Etikk og korrupsjon og sånn

Det er merkelig hvordan enkelte har en evne til ikke å lære. Nå har det vært skrevet i avisene, diskutert på TV og i radio om etiske regler i offentlig forvaltning og næringsliv i lengre tid. Med bakgrunn i enkeltsaker som har kommet opp de seneste årene.

La oss nevne noen av de mest kjente: Vannverksskandalen på Romerrike, Siemens-skandalen i Forsvaret, Unibuss-saken i Oslo og Store Norske Spitsbergen Kullkompani på Svalbard.

Siden 2003 er 24 personer dømt for kommunal korrupsjon i Norge. Dømt! I forbindelse med kommunal korrupsjon.  Hvor mange tilfeller av korrupsjon har det i virkeligheten forekommet? Hvis man regner med tilfeller av statlig og fylkeskommunal korrupsjon også. Det nøyaktige svaret er selvfølgelig umulig å finne.  For ikke å snakke om økonomisk utroskap og underslag i det private næringsliv. Og hvis man skal begynne å regne med tvilsomme etiske handlinger uten direkte økonomisk vinning for de impliserte, det vil si avgjørelser og vedtak fattet av personer som var inhabil i saken, er jeg stygt redd for at det ville bli et skremmende stort antall.

Men at Norge har en utbredt korrupsjonskultur, går det ikke an å nekte for. Transparency International rangerer Norge som det mest korrupte landet i Skandinavia og vi rykker ned fra sjette til sjuende plass på de minst korrupte land i verden.

Og nå smeller Trondheim kommune til med smøretur til Australia for enhetslederne i helse- og omsorgstjenesten. Jamen sa jeg omsorg. For seg selv.

Motivet for korrupsjon innenfor offentlig forvaltning på dette nivået er grådighet eller griskhet som spesialetterforsker Gunnar Fjære i Økokrim kaller det. Et av de mest nedrige karaktertrekk et menneske kan ha, etter vår vurdering.

Eller for å benytte de to ordene i vårt vokabular som dekker det best: Fy faen!

Men like interessant som selve korrupsjonen, er reaksjonen fra de overordnende styrende organer etter at forholdet blir avslørt. Kan vi forvente at noen personer blir stilt til ansvar? At det får negative personlige følger for å bryte kommunens etikkreglement.

Vi har våre tvil! Men vi skal følge med.

.

PS. Vi anbefaler at du tar deg tid til å klikke på lenkene ovenfor for å få med deg mest mulig om korrupsjonen i Norge!

Investeringer kontra forbruk

Det er nesten litt morsomt å lese økonomenes kommentarer i ABC Nyheter  til Frp’s forslag om å anvende mer enn «handlingsregelens» 4% fra oljefondet til investeringer. Den såkalte handlingsregelen er en omforent begrensning på uttak fra Staten Pensjonsfond Utland (Oljefondet). Det er enighet mellom alle partier på Stortinget unntatt Frp om denne. Og den lyder tilsynelatende fornuftig. Nemlig at man skal ikke ta mer ut av fondet enn den forventede langsiktige avkastning. Hvilket man tidligere var enige om ville ligge på 4%.

Nå viser det seg imidlertid at fondets midler er investert i verdipapirer som i snitt har gitt mindre enn 4% avkastning. Det Frp sier er at en del av fondets midler kan investeres på annen måte enn i utenlandske verdipapirer. Som sannsynligvis gir en bedre avkastning enn de skarve 4%. Nemlig i utbygging av infrastruktur og utdanning.

«Det er uansvarlig økonomisk politikk å legge bort gode realinvesteringer i Norge bare fordi handlingsregelen sier vi heller skal investere i finansformue i utlandet«, sier Frp’s finanspolitiske talsmann Solvik-Olsen til NTB, i følge et annet oppslag i ABC Nyheter.

Hvilket vi selv har hevdet i mange år, uten å være medlem av eller å ha stemt på Frp. Så vi synes at det er litt flott at noen tar bladet fra munnen og kaller en spade for en spade og ikke prater direkte tull. Slik som de intervjuede økonomiske eksperter gjør i følge det førstnevnte nyhetsoppslaget. For det er faktisk forskjell på investeringer og forbruk. Det er så stor forskjell på disse to at nettopp det å kunne skille mellom dem, er en helt grunnleggende forutsetning for å forstå et regnskap. Det er flaut å måtte si det, men: fond hører hjemme i balansens kreditside og viser hvordan eiendeler er finansiert. Kostnader er forbruk av midler vurdert i penger og hører hjemme i resultatkontoens debetside. Balansen er en oppstilling som viser foretakets eiendeler, gjeld  og egenkapital. Resultatet er en oppstilling som viser foretakets inntekter og kostnader, samt forskjellen mellom disse, nemlig det økonomiske resultat. Hvordan forskjellen mellom inntekter og kostnader blir, er avhengig av hvordan midlene er anvendt. Slik er det,  enten man snakker om bedriftsøkonomi eller sosialøkonomi. Noe vi hadde forventet at økonomer forstår.

Det å lede et økonomisk foretak består i nettopp å finne alternative plasseringer/anvendelser av bedriftens eiendeler som enten gir lavere totalkostnader eller større inntekter, eller begge deler samtidig. En suksessrik bedriftsleder er nettopp en som greier å finne den til enhver tid mest lønnsomme plasseringen av bedriftens aktiva.

.

Sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets

Så når sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets sier at «Fremskrittspartiets «handlingsregel»  forutsetter at oljefondet tappes gjennom to kraner: en til forbruk og en til investeringer«, så har han enten ikke forstått de mest grunnleggende prinsipper for økonomi, eller så snakker han mot bedre vitende.

Og sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities «synes ikke det har noe for seg å lage et skille mellom bruk av oljepenger til investeringer og forbruk».

Heller ikke sjefanalytiker Eric Bruce i Nordea Markets forstår «hensikten med å dele inn bruken av oljepenger i investeringer og forbruk».

Så hvorfor de hevder dette, er ikke godt å si. Det er selvsagt mulig at de personlig og det foretak de jobber for, er best tjent med at Staten kjøper aksjer i utlandet i stedet for å bygge veier i Norge. Det vet vi ikke. Derimot vet vi med sikkerhet at man ikke «tapper» fondet ved å investere midlene på annen måte enn i utenlandske papirer. Egentlig føyer uttalelsene fra de overfor nevnte herrer seg inn i en rekke med lite gjennomtenkte uttalelser fra økonomer de siste årene. Det har vist seg at økonomers spådommer om rentenivå og økonomisk utvikling fram i tid har hatt dårligere treffsikkerhet enn en gjennomsnittlig tarotlesers feberfantasier. Det er egentlig litt skremmende. Med tanke på den posisjon og makt de har i samfunnet. Det gjelder både tarotlesere og økonomer.

Vi er litt usikre på om vi skal gråte eller le av slikt!

Men etter å ha tenkt litt over det, velger vi å le. Haha, at det går an! 😉

Smørmangel og andre mangelvarer

Vi leser i avisen at det er smørmangel i Norge. Visstnok som et resultat av Tines manglende evne til å regulere markedet. I følge de samme aviser skal dette i hovedsak skyldes at for meget melk har vært benyttet til å produsere Jarlsberg ost  til det amerikanske markedet. For så å dumpes der med subsidiert pris.

Jaja, statlig markedsregulering kan gi mange rare utslag. Situasjonen minner litt om den vi kunne lese om fra Sovjetunionen på 60- og 70-tallet. Men bare litt. For vi har faktisk tro på at Tine og Landbruksmyndighetene klarer å regulere markedet igjen før noen sulter i hjel i dette landet.

En annen sak er det prinsippielle spørsmål om en økonomisk aktør som jo Tine er, også er den best egnede til samtidig å være den statlige markedsregulator. For om ikke å snakke om vi i det hele tatt har bruk for en slik. Uten å gå for dypt inn i den debatten, så minner det oss litt om bukken og havresekken. Det kan bli litt vanskelig å skille mellom vaktrollen og egen sult.

Ellers har vi kunnet observere at ikke bare smør, men også andre landbruksprodukter har vært omtalt som mangelvare i riksdekkende media i den siste tiden.  Allerede den 09. november kunne vi lese om frykt for mangel på pinnekjøtt til jul. Denne gangen var det den andre markedsregulatoren, nemlig Nortura, som ikke hadde gjort leksa si.

Men vi har også kunnet lese om at det er registrert mangel på viktige medisiner, at NSB mangler sitteplasser, at representantskapet til Norges Bank mangler kompetanse til å kontrollere Oljefondet, at homofile mangler perspektiv  og at Politiet mangler varetektsplasser. For ikke å snakke om pengemangelen i Europa for tiden! Bare for å nevne noen av de mangler vi fant beskrevet i media etter et søk på internett. Faktisk så fikk vi tilslag på 20.900 artikler  om mangler i løpet av 0,22 sekunder!

Det er i det hele tatt ikke mangel på mangler i dette «verden beste land», ser det ut til.

Vi har ikke lest alle 20.900 artiklene, men det forekommer oss at det ikke er nevnt noe om mangel på stoff i avisredaksjonene etter at Breiviksaken er tynet ut til det ytterste i flere måneder etter den tragiske hendelsen. Heller ikke har vi funnet noen artikkel om mangel på magamål eller generelt perspektiv på tilværelsen i den norske befolkning. Ja, bortsett fra Navarsetes kommentar til smørmangelen, da. Den var kanskje på sin plass.

Så, i mangel av noe mer fornuftig å si i denne omgang, nøyer vi oss med: god helg!

Miljøgaranti på elkraft?

Manglende elementær begrepsforståelse i forbindelse med elektrisitet har gjort det enkelt for kraftleverandørene å forvirre forbrukerne. Slik at forbrukernes ønske om å leve miljøbevisst kan benyttes for å kapre kunder fra hverandre.

Vi observerer at stadig flere kraftleverandører går ut med kampanjer om å kjøpe «helt ren strøm»! Og tilbyr å gi en miljøgaranti på kjøpet.

Her sauses sammen begreper som energi, strøm, kraft og renhetsgrad på strømmen. Godt hjulpet av journalister som ikke har peiling på hva de skriver om. For eksempel i dagens lokale blekke, Tidens Krav, hvor man kan lese at det nystiftede selskapet For Better Days skal levere helt ren strøm til kunder over hele landet.

Nå er det bare det at strøm ikke har noen egenskap som omfatter renhetsgrad. Elektrisk strøm er elektroner i bevegelse gjennom en leder. Og elektronene er hverken rene eller skitne. Derfor er det meningsløst å snakke om ren strøm. Alle forbrukere som er knyttet sammen i samme distribusjonsnett, benytter den samme strømmen for å ta ut den energien de har behov for. Energien trykkes inn på distribusjonsnettet av flere produsenter, både de som produserer på en «ren» og de som produserer på en «skitten» måte. Hvilket betyr at det er  selve produksjonen som kan karakteriseres som «ren» eller «skitten». Ikke strømmen.

Miljøgarantien er således ikke noe annet enn at en leverandør trykker en viss mengde energi inn på nettet som er produsert miljøvennlig. Det vil si ved hjelp av bærekraftige ressurser som vind- eller vannkraft. Men samme leverandør har kanskje kunder som tilsammen bruker mer energi enn det han skaffe fra «ren» produksjon. Han må da inngå avtaler om kjøp av energi fra kull- eller atomkraftverk for å dekke sine kunders behov. Disse kull- og atomkraftverkene er jo fysisk tilknyttet distribusjonsnettet hele tiden og trykker på med sin energi kontinuerlig. Ingen forskjell der altså. Eneste forskjellen er at det skjer en fakturering fra den «skitne» produsenten til den leverandøren som utad tilbyr «ren strøm». Som igjen på sin side fakturerer sine kunder.

Den såkalte miljøgarantien består i et stykke papir som utstedes til de kunder som ønsker å betale for papiret. Og kan bare utstedes for salg av den mengde rent produsert energi som leverandøren enten produserer selv eller kjøper fra andre. At leverandøren ikke selger miljøgarantier for en større mengde enn det han kan tilby som rent produsert, overvåkes av Statnett. Betryggende?

Hvis du har falt av lasset underveis i dette forsøket på å avklare sammenhengene i denne businessen, så studer eksemplet i tegningen nedenfor:

I tillegg kan du lese mer her , her og her.

Så kanskje du ser at keiseren ikke har klær på seg? Eller i hverfall er ganske tynnkledd!

NB! Siste! Les her: e24, 11.11.2011: Filleristes av Forbrukerombudet

.

Røeggen-dommen

Det blir mye økonomi- og finansstoff i bloggen nå. Men vi håper at det blir fremstilt på en slik måte at det blir interessant og lesverdig for våre lesere.

   Kom og lån! Vi investerer dem lønnsomt for deg!!!

Det har nylig falt dom i lagmannsretten i den såkalte Røeggen-saken. Vi kjenner Ivar Petter Røeggen personlig og har empati med ham i hans situasjon hvor han har tapt 230.000 kroner på et såkalt «strukturert spareprodukt» hos DnBNor. Etter å ha investert for 500.000 kroner. Som han hadde lånt…

Vår første reaksjon på saken da vi leste om den for noen år tilbake, var: «Disse helvetes pengeflytterne i bankene har lurt en stakker nå igjen. Jeg håper Røeggen går til sak. For jeg er sikker på at han vinner.»

Det gjorde han da også. Han gikk til sak. Og vant i Oslo byrett. Etter å ha fått medhold i Bankklagenemda. Men DnBNor anket. Og saken har nå vært oppe til behandling i lagmannsretten. Som ga banken medhold!

På et tidlig tidspunkt i hele det lange rettsoppgjøret, nevnte jeg min irritasjon over bankens opptreden overfor Røeggen til min kone. Og regnet med å få medhold i mitt synspunkt.

Men nei, som vanlig hadde hun et annet syn på saken. «Men tenk deg om, da», svarte hun,  «hvis Røeggen vinner, så taper banken. Og hvem tror du må ta tapet da? Ja, nettopp, alle de andre småsparerne som også har fått samme tilbudet som Røeggen, men som takket nei. Enten fordi de ikke forsto hva det dreide seg om. Og nettopp derfor holdt seg unna. Eller fordi de forsto hva det dreide seg om og ikke hadde tro på noen perpetuum mobile i finansverdenen. Skal disse menneskene bære tapet som uvettige spekulanter har påført seg selv? Synes du virkelig det?»

Vi måtte gå i tenkeboks.

Og da vi kom ut derfra, måtte vi medgi at vår kone faktisk hadde et poeng. Vi liker ikke å innrømme det. Men det er faktisk et poeng hvem som til syvende og sist bør bære tapet for denne, etter vår mening, uvettige spekulasjonen. Spekulanten eller de andre kundene til banken. For det er det som vil skje dersom banken taper i høyesterett.

Vi får smøre oss med tålmodighet i en stund til for å se hvordan det går. Vi tør ikke spå utfallet. For det finnes gode argumenter på begge sider i denne saken.

Er vi rike?

Hvordan går det egentlig med vår felles formue? Er vi blitt rikere? Og i så fall, hvor mye?

I folkeopplysningens tjeneste, har vi funnet fram følgende tall som vi bringer videre til våre lesere.

Smakte morgenkaffen bedre nå?

Nå gjelder det bare å huske på at de fleste partier på Stortinget er enige i handlingsregelen som sier at vi ikke skal bruke mer enn 4% av kapitalen årlig for å bevare fondet. Tallet er satt ut fra en langsiktig vurdering av fondets avkastning.

Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Statens_pensjonsfond

http://www.nbim.no/no/media-og-publikasjoner/nyheter/736/avkastning-pa-4-milliarder-kroner/

http://www.nbim.no/no/media-og-publikasjoner/nyheter/736/avkastning-pa-59-milliarder-kroner/

Egenkapital på bolig

Vi leser at egenkapital ved anskaffelse av bolig har blitt tema i mediene. Senest i går kveld i programposten Debatten i NRK1.

Ja, de penga!

Etter et utspill fra Finanstilsynet hvor de foreslår at egenkapitalen i slike tilfeller bør økes til minst 15 prosent. Og ønsker en lovendring som gjør det mulig å la myndighetene lage forskrifter som styrer finansinstitusjonenes praksis på dette feltet.

Bakgrunnen for forslaget er frykten for at det er i ferd med å bygges opp en gjeldsboble som kan sprekke dersom det blir stagnasjon og tilbakegang i boligprisene.

Vi kan fort si oss enige i at det kan være behov for større egenkapital i slike tilfeller for å danne en buffer for privatøkonomien til den enkelte boligkjøper. Det har faktisk forekommet tilfeller hvor boligkjøp har vært 100% lånefinansiert. Hvilket betyr at banken har all risiko og kjøperen ingen. Det vil si ingen annen risiko enn å måtte gå fra boligen dersom lånet misligholdes. Og tape den smule egenkapital som er opptjent gjennom verdistigning og gjeldsnedbetaling i den korte perioden vedkommende klarte å sitte på boligen.

Så det kan derfor være fornuftig med en større egenkapital. Både av hensyn til privatøkonomien, men også av hensyn til samfunnsøkonomien i en situasjon hvor svært mange er i samme situasjon. Da blir problemet et samfunnsproblem. Hvilket vil si at alle andre som benytter seg av lånefinansiering må være med å dekke inn bankenes eventuelle tap gjennom høyere lånerente og innskyterne lavere innskuddsrente. For bankene må tjene penger. Ellers går de konkurs og overfører tapet til samfunnet på annen måte!

Det kan derfor ikke være tvil om at det er behov for større edruelighet i bankenes utlånspraksis. Vi har sett i praksis resultatet av det motsatte, både her til lands og i utlandet.

Spørsmålet blir da om problemet bør løses ved større offentlig inngrep i bankenes handlingsfrihet. Eller om bankene selv skal få styre dette gjennom en nøye vurdering av det enkelte låneprosjekt.

For det er klart at en god lånevurdering bør inneholde flere momenter enn bare egenkapitaldekningen. Bl.a. låntakerens sannsynlige inntektsutvikling og muligheter for inntekter på selve investeringsobjektet. Likeledes låntakerens totale gjeldssituasjon. Det være seg kredittkorthandel og «kjøp nå – betal senere»-avtaler låntakeren har inngått. Slik klattgjeld er som regel svært dyr og påvirker låntakerens betalingsevne i betydelig grad. Desverre finnes ikke noe sentralregister som registrerer slik gjeld pr. i dag. Årsaken skal være at Datatilsynet har innvendinger av personvernmessig art.

Vi mener at hvis myndighetene skal engasjere seg i denne saken, så bør det være på denne siden. Og snarest mulig få etablert et slikt register. Og overlate til bankene selv å behandle lånesøknader uten rigide regler om egenkapitalens størrelse. Men at lånesøknader blir individuelt vurdert både med hensyn til bl.a. egenkapitaldekning, låntakerens betalingsevne i lånets løpetid, låntakerens betalingsvilje (kreditthistorikk) og selve investeringsobjektets inntektsmuligheter.

Med andre ord, vi forutsetter at bankene utfører det vi før i tiden kalte et godt bankhåndtverk.

Det har aldri vært, kommer ikke til å bli og bør heller ikke bli en mennskerett å låne penger! Er du uenig i dette, så tenk på hvordan du ville ha sett på dette hvis det var du selv som skulle låne bort pengene dine til en ukjent person.

Boligbehovet for ungdom er en helt annen diskusjon. Som må dekkes gjennom helt andre tiltak enn krav om større egenkapital ved kjøp av bolig.

Å sette pris på dekk

Vi har tidligere på denne bloggen vært inne på hvor overrasket vi blir hver gang vi oppdager at dekkene på bilen er helt nedslitt og trengs å skiftes. Hver gang mener vi at dekkene er relativt nye og var skiftet for maks ett år siden. Som her forleden dag da en av våre hyggelige nevøer lurte på om onkel hadde tenkt seg nedover til Nürnberg ring for å delta i baneløp med de slick-dekkene vi kjørte rundt med.

Hvorpå vi øyeblikkelig parerte med at vi hadde da nesten splitter nye dekk på bilen. Som ved selvsyn måtte innrømmes å være litt slitt. Og for å være helt ærlig, slitt til et nivå hvor det kunne stilles spørsmål både ved fornuften og lovligheten av å kjøre rundt med slike dekk.

Da dukket det opp igjen. Denne selvforsvarstanken om at «vi har jo nettopp skiftet til nye dekk!». Hvilket hver gang viser seg å være en erindringsforskyvning. På ett år eller to!

Men denne gangen hadde vi dokumentasjon i form av det ovennevnte blogginnlegg. Så vi kunne ved selvsyn se at det var to, og ikke ett år siden.
Altså har vi lært! Lært at tiden går fort i noen sammenhenger.

Men det var egentlig ikke det vi skulle skrive om her. Det var det neste trinnet i slike sammenhenger. Nemlig anskaffelsen av nye dekk etter en slik oppdagelse.

Det er i da vi oppdager at ikke bare tiden, men også priser forholder seg til relativitetsteorien. På en slik måte at prisen for ett og samme dekk kan variere noe fantastisk, avhengig av hvem som selger det.

Et kostbart dekk

Helt konkret dreier det seg om 4 stk. dekk av typen Goodyear Excellence 245/40 R17 91W. Et relativt kostbart dekk for en personbil. Det har noe med hastighetsklassen, benevnt «W» ovenfor å gjøre. Det er dekk som er godkjent for hastigheter opp til 270 km/t. Hvilket vi i følge vognkortet skal ha på denne bilen. Det koster å være kar!

Men det koster forskjellig, som nevnt. Det lokale merkeverksted for Mercedes ga oss et tilbud på kr. 15.600,-, ferdig montert og avbalansert!. Etter å ha trukket fra en rabatt på 30%. Noe man mente var et veldig godt tilbud. Men som vi mente viste at merkeverkstedet er helt på jordet med sine kalkyler i utgangspunktet.

Derfor tok vi et søk på internett og fant et firma som leverer nøyaktig det samme dekket til en lavere pris. Faktisk i den helt andre enden av prisskalaen. Firmaet heter Byttdekk.com og er et svenskbasert firma som selger dekk via internett og som har avtaler med flere mindre verksteder over hele landet som kan foreta selve dekkskiftet for kunden. Til en fast pris på kr. 600,-.
Byttdekk.com skulle ha kr. 8.570,- for nøyaktig de samme dekkene, frakt inklusiv, ferdig montert og avbalansert!

Altså kr. 7.030,- billigere enn merkeverkstedet til Mercedes. Eller 45% billigere enn den rabatterte prisen derfra.

Behøver vi egentlig si noe mer i sakens anledning? Bortsett fra at det er første gang vi tar opp kommersielle tema i denne bloggen, og anbefaler ett firma framfor ett annet. Vi har jo andre kanaler for firma- og produktreklame. Men denne var så grov at vi kunne ikke la være.

Ha for øvrig en god sommer og husk å kontrollere dekkene for tilstrekkelig mønsterdybde før du legger ut på regnvåte sommerveier i ferien!

Behandlingsregelen

Behandlingsregelen sier at ikke mer enn 4% av de som mener at trenger det, får medisinsk behandling straks. I motsetning til handlingsregelen som sier at ikke mer enn 4% av oljefondets netto av kastning kan benyttes i årets statsbudsjett.

Handlingsregelen er en politisk selvpålagt regel for å unngå overopphetning av norsk økonomi. Alle politiske partier på Stortinget, unntatt Frp, har sagt at de støtter opp om denne. Kanskje ikke så dumt, for det er en fornuftig regel å ikke bruke opp formuen sin, men bare ta av dens avkastning.

Nå det gjelder behandlingsregelen, derimot, er den ikke pålagt av noen. Den er simpelthen et uttrykk vi fant på her og nå for å illustrere en uheldig side ved velferdssamfunnet. Den er ikke pålagt hverken av politikere eller andre. Snarere er den et uttrykk for en lovmessighet i sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel etter helsetjenester. I et samfunn hvor folk flest tror at legevitenskapen kan frelse dem fra alle plager på kropp og sjel.

Hver gang legevitenskapen gjør en liten fremgang i sin kunnskap eller evne til å kurere sykdommer, stiller det seg langt flere i kø enn det helseapparatet er i stand til å behandle. Det virker som om etterspørselen øker overproporsjonalt med tilbudet.

Og så blir man sykemeldt og satt i kø for behandling.  Sykemeldingen har ingen økonomisk konsekvens for den enkelte i Norge. Så står man der. I kø. Og venter. Og blir misfornøyd over helsetilbudet. «I verdens rikeste land», som det sies. Og samtidig gir uttrykk for troen på at nok bruk av penger ville ha løst problemet.

Ikke vet vi om om det er bare 4% av de som mener at de trenger det, får sin behandling straks. Men en prosentandel er det. Kanskje vi bør heve smerteterskelen ørlite grann eller rettere sagt aksepten for at plager er en naturlig del av livet?

Så slipper vi å gå rundt og være så fordømt misfornøyde her i «verdens rikeste land»! Kanskje misfornøydheten i seg selv er den største helsetrussel i Norge i dag?

Om å kaste penger på problemer

Det må bevilges mer til ditt og datt. Det er det stadige omkvedet når ting ikke fungerer i samfunnet. Og det politiske miljø sluker dette kravet rått. Enten man sitter i posisjon eller i opposisjon. Politikerne i posisjon forteller oss hvor meget de har plusset på i forhold til forgjengerne. Mens opposisjonen sutrer fordi de ikke fikk sitt påplussingsforslag vedtatt.

De uttrykker alle en kullsviertro på at mer penger løser problemet.

«If you have got a problem, shoot it, or throw some money at it!», sier amerikanerne og havner ofte «in deep shit» på grunn av denne tankegangen. I Norge har vi stort sett latt være å skyte problemene, men har blitt desto flinkere til å kaste penger. Spesielt etter at vi fikk noen av dem.

Og glemmer at det må både planer, utstyr og menneskelige ressurser til for at pengene skal materialisere forbedringer. Disse ressursene blir ikke umiddelbart tilgjengelige ved å bruke mer penger. Tvertimot, så blir bare de tilgjengelige ressurser i øyeblikket dyrere. Og man får mindre for pengene.

En skulle tro at politikerne hadde lært dette. Men neida, de fortsetter på den samme gamle galeien, år etter år.

Et herlig unntak de siste dager er riksrevisor Jørgen Kosmo. Som både har oppdaget at man ikke løser problemer ved kun å kaste penger på det, og som ga uttrykk for sin oppdagelse i en tale til tillitsvalgte i YS Stat sist tirsdag. Vi trodde aldri at vi skulle komme til å berømme en AP-politiker for fremsyn og innsikt. Men her må vi i sannhetens navn gjøre det. Han sa nemlig: 

«Jeg tror ikke at verken NSB eller Jernbaneverket er i stand til å bruke mer penger. Det er galematias at de partiene som tidligere har vært imot bevilgninger til jernbane, nå roper opp om mer – uten å stille krav til at organisasjonen som skal ta imot, er i stand til å bruke mer penger»,

og fortsatte:

«Bare vent til om noen år, når ramaskriket kommer om manglende vedlikehold av veinettet.  Har man laget en organisasjon som kan ivareta dette? Nei. Statens Vegvesen skal ta hånd om dette fremdeles. Men det ser ikke ut til at de skal få en desentralisert organisasjon».

Stort bedre kan det ikke sies. Det eneste merkelige ved denne saken er at ikke de store riksaviser har fått med seg uttalelsen. Vi fant referatet på nettavisen ABC Nyheter. Les hele artikkelen her: http://www.abcnyheter.no/nyheter/okonomi/100126/jernbanen-kan-ikke-ta-imot-mer-penger