Vanitas

Om alle tings forgjengelighet, og Balders

Nicolas_Régnier_-_Allegory_of_Vanity_(Pandora)

«Ein skigard kan ikkje vara evig, veit du«, synger Stanley Jacobsen. Og berører et sentralt tema i vår erkjennelse av sannheten i utsagnet om alle tings forgjengelighet.

Ingenting varer evig. Hverken materielle ting eller ideer. Vi lever i et stadig skiftende kosmos. Evnen til å se denne innlysende sannheten, er avhengig av betrakterens perspektiv. Både i tid og rom.

Har man det nødvendige langsiktige perspektivet i så måte, vil man se at alt endrer seg. Selv fjellpartiet Mannen er i bevegelse. I varierende grad som vi har sett. Men før eller senere vil det komme en brå og for mange, en uventet bevegelse.

Selv har jeg nettopp opplevd en slik brå endring i tilværelsen. I så måte var det en stor endring i mitt liv da min kjære hund Balder gikk bort i går. Det kom både brått og uventet. Men endringen i seg selv var kanskje ikke så stor. For både mennesker, dyr og planter dør hele tiden. Det vet vi alle, selv om vi ikke går og tenker på det. Eller i hvert fall ikke snakker om det. Fordi det er et ubehagelig tema å måtte erkjenne at våre kjære går bort en dag. Og vi selv også, for den del.

Men det er så hjerteskjærende ondt akkurat når vi opplever det. At vi aldri mer skal få bli møtt med en hoppende glad Balder hver eneste morgen. Eller når vi bare har vært borte en kort stund. Logring, slikking av hånden og et par forventningsfulle øyne som stirrer deg rett i ansiktet og venter på en aldri så liten kjærlighetserklæring tilbake. Bare i form av et vennlig klapp på hodet eller en kjærlig hånd over ryggen. Og når vi har gått på tur. Hopp og sprett og korte avstikkere for så å komme tilbake til deg for å få en bekreftelse av vi er jo på tur sammen. Sammen! Eller en kveldsstund med en hund som er fornøyd med dagens aktiviteter og legger seg på rygg på gulvet foran deg og ber om å bli klødd litt på magen. Og lukker øynene og døser i ren velvære.  Denne opplevelsen av total hengivenhet og tillit har gitt en dimensjon i mitt eget liv som jeg ikke trodde var mulig.

…og lukker øynene og døser i ren velvære

Men mulig var det, og en realitet som har gitt meg en dypere forståelse av betydningen av å leve både i nuet og med tanke på fremtiden, på samme tid. Med andre ord at man må nyte øyeblikket mens man har det, men heller ikke glemme at det kommer en dag i morgen.

Slik var det med mitt forhold til Balder også. Han har nå gått ut av tiden, men jeg må lære meg å leve på minnene. Heldigvis er de mange og gode. Selv levde Balder som et lim i storfamilien og knyttet nære bånd til alle i familien. Unge og gamle. Men også til alle de andre som «så ham» og viste ham oppmerksomhet. Han rakk å bli en kjendis i bybildet med sitt utadvendte vesen og tillit.

Det er nå nettopp minnene om hans gode sider som nå blir mitt anker i de nærmeste dagene. Så nå gjelder det å komme seg videre og konsentrere som om alle de som fortsatt befinner seg i tiden og ønsker å «bli sett». Det er nok å gripe fatt i.

Det gjelder å innse at vi alle er forgjengelige og at «ein skigard kan ikkje vara evig, veit du»! Men inntil vi blir innhentet, kan vi alle gjøre som Balder og spre vår livsglede til andre. Et lite smil og et nikk er ofte alt som skal til. Slik kan vi alle bidra til å skape en bedre tilværelse for alle, både kjente og ukjente.

…han rakk å bli en kjendis i bybildet.

Rapport fra en kveldstur

Rapport fra kveldsturen med Balder:

Vi har passert vårjevndøgn og kan si vi har kommet til våren. Vi kan nok få både snø og kuldegrader ennå, men rent astronomisk har vi nå vår. Den langvarige barfrosten ser ut til å ha sluppet taket og naturen våkner til liv igjen. Det er mange dager siden vi observerte utsprungne snøklokker og krokus.

Men i kveld da vi gikk ut i blåtimen, fikk vi oppleve det ultimate vårtegnet. Svarttrostens sang! Da vi var kommet opp til stikkveien opp fra Rokilde til tennisbanen, ble vi møtt med den vakreste fuglesang. En svarttrosthann satt oppe i buskene der og bekjentgjorde at han var klar for å finne seg en partner. Om han lyktes med sitt forehavende, vet ikke jeg. Men vi hørte han sang helt til vi var kommet over til Vainndamman. Balder tidde for en gangs skyld stille og vi begge sendte varme tanker til han som satt i treet og prøvde å få napp på en søt liten hunntrost. Balder kjenner den situasjonen!

Etter at vi var kommet opp til Varden, var det begynt å bli mørkt. Men Varden lå der fin og flomlyst med sin nye lysarmatur. Og rundt oss: Nordmørspanoramaet. Ute i havet blinket Gripfyret og lanternene fra skip ute i leia. Vi kunne ane konturene av både Smøla og Tustnafjellene. Rett i mot oss lå Freikollen i i blått halvmørke.

Og rett foran bena våre: By’n vårres. Med lys fra gater og hus. Havna med Hurtigruta på vei ut Sørsundet. Men byen har forandret seg mye siden vi var barn. Nå strakte lyskretsen seg fra Karihola, via Skorpa og helt ut til Sommerro på Dale. Videre på Nordlandet helt opp til Råket og innover mot flyplassen. Likeens på innsiden av Nordlandet med oljebasen. Hele Innlandet bebygd og med lys nesten opp til Bautaen og utover mot Skjærtangen. For et skue! Og midt i det hele, Norges fineste og beste havn omkranset av «lainnan» som stiger opp fra havna med hver sine høydepunkter.

Vår kjære Kristiansund som har opplevd både medgang og motgang opp gjennom historien, men alltid har reist seg som en fugl Føniks, du er byen i mitt hjerte!

Gikk du glipp av svarttrostens sang? Klikk her

Om «vårres» og «oss»

Om merkverdigheter i Kristiansundsdialekten vår. Eller egentlig er jeg ikke sikker på om det dreier seg om dialekt eller det bare er slurv i språkbruken. Dialekt er gjerne definert som en lokal variant i talespråket, men i den senere tid har jeg lagt merke til at fler og fler har begynt å skrive på et språk som er tilnærmet lik den dialekten de snakker. Og da er vi etter min mening på ville veier. Det kan bli en Babelsk forvirring av slikt. Språket er jo først og fremst ment å være et kommunikasjons-middel for å kunne utveksle tanker, ideer og følelser mellom folk.  Årsakene til denne vridningen vi mener å ha vært vitne til, bort fra et normert skriftspråk, kan være så mange. Dersom vi ser bort fra direkte lese- og skrivevansker, dysleksi, sitter vi allikevel igjen med noen forklaringsmodeller.

 ‘

Utviklingen kan være forårsaket av en dårlig språkopplæring i grunnskolen. Noe som kan skjules gjennom å benytte sitt «eget språk». Eller det kan være et resultat av moderne tanker i tiden hvor «kulturrelativisme» er in. Det gjelder både i forhold til kulturer utenfor nasjonalstatens grenser og i kulturkampen mellom sentrale og perifere strøk innenfor landets grenser. Jfr. økt dialektbruk i NRK.  «Alt er like bra!» Og sist, men ikke minst, demokratiseringen i mulighetene til å uttrykke seg i den offentlige debatten gjennom sosiale media og i avisenes kommentarfelter på nett. «Alle skal med»!

 ‘

Når man snakker, har man ofte mulighet til toveis kommunikasjon, slik at man gjennom samtale kan få oppklart misforståelser og presisert hva men egentlig mener. Slik får man blant annet klargjort om man står overfor en reell uenighet eller bare en skinnuenighet.

Ved å gjøre dialekter om til skrivespråk er ikke dette alltid like enkelt. Og man øker faren for å bli misforstått. Med de ulemper det medfører.

 ‘

Det finnes flere slike merkverdigheter i Kristiansundsdialekten som over tid har fått festet seg og som gjør at folk utenfra kan ha problem med å forstå hva vi egentlig mener med det vi sier. Dialekt er jo et talespråk som ikke er omfattet av skriveregler og normalisering. Så egentlig er det jo opp til hver enkelt hvordan man ordlegger seg når man snakker. Skriftspråket derimot, er omfattet av regler som har til hensikt å gjøre kommunikasjonen entydig på tvers av lokale dialekter innenfor landets grenser. Men strengt tatt gjelder også skrivereglene bare innenfor offentlig kommunikasjon og i skolen.

 ‘

La oss så se på et par av de tilfellene som røper at vi er fra Kristiansund:

Først og fremst er dette evinnelige «By’n oss» eller By’n vårres». Begge deler benyttes i dagligtale av gode Kristiansundere. Rent grammatikalsk og derved formelt nærmest det normerte skriftspråket er «By’n vårres» riktig. Mens «By’n oss» er direkte feil. Rent grammatikalsk! «Vårres» er en dialektform av eiendomspronomenet «vår», mens «oss» er akkusativformen (objektsform). Lettere å forstå kanskje hvis man forsøker i si det på engelsk: «Our town» eller «Us town»?

 ‘

Når det gjelder armer og bein, driver vi også og  roter det til her i Kristiansund!

For eksempel er det ikke alle gode Kristiansundere som skiller mellom «ermer» på et plagg, og «armer» som lemmer på en menneskekropp. Mange går inn på klesbutikken og skal kjøpe ei skjorte med kort eller lang «arm». Når det egentlig er et kort eller langt «erme» på skjorta de skal ha! Vi får håpe at de fleste kommer ut fra butikken med begge armer i behold med ei skjorte i ønsket ermelengde.

 ‘

Også når det gjelder de øvrige ekstremiteter, nemlig beina, stokker vi om på begrepene. Vi både leser og hører om Kristiansundere som er kalde på «beinan», mens kulden bare har satt seg i «føttern». Det vil si den del av beinene som går fra ankelen og ut til tærne. Beinene omfatter hele lemmet fra lårene, via knærne, leggene, ankelen og føttene helt ut til tåspissene. Det er altså forskjell på å fryse på «beinan» og å fryse på «føttern».  Altså er det ingen grunn til å dra på seg ei ekstra underbukse hvis det er bare på «føttern» du fryser. Men et par gode sokker og gode vintersko vil kunne hjelpe.

 ‘

Hvis du nå begynner å bli lei dette grammatikalske flisespikkeriet, kan du jo bare gjøre som mange andre Kristiansunder gjør: «slokk av lyset» og gå og «lægg dæ»! For i Kristiansund nøyer vi oss ikke med å slå av lyset eller slukke lyset. Vi «slokke det av». Hvorfor vi egentlig tar med dette «av» når vi slukker, skjønner jeg ikke, for jeg har aldri hørt om noen som slokker det «på». Men det er klart, det blir kanskje mørkere etter å ha slokket det av. «Slå på», «slå av» eller «tenn», «slukk»! Kontaminasjon (sammenblanding) kalles dette. Sammenblanding av to begreper.

 ‘

Kontaminasjon bedrives også ofte i forbindelse med gjengivelse av ordtak. Et som ofte går igjen er «Jeg bøyer meg i hatten for..». Hvilket er en kontaminasjon av ordtakene «Jeg bøyer med i støvet for…» og ordtaket «Jeg tar av meg hatten for…»

 ‘

Så med dette slokker jeg av lyset, tar hodet under ermet, drar på meg ei lang underbukse på føttene,  tar av meg støvet, bøyer meg i hatten og sier: god natt!

Hva? Er det jul igjen, allerede?

Det var da fanken så fort det året gikk da. Rakk så vidt å pakke ned julepynten fra i fjor før det er på’n igjen. For sikkerhets skyld har jeg sjekket kalenderen og må bare innse at det stemmer. Det er faktisk et helt år siden sist.

Og ikke vet jeg hvor det ble av tiden imellom. Tidligere år hadde jeg et visst tidsbegrep med utgangspunkt i større vedlikeholds- og utbedringsprosjekt av hus og hytte. Men siste år har det vært mer forefallende vedlikehold av de samme. Malingsvedlikehold og plenklipping på hytta. Det blir liksom ikke de helt samme milepeler av den slags jobbing. Det er forskjell på å renovere en leilighet med nytt bad og kjøkken i forhold til å gi ytterdøra et strøk maling. «Å ja, det var det året jeg malte ytterdøra ja!», blir litt smått når man skal memorere hva som skjedde i løpet av året.

Foto: Marco Coelho

Til gjengjeld har jeg gått en masse. Travet og gått byen på kryss og tvers. I bygater og i naturen som omkranser oss. Skjærtangen, Sjursvika, Smørvikeneset, Klubba, Karihola, Kleppen, Skorpa, Bjørnehaugen, Vikan, Kolvika og flyplassen. I all slags vær. Sammen med buhunden Balder. Som driter både i været og i buskene til bygartneren. Buskene, ikke buksene!

For bygartneren driter ikke i buksene. Bygartneren eksisterer rett og slett ikke lengre. Både stillingen og etaten er fjernet og erstattet med den mer diffuse benevnelsen «enhetsleder for eiendomsdrift». Så det spørs om både politikere og kommunenes toppledelse har «driti på draget» ved dette organisatoriske ansvarspulveriserende grepet…

Men nok dritprat nå. Det er snart jul, må vite. Og da må vi alle være positive! Det vil si at all kritikk må opphøre og vi skal glede oss over alle kommunale krumspring som øker byråkratiet og samtidig reduserer den ytre etat. Det vil si antallet som faktisk skal utføre oppgavene vi ønsker oss og betaler for.

Siden vi allerede har vært inne på dette med å gå og gå og samtidig behovet for å være positiv, er det naturlig å tenke på daglig leder Kjetil Thorsen i Kristiansund Ballklubb. For å skape blest rundt klubben i vårt hjerte og penger i klubbkassa, gikk han fra Dombås til Kristiansund i forrige måned. En distanse på 25 mil, eller 250.000 meter på 7 dager! Ikke vet jeg Kjetils skrittlengde, men si at den er ca. 75 cm, da vil dette tilsvare 333.333 skritt. Ikke en gang Casanova kommer i nærheten av dette.

Positivt er det også at vi har en lang rekke ildsjeler som er villige til å ofre sin tid til å skape gode opplevelser for andre enn seg selv. I disse juletider er det naturlig å tenke på Gamle Kripos som ordner med julegran på piren og reparasjon av klokka der, initiativtakerne til julebelysning langs Langveien og Kongens plass, de selvoppnevnte gaterydderne som på fritiden plukker opp søppel etter oss andre. Og ikke å forglemme skonnertbyggerne Rune Torgeirson og Kari Moe Sundli og deres medhjelpere som jobber hver eneste dag med den største attraksjonen Kristiansund har hatt på mange år.

Vi skal heller ikke glemme de hundrevis av frivillige som deltar i arbeidet til lag og foreninger ellers. I idrett og kultur. Uten disse ville vi ha hatt en by uten sjel. Nettopp slike holdninger som disse representerer, er det gode ved Kristiansund.

Rent bortsett fra at naturen har gitt oss et fortrinn med en fantastisk beliggenhet, med øyer og sund, fjorder og fjell som skjenker oss et miljø og setter en ramme rundt våre aktiviteter her ute på holmene.

Så det er god grunn til å være stolt av «By ved hav» og derfor lett å ønske alle en riktig god jul i år!

Kul tur og sånn.

Ja, ja, så er vi alene igjen. Balder og jeg.

Har nettopp kjørt Kari til flyplassen og sett henne vel av gårde til Oslo. Hvor hun skal besøke barn og barnebarn. Og bli med på hytta på Skeikampen i helga. Det er meldt finvær på Østlandet til helga, så de får antageligvis ei flott helg på fjellet.

Balder passer fortauet og inngangsdøra i Ramsays gate

Balder og jeg derimot blir hjemme og passer teltene. Det vil si Balder passer fortauet i Ramsays gate og holder det fritt for katter og andre hannhunder… Mennesker derimot, er hjertelig velkomne til å komme bortom og klappe og kose med ham når de må passere Ramsays gt.2. Jo mer kos og klapp han får, jo mer logrer han med krøllhalen sin. Og nå har han fått dør på hundehuset sitt, slik at villkattene i strøket ikke kan bruke huset som natteskjul mens Balder ligger inne og sover om natta. Så nå er han fornøyd etter morgenens inspeksjon av hundehuset. Ingen kattepisslukt er et godt utgangspunkt for en vellykket dag.

Kattepisslukt er ikke noe stort problem for undertegnede. Da er det verre med alt pisspratet vi kan lese i aviser og på diverse nettfora. Jeg vet at det ikke er pent å karakterisere andres meninger som pissprat, men i mange tilfeller finner jeg ikke bedre dekkende karakteristikk for dårlig begrunnede meninger fremført med den største selvsikkerhet. Og aller verst er det når både byråkrater og politikere i ledende posisjoner fremfører dem. Ingen nevnt, men heller ingen glemt. For det virker som om den slags er likelig fordelt både i hele det byråkratiske og politiske landskapet.

Sånn, da var det unnagjort!

Over til positive saker:

For eksempel været. Det er fint i øyeblikket. Sol fra lettskyet himmel og bare en lett bris fra sydvest og 11 grader. Etter en regnfull og kald sommer, fikk vi en flott høst i år. Noe som har medført en flott fargeprakt i løvskogen. Gule, oransje og røde løvtrær mellom grønne nåletrær og en høy blå himmel over, er det rene sukkertøy for øyet nå.

Fra østenden av Kvernberget flyplass

Derfor kan vi ikke bli sittende for lenge på kontoret og trykke på tastaturet, men heller se til å komme oss ut og nyte den flotte naturen i finværet. En tur med Balder inn til østenden av Kvernberget flyplass kunne være passende i dag. Vi har allerede inspisert deler av den nye spaserveien der fra Byskogen-siden og likte det vi så. Da blir det å angripe området fra den motsatte siden i dag, å starte turen fra Gløsvåg-siden.

Og i tillegg til den estetiske nytelsen av været, kan vi også nyte den etiske gleden over alle de hyggelige menneskene vi vanligvis treffer når Balder er ute og lufter oss. Positive overskuddsmennesker som deler et smil og byr på seg selv. Både i forbifarten og gjennom deltakelse i ubetalt frivillighetsarbeide i lag og foreninger. Uten disse, ville hverdagen sett annerledes for de fleste av oss.

Så takk til de mange ildsjeler som står på og skaper kultur i hverdagen. Heller ikke her er noen nevnt, men de er heller ikke glemt. Og bare for at ingen skal misforstå, her tenker jeg på det som i festtaler kalles «det utvidete kulturbegrepet». Det som omfatter all menneskelig aktivitet til foredling av tilværelsen. Det som gjør oss til nettopp mennesker. (Beklager Balder, du er ikke med i denne gruppen. selv med alle dine fine egenskaper ellers!)

Og med det, drar vi ut på tur, Balder og jeg. Så får Balder stå for den første delen, å være kul. Mens undertegnede får sørge for den annen, at det faktisk blir tur!

God jul?

Spørsmålstegnet bak formuleringen som vanligvis er ment å uttrykke et fromt ønske og vanligvis bekreftet med et utropstegn, er i år et uttrykk for vår usikkerhet om fremtiden.

Vi har i grunnen alltid vært usikker på fremtiden, og har basert våre handlinger på at vi ikke vet noe om den. Vi har operert med grader av sannsynlighet, men aldri med tro. Troen mistet vi allerede i religionstimene på barneskolen.

Spesielt da religionslæreren forklarte oss om verdens skapelse og vi sammenholdt dette med de mer vitenskapelige forklaringer vi hadde lest om «The Big Bang» og Darwins evolusjonsteori. Vi fikk det ikke til å stemme og valgte derfor å forholde oss til de åpne vitenskapelige teorier fremfor de religiøse, ubegrunnede dogmer. Som kun var basert på hva presteskapet forlangte vi skulle tro på. Det kostet oss mang en utvisning på gangen i religionstimene da vi konfronterte religionslæreren med vårt syn på saken. Til religionslærerens unnskyldning, må vi i ettertid innrømme at vi neppe ville ha hatt en fremtid i diplomatiet med vår måte å fremføre vårt syn på. Og til vår egen unnskyldning, må vi kunne si at vi var for uerfaren til å legge vekt på stil, men la desto større vekt på innhold i vår argumentasjon. Vi har senere forsøkt å gjøre noe med stilen også. Men vet ikke om vi har lyktes med akkurat det.  Leserne får selv bedømme.

Er det egentlig noen grunn til å stille spørsmål om hvorvidt det blir en god jul?

Tja. På  den positive siden er det jo mye en kan glede seg over. Familien samles og vi koser oss i hverandres selskap mens vi spiser og drikker godt. Spiller gode gammeldagse spill som Ludo, Monopol og, for de skarpeste av oss, sjakk. Vi selv er ikke i den sistnevnte kategorien.

Vi kan glede oss over at vi har tak over hodet og varme i ovnen. Mens det snør eller regner og blåser ute. Da er det godt å være blant familie og venner. Sånn sett, kan vi fortsatt fremføre det fromme ønske om en god jul til alle våre medmennesker.

På den annen side, er det tilstrekkelig med hendelser rundt omkring som kan få oss til å mene at et spørsmålstegn er på sin plass. Rent lokalt, her på Nordmøre er det selvsagt saken om hvordan arbeidet med lokalisering av et nytt sykehus i regionen har foregått. Vi skal ikke plage leserne med ytterligere argumentasjon til fordel for den ene eller annen plassering. Det finnes nok lesestoff i den forbindelse både i lokal- og riksaviser. Men vi vil fremheve at det striden nå dreier seg om, er selve prosessen fram mot valget av plassering. Denne prosessen har vært åpen, demokratisk og redelig fram til at lederen av Helse Møre og Romsdal plutselig gikk av noen dager før hun skulle legge fram sin innstilling. Det lukter det svidd av, for å si det sånn. Og gjør at ingen i Romsdal eller på Nordmøre har noen grunn til å ønske hverandre god jul i denne sammenheng.

I mer global sammenheng er det også mye som gjør at vi kan spørre om det blir en god jul. Ekstrem islamisme med dødelig og fryktelige konsekvenser har spredd seg som en pest i flere verdensdeler. Foruten den blodige krigen som pågår i Syria, meldes det om stadige terroraksjoner rundt om i hele verden. Senest i går hvor en selvmordsbomber truet med å ta livet av seg selv og tjue uskyldige gisler i Sydney i Australia. Og i dag hvor Taliban har angrepet en barneskole i Peshawar i Pakistan og drept over 130 uskyldige personer, de fleste barn, og skadet over 120.

Det er nok å ta fatt i hvis man vil fordype seg i verdens elendighet.

Men akkurat nå er det fem dager igjen til solsnu. Fra da av, går vi mot lysere tider. Bokstavelig. Så med tanke på det, kan vi konsentrere oss om de positive sider ved julen. Og benytte anledningen til å finne frem de positive sider ved både andre og oss selv.

Makter vi det, kan det allikevel være på sin plass å ønske hverandre en god jul!

Bikkja på feriekoloni, del 3

Her kommer del 3 i fortellingen om Balder på feriekoloni. Vi hadde håpet at Balder skulle venne seg til katten i huset. Men det gikk ikke sånn, nei. Derimot ser det ut til at han har trivdes noe aldeles fortreffelig sammen med kokken, damen, LM og Kermit. Og vil sikkert ikke ha noe imot å tilbringe flere weekendopphold sammen med disse kule menneskene. Bare de daglige rapportene har gjort det til en fornøyelse å være borte fra ham i et par dager. Så, damen, det spørs om du ikke har gjort noe du vil angre på i årene (!) som kommer. 😉  ‘

En siste sit.rap. fra voffsen på feriekoloni

‘ Nå har dere hentet meg, men jeg har ikke fått fortalt om siste døgns hendelser på Hotell Gjennomtrekk. Jeg hadde en ny natt i himmelen. Jeg tror jeg kommer til å forlange at dere går til anskaffelse av sånn seng som Kermit har til meg! Jeg har sovet som en hertug begge nettene her. Dere kan bare glemme å henvise meg til den loppete hundesenga jeg har hjemme i byen!

‘

Damen med den utdaterte lyseblå slåbroken kom og hentet meg klokka ni i morges. Da lå jeg lett henslengt som ei budeie i høystakken og bare kula’n. Jeg hadde ikke så lyst til å stå opp enda, men samtidig så var jeg så tissetrengt at jeg antakelig var begynt å bli gul på øynene så jeg slepte meg ut av senga og ble med henne. Jeg tør fortsatt ikke å gå i den fæle trappa de hadde, så jeg lot damen løfte meg opp og bære meg ned. For å vise henne min takknemlighet så tok jeg et par sveip med tunga over ansiktet hennes. Jeg burde ikke ha gjort det idet vi skulle gå ned trappa kanskje, men… Det gikk bra, hun har nok lært noen triks av kattesvinet for vi landet på beina nede i gangen. Neste gang skal jeg vente til vi er trygt nede før jeg viser min glede.

‘

Jeg skyndte meg ut, for nå begynte det å haste! Jeg fikk være ute en stund, og nå så det ut som pelsdotten hadde lært, for den løp til andre siden av hotellet for å gå inn via den døra som tjenerne her bruker. Hahh! Den har nok skjønt hvem som er sjefen nå!

‘

Jeg sto ute leeeenge, faktisk så lenge at jeg begynte å lure på om damen hadde glemt meg. Og dessuten – når hundene på nabohotellene her satte i gang med bjeffekonkurranse, så meldte jeg meg på jeg også. Vi holdt et svare leven, og endelig fikk jeg komme inn igjen. Jeg tok meg en runde for å sjekke hvor kattejævelen var, men jeg fant ham ikke. Jeg mistenker at han hadde sneket seg opp i senga til Kermit, men jeg brydde meg ikke om å spørre damen. Hun var opptatt med å lage frokost, så jeg tenkte det var lurest å ikke irritere henne. Jeg så at hun egentlig ikke liker å lage mat. Det er nok derfor hun har ansatt kokken. Han var ikke kommet enda, så derfor skjønte hun vel at hun måtte, om det skulle bli noe mat på oss.

‘

Endelig kom kokken, med alle gullstripene oppover armene, og til langt oppå skuldrene. De lyste opp som sola rundt St.Hanstider. De skulle du ha sett «far», jeg ble stum av beundring!

‘

Jeg la meg pent ved siden av bordet og lå helt musestille til de hadde spist ferdig. Så ble det min tur. Jeg fikk varmt rundstykke med godtsmør og hamburgerrygg på. Det var så deilig at jeg sikler ennå bare ved tanken.

‘

Etter frokosten sa damen at vi skulle ut på tur. Kokken MÅTTE være med, sa hun, men han skulle få bestemme hvor vi skulle gå. Hun prøvde likevel å legge noen føringer ved å foreslå Kvalvik Fort, men det ville ikke kokken, så han sa at vi skulle til Kvernberget heller. Jeg ble så glad at jeg tok meg et par runder rundt meg selv samtidig som jeg hoppa opp og dytta snuten borti kokken flere ganger. Det var bare for å vise ham at jeg liker ham veldig godt altså. Æresord! Jeg er ganske sikker på at han liker meg også. Det både ser og hører jeg på ham.

‘

Vi måtte kjøre et lite stykke først, og jeg fikk sitte i baksetet på bilen til kokken. Endelig kom vi fram til dit vi skulle gå fra. Jeg er ikke sikker på om jeg har vært der før. Har jeg det? Det var i alle fall en million fremmede lukter der, og jeg fikk det kjempetravelt med å identifisere alle. Da hørte jeg at damen kalte meg Snusmumrikken! Hæ? Ja, jeg snuser endel, men noen mumrik er jeg så avgjort ikke! Jeg er en ekte Norsk buhund, ikke sant? Det må du huske å fortelle henne altså!

‘

Vi kom omsider opp på toppen, og der var det en ny sånn Stikk-ut-postkasse med bok oppi. Vi skrev navnet vårt i den også, så nå får jeg nok en ny diplom. Vi må vel rydde plass på veggene hjemme i byen for å få plass til alle diplomene mine. Oppe på toppen var det en rar bygning. Jeg er ganske sikker på at stedet ikke heter Kvernberget, men heller romstasjonen Mir! Jeg legger ved et bilde på slutten her, så du kan se selv hva jeg mener…

‘Kokken sa at vi skulle gå en annen vei ned igjen, men da ble damen litt skeptisk. Jeg tror ikke hun syns at det var noen god idé, for da tøyt hun noe inni granskauen om at det var bratt der. Jeg ga meg f…, for jeg syns bare det var spennende! Vi traff mange andre mennesker på turen også, og mange ville klappe meg og sa at jeg var en veldig fin hund. Det har dem jo helt rett i!

‘

Da vi kom ned til bilen igjen traff vi noen mennesker som hadde en bitteliten hund som lignet på meg. De som eide ham sa at han var en Islandsk fårehund. Det var dritgøy å leke med ham altså, for han var mye mer underlegen enn kattefaen som bor på hotellet! De burde egentlig ha tatt med katta også sånn at den kunne ha lært litt av valpen!

‘

Akkurat idet vi kom hjem til hotellet så hørte jeg at du ringte til damen og sa at dere kom og hentet meg snart. Da ville jeg stå ute i båndet mitt og tenke litt. Jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde lyst til å reise hjem til byen igjen. Jeg hadde jo hatt det så fint her… Jeg bestemte meg for å være litt furten når dere kom, bare for å gi dere litt dårlig samvittighet, men det glemte jeg så snart jeg fikk se dere. Jeg hadde jo savnet dere litt likevel…

‘

Kjære «far» og «mor», tusen takk for at jeg fikk dra på denne feriekolonien! Jeg har storkost meg hele helga, og jeg håper virkelig at jeg får dra tilbake dit en annen gang dere trenger fri. Jeg kommer til å savne både LM, Kermit, kokken og damen, men ikke det overlegne loppesirkuset av ei katte! Den HATER jeg fortsatt… Sånn sett var det utrolig deilig å komme tilbake til byen. ‘

Kos og voff fra Balder

Bikkja på feriekoloni, del 2

Her kommer del 2 i Balder sin beskrivelse av weekendoppholdet på  Hotell Gjennomtrekk. Han har nok fått litt hjelp til å formulere tankene sine, men at tankene er Balders, kan det ikke herske noen tvil om. «Søskenbarnet» Bodil, her betegnet som «damen»,  bør egentlig begynne å skrive bøker og ikke bare daglige rapporter fra dyreverdenen! Les selv og bli overbevist:

‘

Hei igjen «far»
Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer i dag, men her skjer det så mye at jeg må bare si det nå mens jeg enda husker det. Jeg legger ved noen fler bilder også sånn at fortellingen min blir mer visuell.

Som du vet så kom han ene av gjestene her, LM og hentet meg fordi vi skulle på tur. Det ble ikke Breilia, men Drabo. Da vi kom opp dit så skrev vi navnene våre i boka i Stikk-ut-postkassen, så nå kommer jeg nok antakelig til å få diplom fra Rensvik Velforening. Hvor kult er ikke det? Jeg tror jeg bæsjet en gang på den turen også, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg bruker egentlig ikke å holde tellinga på denslags. Men jeg vet helt sikkert at jeg tissa masse! Ikke så mye om gangen, men utrolig mange ganger! Hahaha, nå er det Balder-tiss over hele Frei snart!

Når vi kom tilbake hadde damen omsider fått på seg noe annet enn den gamle, utslitte, lyseblå morgenkåpa hun har sulla rundt i halve dagen. Jeg begynte å lure på om hun hadde tenkt å gå i den resten av helga. Kokken hadde også stått opp, så da øyna jeg håpet om at det skulle vanke noen godbiter fra kjøkkenet igjen.

Mens jeg lå under spisebordet og fulgte med på hva som skjedde og hvem som kom og gikk, begynte jeg å lure på om de tar renholdet seriøst her på hotellet. Jeg hørte nemlig at kokken sa «det er vel ikke noe vits i å vaske gulvene før hunden har dratt igjen». Hæ? Dratt?? Jeg har da akkurat kommet?!? Jeg hadde ingen planer om å dra noe sted på lenge, det må de bare ikke tro! Men så, skjønner du, hørte jeg noen rare lyder. Det hørtes ut som katteklør mot trappetrinn. Helvete – var pelsdotten inne igjen? Jeg tok sats og rev med meg et par stoler i farten. Heldigvis satt damen like ved siden av, så hun grep fatt i stolene før de danset bortetter stuegulvet, men siden klørne mine også lager samme klakkelyd mot gulvet så skjønte kattekreket at det truet en viss fare rundt hjørnet.

Akkurat idet vi møttes rakk jeg å memorere en lett omskrevet setning fra Peer Gynt; «katt fra oven, hund fra bunnen, stangedes i samme stunden!» Jeg var mer enn klar for endelig å få satt en støkk i skinnfellen av en katt, men tror du ikke den bare ble stående der da? Den hadde en rar fasong med kul på ryggen og en hale fyldigere enn den fineste revestola, og den så direkte forbanna ut! Jeg ble så paff at jeg bare ble stående og måpe! Jeg tror kanskje jeg kom i skade for å logre bittelitt med halen også. Der ble vi begge stående, spent på neste trekk. Jeg hadde ikke tenkt å fire en tomme, men det tror jeg ikke katta hadde heller. Vi sto sånn lenge, og LM var kjapt framme med fotoapparatet og tok bilde av oss. Da tenkte jeg at her er det best å holde maska, i alle fall til fotograferingen var over. Hadde ikke LM kommet og tatt tak i halsbåndet mitt sånn at kokken kunne lempe kattjækel’n på dør, hadde vi nok stått sånn enda. Jaja, den kampen endte uavgjort, og nå etterpå har jeg tenkt endel på at katta og jeg kanskje kunne blitt venner på sikt. Vi får se hva som skjer neste gang vi møtes. Jeg har ikke helt bestemt meg…

Mens LM og jeg var på Drabo hadde damen vært ute og handlet. Jeg vet ikke helt hva kokken gjorde, men tv’n sto på når vi kom tilbake så han hadde nok sett sitt snitt til å ta et «friminutt». Du aner ikke hvor mye damen maser på ham! Jeg synes nesten litt synd på’n. Det er akkurat sånn som «mor» gnåler på deg når du egentlig bare vil være i fred.

Jeg var veldig spent på hva damen hadde handlet, og jeg ble litt bekymret da jeg forsto at det var hun som skulle lage middagen. Hadde kokken fått fyken mens vi var borte? Det skjønte jeg ingenting av, for ingen kan komme og påstå at han ikke kan sakene sine! Men skitt au – jeg skulle gi henne en sjanse. Jeg vet fortsatt ikke hvilken rolle hun har her, annet enn overkikkador, men for alt jeg visste kunne det vel hende at hun også behersket kokekunsten. Etterhvert spredte det seg en lukt ute på kjøkkenet som jeg ikke hadde kjent før, så jeg fant det best å trekke inn på stua for å se på tv sammen med den oppsagte kokken og LM heller. Det luktet ikke som noe jeg hadde lyst til å spise, og dessuten var jeg fortsatt litt mett etter all kattematen jeg hadde stjålet. Jeg hørte at folkene sa at det var gyros i emning, men jeg vet som sagt ikke hva det er. Etter en stund kom damen og sa at maten var servert så jeg fant det lurest å bare møte opp – i tilfelle! Jeg inntok en usynlig liggestilling under bordet så lenge. Jeg hørte at de slafset og gasset seg over hodet på meg, men jeg lot som om jeg ikke brydde meg.

Å nei! Jeg glemte å fortelle at før LM og jeg dro på tur så kom Kermit innom en tur igjen. Han var så glad fordi laget hans hadde vunnet begge kampene sine hittil på fotballcupen. Han var full av deilig salt svette, og jeg gjorde mitt beste for å slikke ham ren. Han ble veldig glad for å se meg, så jeg er ganske sikker på at han rydder plass til meg i senga si til natta igjen. Jeg gidder i alle fall ikke å ligge inne i det teite buret, uansett hva damen måtte mene!

Etter at folkene var ferdig å spise så virket det som om kokken hadde fått tilbake jobben sin. I alle fall var det han som ryddet og vasket opp. Jeg inntok plassen min en halv meter bak ham igjen. Jeg tok ikke sjansen på å skulle gå glipp av en eventuell godbit fra kjøleskapet. Damen og LM satt bare og glodde i veggen så jeg og kokken gikk for å se litt mer på tv og slappe av etterpå.

Etter en stund fikk jeg lyst til å være ute litt så jeg ble satt fast i båndet mitt på utsiden av hotellet. Det må være flere hundehotell i denne gata. I alle fall hørte jeg minst fem forskjellige bjeffelyder fra de forskjellige husene rundt her, og da måtte jeg også bjeffe litt, i det minste bare for å fortelle at jeg er her, og litt for å advare katteskinnet mot nye framstøt.
I kveldinga skulle kokken på nytt dra på jobb. Jeg lurer på hvor og hvem han skal kokkelere for når det er natt? I alle fall ville damen at hun og jeg skulle sitte på med ham et stykke for så å gå hjem igjen. Jeg sier jo ikke nei takk til lufteturer så jeg syntes at det var helt greit. Kokken parkerte ved samfunnshuset på Rensvik og damen og jeg begynte å gå tilbake. Jeg var ekstasisk, det var et hav av nye og fremmede lukter på veien. Da vi kom hjem igjen sa damen at vi hadde gått over 4 kilometer! Jeg ble ikke så veldig imponert av dét – jeg hadde jo gått minst dobbelt så langt! Som du vet så bruker jo jeg å gå fra grøftekant til grøftekant som en banksjef på julebordsfylla…

Nå jeg ligger jeg bare og sløver og venter på at Kermit skal bli ferdig på jobb og komme hjem igjen. Det er litt kjedelig her nå når bare damen er hjemme og katteskinnfellen er ute.

Og så du? Vi har øvd på noen triks. Jeg syns egentlig det er ganske teit, men jeg har blitt med bare fordi jeg får en godbit hver gang jeg gjør det damen sier at jeg skal gjøre. Herregud hun er bra dum! Jeg kan jo alt det der fra før, men det skjønner tydeligvis ikke hun!

Nå holder jeg på å sovne så nå får jeg bare avslutte her. Jeg regner med at dere er langt ute på galeien allerede, og hvis jeg ikke husker helt feil så kommer du til å få en traurig dag i morgen så jeg tror det er best om jeg bare holder en lav profil til vi sees igjen.
Nattakos fra Balder

‘Bikkja på feriekoloni, del 1

‘

Formedelst en weekendtur til Trondheim sammen med gode venner, måtte vi sette bort Balder mens vi var hjemmefra. Heldigvis dukket det opp en barmhjertig niese som sa seg villig til å passe Balder i helga.

 

Ikke bare er hun barmhjertig denne niesen, men hun er også skrivefør. Så i tillegg til å passe bikkja, har hun også tatt seg tid til å skrive daglige rapporter fra feriekolonien. De er skrevet med slik innlevelse at man nesten kan tro at det enten er Balder selv som har skrevet dette eller så har hun selv et tidligere liv som tispe!.

Uansett, feriebrevene er så morsomme at jeg finner å måtte dele dem med leserne av Millenblogg. Så vær så god, god fornøyelse:

 ‘

‘

Hei «far»

Tenkte jeg skulle sende deg noen ord og fortelle litt om hvordan jeg har det her på «feriekolonien». Jeg vet ikke hva det heter her, men jeg har døpt stedet «Hotell Gjennomtrekk». Her kommer og går folk i ett sett! Den eneste som er her hele tiden er hun som du overlot meg til i går, og så den jævla katta da! Jeg skal fortelle mer om den senere.

‘

Da vi kom hit i går ettermiddag møtte jeg først en snill mann. Han sto på kjøkkenet og laget pizza, og jeg fikk smake både skinke, bacon og hvitost. Jeg tror det er han som er kokken her på hotellet. Derfor fant jeg det best å holde meg i nærheten av ham. Ca. en halv meter til enhver tid tenkte jeg var best. En liten stund senere kom det en gjest til. Lars Morten tror jeg han heter. Det så ut som at han også skulle spise her. Jeg ble litt bekymret da, for det betød jo at det kom til å bli mindre mat på meg?!

‘

Det verste var at samtidig med han, så kom det også et forbaska kattekrek! Han så ut som han trodde han eide dette stedet, så jeg tenkte jeg skulle sette ham på plass. Jeg tok rennafart og begynte å bjeffe så høyt og mye som jeg bare greier, men da skulle du ha sett! Pelsdotten ble dobbelt så stor, og han lagde sånne rare freselyder. De skremte ikke meg, så jeg fortsatte mitt framtog for å få has på dyret. Det var ikke så lett for de har veldig glatte golv her og da er det vanskelig å få godt fraspark i angrepsposisjon. Det gikk på et vis, og akkurat idet jeg skulle klappe kjeven over nakken på kattejævelen så slo den ut med framlabbene! Og de labbene var STORE og hadde SEKS klør på hver! Jækelen – de klørne var kvasse!

‘

Kokken og den nye gjesten kom og skilte oss fra tumultene, og jeg kunne på nytt innta posisjon ved kjøkkenbenken. Jeg passet på å sette meg helt i nærheten av kjøleskapet, for der vet jeg at kokken har mer av godsakene sine. Katta ble hivd ut igjen, og bra var det for sånne ufine gjester kan vi ikke ha rekende her. Litt senere tenkte jeg at jeg måtte gjøre meg litt kjent i huset, så jeg tok meg en runde rundt. Satan, det er mange rom på dette hotellet! De har visst like mange i 2. etg. også, men der har jeg nesten ikke vært. De har en smal og bratt trapp opp dit, og den tør jeg ikke å gå i selv. Jeg er da byhund for svarte! I byen har vi jo brede og slakke trapper som er enkle å forsere, ikke sånne høn’stiger som dette!

‘

Nok om det. Litt senere ble maten servert, og dere aner ikke hvor god pizza de har her! Jeg tok meg en runde (eller flere, egentlig) og alle sammen lot meg smake. Etterpå ble jeg trøtt, så jeg la meg rett ned på gulvet for å hvile middag. Det var varmt som i en bakerovn, for kokken fyrte verre enn hinmannen selv, et visst annet sted! Etter noen timer gikk kokken og tok på seg andre klær. Jeg spratt opp og tenkte at, «jippi – nå skal vi ut og gå tur!», men jeg ble litt forundret da jeg fikk se alle gullstripene han hadde på klærne sine?!? Det var da vel ikke nødvendig bare for å ut på en tisse/snifferunde? Men vet du hva «far»? Kokken klappet meg og rusket meg i pelsen før han sa «hadet, vi ses i morgen»! Hva? Skulle han dra noe sted uten meg? Jeg ble så skuffet at jeg måtte bjeffe litt før jeg bare slapp meg rett ned på gulvet igjen. Da sa hun damen, jeg vet ikke hva hun heter, men jeg tror hun er henne du kaller søskenbarnet mitt, selv om hun har ALT for lite pels til å være i slekt med meg, at vi snart skulle gå oss en tur. Jeg trodde ikke helt på henne, for hun satt bare og drakk kaffe og så ut som hun hadde all verdens god tid… Heldigvis var han andre gjesten, jeg kaller ham bare LM nå, der og klappet og koste med meg. Etter enda en liten stund begynte menneskene her å røre på seg, og da tenkte jeg at vi endelig skulle ut å gå! Men neida – da ble jeg stappet inn i bagasjerommet på bilen igjen, for da skulle vi ut og levere noen greier til noen.

‘

Da vi kom tilbake hit var det endelig klart for å gå tur. Vi gikk en laaaang tur, og snuten og hjernen min slo kollbøtte av alle de nye luktene! Jeg fikk både tisset og bæsjet, og når vi kom hjem igjen var jeg utslitt. Så mye at jeg ikke gadd å bry meg om at katta hadde tatt seg til rette og lagt seg i sofaen mens vi var borte. Jeg la meg på stua og kikket litt på tv sammen med folkene før vi skulle ta natta. Da kom det plutselig enda en gjest hit til hotellet. Han hadde helt grønne klær, så jeg har døpt ham «Kermit». De andre sier at han heter Hallvard, men det driter jeg i. Kermit får holde! Han er veldig snill, og han har en STOR seng som jeg fikk sove i sammen med ham i natt. Damen ville at jeg skulle i sove i buret mitt, men hun gikk og la seg før meg og Kermit så dette hadde hun ingen kontroll på. Jeg sov som en prins med hodet på skuldra til Kermit, og når vi sto opp idag kom kokken tilbake! Juhuu!, mere godsaker i vente tenkte jeg. Men nei, han gikk rett og la seg for å sove. Han hadde visst jobbet hele natta… Kermit og jeg tok oss en luftetur sånn at jeg fikk av meg vannet og møkka igjen, og når vi kom tilbake hadde også damen stått opp. Jeg fikk mat, vann og masse kos og hun sa at jeg var verdens fineste boff! Jeg fikk stå ute i båndet mitt, men jeg fikk streng beskjed om å ikke bjeffe, for kokken måtte sove. Greit, tenkte jeg, bare jeg får mer godbit etterpå.

‘

Kermit måtte dra, for han skulle avgårde på fotball-cup, men han sa at han skulle komme tilbake. Jeg håper det er sant, for jeg vil sove sammen med ham i natt igjen i den store, gode senga hans. Jeg ble litt skuffet over at han ikke tok meg med, så jeg bjeffet litt når han kjørte. Da kom damen og kjeftet på meg. Jeg ble litt furten da, spesielt siden hun lot kattehelvetet komme inn da hun satte meg fast i båndet ute. Kanskje hun ga ham mat også der inne!?! Som hevn spiste jeg opp kattematen når jeg slapp inn igjen. Jeg gleder meg til pelsdotten oppdager det!

‘

Nå kom LM og ville ta meg med på tur på Breilia, så jeg må avslutte her. Håper du og «mor» koser dere i Trondheim. Jeg skjønner at dere trenger litt fri fra meg, og jeg har det helt topp her, så dere skal ikke ha dårlig samvittighet for meg. Jeg skriver mer senere.

‘

Hasta la vista, og kos fra Balder.

En annerledes vinterferie

I år ble det en annerledes vinterferie. Vi har tilbrakt årets vinterferie på badet. Hele uka til ende. Ikke er vi blitt noe renere av det heller. Tvert imot, vil vi si. For vi har ikke benyttet oss av det som er normale fasiliteter på et bad, det vil si dusj eller badekar.

Og det er egentlig ikke noe rart. For begge deler mangler. Vi hadde et innstøpt badekar for en og en halv måned siden. Da ble det revet ut og badet ble klargjort for en dusjnisje der hvor karet hadde stått. Det skulle da være unødvendig å si noe mer om hvorfor vi har tilbrakt vinterferien på badet. Mens bikkja og kona har tilbrakt vinterferien på høyfjellet sammen med barn og barnebarn. Og koset seg i snøen….

Mens vi pusser opp på badet:

Vi har ikke savnet snøføyka eller snøen i det hele tatt, men tatt til takke med flislim og støvføyka fra polering av fugene på flis og glassbyggerstein. For fugene må poleres, må vite. Etter at de har satt seg, skal de gnies over med en myk klut for å få den jevne, fine finishen.

Og har vi selv savnet vaskemuligheter, har til gjengjeld både badet og resten av leiligheten fått full støvsuging og vasking hver kveld. For det blir støv av slikt arbeid. Vi har med andre ord kommet til støvets alder, har vi tenkt mens vi har holdt på. Men har i grunnen vært fornøyd med at vi er en slik støvandes kar!

I denne sammenhengen faller det naturlig å nevne at en lignende støvføyk har det vært utendørs. For stikk i strid med gjeldene klimaspådom om milde og fuktige vintre, har vi her på Nordvestlandet hatt den tørreste vinter i manns minne. Det har omtrent ikke falt en dråpe regn eller en snøfille siden nyttår. Om ikke klimaet har endret seg, så har i hvert fall været vært annerledes enn det det pleier på disse kanter av landet. For vi er mer vant til minst ti vintre og ti somre i løpet av det man ellers i landet kaller for en vinter. Vi veksler vanligvis mellom frost og mildvær, sol og regn, storm og stille med tre dagers mellomrom.

Så både innendørs og utendørs har vinterferien i år vært annerledes. Men så bor vi jo i  annerledeslandet Norge.

Ta en titt på bildene nedenfor så ser du at noe er blitt utført oppi all støvføyka:  PS. Vi venter på levering av glassdør til dusjen! DS.

Nytt vannsikkert vindu på plass

Ny dusj og avtrekksvifte

Speilskap montert

Dusjvegg i glassbyggerstein

Ny ramme på speilet