millenblogg

februar 21, 2014

En annerledes vinterferie

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 14:57

I år ble det en annerledes vinterferie. Vi har tilbrakt årets vinterferie på badet. Hele uka til ende. Ikke er vi blitt noe renere av det heller. Tvert imot, vil vi si. For vi har ikke benyttet oss av det som er normale fasiliteter på et bad, det vil si dusj eller badekar.

Og det er egentlig ikke noe rart. For begge deler mangler. Vi hadde et innstøpt badekar for en og en halv måned siden. Da ble det revet ut og badet ble klargjort for en dusjnisje der hvor karet hadde stått. Det skulle da være unødvendig å si noe mer om hvorfor vi har tilbrakt vinterferien på badet. Mens bikkja og kona har tilbrakt vinterferien på høyfjellet sammen med barn og barnebarn. Og koset seg i snøen….

Mens vi pusser opp på badet:

Vi har ikke savnet snøføyka eller snøen i det hele tatt, men tatt til takke med flislim og støvføyka fra polering av fugene på flis og glassbyggerstein. For fugene må poleres, må vite. Etter at de har satt seg, skal de gnies over med en myk klut for å få den jevne, fine finishen.

Og har vi selv savnet vaskemuligheter, har til gjengjeld både badet og resten av leiligheten fått full støvsuging og vasking hver kveld. For det blir støv av slikt arbeid. Vi har med andre ord kommet til støvets alder, har vi tenkt mens vi har holdt på. Men har i grunnen vært fornøyd med at vi er en slik støvandes kar!

I denne sammenhengen faller det naturlig å nevne at en lignende støvføyk har det vært utendørs. For stikk i strid med gjeldene klimaspådom om milde og fuktige vintre, har vi her på Nordvestlandet hatt den tørreste vinter i manns minne. Det har omtrent ikke falt en dråpe regn eller en snøfille siden nyttår. Om ikke klimaet har endret seg, så har i hvert fall været vært annerledes enn det det pleier på disse kanter av landet. For vi er mer vant til minst ti vintre og ti somre i løpet av det man ellers i landet kaller for en vinter. Vi veksler vanligvis mellom frost og mildvær, sol og regn, storm og stille med tre dagers mellomrom.

Så både innendørs og utendørs har vinterferien i år vært annerledes. Men så bor vi jo i  annerledeslandet Norge.

Ta en titt på bildene nedenfor så ser du at noe er blitt utført oppi all støvføyka:  PS. Vi venter på levering av glassdør til dusjen! DS.

 

desember 25, 2013

Tilbakeblikk på 2013

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 14:53

Klikk på symbolet i nedre høyre hjørnet for  fullskjerm visning!

november 25, 2013

To walk a mile for a Camel

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 15:55

.

 «I’d walk a mile for a Camel!»,

var R.J. Reynolds Tobacco‘s slogan for sigarettmerket ved samme navn i mange år. Det benyttes ikke lengre.

Camel Regular (non-filter) pack

Camel Regular (non-filter) pack

Det er sikkert mange fornuftige årsaker til det. Bl.a. fordi det i mange land, bl.a. i Norge, er forbudt å reklamere for tobakksvarer. Vi skal la den diskusjonen ligge, men bare fastslå at sloganet har fått en ny og dypere betydning for oss selv nå.

En sunnere og bedre betydning. For nå kan vi si: «I’d walk a mile with my Dog!» For det gjør vi. Hver dag. Vi går og går. Og kommer tilbake til døra hver gang. Etter å ha gått en fem, seks kilometer hver gang. To ganger for dagen. I all slags vær: vindstille og kuling, regn, sludd eller sol fra blå himmel. Vi er ute og går tur uansett. Med bikkja på slep, eller like ofte: med bikkja forrest og oss selv på slep etter. Eller helt presist: bikkja forrest når den ser noe interessant lengre framme, eller oss selv forrest når bikkja har funnet noe interesssant å studere i veikanten. Noe som må luktes inngående på, eller aller helst, smakes på. Da står den på stive ben og lar seg knapt rikke av flekken uten at vi må dra så hardt vi kan i båndet. Da kommer den motstridig etter, med et oppsyn som tydelig forteller hva den synes om slikt hastverk når det var en slik deilig hundeskit å lukte på akkurat her!

Balder på Smørvikneset

Balder på Smørvikneset

Siden vi bor i Kristiansund, byen på øyene ute i storhavet, er rutevalget noe begrenset, for å si det slik. Vi har krysset Kirkelandet på kryss og tvers i alle retninger, i bysentrum og i de herlige naturomgivelser rundt Kringsjå og Vainndamman helt ut til Klubbneset. Restene etter de tyske forsvarsverker ute i Karihola er inngående studert. Og vi kjenner hver sølepytt og myrområde ute i Folkeparken og på Skorpa.

Innlandet, også kjent som Tahiti, er den minste øya i tettbebyggelsen i Kristiansund. Så det skal ikke så mange turene dit før vi kjenner alle smugene i Hønebukta og inne i Sjursvika, samt bergene ute på Skjærtangen. Vi vet ikke hvorfor øya kalles Tahiti på folkemunne, men faktum er at det nye Thonhotellet der har laget en liten lagune med flott skjellsand og åpning mot havna. Den fant bikkja en kveld for et par uker siden da vi var ute på vår kveldstur. Det var ingen andre badegjester der akkurat da, antageligvis fordi det snødde og lufttemperaturen ikke innbød til strandliv. Men slikt stopper ikke en norsk buhund. Så det ble en halvtimes moro med lek og graving i skjellsand på stranda på Tahiti den kvelden…

Nordlandsøya, også kjent som Marokko på folkemunne, uvisst av hvilken grunn, gjenstår. Det er den største øya i det som var Kristiansund før kommunesammenslåingen med Frei. Der er det store friarealer og en smule fjelltopp som har  gitt navn til flyplassen som ligger nedenfor: Kvernberget. Ytterligere utforskning av Nordlandsøya får utstå til våren da det blir snøbart og bedre å ferdes i naturområdene der.

Den første snøen på hytta

Den første snøen på hytta

I mellomtiden får vi legge nye ruter på Kirkelandet og Gomalandet gjennom vinteren. Og inne på hytta i Vadsteinsvik på Frei, selvfølgelig. Der er Balder, som bikkja heter, blitt såpass lokalkjent at den betrakter hele Vadsteinsvik som sitt eget private territorium. Til tross for at det finnes en åtte, ti bikkjer til der inne. Hver gang vi kommer innover på hytta, løper Balder rundt og gjør som buhunder flest: den gjør! Først på egen eiendom. Så på naboeiendommen. Og så en tur vestover grenda før den endrer kurs østover og varsler sin ankomst på hytta. Den bjeffer og i øst og den bjeffer i vest slik at alle som bor der inne vet at nå er gneldrebikkja kommet, og de som sa fra på forhånd at du må ikke anskaffe deg buhund fordi den gjør hele tiden, fikk rett.

Men Balder er en lydig og snill hund. Det må sies. Kanskje ikke den smarteste hunden i verden, men snill er den. Og som sagt, lydig. Slik er det ofte, både med hunder og mennesker. De snilleste er ikke alltid de smarteste! Så da blir det vel mulig for eieren å plukke av den gjøingen etter hvert.

Eieren er i hvert fall ikke først og fremst kjent for sin snillhet. Så da spørs det om han er smart nok til å få dressert bikkja til å slutte å gjø, da! Vi jobber med saken.

september 14, 2013

Mye om lite

Arkivert i: Filosofi,Som dagene går — millenblogg @ 16:03

De fleste har vel kanskje hørt historien om skipsføreren og maskinsjefen og hvordan deres kunnskap endrer seg med tiden.

Hvor det sies at skipsføreren er en person som vet litt om svært mye. Mens maskinsjefen er en person som vet mye om svært lite. Etter hvert som årene går, vil skipsføreren lære mindre og mindre om mer og mer. Mens maskinsjefen lærer mer og mer om mindre og mindre.

Skipsføreren ender opp med å kunne ingenting om alt, mens maskinsjefen på sin side kan alt om ingenting!

Til å løpe på

Så liten var jeg for tre måneder siden

Med vår egen bakgrunn, er det nærliggende å bekrefte at denne myten ikke er helt uten en viss sannhet. Vi føler at vi i løpet av årene har fylt hjernen med masse løsrevne fakta fra et bredt spekter av interesseområder. Og på en måte har endt opp med å bli en halvstudert røver på de fleste. «A Jack of all trades», som engelskmannen ville ha sagt.

Men på tross av dette,  har interesseområdene snevret seg inn med årene. Så det bor vel kanskje en maskinsjef i oss, allikevel. For samtidig som vidsyn har veket for innsyn, har også strukturene og sammenhengene kommet til syne. Kunnskap har gradvis endret seg til forståelse.

Så dersom vi er så heldige at vi får leve lenge nok, vil vi kanskje få oppleve å komme til visdom før vi fraktes over Styx….

Vi frykter derfor ikke egne observasjoner av denne typen innsnevring.

Da er det verre med innsnevring av blodårene. Det har vi fryktet ett par års tid. Selv om vi hadde gjennomgåtte en grundig medisinsk utredning for å vurdere behovet for såkalt stentoperasjon uten at legen hadde funnet behov for noe slikt. Til tross for stadig tilbakevendende akutte slapphetsanfall. Vi hadde lenge tenkt å be om en ny utredning for å få en «second opinion» på dette. Hvilket vi slapp å gjøre noe med selv. Da vi dagen før fødselsdagen vår fikk et litt kraftigere anfall, med det resultat at vi ble liggende flere timer i sengen på hytta uten å ha krefter til å komme oss opp. Det ble ambulanse med blålys fra hytta til sykehuset i Kristiansund. Som etter en grundig utredning av dyktige leger kom fram til at vi led av hjerteflimmer. Ett av hjertekamrene levde sitt eget liv, med sin egen frenetiske takt som hindret en god blodsirkulasjon og dertil hørende transport av oksygen. Da årsaken var klarlagt var kuren grei. Regelmessig inntak av medisin gjorde susen. Slik at vi pr. i dag ikke er i noe dårligere form enn folk flest på vår alder.

Men vi må innrømme at dette har påvirket vårt aktivitetsnivå både på denne bloggen og på andre felt.

Den tilgjengelige energi har stort sett gått med til å kose med vår nyanskaffede hund og prøve å gi ham en oppdragelse både vi og omgivelsene kan leve med. Og det har vært krevende nok…

Nå skjønner kanskje den observante leser hva vi mente med overskriften «mye om lite» på dette blogginnlegget. Et snevert interessefelt med tjuefiretimers konsentrasjon om hundeoppdragelse. Ja, vi skriver hundeoppdragelse, ikke dressur. For etter vår mening er det stor forskjell på disse to begrepene. Oppdragelse betyr å lære adferd mens man samtidig beholder personligheten, mens dressur forutsetter at personligheten reduseres på bekostning av lydighet.

Dressur kan være formålstjenlig på hunder som skal benyttes til spesielle oppgaver. Som førerhunder, politihunder, jakthunder og så videre. Helt spesielle adferdsmønster må trenes inn dersom formålet med hunden skal nås.

Men formålet med vår Balder er et ganske annet. Han er utsett il å være en kamerat i pensjonisttiden vår. Og hvem vil ha en dressert kamerat? Da kan man like gjerne kjøpe seg en mekanisk robot som kan programmeres til å gjøre det man vil. Klarer vi å lære ham betydningen av kommandoene «kom», «sitt», «stå» og «dekk», skal vi være såre fornøyd. Husren ble han etter fjorten dager, så han må ha innebygd et visst minimum av vett og forstand fra naturens side. Likeledes skjønner han godt betydningen av ordet «nei». I motsetning til våre egne barn så lenge de bodde hjemme!

Og en god kamerat er han allerede blitt. Vi prater sammen og utveksler meninger om dette og hint. Blant annet er han godt fornøyd med Stortingsvalget. Han har ikke så mye i mot Frp heller, etnisk norsk buhund som han er. Men han er snill mot alle. Han logrer og vil kose med både tyske schæfere, tibetanske tempelhunder og andre utenlandske motehunder av accessorytypen. Han er rett og slett for et fargerikt fellesskap!

Men han knurrer når han ser Solhjell på TV’en. Hvilket vi tar som bevis på at bikkja er forstandig! ;)

Ellers så kan vi rapportere at Balder har vokst noe fenomenalt på de fire månedene vi har hatt ham. Kroppslig. Mentalt er det mye valp i ham ennå. Men det er det i oss selv også, så det går bra.

Legger ved noen bilder her, så leserne kan se ved selvsyn hvor mye Balder har vokst siden forrige bloggartikkel:

(Klikk på bildene for større versjon)

juni 9, 2013

Hjelp, jeg er blitt pappa!

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 16:48

I en alder av 67 år er jeg blitt pappa! Ikke biologisk pappa riktignok, men allikevel  definitivt pappa. Med alle de forpliktelser som farskap medfører i våre dager…..

DSC_0128

Stolt nybakt pappa på vei hjem fra Karmøy lufthavn

Og det har ikke vært snakk om hverken adopsjon eller surrogatmor i denne forbindelse. Nei, saken er ganske enkelt den at vi har kjøpt oss en buhundvalp. Fra Kimura Kennel i Haugesund. En velskapt og søt, liten norsk buhundvalp. Sju uker gammel da vi hentet den hjem.

Dette er resultat av en nøye planlagt familieplanlegging, så det har ikke vært snakk om noen tilfeldig løssluppen ansvarsløshet fra vår side. Tvertimot. Vi har lenge hatt i tankene at vi måtte få oss en trofast venn som vil følge oss i tykt og tynt gjennom vår pensjonisttilværelse. En som ser beundrende opp på oss uansett hvilke stupide tanker vi gir uttrykk for eller uansett hvilke dumme ting vi gjør. Med et slikt utgangspunkt er jo da hele menneskeheten utelukket. Så vi måtte satse på en hund. Kun en hund har slike karakteregenskaper når det gjelder trofasthet og beundring av sin herre og mester. Noen vil kalle det blind kjærlighet. Selv foretrekker vi å kalle det dypere forståelse av begrepet vennskap. Det er lenge siden vi har opplevd følelsen av å bli sett beundrende opp på. Stort sett har det vært kritiske kommentarer til våre meninger om dette og hint. Rent logisk sett, helt forståelig selvfølgelig. Vi må innrømme det. Men allikevel. Buhunden er trofast til det siste, uansett!

Heisann. Det ble et par ukers opphold i bloggingen, gitt. Men nå er vi kommet ut av ammetåka og kan fortsette der vi slapp. Altså om buhundens fortreffelighet. Det har vært et par travle uker med valpen her inne på hytta. Som førstegangsvalpefar med usikkerhet og manglende kunnskap om hundepsykologi. Men vi kan vår Pavlov, og har stort sett basert oss på de enkle fakta om betinget læring og hunder. Og en masse kjærlighet og kos.

Det som har forundret oss mest i løpet av disse tre ukene med Balder, er hvor hurtig den lille kroppen har vokst og hvor snar han har vært til å lære seg den mest grunnleggende adferd for en hund som skal leve i et menneskemiljø.

Han var bare sju uker da vi overtok ham, slik at den første tiden gikk med til preging. Og det tok ikke lang tid før han akseptere oss som sjefsulven. Hvorvidt dette er en positiv  karakteristikk av oss selv vil være avhengig av ståstedet til betrakteren. Altså hvorvidt du er en hund eller en sosialdemokrat…..

Uansett, så har nå Balder lært å sitte pent, gå pent på venstre side ved kneet når vi er ute og går tur. Og å gi labb selvfølgelig! Det gjenstår å få ham til å apportere, det vil si å hente ting og bringe dem til sjefsulven og å få ham til å ligge eller sitte stille til han får kommandoen «kom». Et begrep han pr. i dag ikke skjønner betydningen av.

Vi er så heldige at vi har hytte beliggende noen minutters kjøretur fra byen. Et deilig sted med to mål hage og stor terasse inne på eiendommen. Og krattskog,  eng og badestrand like nedenfor hytta. Med andre ord et eldorado for både mennesker og hunder.

De to første ukene hadde vi tropisk vær med temperaturer godt over tjue grader her på Nordvestlandet. Slik at det ble mye søking etter skygge og late dager. Den siste uken har det regnet. Men med temperaturer rundt en tolv grader og et ypperlig vær for utforsking av krattskogen og stranda. Til å begynne med i stram line, men etter hvert med litt friere tøyler og i striregnet i dag, i fritt løpp gjennom skogen. Trim for både Balder og undertegnede.

Men nå er det nok tekst. Bilder sier ofte mer enn ord, så her kommer noen:

Klikk på bildene for større versjon.

april 25, 2013

Er det vår vår i år?

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 12:56

Skjønt i skrivende stund er det lite som tyder på at det er noens vår overhodet. For utenfor kontorvinduet pisker regn og sludd mot glasset i frisk bris fra sydvest. Mens termometeret viser knappe fire grader pluss.

Kan vi snakke om vår da? Er våren kalenderbestemt eller værbestemt? Vi skriver faktisk den 25. april nå, og skulle således kunne forvente at telen var gått ut av jorda og at sola  så smått hadde begynt å varme opp plener og bed.

Men det er ikke samsvar mellom forventninger og realiteter.

Så vi får forholde oss til realitetene da. Tryggest slik. Og heller gjøre noen snarturer ned i kjelleren og hente opp mer bjerkaved og fyre opp både på stua og på atelieret. Og prøve å holde ut noen uker til. Før 17. mai med sol og kald nordavind!

Det ble litt av en brå overgang her forleden da vi kom fra Gran Canarias sol og varme og rett hit til sludd og blåst. Vi forlot Kanariholmene i 36 -trettiseks- grader i skyggen, og ankom Gardermoen i pluss 4.

Så nå går vi og venter på en ørliten endring i været slik at vi kan så ut noen frø i drivhuset på hytta. Tomatplanter og melon til innendørs driving gjennom sommeren, og sommerblomster til utplanting i bed.

A propos 17. mai: vi har termin som pappa den 15. mai! Det vil si at vi skal bli «pappa» til en liten buhundvalp fra Haugesund et par dager før nasjonaldagen. Vi har vært pappa tidligere også, og er det for så vidt ennå og har bedrevet barneoppdragelse med stor innlevelse. Ja noen påsto at det var preging vi holdt på med da våre egne barn var små. Vi lyktes ikke helt med det. Heldigvis, er det mange som sier. Og har for så vidt et poeng der.

Men nå kan vi prøve på nytt igjen og gleder oss til å få en liten valp som vi kan prøve ut våre pedagogiske evner på. Mens den ser på oss med beundring i blikket. Det er det lenge siden vi har opplevd.

Så det kan kanskje bli vår vår i år, allikevel?

mars 6, 2013

Etikk og korrupsjon og sånn

Arkivert i: Økonomi,Politikk — millenblogg @ 11:40

Det er merkelig hvordan enkelte har en evne til ikke å lære. Nå har det vært skrevet i avisene, diskutert på TV og i radio om etiske regler i offentlig forvaltning og næringsliv i lengre tid. Med bakgrunn i enkeltsaker som har kommet opp de seneste årene.

La oss nevne noen av de mest kjente: Vannverksskandalen på Romerrike, Siemens-skandalen i Forsvaret, Unibuss-saken i Oslo og Store Norske Spitsbergen Kullkompani på Svalbard.

SStock Photography - corruption concept: hand giving bribe to other. fotosearch - search stock photos, pictures, wall murals, images, and photo clipartiden 2003 er 24 personer dømt for kommunal korrupsjon i Norge. Dømt! I forbindelse med kommunal korrupsjon.  Hvor mange tilfeller av korrupsjon har det i virkeligheten forekommet? Hvis man regner med tilfeller av statlig og fylkeskommunal korrupsjon også. Det nøyaktige svaret er selvfølgelig umulig å finne.  For ikke å snakke om økonomisk utroskap og underslag i det private næringsliv. Og hvis man skal begynne å regne med tvilsomme etiske handlinger uten direkte økonomisk vinning for de impliserte, det vil si avgjørelser og vedtak fattet av personer som var inhabil i saken, er jeg stygt redd for at det ville bli et skremmende stort antall.

Men at Norge har en utbredt korrupsjonskultur, går det ikke an å nekte for. Transparency International rangerer Norge som det mest korrupte landet i Skandinavia og vi rykker ned fra sjette til sjuende plass på de minst korrupte land i verden.

Og nå smeller Trondheim kommune til med smøretur til Australia for enhetslederne i helse- og omsorgstjenesten. Jamen sa jeg omsorg. For seg selv.

Motivet for korrupsjon innenfor offentlig forvaltning på dette nivået er grådighet eller griskhet som spesialetterforsker Gunnar Fjære i Økokrim kaller det. Et av de mest nedrige karaktertrekk et menneske kan ha, etter vår vurdering.

Eller for å benytte de to ordene i vårt vokabular som dekker det best: Fy faen!

Men like interessant som selve korrupsjonen, er reaksjonen fra de overordnende styrende organer etter at forholdet blir avslørt. Kan vi forvente at noen personer blir stilt til ansvar? At det får negative personlige følger for å bryte kommunens etikkreglement.

Vi har våre tvil! Men vi skal følge med.

.

PS. Vi anbefaler at du tar deg tid til å klikke på lenkene ovenfor for å få med deg mest mulig om korrupsjonen i Norge!

februar 4, 2013

Om å få seg…

Arkivert i: Filosofi — millenblogg @ 15:08

Om å få seg et liv.

Får man seg et liv, egentlig? Tja, man fikk vel et liv da man ble født. I hvert fall en eksistens. Hva som videre skjer, er avhengig av mange faktorer. Hvis man skal omgjøre eksistensen til et liv. Og hvis man med et liv mener et meningsfylt liv.

Man må altså fylle eksistensen med mening for å kunne kalle den for et liv.

I vår tidligere gjerning som lærer ved skipsføreravdelingen, underviste vi i fag som omfattet administrasjon og ledelse. I denne forbindelse kom vi kontakt med en rekke tanker og ideer om hva som menes med «et meningsfylt liv». Både gjennom samtaler med studentene, lærebøkene vi benyttet og gjennom egne studier i filosofi og psykologi.

For det å lære teknikker om hvordan ledelse skal utføres, er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bli en god leder. Det vil si: å lede en gruppe til å arbeide mot et felles mål. Akkurat som innenfor navigasjonsfaget, må man først vite hvor man står, deretter bestemme hvor man vil, for så å finne kursen mot målet. Og underveis, kontrollere om man ligger i den ønskede kurs.

Jacob Jordaens (1593-1678): Vanitas med Demokrit og Heraklit
«Kjenn deg selv». Skjønnheten studerer seg selv i speilet mens narren står bak og kikker og Heraklit minner om at tiden, og skjønnheten, forgår.

Nettopp å finne ut hvor man står, kan være en svært vanskelig oppgave. Både til sjøs og i livet ellers. Kanskje vanskeligst i livet ellers. For det blir en subjektiv vurdering. Man skal vurdere seg selv. Altså rette søkelyset mot eget liv. Mot egne tanker, ideer og livsførsel. Det er dette som kalles refleksjon. Det blir som å se inn i et speil. Liker vi det vi ser? Og hva gjør vi hvis vi ikke liker det  vi ser? Forholder vi oss til fakta  i denne situasjonen, eller benekter vi fakta og bortforklarer det triste trynet vi ser i speilet? Er vi ærlige nok overfor oss selv til å endre på det vi ikke er fornøyd med? Tar vi oppgjøret med oss selv eller skylder vi på omgivelsene? Svaret på disse spørsmålene er helt vesentlig for å finne kursen på livet vårt. Bommer vi her, blir det vanskelig å sette en riktig kurs for å komme dit vi vil.

Og da er vi kommet til det neste trinn i prosessen: å finne ut hvor vi vil. Vil  vi bli rik  og berømt? Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skal strebe mot det?

.

Eller skal vi la være å bry oss om både materiell rikdom og berømmelse, men heller gå inn for å bli rik på kunnskap og medmenneskelighet. Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skulle strebe mot det? Er det naivt å være snill? Kan man være medmenneskelig uten å være naiv? Det kreves både selvinnsikt og kunnskap om andre for å kunne gi et holdbart svar på disse spørsmålene.

Når både avfarende og påkommende plass er kjent, gir kursen seg selv.

Det gjenstår da å kontrollere om vi ligger på kurs under veis. Og rette opp for vind og strøm. Det vil si omgivelsenes påvirkning på vårt livs kurs. Er vi der vi burde være? Må vi ta oss litt på tak nå? Jo hyppigere vi reflekterer over våre tanker, ideer og livsførsel, jo hurtigere kommer vi til målet.

Et mål som i denne sammenheng ikke er en statisk tilstand, men heller en ønsket prosess. Målet er å komme fram til en tilstand av en pågående forbedringsprosess, for å si det sånn.

Mange har opp gjennom historien ment mye om det å få seg et liv. Anerkjente tenkere helt fra antikkens dager og fram til dagens psykologer og filosofer. En av de som vi selv mener å ha bidratt til et kvantesprang i våre egen forståelse av hva et meningsfylt liv, er den amerikanske psykologen Abraham Maslow.

Maslows behovshierarki

Man skal ikke ha lest mye psykologi før man treffer på hans velkjente behovshierarki. En femtrinns struktur med de menneskelige behov samlet i grupper. En gruppering og rangering som han hadde kommet fram til etter intervju med et stort antall åndsfriske mennesker.

På grunnlag av alle disse intervjuene, konkluderte han at ethvert menneske utvikler seg gjennom livet på en slik måte at deres handlinger er styrt av søken etter å tilfredsstille sine mest presserende behov til enhver tid. Etter hvert som man ble eldre og man til en viss grad fikk tilfredsstilt sine behov på innenfor en bestemt gruppe, så ville det dukke opp behov fra gruppen i neste trinn. Altså at man ville innrette sin adferd for å få tilfredsstilt disse.

.

Klikk på illustrasjonen for å se en større versjon.

File:Reach for the stars.jpg

Reach for the stars: A musician must make music, an artist must paint, a poet must write, if he is to be ultimately at peace with himself. What a man can be, he must be.

Gjennom et helt liv ville man således «stige fra et trinn til et annet». Og få stadig nye behov å tilfredsstille. Og derved en stadig endring i adferd. Fra de mest primitive behov mot de mer sofistikerte, så å si.

Underveis ville man kunne oppleve kvantesprang i forståelse. Både av seg selv og omgivelsene. Noe som kunne gi en følelse av innsikt og «det å se lyset» i forhold til tidligere erfaringer og kunnskap. Nesten som en religiøs opplevelse. Men uten å være akkurat det. For det er ikke snakk om noen innsikt i noe overnaturlig, snarere tvert i mot. Innsikt i det naturlige. En «aha-opplevelse» på grunnlag at man hadde forstått noe man ikke hadde skjønt tidligere. Noe man hadde kommet fram til ved egen hjelp. Slike kvantesprang som de fleste av oss har opplevd, har betydning for vår forståelse både av skolekunnskap og oss selv.

Og de av oss som er så heldige at de begynner å få behov for selvrealisering, vil strebe mot et godt liv. Ikke bare for seg selv, men også for alle andre.

«Education is learning to grow, learning what to grow toward, learning what is good and bad, learning what is desirable and undesirable, learning what to choose and what not to choose.»

Så, gå nå og få deg…et liv! Et meningsfylt et.

januar 25, 2013

Når nettene er lange

Arkivert i: Som dagene går — millenblogg @ 14:17
24022011054

Den største furua i området

«Når nettene er lange og kulda setter inn

da sier gamle Kari-mor til ektemannen sin:

Hvis ingen hugger veden, men i sofaen sovner inn.

Da blir det kaldt i stua vår og ingen kos på kinn.

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på veaskogen, der skal alle ha det bra.

.

Så bare finn frem saga, –  olje og bensin

Sett nå fra deg drinken, med tonic og med gin.

Og kom deg ut i skogen  og fell en to, tre trær

På himmel’n skinner sola og det er så fint et vær

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på veaskogen, der skal alle ha det bra.»

..sa hun, og jagde oss ut i veaskogen nedenfor hytta. Hvor vi gikk løs på den største furua i området. Tolv meter høy og seksti centimeter i diameter ved rota. Der den har stått og hindret utsikten fra hytta og ned mot sjøen i mange år nå. Faktisk førtifem år siden den slo rot, i følge årringene som vi telte etter at den var felt.

Selv pakket hun seg inn i foret kjeledress og foresto ryddingen av greiner etter hvert som vi kappet dem av. De ble samlet i en svær haug som vi etter hvert klarte å sette fyr på. Det var deilig med litt varme fra bålet mens lufta holdt kun 6 -7 kalde grader.

Vi har hatt over en uke med finvær nå. Sol fra skyfri himmel og spikende kaldt. Til å være på disse kanter av landet. Ned mot minus ti om natta. Rimfrost på hytteveggene og bilen som en isskulptur om morgenen. Men damm stille luft. Hvilket er en større skjeldenhet her på Nordvestlandet enn minus ti. Med andre ord: et perfekt vær for vedhogst.

Vi tok ned en fire fem store bjørketrær i samme slengen når vi først var i gang. Omtrent samme høyde som storfurua, men bare en tjue, tretti centimeter i diameter. Og nesten kvistfri, bortsett fra helt oppe i toppen. Perfekt for vedproduksjon.

Da trærne var felt, kvistet og kappet i stranger med håndterlig lengde, dukket naboen opp med sin firehjulstrekker av en John Deere traktor. Tre turer med full skuffe, og alle strangene var transportert opp til plattingen ved hytta hvor det neste trinnet i vedproduksjonen skulle foregå. Nemlig kapping til 25 centimeters vedskier. Takket være den hyggelige naboen slapp vi unna prolaps og påfølgende smerter denne gang. Forrige gang vi hadde et lignende prosjekt på gang, benyttet vi trillebår og presset den gjennom frossent gress tvers over enga og fram til plattingen. Det kostet oss seks måneders sykemelding og sterke smerter inntil prolapsen hadde leget seg selv.

Etter et par dager med klyving hvor fruen sto for det meste arbeidet,  var 3,5 meter ved ferdig stablet i den gamle hønsegården. (1 meter ved = 1×2 meter ferdig stablet) Og der skal den få ligge og tørke til vi får bruk for den.

I mellomtiden synger vi:

Så bare finn frem drinken, –  med tonic og med gin

Og bare sett bort saga, den med olje og bensin.

For nå blir det varmt i stua til vinteren igjen

så kan vi alle sammen nyte fritiden.

Heisann og hoppsann og fallerallera!

For på hytta, der skal alle ha det bra.

Klikk på bildene for større versjon

januar 14, 2013

Fyrverkeri – før og nå

Arkivert i: Historie — millenblogg @ 15:06

Med nyttårsaften lagt bak oss og med opplevelsen av et fantastisk kommunalt fyrverkeri her i Kristiansund, får det oss til å tenke på hvordan bruken av fyrverkeri har endret seg med årene.

Fyrverkeri

Moderne fyrverkeri

Selv om det fremdeles inntreffer ulykker som følge av uvettig bruk, så har vi inntrykk av at forholdet til eksplosiver har bedret seg med årene. Hvorvidt dette er en følge av strengere regler og håndheving, eller om folk har fått mer vett, vet vi ikke. Selv om vi tviler sterkt på den sistnevnte forklaring.

Men uansett, så hadde vi en mer lemfeldig omgang med eksplosiver i vår egen barndom. Det må innrømmes.

Dette var jo relativt kort tid etter krigen, og det lå igjen en masse utstyr etter at tyskerne forlot landet i 1945. Her i Kristiansund hadde tyskerne bygd opp sterke forsvarsanlegg med bunkere, kanoner og torpedobatterier. Etter at tyskerne hadde forlatt landet, ble kystfortet i Karihola overlatt til det norske kystartilleriet, som stort sett beskjeftiget seg med å rydde opp og holde området avstengt med piggtrådgjerder i noen år. Da var det forbundet med en viss risiko å forsøke å forsere piggtrådgjerdet. For på innsiden var området bevoktet av vaktmann med schæferhund. Vi hadde ikke så stor respekt for vaktmannen. Men med schæferen var det annerledes. Det var ikke så lett å gjemme seg for den, og heller ikke å løpe fra.

Så vi holdt oss stort sett på utsiden av området og la våre ekspedisjoner til bunkerser og brakker utenfor Kariholaområdet. Det var nok å velge i mellom. For det var bunkere over alt. Både ut mot sjøen og mot havna.

Imidlertid var vi mest på jakt etter eksplosiver. Og da var det Karihola som gjaldt. Vi visste at der ute var det lagret store mengder ammunisjon og annet utstyr som vi gjerne ville slå kloa i. Så da det norske forsvaret ved Kystartilleriet trakk seg ut etter den aller nødvendigste opprydning, var vi snare til å rykke inn!

Med lommelykter og fakler saumfor vi bunkersene. Og fant massevis av det vi kalte «kruttstenger». Som egentlig var korditt, et relativt saktebrennende eksplosiv som vi kunne benytte til å lage raketter.

Men vi var primært på jakt etter noe som ga mer «bang for the bucks». Som vi kunne lage små bomber med smell og sprengkraft av! Trikset med å fylle Mauserpatroner med svartkrutt og 10 cm tyskerlunte, var velkjent og ga ikke tilstrekkelig kraft, syntes vi.

Vi hadde lagt merke til det norske forsvaret ved Kystartilleriet hadde fylt opp noen bergsprekker med avfall etter oppryddingen av området. Og hadde lagt litt piggtråd og jord på toppen av det hele. Det var lovende!

Så en dag dro kameraten og vi utover til Karihola utstyrt med feltspade og pågangsmot. Vi hadde ikke gravd så dypt før vi fant de første tyskerhjelmene og gassmaskene. Etter at vi hadde skylt av hver vår hjelm og gassmaskebeholder i den nærmeste vannpytten, åpnet vi gassmaskebeholderne og fant «nye» og rene gassmasker inni. Gassmaske og hjelm på! Og så grov vi videre. Heisann, hva var dette? Et kosteskaft som stakk opp. Vi dro opp «kosteskaftet» og ble stående med en tysk handgranat i hånden.

Tysk håndgranat

… vi visste godt hva det var.

Vi visste godt hva det var, for vi hadde jo lest tegneserier med handling fra krigen. Og hadde sett atskillige tegninger av tyske håndgranater med treskaft bli kastet mot russerne på østfronten! Og der hadde de gjort vei i vellinga. Altså hadde vi funnet råmateriale til egne små bomber. Dersom vi bare fikk åpnet håndgranaten og tatt ut sprengstoffet.

Det kunne vi ikke gjøre her, men i kjelleren til kameraten hadde han både skruestikke og et godt utvalg med verktøy. Dessuten var kjelleren der han bodde utstyrt som bomberom. Så det kunne ikke passe bedre. Eneste ulempen var at han bodde nede i sentrum, og vi ble nødt til å frakte krigsbyttet gjennom hele byen synlig for alle. Vel, på den annen side, så kunne det kanskje gi litt status blant jevnaldrende dersom de fikk se oss komme gående med tyskerhjelm, gassmaske og håndgranat.

Tysk håndgranat, model 24 Stielhandgranate

Tysk håndgranat, model 24 Stielhandgranate

Så vi bega oss i vei.

Det gikk bra helt til vi kom til Langveien. Der møtte vi politiet. I form av en stor og røslig politikonstabel ved navn Ohrstrand. «Og hvor har herrene tenkt seg med dette, da?», spurte han strengt. «Vi skal bare hjem til kompisen og demontere denne», svarte vi og svingte håndgranaten oppunder nesa på politikonstabelen.

«Åh nei du, det går ikke», sa han. «Dere to går sporenstreks ned på kammerset og leverer inn de greiene der! Og ikke prøv dere på noe tull, for jeg vet hvem dere er. Og jeg kommer til å sjekke i morgen om dere har vært innom og levert!»

.

.

.

Masse godstoff inni her.

Masse godstoff inni her.

Politikonstabelen var vår nabo og bløffet ikke da han sa at han visste hvem vi var. Så vi måtte bare følge ordre og begi oss ned til kammerset. Politikammeret lå den gang i Festivitetslokalet og inne på vakta var det en relativt høy skranke som skulle skille delinkventene fra de indre gemakker.

Vi gikk slukøret nedover Langveien og inn på politivakta. Med hjelm og gassmaske på. Skranken nådde oss til nesetippen, slik at vakthavende kunne bare observere to tyskerhjelmer med to runde brilleglass i gassmaskene under. Vakthavende løftet litt på øyenbrynene og skulle til å jage oss ut. Da sveiver vi håndgranaten i fin bue på strak arm opp på skranken.

Skal si det ble oppstyr, gitt! Full evakuering! Alle mann ut fra vakta og ut på gaten. Vi så vårt snitt til å stikke av. Med hjelmene og gasssmaskene på, løp vi i full fart nedover Skolegata og hjem til kameraten. Der gikk vi ned i bomberommet for å foreta en debriefing.

Konklusjonen ble at «det var som bare farsken» at vi mistet håndgranaten med alt det fine råstoffet. Men vi hadde tross alt berget hjelmene og gassmaskene. Dessuten hadde vi fremdelses masse tomme Mauserpatroner, svartkrutt og tyskerlunte liggende.

Ved nærmere ettertanke femti år senere så innser vi at vi kanskje berget livet også!

Neste side »

The Rubric Theme Blogg på WordPress.com.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 189 andre følgere