Om å få seg…

Får man seg et liv, egentlig? Tja, man fikk vel et liv da man ble født. I hvert fall en eksistens. Hva som videre skjer, er avhengig av mange faktorer. Hvis man skal omgjøre eksistensen til et liv. Og hvis man med et liv mener et meningsfylt liv.

Man må altså fylle eksistensen med mening for å kunne kalle den for et liv.

I vår tidligere gjerning som lærer ved skipsføreravdelingen, underviste vi i fag som omfattet administrasjon og ledelse. I denne forbindelse kom vi kontakt med en rekke tanker og ideer om hva som menes med «et meningsfylt liv». Både gjennom samtaler med studentene, lærebøkene vi benyttet og gjennom egne studier i filosofi og psykologi.

For det å lære teknikker om hvordan ledelse skal utføres, er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bli en god leder. Det vil si: å lede en gruppe til å arbeide mot et felles mål. Akkurat som innenfor navigasjonsfaget, må man først vite hvor man står, deretter bestemme hvor man vil, for så å finne kursen mot målet. Og underveis, kontrollere om man ligger i den ønskede kurs.

Jacob Jordaens (1593-1678): Vanitas med Demokrit og Heraklit
«Kjenn deg selv». Skjønnheten studerer seg selv i speilet mens narren står bak og kikker og Heraklit minner om at tiden, og skjønnheten, forgår.

Nettopp å finne ut hvor man står, kan være en svært vanskelig oppgave. Både til sjøs og i livet ellers. Kanskje vanskeligst i livet ellers. For det blir en subjektiv vurdering. Man skal vurdere seg selv. Altså rette søkelyset mot eget liv. Mot egne tanker, ideer og livsførsel. Det er dette som kalles refleksjon. Det blir som å se inn i et speil. Liker vi det vi ser? Og hva gjør vi hvis vi ikke liker det  vi ser? Forholder vi oss til fakta  i denne situasjonen, eller benekter vi fakta og bortforklarer det triste trynet vi ser i speilet? Er vi ærlige nok overfor oss selv til å endre på det vi ikke er fornøyd med? Tar vi oppgjøret med oss selv eller skylder vi på omgivelsene? Svaret på disse spørsmålene er helt vesentlig for å finne kursen på livet vårt. Bommer vi her, blir det vanskelig å sette en riktig kurs for å komme dit vi vil.

Og da er vi kommet til det neste trinn i prosessen: å finne ut hvor vi vil. Vil  vi bli rik  og berømt? Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skal strebe mot det?

.

Eller skal vi la være å bry oss om både materiell rikdom og berømmelse, men heller gå inn for å bli rik på kunnskap og medmenneskelighet. Hvordan blir samfunnet rundt oss hvis alle skulle strebe mot det? Er det naivt å være snill? Kan man være medmenneskelig uten å være naiv? Det kreves både selvinnsikt og kunnskap om andre for å kunne gi et holdbart svar på disse spørsmålene.

Når både avfarende og påkommende plass er kjent, gir kursen seg selv.

Det gjenstår da å kontrollere om vi ligger på kurs under veis. Og rette opp for vind og strøm. Det vil si omgivelsenes påvirkning på vårt livs kurs. Er vi der vi burde være? Må vi ta oss litt på tak nå? Jo hyppigere vi reflekterer over våre tanker, ideer og livsførsel, jo hurtigere kommer vi til målet.

Et mål som i denne sammenheng ikke er en statisk tilstand, men heller en ønsket prosess. Målet er å komme fram til en tilstand av en pågående forbedringsprosess, for å si det sånn.

Mange har opp gjennom historien ment mye om det å få seg et liv. Anerkjente tenkere helt fra antikkens dager og fram til dagens psykologer og filosofer. En av de som vi selv mener å ha bidratt til et kvantesprang i våre egen forståelse av hva et meningsfylt liv, er den amerikanske psykologen Abraham Maslow.

Man skal ikke ha lest mye psykologi før man treffer på hans velkjente behovshierarki. En femtrinns struktur med de menneskelige behov samlet i grupper. En gruppering og rangering som han hadde kommet fram til etter intervju med et stort antall åndsfriske mennesker.

På grunnlag av alle disse intervjuene, konkluderte han at ethvert menneske utvikler seg gjennom livet på en slik måte at deres handlinger er styrt av søken etter å tilfredsstille sine mest presserende behov til enhver tid. Etter hvert som man ble eldre og man til en viss grad fikk tilfredsstilt sine behov på innenfor en bestemt gruppe, så ville det dukke opp behov fra gruppen i neste trinn. Altså at man ville innrette sin adferd for å få tilfredsstilt disse.

.

Gjennom et helt liv ville man således «stige fra et trinn til et annet». Og få stadig nye behov å tilfredsstille. Og derved en stadig endring i adferd. Fra de mest primitive behov mot de mer sofistikerte, så å si.

Underveis ville man kunne oppleve kvantesprang i forståelse. Både av seg selv og omgivelsene. Noe som kunne gi en følelse av innsikt og «det å se lyset» i forhold til tidligere erfaringer og kunnskap. Nesten som en religiøs opplevelse. Men uten å være akkurat det. For det er ikke snakk om noen innsikt i noe overnaturlig, snarere tvert i mot. Innsikt i det naturlige. En «aha-opplevelse» på grunnlag at man hadde forstått noe man ikke hadde skjønt tidligere. Noe man hadde kommet fram til ved egen hjelp. Slike kvantesprang som de fleste av oss har opplevd, har betydning for vår forståelse både av skolekunnskap og oss selv.

Og de av oss som er så heldige at de begynner å få behov for selvrealisering, vil strebe mot et godt liv. Ikke bare for seg selv, men også for alle andre.

«Education is learning to grow, learning what to grow toward, learning what is good and bad, learning what is desirable and undesirable, learning what to choose and what not to choose.»

Så, gå nå og få deg…et liv! Et meningsfylt et.