millenblogg

februar 18, 2012

Historien om et sluk

Filed under: Som dagene går,Teknologi — millenblogg @ 13:53
.
Hva er det med sluker som gjør at det kan være interessant å skrive et blogginnlegg om dem? Svaret er, ingenting! Selve sluket på badet vi holder på å pusse opp, er helt uinteressant. Det er derimot ikke jobben med å fjerne det. For det ble et helt lite prosjekt i seg selv. Hvor det ble behov for all vår kløkt, styrke, tålmodighet og omtrent alt vi eier av verktøy. Fra vinkelkutter til  slegge. Pluss innleid heavy duty slagmeisel fra Maxbo.

Saken var nemlig den at sluket måtte fjernes. Vi har planlagt dusj i stedet for badekar på «nybadet». Og i den forbindelse måtte sluket flyttes fra den ene siden av badet, til den andre. Gulvet måtte derfor slås opp og det måtte lages plass for nytt sluk samt legges nytt drensrør fra gjennomføringen ned til kjelleren og fram til den nye sluket.

I et nytt hus hvor dette kan gjøres før man legger gulvet, eventuelt støper etasjeskilleren, er dette «a piece of cake». Ikke slik når det gjelder hus oppført i 1947 med 20 cm betong etasjeskiller og 10 cm påstøp hvor rørene er lagt. Og hvor det hele er toppet opp med 10 mm harde gulvfliser godt fastlimt til underlaget!

Vi begynte med friskt mot og Maxbos heavy duty slagmeisel. På de knallharde flisene. Det ble litt av en forestilling. Tenk deg at du skal danse en fyrrig argentinsk tango med en dame som ikke er villig til å la mannen få lede dansen. Omtrent slik ble det. Meiselhammeren ville leve sitt eget liv og ville slett ikke ta anslag der vi ville. Hver gang vi klemte inn bryteren på håndtaket for å starte djevelskapet, dro den bortover gulvet til et helt annet sted enn der vi ville starte. Men når den først fikk slått et lite hull i en flis, angrep den for fullt. Og gikk rett i dybden av problemet. Vi forsøkte å legge maskinen litt på skrå for å få en bedre angrepsvinkel. Men neida, da opphørte slagfunksjonen. Slik at vi samtidig måtte presse på med all makt for å opprettholde slagkraften. For å si det slik. Det ble en underlig dans. Med totalt fravær av den eleganse som vanligvis preger en argentinsk tango!

Men vi har styrt uregjerlige kvinner før, så vi ga oss ikke før vi hadde fått fjernet både flisene og de 3 øverste centimetrene med avrettingsmasse. Men fremdeles lå både sluket og drensrøret fra det gamle badekaret godt forvaret nede i de underliggende 7 cm påstøp. Heldigvis gikk det gamle drensrøret fra badekaret i samme retning som det nye sluket skulle ligge. Så vi kunne slå to fluer i ett smekk ved å meisle opp en kanal langs gammelrøret. 50 cm bred og 10 cm dyp. Den argentinske dansepartneren oppførte seg bedre ved denne dansen. Og lot oss få ta styringen fra første stund. Utrolig hvordan det hjelper å sette seg i respekt fra begynnelsen av…

Etter et par timers meisling i nedsatt sikt, var kanalen ferdig utgravd (meislet), vi hadde nær sagt fra Panama City til Colon. Vi følte oss som  Ferdinand de Lesseps ville ha gjort dersom han hadde fått opplevd åpningen av Panamakanalen den 15. august 1914.

(Klikk på bildene  for større versjon)

Selv døde han før åpningen. Vi derimot, overlevde våre utgravninger, og var klar for neste utfordring. Nemlig fjerning av det gamle sluket og tilkobling av nye drensrør til det gamle som kom opp gjennom etasjeskilleren i 45 graders vinkel og i motsatt retning av dit vi skulle legge rør.

Vi skjønner at det kan virke pysete, men vi benyttet åndedrettsmaske denne gang. Slik at vi kunne gå inn før kruttrøyken hadde lagt seg. Med mindre risiko for å påføre oss selv lungeskader utover de skader som daglig tobakksrøyking siden 15 års alderen eventuelt har påført oss. Eventuelt! For vi føler oss i steika god form og unngår så langt vi kan å oppsøke medisinere som forteller oss hvor syke vi er. (Det finnes en diagnose for ethvert tilfelle av liv!)

Men nok om det. Sluket sto for tur. Omtrent ti centimeter av sluket var nå blottlagt og normalt ville det være enkelt å dra det opp fra innstøpningen i etasjeskilleren. Hvis det hadde vært et moderne 15 centimeters plastsluk. Men det var det ikke. Huset var bygget i 1947 og vi har mistanke om at det ble benyttet etterlatenskaper fra tysk militærproduksjon i norsk slukproduksjon den gangen. Vi ser klart for oss hvordan Gøbbels rop om «Wollen sie kanonen oder butter haben?» var blitt erstattet av forsyningsminister Oscar Torps spørsmål til det norske folk: «Vil dere ha sluker eller hermetikkbokser?» Og folket svarte unisont: «Sluker, sluker!». Og sluker ble det. Hamjern produserte sluker av omsmeltede tyske kanoner fra Krupp. Det ble produsert sluker en mass til gjenoppbygging av landet etter krigen. Sluker, kumlokk og rennesteinsrister i fleng. Slik  bygde vi landet etter 1945.

Og ett eksemplar av arten sto nå foran oss godt innstøpt i 20 cm betong.

En kopp kaffe og en Petterøes senere, hadde vi slagplanen klar. Vi angriper omgivelsene (betongen) helt inntil sluket fra flankene med heavy duty slagmeisel som et oppmykende artilleriangrep, skjærer deretter et spor i den øverste del av godset med vinkelkutter for å svekke forsvarsevnen, setter inn et hovedangrep med storslegga ved siden av det påførte sporet. For til slutt å brekke det da forhåpentligvis sterkt svekkede sluket opp fra betongen med det største kubeinet vi har.

«Execute, now, now, now!» sa vi til oss selv, stumpet røyken, påførte oss åndedrettsbeskyttelse og gikk til angrep.

Slaget ble gjennomført helt etter planen. Og lyktes. Det var en tilfredsstillelse som kan sammenlignes med general Georgij Zjukovs følelser etter operasjon «Uranus» for å tilintetgjøre Hitlers armeer i slaget om Stalingrad. Tysk stål ble slått ut. Både av Zjukov og av Millenblogg.

Slagmarken lokalt etterlot seg et dypt krater som gikk gjennom hele etasjeskilleren på 20 cm.

Etter slaget begynte fredsarbeidet med å legge nye rør og nytt sluk. I plast. Nye tider, nye materialer. Som på en måte avspeiler den nye tids holdninger og verdier. Myk plast til erstatning for knallhardt stål…

Vi har nå fått lagt de nye rørene og sluket på plass, men tror vi venter til over helga før vi begynner støpearbeidet.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.