vesentlig for å finne kursen på livet vårt. Bommer vi her, blir det vanskelig å sette en riktig kurs for å komme dit vi vil.

Og da er vi kommet til det neste trinn i prosessen: å finne ut hvor vi vil. Vil  vi bli rik  og berømt? Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skal strebe mot det?

.

Eller skal vi la være å bry oss om både materiell rikdom og berømmelse, men heller gå inn for å bli rik på kunnskap og medmenneskelighet. Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skulle strebe mot det? Er det naivt å være snill? Kan man være medmenneskelig uten å være naiv? Det kreves både selvinnsikt og kunnskap om andre for å kunne gi et holdbart svar på disse spørsmålene.

Når både avfarende og påkommende plass er kjent, gir kursen seg selv.

Det gjenstår da å kontrollere om vi ligger på kurs under veis. Og rette opp for vind og strøm. Det vil si omgivelsenes påvirkning på vårt livs kurs. Er vi der vi burde være? Må vi ta oss litt på tak nå? Jo hyppigere vi reflekterer over våre tanker, ideer og livsførsel, jo hurtigere kommer vi til målet.

Et mål som i denne sammenheng ikke er en statisk tilstand, men heller en ønsket prosess. Målet er å komme fram til en tilstand av en pågående forbedringsprosess, for å si det sånn.

Mange har opp gjennom historien ment mye om det å få seg et liv. Anerkjente tenkere helt fra antikkens dager og fram til dagens psykologer og filosofer. En av de som vi selv mener å ha bidratt til et kvantesprang i våre egen forståelse av hva et meningsfylt liv, er den amerikanske psykologen Abraham Maslow.

Man skal ikke ha lest mye psykologi før man treffer på hans velkjente behovshierarki. En femtrinns struktur med de menneskelige behov samlet i grupper. En gruppering og rangering som han hadde kommet fram til etter intervju med et stort antall åndsfriske mennesker.

På grunnlag av alle disse intervjuene, konkluderte han at ethvert menneske utvikler seg gjennom livet på en slik måte at deres handlinger er styrt av søken etter å tilfredsstille sine mest presserende behov til enhver tid. Etter hvert som man ble eldre og man til en viss grad fikk tilfredsstilt sine behov på innenfor en bestemt gruppe, så ville det dukke opp behov fra gruppen i neste trinn. Altså at man ville innrette sin adferd for å få tilfredsstilt disse.

.

Klikk på illustrasjonen for å se en større versjon.

Reach for the stars: A musician must make music, an artist must paint, a poet must write, if he is to be ultimately at peace with himself. What a man can be, he must be.

Gjennom et helt liv ville man således “stige fra et trinn til et annet”. Og få stadig nye behov å tilfredsstille. Og derved en stadig endring i adferd. Fra de mest primitive behov mot de mer sofistikerte, så å si.

Underveis ville man kunne oppleve kvantesprang i forståelse. Både av seg selv og omgivelsene. Noe som kunne gi en følelse av innsikt og “det å se lyset” i forhold til tidligere erfaringer og kunnskap. Nesten som en religiøs opplevelse. Men uten å være akkurat det. For det er ikke snakk om noen innsikt i noe overnaturlig, snarere tvert i mot. Innsikt i det naturlige. En “aha-opplevelse” på grunnlag at man hadde forstått noe man ikke hadde skjønt tidligere. Noe man hadde kommet fram til ved egen hjelp. Slike kvantesprang som de fleste av oss har opplevd, har betydning for vår forståelse både av skolekunnskap og oss selv.

Og de av oss som er så heldige at de begynner å få behov for selvrealisering, vil strebe mot et godt liv. Ikke bare for seg selv, men også for alle andre.

“Education is learning to grow, learning what to grow toward, learning what is good and bad, learning what is desirable and undesirable, learning what to choose and what not to choose.”

Så, gå nå og få deg…et liv! Et meningsfylt et.

Når nettene er lange

Den største furua i området

“Når nettene er lange og kulda setter inn

da sier gamle Kari-mor til ektemannen sin:

Hvis ingen hugger veden, men i sofaen sovner inn.

Da blir det kaldt i stua vår og ingen kos på kinn.

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på veaskogen, der skal alle ha det bra.

.

Så bare finn frem saga, –  olje og bensin

Sett nå fra deg drinken, med tonic og med gin.

Og kom deg ut i skogen  og fell en to, tre trær

På himmel’n skinner sola og det er så fint et vær

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på veaskogen, der skal alle ha det bra.”

..sa hun, og jagde oss ut i veaskogen nedenfor hytta. Hvor vi gikk løs på den største furua i området. Tolv meter høy og seksti centimeter i diameter ved rota. Der den har stått og hindret utsikten fra hytta og ned mot sjøen i mange år nå. Faktisk førtifem år siden den slo rot, i følge årringene som vi telte etter at den var felt.

Selv pakket hun seg inn i foret kjeledress og foresto ryddingen av greiner etter hvert som vi kappet dem av. De ble samlet i en svær haug som vi etter hvert klarte å sette fyr på. Det var deilig med litt varme fra bålet mens lufta holdt kun 6 -7 kalde grader.

Vi har hatt over en uke med finvær nå. Sol fra skyfri himmel og spikende kaldt. Til å være på disse kanter av landet. Ned mot minus ti om natta. Rimfrost på hytteveggene og bilen som en isskulptur om morgenen. Men damm stille luft. Hvilket er en større skjeldenhet her på Nordvestlandet enn minus ti. Med andre ord: et perfekt vær for vedhogst.

Vi tok ned en fire fem store bjørketrær i samme slengen når vi først var i gang. Omtrent samme høyde som storfurua, men bare en tjue, tretti centimeter i diameter. Og nesten kvistfri, bortsett fra helt oppe i toppen. Perfekt for vedproduksjon.

Da trærne var felt, kvistet og kappet i stranger med håndterlig lengde, dukket naboen opp med sin firehjulstrekker av en John Deere traktor. Tre turer med full skuffe, og alle strangene var transportert opp til plattingen ved hytta hvor det neste trinnet i vedproduksjonen skulle foregå. Nemlig kapping til 25 centimeters vedskier. Takket være den hyggelige naboen slapp vi unna prolaps og påfølgende smerter denne gang. Forrige gang vi hadde et lignende prosjekt på gang, benyttet vi trillebår og presset den gjennom frossent gress tvers over enga og fram til plattingen. Det kostet oss seks måneders sykemelding og sterke smerter inntil prolapsen hadde leget seg selv.

Etter et par dager med klyving hvor fruen sto for det meste arbeidet,  var 3,5 meter ved ferdig stablet i den gamle hønsegården. (1 meter ved = 1×2 meter ferdig stablet) Og der skal den få ligge og tørke til vi får bruk for den.

I mellomtiden synger vi:

Så bare finn frem drinken, –  med tonic og med gin

Og bare sett bort saga, den med olje og bensin.

For nå blir det varmt i stua til vinteren igjen

så kan vi alle sammen nyte fritiden.

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på hytta, der skal alle ha det bra.

Klikk på bildene for større versjon

Fyrverkeri – før og nå

Med nyttårsaften lagt bak oss og med opplevelsen av et fantastisk kommunalt fyrverkeri her i Kristiansund, får det oss til å tenke på hvordan bruken av fyrverkeri har endret seg med årene.

Moderne fyrverkeri

Selv om det fremdeles inntreffer ulykker som følge av uvettig bruk, så har vi inntrykk av at forholdet til eksplosiver har bedret seg med årene. Hvorvidt dette er en følge av strengere regler og håndheving, eller om folk har fått mer vett, vet vi ikke. Selv om vi tviler sterkt på den sistnevnte forklaring.

Men uansett, så hadde vi en mer lemfeldig omgang med eksplosiver i vår egen barndom. Det må innrømmes.

Dette var jo relativt kort tid etter krigen, og det lå igjen en masse utstyr etter at tyskerne forlot landet i 1945. Her i Kristiansund hadde tyskerne bygd opp sterke forsvarsanlegg med bunkere, kanoner og torpedobatterier. Etter at tyskerne hadde forlatt landet, ble kystfortet i Karihola overlatt til det norske kystartilleriet, som stort sett beskjeftiget seg med å rydde opp og holde området avstengt med piggtrådgjerder i noen år. Da var det forbundet med en viss risiko å forsøke å forsere piggtrådgjerdet. For på innsiden var området bevoktet av vaktmann med schæferhund. Vi hadde ikke så stor respekt for vaktmannen. Men med schæferen var det annerledes. Det var ikke så lett å gjemme seg for den, og heller ikke å løpe fra.

Så vi holdt oss stort sett på utsiden av området og la våre ekspedisjoner til bunkerser og brakker utenfor Kariholaområdet. Det var nok å velge i mellom. For det var bunkere over alt. Både ut mot sjøen og mot havna.

Imidlertid var vi mest på jakt etter eksplosiver. Og da var det Karihola som gjaldt. Vi visste at der ute var det lagret store mengder ammunisjon og annet utstyr som vi gjerne ville slå kloa i. Så da det norske forsvaret ved Kystartilleriet trakk seg ut etter den aller nødvendigste opprydning, var vi snare til å rykke inn!

Med lommelykter og fakler saumfor vi bunkersene. Og fant massevis av det vi kalte “kruttstenger”. Som egentlig var korditt, et relativt saktebrennende eksplosiv som vi kunne benytte til å lage raketter.

Men vi var primært på jakt etter noe som ga mer “bang for the bucks”. Som vi kunne lage små bomber med smell og sprengkraft av! Trikset med å fylle Mauserpatroner med svartkrutt og 10 cm tyskerlunte, var velkjent og ga ikke tilstrekkelig kraft, syntes vi.

Vi hadde lagt merke til det norske forsvaret ved Kystartilleriet hadde fylt opp noen bergsprekker med avfall etter oppryddingen av området. Og hadde lagt litt piggtråd og jord på toppen av det hele. Det var lovende!

Så en dag dro kameraten og vi utover til Karihola utstyrt med feltspade og pågangsmot. Vi hadde ikke gravd så dypt før vi fant de første tyskerhjelmene og gassmaskene. Etter at vi hadde skylt av hver vår hjelm og gassmaskebeholder i den nærmeste vannpytten, åpnet vi gassmaskebeholderne og fant “nye” og rene gassmasker inni. Gassmaske og hjelm på! Og så grov vi videre. Heisann, hva var dette? Et kosteskaft som stakk opp. Vi dro opp “kosteskaftet” og ble stående med en tysk handgranat i hånden.

… vi visste godt hva det var.

Vi visste godt hva det var, for vi hadde jo lest tegneserier med handling fra krigen. Og hadde sett atskillige tegninger av tyske håndgranater med treskaft bli kastet mot russerne på østfronten! Og der hadde de gjort vei i vellinga. Altså hadde vi funnet råmateriale til egne små bomber. Dersom vi bare fikk åpnet håndgranaten og tatt ut sprengstoffet.

Det kunne vi ikke gjøre her, men i kjelleren til kameraten hadde han både skruestikke og et godt utvalg med verktøy. Dessuten var kjelleren der han bodde utstyrt som bomberom. Så det kunne ikke passe bedre. Eneste ulempen var at han bodde nede i sentrum, og vi ble nødt til å frakte krigsbyttet gjennom hele byen synlig for alle. Vel, på den annen side, så kunne det kanskje gi litt status blant jevnaldrende dersom de fikk se oss komme gående med tyskerhjelm, gassmaske og håndgranat.

Tysk håndgranat, model 24 Stielhandgranate

Så vi bega oss i vei.

Det gikk bra helt til vi kom til Langveien. Der møtte vi politiet. I form av en stor og røslig politikonstabel ved navn Ohrstrand. “Og hvor har herrene tenkt seg med dette, da?”, spurte han strengt. “Vi skal bare hjem til kompisen og demontere denne”, svarte vi og svingte håndgranaten oppunder nesa på politikonstabelen.

“Åh nei du, det går ikke”, sa han. “Dere to går sporenstreks ned på kammerset og leverer inn de greiene der! Og ikke prøv dere på noe tull, for jeg vet hvem dere er. Og jeg kommer til å sjekke i morgen om dere har vært innom og levert!”

.

.

.

Masse godstoff inni her.

Politikonstabelen var vår nabo og bløffet ikke da han sa at han visste hvem vi var. Så vi måtte bare følge ordre og begi oss ned til kammerset. Politikammeret lå den gang i Festivitetslokalet og inne på vakta var det en relativt høy skranke som skulle skille delinkventene fra de indre gemakker.

Vi gikk slukøret nedover Langveien og inn på politivakta. Med hjelm og gassmaske på. Skranken nådde oss til nesetippen, slik at vakthavende kunne bare observere to tyskerhjelmer med to runde brilleglass i gassmaskene under. Vakthavende løftet litt på øyenbrynene og skulle til å jage oss ut. Da sveiver vi håndgranaten i fin bue på strak arm opp på skranken.

Skal si det ble oppstyr, gitt! Full evakuering! Alle mann ut fra vakta og ut på gaten. Vi så vårt snitt til å stikke av. Med hjelmene og gasssmaskene på, løp vi i full fart nedover Skolegata og hjem til kameraten. Der gikk vi ned i bomberommet for å foreta en debriefing.

Konklusjonen ble at “det var som bare farsken” at vi mistet håndgranaten med alt det fine råstoffet. Men vi hadde tross alt berget hjelmene og gassmaskene. Dessuten hadde vi fremdelses masse tomme Mauserpatroner, svartkrutt og tyskerlunte liggende.

Ved nærmere ettertanke femti år senere så innser vi at vi kanskje berget livet også!

Godt med det som er unnagjort

Godt med det som er unnagjort, sa kjerringa. Og begravde kallen!

Spøk til side. Julefeiringen er unnagjort og alle rester av juledekorasjoner er fjernet. Juletre, adventsstaker, lysslynger,  nisser og kranser er pakket sammen og stuet bort i pappesker på loftet. Egentlig skal denne jobben gjøres den trettende dag jul, altså i morgen, men vi ligger litt foran i løypa i år.

Onkel forestår gaveutdelingen. Godt hjulpet av eldste barnebarn.

Det ble en fantastisk flott julefeiring i år. Med alle barn og barnebarn samlet. Hjemme hos yngste datter på selve julekvelden. Og ellers husimellom resten av romjula. Mest nyttige gaver under treet også. God mat og hyggelig samvær mellom store og små. Og mellomstore. Tid for spill, tullprat og latter.

Snøen og issvullene i gaten og på fortauet er borte etter de siste dagers regnvær og plussgrader. Så i går tok fruen spyleslangen fatt og gikk ut og spylte fortauet. Fjernet restene etter sandstrøingen på issvullene og nedfall fra foringsautomaten hvor småspurvene hadde feiret jul. Og når hun først var i gang, så spylte hun likegodt vinduene også. Helt opp til andre etasje. Hun hater skitne vinduer. Noe som medfører en evig kamp mot værgudene her ute ved kysten. For det skal ikke blåse mer enn en stiv kuling, så blir vinduene belagt med saltsprøyt. Som etter hvert tørker og etterlater et grått saltbelegg på glasset. Det må være dette som kalles en Sisyfos-jobb. Men for notre dame er ikke dette noe meningsløst arbeid. Hun gleder seg over rene vinduer så lenge det varer. Og er såre fornøyd med å betrakte livet på gaten utenfor gjennom speilblanke vinduer. Det ligger en god, gammeldags husmorånd i ryggraden på henne. Og vi er en heldig mann som har fått en så dyktig frue.

Men vi får litt dårlig samvittighet når hun holder på slik. Mens vi sitter på kontoret og skriver egen blogg og leser andres. For ikke å snakke om frykten for folkesnakket i lille Trangvik som hun utsetter oss for når hun står utenfor med spyleslangen i fem graders gråvær mens vi selv sitter utsatt til for innsyn til det varme gode kontoret og hamrer løs på tastaturet. Folk tenker nok sitt. Tenkte vi.

Så vi fant fram vaskebøtta og skurefilla og påbegynte en totalrengjøring av det selvsamme kontoret. For når sant skal sies, så har hun faktisk et poeng når hun hevder at det lukter av salong på gammel fjordabåt her inne. Fra den gang røkning var tillatt nede i de trange salongene på fjordabåtene som gikk ut fra Kristiansund og inn til de fjerneste avkroker på Nordmøre. Det var ikke akkurat liljekonvall man tenkte på når man entret en slik salong. For å si det slik. Det gikk mye på Karva blad, Blåstrek og Rødmix den gangen. Med en aroma som ble sittende igjen i skottene og modne i lengre tid. Sammen med pumpelukt fra kjølsvinet ble det en atmosfære som kunne fremkalle sjøsyke hos sarte sjeler allerede før båtene forlot havna.

Ikke helt ulikt vårt eget kontor, når sant skal sies.

Konvoluttene er delt ut.

Vi fikk forresten en påminnelse om dette på julekvelden. Under gaveutdelingen. Da barnebarna ble oppstilt foran juletreet og overrakt hver sin konvolutt med et lite, finansielt bidrag som deljulegave fra mormor og morfar. Der sto de da, flott på linje og med forventningsfulle blikk. Alle fire. Hvorpå vi trekker opp fra innerlomma våre forseggjorte konvolutter inneholdende vårt smule finansielle bidrag, samt et illustrert julebrev med noen velvalgte ord til de små. Høflig tok de i mot konvolutten med beskjed om å vente med å åpne den til den eldste hadde lest høyt julebrevet med de dypsindige formaninger. Mens de sto der og ventet andektig, tar det yngste barnebarnet konvolutten opp mot nesen og snuser. “Morfar! Æsj!”, sier den lille og tar seg for nesen! Hvorpå de andre små krapylene gjør det samme og hevder at det lukter tobakk av konvolutten. Tobakk! “Æsj og fysj!”, sier de i kor. Og vi vurderer et lite øyeblikk å inndra hele julegaven og i stedet sende pengene til fattige barn i Afrika. Men bare et lite øyeblikk. For i det neste, så ler hele selskapet av morfars tidlige gaveforberedelser og oppbevaring av konvoluttene på kontoret en fjorten dagers tid før jul. En oppbevaring som har satt sitt preg på konvoluttene. Både små og store krapyl lo lenge av den episoden. Ja, faktisk måtte vi selv trekke ørlite grann på smilebåndet.

Men vi forbannet oss på at vi på nyåret skulle det gjøres ordentlig bakkstørn på kontoret!

Nyvasket kontor.

Så, i går satte vi i gang. Fra og med taklistene og alle veggene helt ned til gulvlisten. Skrivebord, PC, tastatur og skriver samt bokhylle, bord og stoler. Dør og vindu. Alle deler av kontoret fikk smake skurefilla. Måtte skifte vann to ganger underveis. En halv pakke Petterøes nr. 2 ble banket ut av tastaturet når det ble snudd opp/ned. PC-skjermen fikk selvfølgelig spesialbehandling med ekstra myk klut og spesialrensemiddel. Og det ble rent. Og luktfritt! Passet selvfølgelig å oppholde meg lengst mulig i nærheten av vinduet slik at forbipasserende kunne observere aktivitetene på kontoret mens fruen selv spylte fortauet utenfor. Det gjelder å komme folkesnakket i forkjøpet!

Så nå er det rent både ute og inne. Og vi er klar for ettervinteren med stadig lengre dager. Og overnatting på hytta, og odling av sommerblomster, tomater og agurker i drivhuset.

Godt med det som er unnagort!

Trivelig førejulstid

Etter fjorten dager på Gran Canaria med deilig sommertemperatur, var det som vanlig litt av en overgang å komme hjem til Norge på vinteren. Flyet fra Air Europa brukte kun 5 timer og 15 minutter på å frakte oss fra sommer i Las Palmas til vinter på Molde. Hjemturen gikk på dagtid, men vi fikk ikke sett så mye underveis på grunn av tett skydekke. Først en halvtime før landing sprakk skydekket opp og vi fikk se Nordvestlandet med spisse fjell og kyststripe badende i lav vintersol under oss på babord side. Et vakkert skue.

En hurtig bagasjeutlevering og en snartur innom Taxfreebutikken før vi passerte tollkontrollen på grønt… “Nothing to declare!”

Utenfor ekspedisjonsbygningen kom Time-ekspressen kort tid etterpå og tok oss med til Kristiansund. En hyggelig bussjåfør hadde skrudd opp varmeanlegget i bussen på maks. Av hensyn til oss som var vant til andre utendørstemperaturer, som han sa etter å ha ønsket oss velkommen om bord og forklart oss at bussen var utstyrt med internettilgang, kaffeautomat og toalett.

Det var bare å spenne seg fast og nyte turen gjennom rosa snølandskap i solnedgang fra Molde til Kristiansund. We where Driving_Home_For_Christmas !

Og ennå halvannen uke igjen til jul. Altså god tid til juleforberedelser og førejulskos. I år skulle vi ha stor familiejul med besøk av barn og barnebarn som er bosatt på Østlandet.  Og det beste av alt, både overnatting og selve julaften skulle i hovedsak foregå i leiligheten i det nyanskaffede huset til vår yngste datter. Bare et par hundre meter oppi gata her. Her ble det muligheter både for små og store barn til å gå husimellom og ta for seg av de fordeler som et slikt vekselbruk medfører. Felles hjelp og felles kos. Og mulighet for å trekke seg tilbake når det måtte passe. Snakk om perfekt opplegg!

Innrykket startet med at junior ankom Kristiansund på mandag. Han ble innkvartert i gjesterommet på loftet i barndomshjemmet. Men ble raskt beslaglagt av barnebarna lengre oppi gata. De hadde lenge ventet på at snillonkel skulle komme hjem. Den kuleste onkelen med sans for trylletriks og barnelek.

Etter et par dager med sterk slitasje på onkel, kom eldstedatteren med sine to barn med flyet fra Oslo. Fire søskenbarn innkvartert på barnerommene lengre opp i gata. Stor stas! Pappa kom kjørende med bil fra Oslo samme kveld og ble innkvartert på barnerommet han også! Av en eller annen grunn?

Så nå er styrkene samlet. Og har gjort unna gavekjøp og gavepakking. Juletre er kommet på plass både her og oppi gata. Og leilighetene er pyntet. Julematen er kommet i hus og drikke likeså. Det har vært besøk i Badeland og vi har sett fotballkamp på storskjerm i atelieret. Mormor har ordnet mat hver dag og vi har allerede hatt et par fellesmiddager. Sist i går ettermiddag med mormors bacalao.

I dag skal julegavene fraktes opp i gata og legges under treet der. Det blir en anseelig haug haug under treet i år, ser det ut til.

Det er noen år siden vi besøkte kirken på julaften, men kan hende det blir i år. Det virker som om junior har fått visse religiøse anfektelser, for han har ymtet frampå om kirkebesøk. Hva det kommer av, vet jeg ikke, men svigersønnen lurte på om han kan ha sett ting der oppe i skyene som vi andre ikke har fått med oss. Vår svigersønn er en mann med livlig fantasi, så han antydet at svogeren kunne ha hatt en opplevelse med det som de trodde var tåke på frontruta i ambulanseflyet han fører, allikevel viste seg å være skjegg! Enten nissens eller vår skapers. Teorien var framsatt under bacalaomiddagen etter to glass akevitt, så det er ikke godt å si!

Uansett, vi gleder oss til i morgen kveld. For vi har planer om å ta styring over gaveutdelingen. Dersom vi lykkes med det, vil den bli gjennomført i klassisk stil, iført smoking, med kaffekoppen, sukkerbiten, cognacen og sigaren på bordet ved siden av gamle morfar. Og hver enkelt gave pakkes andektig ut, studeres og kommenteres. Det blir et maratonløp.  Men vi skal stå han av!

Noen bilder fra førejulsaktivitetene: (Klikk på bildene for større versjon)

Førejulsvask av nissebarn

Avslapping på atelieret

Den kuleste onkelen er kommet hjem til jul

Sjakk matt?

Morfar alene hjemme med ost, kjeks og vin

Ny plakat på kontoret

Fra julenisseverkstedet

Søskenbarn ved bacalaogryta

Bacalao superior!

God og mett. Tid for tull!

Juletreet pyntet, men ennå ikke tent

Avisning II

Det er ikke bare flymaskinene som trenger avisning. De siste dagers temperaturfall har nødvendiggjort avisning av legemet også. Så derfor har vi nå begynt å klargjøre for en sikkerhetsmessig avisning av legemet. Og har til hensikt å benytte alkoholbaserte de-iceingsmidler i denne prosessen. I tillegg til naturlig solvarme.

Imidlertid er vi oppmerksom på at for hurtig avisning kan medføre strukturelle skader i legemet på grunn av materialenes varmeutvidelse. Så vi tar sikte på en gradvis prosess hvor vi i oppstarten vil benytte oss av avkjølt lokal cervesa for deretter gradvis å øke til GT med is. Og etter hvert redusere ismengden!

Her er noen bilder fra klargjøringen: (Klikk på bildet for større versjon)

Avisningsdokument

Kanarigult antrekk for fjellturer

After sun lotion og solbriller

Shorts, sokker, T-skjorte, boxer og en flaske korrekturlakk

Da skulle det meste være klart!

26.11.1942

Vi finner grunn til å minnes det som skjedde for 70 år siden. Det vil si for bare en mannsalder siden. Vi behøver derfor ikke gå lengre

Davidstjernen i nazistenes Holocaust-versjon

tilbake enn til våre fedres, eventuelt bestefedres tid før vi finner en av de største skampletter på norsk historie.

Den 24.10.1942 fikk det nazi-infiserte norske Statspolitiet ordre fra det tyske SIPO om å gå til arrestasjon av alle mannlige jøder i Norge. En ordre som ble effektuert den 26.10.1946.  Den 25.11.1942, altså en måned senere, ble kvinner og barn arrestert. Dagen etterpå ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert fra det norske Statspoliti til okkupasjonsmakten for å sendes med MS Donau til tilintetgjørelse i Tyskland.

Det er vanskelig å beskrive en slik ugjerning. Men noen har greid det, og vi gjengir derfor en slik beskrivelse nedenfor:

Det følgende er sakset fra Kristian Ottosens bok I slik en natt, utgitt i 1994 av forlaget H. Aschehoug & Co, Oslo (ISBN 82-03-26049-7):

.

.

“Arrestasjonen

Tidlig om morgenen den 26. oktober 1942 ble en ung norsk families lykkelige tilværelse brutalt smadret av den tyske okkupasjonsmakten og dens norske hjelpere. Da trengte to menn fra Statspolitiet seg inn i Dunkersgate 4 b i Oslo. Der bodde den 29-årige juristen Håkon Laksov sammen med sin jevngamle kone Amalie og deres lille sønn Dan på 2 ½ år.

De var jøder. Som jøder skulle de ikke ha rett til en vanlig, menneskelig tilværelse. Dette var i pakt med programmet til Det nasjonale tyske arbeiderparti. Programmet var blitt vedtatt på et stort møte i München i 1920. Partiets flertall sluttet jublende opp om partiets fører, Adolf Hitler. De hadde nok ikke helt ut forstått at de derved ga sin tilslutning til et program som innebar både en ny verdenskrig og utryddelsen av et helt folk. Det var heller ikke så mange som reagerte da partiets program i 1926 ble erklært for ”uforanderlig”. Ja, mange av Hitlers tilhengere tok det simpelthen ikke på alvor at en slik mordparagraf var innebygget i partiets program. Men for Føreren selv var det alvorlig ment.  Etter at han kom til makten i Tyskland i 1933, hadde han og hans medarbeidere gjort sitt beste for å ødelegge livet for de tyske jødene. Noe av det første han gjorde etter at hans armeer hadde rykket inn i Polen i 1939, var å begynne nedslaktingen av de polske jødene.

Og nå –høsten 1942- var turen kommet til jødene som bodde i Norge.

Familien Laksov hadde nettopp gjort seg ferdig ved frokostbordet. Håkon holdt på å gjøre seg i stand til å gå til sitt arbeid i Skattedirektoratet. Amalie ryddet på kjøkkenet. Lille Dan stabbet omkring på gulvet. Han var opptatt med sine leker.

Det ringte på døren, hardt og vedvarende. Det unge ekteparet så litt spørrende på hverandre. Det var da litt tidlig å få besøk. Amalie gikk ut i entreen og åpnet døren. Utenfor sto to sivilkledde menn. Den ene hadde et papirark i hånden. ”Håkon Laksov?”, spurte han. ”Det er meg.”, svarte Håkon, som nå  var kommet til. Et øyeblikk etter sto begge to innenfor døren. ”Vi har ordre om å arrestere Dem.”, sa han som førte ordet. Juristen i Håkon våknet. ”Arrestere?” spurte han undrende. ”Tør jeg spørre –med hjemmel i hvilken lov kommer De her for å arrestere meg?” ”Værsågod, her er den arrestordren sjefen for det norske Statspolitiet har utstedt. Og her er den loven som hjemler arrestasjonen.” Han rakte Håkon to dokumenter. Begge politifolkene opptrådte korrekt og høflig.

Håkon tok imot dokumentene og studerte dem nøye. Selve arrestordren var Statspolitisjefens telegram av 25.10.1942 til landets samtlige politimestre og lensmenn, der det blant annet het:

Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo. Arrestasjonen skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonspapirer. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konto sperres og bankbokser tømmes. […] Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Statspolitisjefen.

Det andre dokumentet, med lovteksten som hjemlet arrestasjonen, hadde denne ordlyden:

Lov om tillegg til midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser.

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøring av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

24. oktober. Nr. 1.

§ 1. Midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser får tilsvarende anvendelse overfor personer som med skjellig grunn mistenkes for å ha fremmet eller å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser.

                 § 2. Denne lov trer i kraft straks.

 Oslo, 24. oktober 1942

Quisling

Ministerpresident

_________________                                                                                                                                    __________________

Sverre Riisnæs                                                                                                                                                             R. J. Fuglesang

 

 

Politifolkene lot Håkon få den tid han trengte til å lese dokumentene. ”Denne loven av 24. oktober 1942 kjenner jeg ikke,” sa Håkon. ”Men det er kanskje ikke så rart. Den er jo knapt to dager gammel.” De to politimennene ble plutselig litt brydd. ”Det er mulig,” sa den ene. ”Men vi har våre ordrer. Jeg må be Dem gjøre Dem klar til å følge med oss. De skal, som det står i arrestordren, ha med Dem skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonsdokumenter.”

 Deretter vendte han til begge ektefellene: ”Det er vår plikt å gjøre dere begge oppmerksom på at deres formue vil bli beslaglagt. Dette betyr også beslagleggelse av verdipapirer, smykker og kontanter. Deres bankkonti vil bli sperret og en eventuell bankboks vil bli tømt. Og De, fru Laksov,” sa han til Amalie, ”pålegges daglig meldeplikt ved Ordenspolitiets kriminalavdeling. Husk endelig på at De hver dag må ta med Dem legitimasjonspapirene. Men nå må vi gå,” sa han henvendt til Håkon.

Håkon hadde ikke noe valg. Han tok farvel med sin kone og lille sønn. I døren snudde han seg og så lenge på dem begge. Så gikk han ut av leiligheten og ned trappegangen, fulgt av de to betjentene fra Statspolitiet.

 Amalie var i sjokktilstand. Hun satte seg på nærmeste stol. Så begynte hun å strigråte. Fortsatt holdt hun den lille gutten sin på armen. Hun knuget ham til seg. Den lille frigjorde en arm og klappet sin mor på kinnet. ”Ikke gråte, mamma,” sa han. ”Ikke gråte. Ikke gråte.” Amalie forsto. Hun tok seg sammen. Selvfølgelig skulle hun ikke gråte. ”Se her, Dan,” sa hun og fant frem et par leker. ”Mamma må bare gjøre seg i stand.”

 Når sorg og fortvilelse rammer, blir en ofte grepet av en ubehendig trang til å gjøre noe. Slik også med Amalie. Etter at hun hadde overlatt Dan til daghjelpen Olava, som kom bare halvtimen etter at Håkon var blitt ført bort, var hennes første tanke å få vite hva som var skjedd med hennes mann. Hun løp ned på Majorstua politistasjon. Der fikk hun vite at alle mannlige jøder i Oslo var blitt arrestert i morgentimene og ført til de gamle gardekasernene i Kirkeveien 23.

 Fra hennes hjem og dit var gangtiden bare 10 – 15 minutter. Hun fikk det for seg at Håkon ikke måtte fryse. Derfor løp hun hjem igjen og fant frem det varmeste ullteppet de hadde i huset, pakket det sammen og ba Olava passe godt på Dan. Så forlot hun leiligheten igjen. Snart var hun framme ved de gamle kasernene. Men vaktholdet var strengt. Hun ble bryskt avvist da hun forsøkte å komme seg inn på det avsperrede området. Fortvilet gikk hun fram og tilbake langs rekken av politivakter.

En vakt kom bort og ba henne fjerne seg. ”Ikke tale om,” sa hun. ”Jeg har et ullteppe til min mann. Han fikk alt for lite klær med seg da han ble hentet tidligere i dag. Og nå må De hjelpe meg slik at han kan få dette teppet.” Vakten så forbauset på henne. ”Bli med meg,” sa han. Sammen gikk de inn i kasernen. Politimannen ved skranken var tysk. Dette var Amalies første møte med en representant for ”herrefolket”. Da hun hadde fremført sitt ærend, ga han henne et arrogant og ubehøvlet svar og slengte teppet bort i et hjørne. Dermed ble hun jaget ut.

Nærmest i ørske begynte hun å gå hjemover igjen. Olava satt på gulvet og lekte med Dan. Heldigvis hadde hun ham! På en måte tvang han henne til å tenke på noe annet enn den katastrofen som nettopp hadde rammet Håkon, og dermed henne selv. Dan trengte henne. Han skulle ha mat. Han skulle stelles. Han skulle ha oppmerksomhet. Så kom hun til å tenke på at hun måtte ringe til Håkons arbeidssted. Hun tok seg kraftig sammen, og så rolig som mulig fortalt at Håkon ikke kom på arbeid og hvorfor han ikke kom.

Dagen gikk. Olava sa adjø og lovet å komme tilbake neste dag. Kveldsmørket seg tidlig på. Da hun endelig fikk den lille i seng, ble hun gående rastløst frem og tilbake på stuegulvet. Hun følte seg forferdelig alene. Hva i all verden skulle hun gjøre nå? Rett som det var måtte hun til Dans seng. Han sov. Litt etter litt gikk det opp for henne at hun nå var alene om ansvaret for sin lille sønn. Men hva ville skje med Håkon? Hvor ville han og de andre jødene bli sendt? Midt i fortvilelsen skjønte hun at det ville ta tid før hun fikk sin mann hjem igjen. En nagende redsel tok tak i henne.

I timevis trasket hun på stuegulvet. Til slutt sa forstanden henne at hun måtte prøve å få seg noe søvn. Hun gjorde seg i stand for natten. Mens lille Dan sov godt, gråt hun seg i søvn.

Samme dag var hennes fire brødre også blitt arrestert. Den eldste, Carl, som lå syk på Rikshospitalet, var brutalt blitt hentet ut fra sykesengen. Det nyttet ikke hvor mye legen enn protesterte. Politiet hadde sine ordre. Pasienten var jøde. Han skulle arresteres. Alle fire ble sendt til Auschwitz. Ingen kom tilbake.”

Det burde være unødvendig med ytterligere tilføyelser til denne teksten. Så vi overlater til leseren å tenke selv på akkurat denne dagen og se seg litt rundt både i Norge og resten av verden!

Les også: http://fhjpeder43.wordpress.com/2012/11/26/stereotypienes-offer/

Vinterlyder

Lydbildet av vintermånedene i en by har endret seg siden vi var små. Fra den gang vi pugget salmevers på den sjuårige folkeskole. Det vil si på femtitallet.

Det snør i byen

Den gang snøen kom dalende ned i november. Og la seg over byens gater og parker. Lydløst. Store flak kom dalende ned fra himmelen som var farget rosa som refleks fra byens lys. Stille la den seg over høstløvet vi hadde vasset i på vei til og fra skolen hver morgen og ettermiddag i løpet av høsten.

Ikke bare falt snøen lydløst, men den dempet også de øvrige lyder fra byen. Egentlig skulle det jo ha blitt et forferdelig leven med all dette nedfallet når det traff bakken. Men det var det ikke. For snøfillene var store og myke og dalte langsom ned. Når vi lå på rygg i nysnøen og laget engler, kunne vi se opp mot himmelen og få inntrykk at det var vi selv som for i fin fart oppover og utover mot himmelen. Og at snøen var stjernestøv som la seg i ansiktet mens vi reiste utover i uendeligheten.

Snøfallet varierte i tetthet. Etter en stund med store myke filler, kunne det falle mindre snøkrystaller. De hadde større fart og det ble mer glissent mellom dem slik at vi kunne få et bedre glimt av den mørke vinterhimmelen over. Og det var stille. Mens vi lå og tenkte på verdensrommet. Hvor endte det? Kunne vi reise til dets ytterkant? Og hva befant seg der? Og hvis det var slik at verdensrommet besto av planeter som snurret rundt seg selv og hverandre, kunne det da være slik at det fantes hele verdener inne i et atom? Med levende skapninger på elektronene. Slik kunne vi ligge og tenke mens vi så opp mot uendeligheten. Makrokosmos og mikrokosmos.

Eksistensielle spørsmål er ikke reservert til de over seksti. Ofte kan det være motsatt, har vi senere erfart.

De få lydene vi kunne observere mens vi lå slik og kikket opp mot dalende snø, var lyden av busser og brøytebiler med kjettinger på. Katsjunk, katsjunk, sa det da de kjørte oppover hovedgaten med sleng på kjettingen.

Hvis vinden skiftet retning fra sørvest til nordvest, sluttet det å snø på denne måten. Da kunne vi ikke lengre ligge på rygg og studere snøfillene som kom dalende, sakte som drømmen selv. For med nordvesten kom det hagl. Rasende mot bakken i en forferdelig fart. Det gjorde vondt når du ble truffet i ansiktet av disse små, harde kulene som straffet oss for dagdriverlivet med å ligge stille og drømme oss bort i lange tankerekker.

Vi måtte søke ly. Var vi på skolen, så ble uværsskuret redningen. Men i parken eller ute i “hauan” som vi kalte våre leketerritorier, måtte vi søke ly under et tre når haglbygene kom. Med haglbygene fulgte det bråk. Hvis vi oppholdt oss innendørs når en haglbyge kom, så hørte vi det straks på vinduet. Haglene slo mot vindusglasset så vi noen ganger kunne tro at nå, nå sprekker vinduet. Men det gjorde det aldri. Men bråkte, det gjorde det. Var vi utendørs når en haglbyge kom, kunne vi høre det slå mot blikktak og mot taket på de få personbiler som fantes den gang. Rrrrrrrrrrrr! Når bygene var på det verste, var det ikke ørenslyd å få. Vi måtte rope til hverandre når det var slik. Men vi ropte frydefyllt. For det var spennende. Så lenge det varte. Men bygene varte aldri lenge. Brått ble det slutt og dødsens stille igjen. Bare den sorte vinterhimmelen og bussenes katsjunk, katsjunk opp hovedgaten.

Når det hadde snødd lenge nok, kom plogen. Den kommunale. En stor rødmalt amerikansk Ford lastebil med kraftig V8 motor. Rødplogen, kalte vi den. Den hadde en motor som kunne høres lang vei. Den skilte seg ut fra de øvrige sortmalte kommunale Bedfordene med noen pinglete små og impotente engelske rekkemotorer. Med åndenød når de ble påspent en plog.

Men rødplogen hørtes lang vei.   Når den kom susende langs hovedgaten med full gass på v-åtteren og en kaskade av snø som ble kastet langt inn på fortauet. Alle ungene i gata som hørte plogen løp da ned til hovedgata og la seg på fortauet eller grov seg inn i snøfonna som lå der fra før. Med kribling i magen hørte vi rødplogen kom nærmere og nærmere der vi lå. Det var som luften vibrerte av den grove lyden fra motoren. Brooom, sviiisj! Så var det gjort. En kaskade av snø, som en lavine, hadde rast over oss og vi lå innesperret i snøen. Så var det å grave seg fram igjen mens vi hørte rødplogen fjerne seg nedover hovedgaten. Lengre og lengre bort. Til det ble stilt igjen. Og snøen fra oven kunne sakte og stille legge sitt forsonende teppe over den grå og skitne snøen som var blitt brøytet bort fra asfalten.

Og hvis det fortsatte å snø slik til neste dag, kunne vi gå ned i kjelleren rett etter skoletid og finne frem de gamle Madshus skiene og legge på et lag med blåswix eller like gjerne stearin fra en gammel stump av et lys. Spenne på seg skiene med Huitfeldtbindinger med klemme bak hælen på beksømskoen. Og så svusj, svusj med lange stavtak utover mot “hauan” og “Madamhaugen” for å lage hoppbakke i “Sviræva”! Var det nordvesttrekk og kaldt, ble det kniirk, kniirk for hvert stavtak. Og når vi kom fram til “Sviræva”-bakken ble lydene fra skiene blandet med lyden fra titalls andre barn som hadde like stor glede av skiføret som oss selv. Skrik og skrål og frydefylle hvin når man trynet i unnarennet. Latter og moro. Til solen gikk ned. Tidlig i firetiden på ettermiddagen. Kråkene fly over hodene våre i store flokker hver kveld ved solnedgang. Kra, kra! De hadde tilbragt dagen på bosstippen og fløy tilbake til nærmeste skogholt hvor de tilbrakte natten. Så ble det mørkt. Da gikk vi hjem igjen til gata vår. På ski helt fram til inngangsdøra.

Det var lys i kjøkkenvinduene fra alle hus i gata da vi kom hjem. Vinduene sto ofte på gløtt og det sivet lukt av deilig varm middagsmat ut derfra i den kalde vinternatten. Mødrene var hjemmeværende den gang. Og lagde middagsmat fra grunnen av. Kortreist mat kaller vi det i dag. Råvarene trukket opp fra havet rett utenfor byen og innkjøpt samme formiddag nede i Torghallen. For som regel var det fiskemiddag i en eller annen form. Kokt torsk, seibiff, blainnabaill, hvalbiff eller stekt sild! Og noen ganger bacalao. Det var ikke alle fiskerettene vi likte like godt. Men hvalbiff hadde vi sansen for. Og når de store biffstykkene lå i stekepanna sammen med stekt løk og freste som sinte villkatter: ssjjjjj!, da var det vanskelig å konsentrere seg om leksene til neste dag. Men stort sett fikk vi unna det skriftlige før middagen. Salmeversene og annen pugging fikk vente til neste dag. En rask titt i salmeboka under pultlokket i klasserommet var som regel nok. Vi hadde klisterhjerne på slike ting.

I dag er det litt verre å få klistret fast noe i toppetasjen. Det er kommet nye stekepanner på markedet siden femtitallet. Med teflon. På innsiden av pannen. Og vi lurer på om teflon er smittsomt.

Lydene har også forandret seg i november.

Ikke bare på grunn av at hørselen svekkes med årene. Men rent faktisk har lydbildet endret seg siden vi var barn. Den store stillheten fra snøen som falt i store flak, har vi ikke observert på flere år. Delvis på grunn av at snøen har uteblitt. Og delvis på grunn av at trafikken har økt. Bussenes og lastebilenes katsjunk, kantsjunk er blitt erstattet av tusenvis av privatbiler som kjører rundt med piggdekk på bar asfalt. Knitre, knitre, knitre, er lyden av november nå. Mens asfalten spises opp av de skarpe stålpiggene og blir til støv som hvirvles opp og trenger inn over alt. I nesebor og vinduskarmer. Og legger seg øyeblikkelig som et grått lag på det lille snøfallet som sporadisk kan komme og ligge i en dag eller to. Tsjernobyl er det vi tenker da.

Og går inn på atelieret og fyrer opp den gamle ovnen med gammel bordkledning av spikfuru. Knitre, knitre, knitre, hører vi fra ovnen og drømmer oss tilbake til kniirk, kniirk, kniirk i skiløypa utover mot “Sviræva”!