Om å savne jobben

«Savner du jobben?», spør mange da de hører at vi har vært pensjonist siden vi fyllte 62 år.  Vi regner med at det er jobben som lærer ved navigasjonsskolen de mener når de spør. For det var der vi var ansatt da vi tok ut AFP.

Savner vi dette?

Men vi har jo hatt flere jobber siden vi ble yrkesaktiv i 15 -16 års alderen. Først som fisker på MS Barentz og opererte fra Mørekysten til Varangerfjorden i Finnmark på jakt etter feitsild. Før kraftblokkas tid, med manuell haling av not fra doryer. Et fysisk anstrengende arbeid. Så underordnet mannskap på forskjellige skip i world wide trade. Ikke mindre fysisk anstrengende. Deretter som styrmann i den samme trade. World wide. Ikke fullt så fysisk anstrengende, men desto mer intellektuelt krevende. Dette var før GPS’ens tid, så vi måtte finne vår posisjon ved hjelp av himmellegemer, astronomi og sfærisk trigonometri. Før elektroniske kalkulatorer var funnet opp. Vi seilte både under norsk, liberiansk og tysk flagg. Og fikk språkkunnskapene inn «by the hard way». «Skal du lære et språk, skal du sove med det!», sa engelsklæreren på styrmannsskolen. Det gjorde vi…

Vi lærte krigføring på Marinens taktikkskole og radarteori på radarskolen.  Og praktiserte kunnskapene i 15 måneder på kanonbåten KNM Brask i 21. skvadron. Hele norskekysten og Skagerak ned til Køben og Kiel.

Til slutt gikk vi i land og fikk jobb som økonomisjef ved Berserk Fabrikker. En konfeksjonsfabrikk med 300 ansatte og særdeles tidlig ute med bruk av EDB i administrasjonen. Før PC’er ble alminnelige, men integrerte disse med vår øvrige EDB-utrustning da de begynte å bli kraftige nok. To dataverdener med forskjellige operativsystem. Vi kan trygt si det ble utfordringer av slikt. Men tidkrevende og lærerikt var det å trenge til bunns i systemene og selv foreta programmering i de særegne programmeringsspråkene som gjaldt. Språkene RPG II og C++ ble daglig kost i denne tiden.

Og så, som lærer ved styrmannsskolen hvor vi underviste hovedsakelig i administrative fag. I 15 år tilsammen. Sjørett, økonomi, ledelse og sikkerhetsfag hovedsakelig, men også sjøveisregler og sjømannskap.

Inntil vi gikk av ved fylte 62 år.

Om vi savner noe av dette?

Nei!

Det var gode år, alle sammen. Lærerike og utfordrende. Møtte mange interessante mennesker og noen mindre interessante. Men vi savner ikke fortiden. Det er mulig at vi vennet oss tidlig til at når et arbeidsforhold er slutt, så er det slutt. Og det er begynnelsen på et nytt. For på den tiden ble man ikke ansatt i rederiet, men på det enkelte skip. Når man mønstret av for å reise hjem og ta ferie, var arbeidsforholdet slutt. Og man var i prinsippet arbeidsledig når ferien var avspasert. Men hadde man gode skussmål, var det skjelden noe problem å få ny ansettelse på et annet skip i samme rederi, hvis man ville det.

Vi ble således vant til å leve med denne formen for usikkerhet i livet. Selv når det gjaldt basisbehovet for å ha en jobb for å kunne brødfø seg selv og sin familie.  Ordtak som «Man er sin egen lykkes smed» og «Som man reder, ligger man», ble tidlig oppfattet som realiteter og har antageligvis påvirket vår virkelighetsoppfatning på en grunnleggende måte.

Hver gang vi har skiftet jobb, har vi hatt mer enn nok med å sette oss inn i de problemstillinger og mulige løsninger til disse som den nye situasjonen krevde. Det ble aldri tid til å savne noe. Tvert i mot fikk vi anledning til å ta med oss erfaringene fra tidligere jobber og sette disse inn i en annen sammenheng. Vi fikk rett og slett muligheten til å være kreativ på nytt. Og på nytt. Da savner man ikke den forrige jobben.

Og likedan da vi tok ut AFP.

Vi gikk ikke til en ny jobb, men til en helt ny tilværelse. Med frihet til å disponere tiden selv. Vi kunne bedrive en smule kunstmaling på vårt atelier, vi kunne ale opp høns på vår hytteeiendom, og drive frem blomster og nyttevekster i hagen på hytta. Vi kunne vedlikeholde både hus og hytte. Lese bøker. Repetere skolebøker i jus og navigasjon. Lese underholdningsromaner. Og sist, men ikke minst, skrive blogg!

Når vi leser det vi nettopp har skrevet her, så kan det virke som om vi har vært en kontrollfreak av dimensjoner. Som har levd et velordnet A4-liv med stålkontroll over alle gjøremål i livet. Og totalt fravær av spontanitet. Intet kunne være mer feil enn nettopp dette.

For vi har vært gjennom alle fem trinnene i Maslows behovshierarki, og tok tidlig trinnet fra status og prestisje til trinnet for selvrealisering. Og tar andres mening med en klype salt. Og utber oss om en forklaring til det meste.  I den betydning at vi ikke lar andres eventuelt lite gjennomtenkte mening styre vårt liv. Men til gjengjeld prøver vi å være påpasselig med å respektere andres rett til å mene noe annet. Og prøver så godt vi kan å være saklige og prinsippielle når vi utveksler mening med andre. Det er i hvert fall vårt ønske.

Men hele dette manglende savn til jobben, denne frihetsfølelsen til å kunne realisere seg selv, hadde ikke vært mulig uten bistand fra vår utmerkede hustru. Tidlig lærte hun oss å  ikke gå for langt med selvrealisering. Eller i hvert fall prøvde å lære oss det. Så vi har fått korreksjon til selvrealiseringen før den utviklet seg til den rene egoisme og egosentrisme. Hun er en dyktig lærer i så måte, og har gått foran med et godt eksempel og vist vei i denne forbindelse. Vi jobber med saken hver dag! Og blir daglig hørt i leksa.

Det eneste vi savner, er den daglige kontakten med studentene på navigasjonsskolen. Unge, håpefulle med appetitt på både livet og kunnskap. Dette ga oss en daglig inspirasjon til å finne ny kunnskap i fagene vi underviste i, og nye metoder for å formidle denne. Det savner vi.

Mange av disse som vi hadde kontakt med som 18 åringer, er i dag etablerte familiefedre som seiler som styrmenn og skipsførere i supply- og handelsflåten. Og gjør gagns nytte for seg i samfunnet. De har fått seg et liv. Og har de oppfattet en smule av det vi kunne bidra med i deres utdannelse, for ikke å si dannelse, så skal vi være såre fornøyd.

Vi savner ikke jobben i dag. Men holder kontakt med noen av våre tidligere studenter via Facebook. Og henter daglig inspirasjon til pensjonisttilværelsen blant annet gjennom dette.

I tillegg til inspirasjonen fra hustru og egne barn som alltid har stått ved vår side. Og motsagt oss i det meste! Det blir inspirasjon av slikt.

Men vi kan ikke avslutte denne retrospektive betraktning uten å nevne at vi absolutt ikke savner rettebunkene fra skolen. Spesielt før jule- påske- og sommerferie. Nei, det savner vi så menn ikke!